Nå sliter jeg nå!!

[Gjest rotløs]

Kort fortalt: er samboer, vært det i 2 år!Har to barn, men ikke med samboeren!

Han reiser vekk mye, og jeg er hjemmeværende!

Da jeg traff han , var jeg så forelsket som aldri før..husker faktisk ennda kriblingen i magen!

Men, hva har skjedd? Hverdagen? eller er det bare jeg som ønsker den fantastiske spenningen og kriblingen i magen man har når man er nyforelsket?

Han har en tedens til og rette på meg, jeg sitter faktisk igjen med følelsen av at jeg snart ikke kan gjøre noe rett!....det meste han gjør irriterer meg!....og sex, det har jeg nesten glemt ut hva er!

Men...så kjenner jeg en type som jeg har fått veldig god kontakt med.....prater med han pr tlf, og pr pc! har ikke sett denne karen på ett par år, fouten om et kort møte da jeg for ikke så lenge siden støtte på han!

Og da slo det gnister tror jeg....ble plutselig veldig skjelven...noe også han ble!

Han har vært forelsket i meg i noen år, men gjorde ikke noe med da, siden jeg var som sagt nyforelsket i min samboer....

Men nå, føler jeg meg forelsket i denne mannen, og ikke i min samboer.....

Jeg begynner virkelig og lure på meg selv.......for jeg har det jo veldig trygt og godt i dette samboerskapet.......

Alt syns så vansklig, har så lyst til og treffe denne karen på skikkelig, ha en kveld eller to sammen med han......men da er jeg nesten 100 % på at jeg kommer til og være fysisk utro! For jeg er jo allerede følelsesmessig utro!! og har kjempe dårlig samvittighet for det.....

Jeg er endelig veldig etablert.....kjøpt hus og bil, hele pakka! Har faktisk flyttet mye før det, og det sammen med to barn......

huff og huff, det er mange tanker som rører seg......

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre......har vodt i magen hele tiden....

ja ja, det ble visst ikke så kort fortalt alikevel.....men godt uansett og prøve og sette ord på hele min rotete tilværelse!

[fuji1365380447]

Jeg tror at du forveksler begjær og forelskelse med "the real thing"? Du snakker veldig varmt om forelskelse og kinling i magen... Dette er berusende følelser,men de varer aldri!

Etter den første forelskelsen har lagt seg, kommer arbeidet - viljen til å skape et liv sammen. Ansvaret for at partneren og barna skal ha et trygt liv. Kjærlighet er et valg, noe man må bestemme seg for og arbeide for.

Jeg tror du må ta et oppgjør for deg selv: hva vil du? Vil du være en flyktig og overfladisk person som vandere fra forelskelse til forelskelse, eller vil du være en seriøs og tillitsvekkende person som er til å stole på på lang sikt?

Snakke heller med mannen din. Fortell ham hvordan du føler deg når han retter på deg. FOrtell ham at du savner kinlingen i magen fra begynnelsen av deres forhold. Gi av deg selv.

For det du holder på med nå er å trekke deg unna, og det kommer det ikke noe godt ut av!

Det er deg og ditt liv det kommer an på, Din insats i samlivet. Din investering i fremtiden og dine barn.

[Gjest werwe]

Here we go again...

Tenk at dette teamet/fenomenet, som alle burde kjenne til, skal være grunnlag for diskusjoner opp og ned, fram og tilbake.

Hvor blåøyde og naive kan folk som inngår et forhold egentlig bli? Har vi sett rekorden enda?

Kan ikke folk kose seg med den tiden de har det bra sammen, og vite at når den tiden er over, så ER den over. Vi trenger ikke gå rundt å elte på at naturfenomener oppstår.

[Gjest tjohooo]

Here we go again...

Tenk at dette teamet/fenomenet, som alle burde kjenne til, skal være grunnlag for diskusjoner opp og ned, fram og tilbake.

Hvor blåøyde og naive kan folk som inngår et forhold egentlig bli? Har vi sett rekorden enda?

Kan ikke folk kose seg med den tiden de har det bra sammen, og vite at når den tiden er over, så ER den over. Vi trenger ikke gå rundt å elte på at naturfenomener oppstår.

Du kan umulig være skillsmissebarn?

[Gjest rotløs]

Du kan umulig være skillsmissebarn?

Det stemmer, jeg er ikke no skillsmissebarn......mine foreldre har vært gift i 35 år......

[Gjest tjohooo]

Det stemmer, jeg er ikke no skillsmissebarn......mine foreldre har vært gift i 35 år......

Tenkte meg det.

Hadde du fått oppleve et brudd på kroppen, ville du sikkert sett annereldes på det.

[Gjest rotløs]

Tenkte meg det.

Hadde du fått oppleve et brudd på kroppen, ville du sikkert sett annereldes på det.

