din første kjærlighet

[Gjest lillemeg22]

.:::VÅR FØRSTE KJÆRLIGHET:::.

Hei til dere som sitter å leser dette innlegget. den er ganske lang, men jeg håper dere tar dere tid til å lese, og kanskje komme med noen synspunkter, meninger og svar. alle kan svare, gutter jenter i alle alder.

kjærlighet er ubeskrivelig, ingen ord kan beskrive kjærlighet og hvordan man føler den. føelsen av ekte kjærlighet er vidunderlig og helt fantastisk. det å elske en person, og vite at den personen elsker deg like mye tilbake, gir en føelse av hvordan det er å være lykkelig. Og da mener jeg virkelig lykkelig.

jeg er en gutt på 22 år som har opplevd min første store kjærligheten. jeg viste ikke hvordan det var å virkelig bry seg om en person, å elske en person og være så utbeskrivelig gla i en person, før jeg traff henne. hun var alt jeg trengte, jeg kunne oppgi ALT, for jeg trengte ingen andre en henne, Og vi elsket hverandre så utrolig høyt.

noe som kjennertegner din første store kjærlighet er at, det ikke er den som vil vare for alltid. jeg gråt hver dag i 2 mnd etter at det ble slutt.. jeg var så utrolig langt nede, og bare gråt og gråt. mens jeg ryddet klærene hennes, pakket tanbørsten hennes og tok ned bildene av henne fra veggen, kunne jeg ikke gjøre noe annet en å bare gråte. alle de gode minnene fra henne ville ikke forsvinne. tankene surret rundt. de første nettene fikk jeg ikke sove. jeg ble bare liggene og se på den tomme puten, den hun pleide å ligge ved siden av meg hver helg, jeg ville bare stryke henne i håret og fortelle henne hvor gla jeg var i henne.. mens min pute.. kjente bare mine tårer.

Nå har det gått et halvt år, jeg er vell så og si nesten tilbake på bena... selv om det aldri vil bli slik det var før jeg traff henne. jeg vet hvordan det er å elske en person, og hvordan det er å miste en du elsker. det er rett og slett helt jævli. Nå sitter jeg igjenn med bare masse spørsmål.. hvorfor det ene og hvorfor det andre. hvorfor er det sånn at den første store kjærligheten ikke er den som vil vare for alltid..

Det er noe spesielt med den første store kjærligheten som alltid vil følge med deg.. selv om jeg finner meg en ny jente, blir sammen med en annen osv, så vil jo alltid min første kjærlighet følge meg, den betyr noe helt spesielt for meg, og har en egen plass i hjertet.

hva er det med den første store kjærligheten som er så spesielt.. bare jeg kunne funnet svaret på det. er det moen der ute som kjønner hva jeg mener eller tar jeg helt feil.

De fleste har vel hørt sangen "min første kjærlighet" i sangen finner vi teksten "min første kjærlighet, gav jeg bort til deg, det fantes bare en av den i meg" og jeg føler at det er sånn jeg har det. jeg vil alltid tenkte til bake på den. uanett hvor mange titalls forhold jeg har, så vil jeg alltid tenkte tilbake på min første..

er det noen der ute som har erfaring med dette.. er det noen som kjenner seg litt igjenn, eller har opplevd det samme. håper dere vil skrive en liten innlegg eller komentar. hadde hjulpet meg kjempe mye tusen takk til alle sammen vennlig hilsen meg

[Gjest sara klara]

Hei du!

Jeg vet hvordan du har det... Forskjellen er at jeg er henne som gikk. Det er den tyngste besluttningen jeg noensinne har tatt og trolig vil ta.

For min del var min første kjærlighet, til nå min største ... til tross for at jeg har samboer nå å har det supert med han. Men min første kom inn under huden på meg, overtok mine barnslige tilhengihets følelser som tidligere kun hadde vært tilegnet mine foreldre. Jeg har aldri vært så livredd som de gangene jeg var redd for han, har heller aldri følt meg så elsket og lykkelig som den gangen!

Men så begynte ting å skje inne i meg, jeg var interessert i et EGET liv, der jeg bestemte alt og gjorde det jeg ville. Vi var ganske unge da vi startet vårt 7 årige forhold. Til da hadde jeg aldri trodd at jeg kunne gjøre det slutt med han, han som eide hele mitt hjerte og opptok alle mine tanker. Dermed ble det til at jeg forsøkte å leve ut litt meg samtidig som jeg var sammen med han. Dette merket han, han følte at jeg slei lengre og lengre unna... Han så på meg at jeg ikke lenger ble så glad som jeg pleide over ting han gjorde for meg osv.

Jeg ville ikke ut. Jeg ville bare komme over denne "selvrealiserings fasen" Men det skjedde ikke... Tilslutt var min tolmodighet tapt å jeg fant ut at denne fasen, faktisk bare var meg selv som hadde forandret seg og ville ut å se hva som var utenfor vinduet.

Bruddet kommer jeg nok aldri over, det er det verste jeg har gjort, vondeste minnene jeg har. Selvom det gikk "pent" for seg. Men jeg så blikket til den jeg har elsket høyest av alt... hans desperasjon og sorg. Jeg lot han gå igjennom helvete. Jeg kunne fint ha levd med han for alltid, som bestevenner og sex en gang i mnd... vi hadde en perfekt hverdag. Men innerst inne var han ikke lenger kjæresten min, de følelsene hadde bare blitt borte, tiltross for at jeg hadde tviholdt på de.

Det er ikke lett å ha noen fasit. Jeg har den ikke... jeg vet fortsatt ikke hva som vil være vår status i fremtiden. Nå om dagen er vi bestevenner, jeg elsker han virkelig fortsatt... men kjæreste-følelsene mine, ligger nå hos min samboer, som jeg også elsker...

sånn er kjærligheten, den følger ikke menskenes regler.

men den er deilig!!

[BettyBlue]

Personlig tror jeg ikke denne første kjærligheten er like spesiell for alle.

Min første kjæreste (jeg var 15, han 17) var utro etter 6 mnd, og dermed mistet jeg all respekt for ham. Har aldri tenkt tilbake med tårer i øynene på ham, selv om jeg hadde kjærlighetssorg en ukes tid. Vi var forelska, men det var ingen dyp kjærlighet.

Min andre kjæreste (da jeg var 17) var søt og morsom, men vi hadde heller ingen dyp kjærlighet.

Tror at det er Den Store Kjærligheten som virkelig setter spor i livet. Det kan være flere som gjør slikt inntrykk, og flere man kommer til å elske dypt, med gjengjeld. Den kan altså komme tilbake, men på en annen måte.

Ellers glemmer jeg aldri min første forelskelse, da jeg var 13-15 år, vi ble aldri kjærester (var for sjenerte da) men han har satt dypest spor fordi jeg aldri hadde opplevd forelskelse før. Vi ble heller aldri ordentlig kjent, men kysset en gang (mitt første kyss..).

Sannsynligvis vil du oppleve den Store Kjærligheten igjen, men selvsagt - den første kjærlighet opplever man bare en gang. Fortsett å ta vare på minnene, og vær glad de er fine.

[Gjest rosapåball]

Hei du!

Jeg vet hvordan du har det... Forskjellen er at jeg er henne som gikk. Det er den tyngste besluttningen jeg noensinne har tatt og trolig vil ta.

For min del var min første kjærlighet, til nå min største ... til tross for at jeg har samboer nå å har det supert med han. Men min første kom inn under huden på meg, overtok mine barnslige tilhengihets følelser som tidligere kun hadde vært tilegnet mine foreldre. Jeg har aldri vært så livredd som de gangene jeg var redd for han, har heller aldri følt meg så elsket og lykkelig som den gangen!

Men så begynte ting å skje inne i meg, jeg var interessert i et EGET liv, der jeg bestemte alt og gjorde det jeg ville. Vi var ganske unge da vi startet vårt 7 årige forhold. Til da hadde jeg aldri trodd at jeg kunne gjøre det slutt med han, han som eide hele mitt hjerte og opptok alle mine tanker. Dermed ble det til at jeg forsøkte å leve ut litt meg samtidig som jeg var sammen med han. Dette merket han, han følte at jeg slei lengre og lengre unna... Han så på meg at jeg ikke lenger ble så glad som jeg pleide over ting han gjorde for meg osv.

Jeg ville ikke ut. Jeg ville bare komme over denne "selvrealiserings fasen" Men det skjedde ikke... Tilslutt var min tolmodighet tapt å jeg fant ut at denne fasen, faktisk bare var meg selv som hadde forandret seg og ville ut å se hva som var utenfor vinduet.

Bruddet kommer jeg nok aldri over, det er det verste jeg har gjort, vondeste minnene jeg har. Selvom det gikk "pent" for seg. Men jeg så blikket til den jeg har elsket høyest av alt... hans desperasjon og sorg. Jeg lot han gå igjennom helvete. Jeg kunne fint ha levd med han for alltid, som bestevenner og sex en gang i mnd... vi hadde en perfekt hverdag. Men innerst inne var han ikke lenger kjæresten min, de følelsene hadde bare blitt borte, tiltross for at jeg hadde tviholdt på de.

Det er ikke lett å ha noen fasit. Jeg har den ikke... jeg vet fortsatt ikke hva som vil være vår status i fremtiden. Nå om dagen er vi bestevenner, jeg elsker han virkelig fortsatt... men kjæreste-følelsene mine, ligger nå hos min samboer, som jeg også elsker...

sånn er kjærligheten, den følger ikke menskenes regler.

men den er deilig!!

jeg har enda ikke opplevd den første store kjærligheten!! men den høres fantastisk ut. jeg har bare opplevd utrolige forelskelser som ender i 1-2mnd "forhold" og det kan vel strengt tatt ikke kalles Den store kjærligheten! jeg begynner å bli redd for at jeg ikke skal finne den noensinne! hvor vanlig er det egentlig å ikke ha hatt den når man er 23? jeg håper jeg finner Han med stor H snart.

[Gjest was it really that easy?]

jeg har enda ikke opplevd den første store kjærligheten!! men den høres fantastisk ut. jeg har bare opplevd utrolige forelskelser som ender i 1-2mnd "forhold" og det kan vel strengt tatt ikke kalles Den store kjærligheten! jeg begynner å bli redd for at jeg ikke skal finne den noensinne! hvor vanlig er det egentlig å ikke ha hatt den når man er 23? jeg håper jeg finner Han med stor H snart.

Det er jo tydelig at dette er en jente du virkelig var forelsket i, og forholdet ble nok brutt da du var midt i forelskelsen.

Dette var jeg selv borti da jeg var på din alder. Var helt utrøstelig. Mistet fullstendig fokus på alt. Var så nede i kjelleren, og alt jeg gjorde fikk meg til å tenke på henne på en eller annen måte.

Det gikk en lang stund. Men da jeg bestemte meg for å ta tak i ting, klarte jeg gradvis å komme meg over henne, selv om vi hadde felles venner og møttes gjennom dem et par ganger i året. Det var møter jeg kunne vært uten den gangen.

Jeg begynte å studere året etterpå, og etter en stund traff jeg en vidunderlig jente som jeg ble sammen med. Selv etter ett og et halvt år så jeg nærmest på henne bare som en "erstatning".

Men så oppdaget jeg at hun hadde kvaliteter min eks aldri var i nærheten av.

For å gjøre en lang historie kort, så viste det seg at denne nye kvinnen faktisk var kvinnen i mitt liv.

Min eks var bare en jeg trodde var det.

Jeg er nå lykkelig gift, og er takknemlig hver eneste dag for min kone. Eksen min har jeg ikke sett på lang tid, og jeg ofrer henne vel ikke en sjanse.

Poenget her er bare å komme seg videre. Det er en klisjé at det finnes flere fisk i havet, men den stemmer og funker.

Og dersom det er den Store kjærligheten, så varer den evig.

[jubalong70]

Min første ordentlige kjærlighet traff jeg på inter-rail da jeg var 21 år gammel. Det var kjærlighet ved første blikk for oss begge to. Han var fra Nederland.

Året etter at vi traff hverandre flyttet jeg til Nederland og sammen med ham. Vi hadde det fantastisk. Han var lidenskapelig og skjønn.

Da det ble slutt etter 3 år var jeg knust, selv om jeg visste at dette var til det beste for meg.

Nå har jeg vært gift i 5 år med en mann jeg traff rett etter at det ble slutt med nederlenderen. JEg elsker mannen min, men kommer aldri til å glemme eksen.

Jeg tror den første kjærligheten kommer til å være i oss bestandig. Den endrer oss fundamentalt. Men det betyr ikke at vi ikke har flere kjærligheter i oss.

Det er vondt når forhold brytes, men det betyr bare at vi har muligheten til å treffe noen som passer enda bedre til oss!

[Gjest Unge-enka]

Min første kjærlighet var en som var ment for å leve livet ut......og slik ble det jo for hans vedkommende..

Jeg var 17 år og møtte verdens herligste gutt:) Kjærlighet ved første blikk for vi ble sammen første dagen vi møttes.

I 7 år var vi sammen, og elsket hver eneste sekund...

I vinter døde han og minnet om den sterke kjærligheten vi hadde kommer til å leve i meg livet ut:)

Jeg elsker han jo fortsatt så uendelig uendelig høyt...

[Gjest Menst jeg venter på sommeren]

jeg har enda ikke opplevd den første store kjærligheten!! men den høres fantastisk ut. jeg har bare opplevd utrolige forelskelser som ender i 1-2mnd "forhold" og det kan vel strengt tatt ikke kalles Den store kjærligheten! jeg begynner å bli redd for at jeg ikke skal finne den noensinne! hvor vanlig er det egentlig å ikke ha hatt den når man er 23? jeg håper jeg finner Han med stor H snart.

Ja hvor vanlig er det?

Er 28 og har tilgode å oppleve kjærlighet, i det hele!

[Gjest jeg kom meg videre til slutt]

Det er jo tydelig at dette er en jente du virkelig var forelsket i, og forholdet ble nok brutt da du var midt i forelskelsen.

Dette var jeg selv borti da jeg var på din alder. Var helt utrøstelig. Mistet fullstendig fokus på alt. Var så nede i kjelleren, og alt jeg gjorde fikk meg til å tenke på henne på en eller annen måte.

Det gikk en lang stund. Men da jeg bestemte meg for å ta tak i ting, klarte jeg gradvis å komme meg over henne, selv om vi hadde felles venner og møttes gjennom dem et par ganger i året. Det var møter jeg kunne vært uten den gangen.

Jeg begynte å studere året etterpå, og etter en stund traff jeg en vidunderlig jente som jeg ble sammen med. Selv etter ett og et halvt år så jeg nærmest på henne bare som en "erstatning".

Men så oppdaget jeg at hun hadde kvaliteter min eks aldri var i nærheten av.

For å gjøre en lang historie kort, så viste det seg at denne nye kvinnen faktisk var kvinnen i mitt liv.

Min eks var bare en jeg trodde var det.

Jeg er nå lykkelig gift, og er takknemlig hver eneste dag for min kone. Eksen min har jeg ikke sett på lang tid, og jeg ofrer henne vel ikke en sjanse.

Poenget her er bare å komme seg videre. Det er en klisjé at det finnes flere fisk i havet, men den stemmer og funker.

Og dersom det er den Store kjærligheten, så varer den evig.

hei.

her følte jeg virkelig at jeg ikke var alene om tankene rundt den første (store) kjærligheten lenger.

jeg møtte min når jeg var 17(er 22 idag), og vi var ilag i ca 2 år.

en dag var han plutselig så rar, og ville ut av forholdet(som han skrev i en melding). ikke tale om at jeg fikk pratet med ham, det nektet han. så det endte med at jeg sa det siste ordet, selv om han ledet til det. jeg var utrøstelig, og etter et halvt år fikk jeg endelig pratet med ham. da sendte han meg meldinger og ville treffes. jeg var jo fremdeles så forelsket at jeg gjorde det, men fikk ikke noen forklaring den gangen heller. han ville bare ha seg et "siste" nummer.

det var da jeg oppdaget at han ikke var som jeg trodde.

men-heldigvis at det ble slutt, for da har jeg fått opp øynene og sett hva jeg er ute etter og vil ha. jeg har modnet mye, og jeg er egentlig glad for at vi var ilag så lenge som vi var, for jeg lærte utrolig mye de årene. og jeg vil aldri glemme han, han har en spesiell plass i mitt hjerte, og det vil han alltid ha.

jeg gråt mye, i nesten et år etter bruddet gråt jeg ofte, men til slutt innså jeg at jeg måtte videre. jeg er fremdeles veldig glad i ham, og vet at selv om jeg en dag skal gifte meg, er det eksen min jeg fremdeles har innerst i hjertet. jeg har hatt mange forhold,men det med ham var helt spesiellt. nå, 2 år etter, har jeg endelig begynt å date igjen. jeg hadde en type et par måneder for en stund siden, men det var ikke riktig følte jeg. det kan jeg angre på nå, for han er verdens beste. men nå har jeg innsett at den følelsen jeg en gang hadde ikke vil være der neste gang jeg går inn i et forhold. den delen av hjertet har jeg liksom "gitt" fra meg.

så jeg både tror og håper du kommer deg videre og får et lykkelig liv=)

klem fra ei som har opplevd det samme

[BettyBlue]

Min første kjærlighet var en som var ment for å leve livet ut......og slik ble det jo for hans vedkommende..

Jeg var 17 år og møtte verdens herligste gutt:) Kjærlighet ved første blikk for vi ble sammen første dagen vi møttes.

I 7 år var vi sammen, og elsket hver eneste sekund...

I vinter døde han og minnet om den sterke kjærligheten vi hadde kommer til å leve i meg livet ut:)

Jeg elsker han jo fortsatt så uendelig uendelig høyt...

Huff, nå ble jeg helt på gråten her!

Så utrolig trist!

[babybudda]

takk for at du deler.

jeg har også vært der. der alt var sort, mørkt og med ingen tegn til lys.

du har sikkert hørt det før, men jeg skal gjenta det. DET GÅR OVER. selv er jeg 34, og historien min viser meg at det gjør det.

problemet er at man ikke kan føle i dag, hva man vil føle i morgen.

hold deg på beina, rett opp ryggen og vend nesa fremover.

jeg heier på deg!

[Gjest Alltid Jani for meg....]

Jeg drømte om han senest i natt...alt jeg vet om kjærlighet "lærte"jeg i det øyeblikket jeg så han første gangen..det første kysset..den første berøringen..husker hver stund sammen med ham som om det var i går....det er noe helt spessielt med den første kjærligheten ja! jeg er i dag 24 år med samboer og barn....men ikke en eneste dag går uten at jeg husker ham...før i tiden var det med sorg...men nå er det mer med "glede"...min tid med ham er noe av det mest dyrebare jeg har i hjertet mitt og han vil aldri bli glemt:-) jeg er jo av den oppfatningen av at "ekte kjærlighet aldri dør" og jeg må si at hadde han kommet på døra mi i morra å spurt om vi skulle giftet oss da hadde det ikke vært tvil hos meg:-) he he ...ble litt revet med av innlegget ditt...det gjorde minnene fra 8 år tilbake så veldig...nærme :-)

[Gjest]

ååå, så fint du skriver *feller en tåre*

_min_ første kjærlighet er jeg faktisk gift med enda, selv om det selvfølgelig går i bølgedaler. men jeg vet at han alltid vil ha en helt spesiell plass i mitt hjerte, uansett hvordan ting skulle ende

lykke til videre

[Gjest]

Min første kjærlighet var en som var ment for å leve livet ut......og slik ble det jo for hans vedkommende..

Jeg var 17 år og møtte verdens herligste gutt:) Kjærlighet ved første blikk for vi ble sammen første dagen vi møttes.

I 7 år var vi sammen, og elsket hver eneste sekund...

I vinter døde han og minnet om den sterke kjærligheten vi hadde kommer til å leve i meg livet ut:)

Jeg elsker han jo fortsatt så uendelig uendelig høyt...

ååå, så grusomt livet skal være av og til!

*feller tårer*

[knustgutt]

Jeg drømte om han senest i natt...alt jeg vet om kjærlighet "lærte"jeg i det øyeblikket jeg så han første gangen..det første kysset..den første berøringen..husker hver stund sammen med ham som om det var i går....det er noe helt spessielt med den første kjærligheten ja! jeg er i dag 24 år med samboer og barn....men ikke en eneste dag går uten at jeg husker ham...før i tiden var det med sorg...men nå er det mer med "glede"...min tid med ham er noe av det mest dyrebare jeg har i hjertet mitt og han vil aldri bli glemt:-) jeg er jo av den oppfatningen av at "ekte kjærlighet aldri dør" og jeg må si at hadde han kommet på døra mi i morra å spurt om vi skulle giftet oss da hadde det ikke vært tvil hos meg:-) he he ...ble litt revet med av innlegget ditt...det gjorde minnene fra 8 år tilbake så veldig...nærme :-)

hvor lenge var dere sammen da?...

mente du virkelig det du sa,omat du ville ha giftet deg med han dersom han ringte på døra di,og fridde?