Har på en måte det, foreldrene mine var separert i ett år....... og før det var det ett par år med bare krangling!......jeg som 10 åring hørte ting som ikke skulle vært ment for mine ører!....

Men jeg skjønner hva du mener!

Jeg syns at det må jo være bedre og skilles, enn at barna skal oppleve den type krangling, som ikke er ment for små barneører!

[Gjest tjohooo]

Har på en måte det, foreldrene mine var separert i ett år....... og før det var det ett par år med bare krangling!......jeg som 10 åring hørte ting som ikke skulle vært ment for mine ører!....

Men jeg skjønner hva du mener!

Jeg syns at det må jo være bedre og skilles, enn at barna skal oppleve den type krangling, som ikke er ment for små barneører!

Det finnes jo en annen utvei også?

[Gjest werwe]

Du kan umulig være skillsmissebarn?

Jeg regner med at din kommentar var til meg, og jeg er ikke den samme som "rotløs", selv om jeg ser nedenfor at du tydeligvis trodde det.

Joda, jeg er såkalt "skilsmissebarn", og jeg og andre likesinnede vil ha oss frabedt at vår skjebne skal være så tragisk. Det er kun slike som deg, som liker å oppkonstruere at vi skal være "skadet". Hva er motivet ditt?

Jeg er heller ikke så forvrengt, at jeg mener folk på død og liv skal tviholde på et forhold som ikke lenger har noe positivt å tilføre, hverken for barn eller voksne.

Et fasadeforhold, som tilsynelatende ser bra ut, men som sakte råtner hen innefra, er altså det du finner optimalt?

Barn er ikke dumme, et falsk forhold gjennomskuer de lett, og slike familieforhold kan gi større skader enn en ærlig og redelig skilsmisse.

[Gjest tjohooo]

Jeg regner med at din kommentar var til meg, og jeg er ikke den samme som "rotløs", selv om jeg ser nedenfor at du tydeligvis trodde det.

Joda, jeg er såkalt "skilsmissebarn", og jeg og andre likesinnede vil ha oss frabedt at vår skjebne skal være så tragisk. Det er kun slike som deg, som liker å oppkonstruere at vi skal være "skadet". Hva er motivet ditt?

Jeg er heller ikke så forvrengt, at jeg mener folk på død og liv skal tviholde på et forhold som ikke lenger har noe positivt å tilføre, hverken for barn eller voksne.

Et fasadeforhold, som tilsynelatende ser bra ut, men som sakte råtner hen innefra, er altså det du finner optimalt?

Barn er ikke dumme, et falsk forhold gjennomskuer de lett, og slike familieforhold kan gi større skader enn en ærlig og redelig skilsmisse.

Jeg og 90% av min vennegjeng er skillsmissebarn.

Mange av dem har nok hatt det bedre den dag i dag om foreldrene hadde vært mer voksne og forsøkt på en annen måte.

[Gjest rotløs]

Jeg og 90% av min vennegjeng er skillsmissebarn.

Mange av dem har nok hatt det bedre den dag i dag om foreldrene hadde vært mer voksne og forsøkt på en annen måte.

Hvorfor det egentlig, så lenge barna har det trygt og godt, og en oppegående foreldre som støtter opp om alt!

I mitt tilfelle, så har ingen av barna bodd no særlig med sin far, men har et godt forhold til han alikevel....De kan ikke engang huske at vi bodde sammen......

Så her , er det jo snakk om mor s nye venn.....og det har bare vært en!.....etter biologisk far.....

Og det ser faktisk ut som om at det ikke vil fungere i lengden......

[Gjest werwe]

Jeg og 90% av min vennegjeng er skillsmissebarn.

Mange av dem har nok hatt det bedre den dag i dag om foreldrene hadde vært mer voksne og forsøkt på en annen måte.

Et forhold som etter mange fine år, går de ulike gradene, med oppturer og nedturer, alle mulige anstrengelser, men som likevel til slutt ender opp i en kulde som partene lider sterkt under, handler om noe mer enn å være "voksen" for å skape håp om noe "levelig" ut av det.

Du, og din vennegjeng, er neppe representative for "skilsmissebarn". Det våger jeg å påstå.

[Gjest tjohooo]

Hvorfor det egentlig, så lenge barna har det trygt og godt, og en oppegående foreldre som støtter opp om alt!

I mitt tilfelle, så har ingen av barna bodd no særlig med sin far, men har et godt forhold til han alikevel....De kan ikke engang huske at vi bodde sammen......

Så her , er det jo snakk om mor s nye venn.....og det har bare vært en!.....etter biologisk far.....

Og det ser faktisk ut som om at det ikke vil fungere i lengden......

Jeg trodde jeg svarte werwe:)

[Gjest tjohooo]

Et forhold som etter mange fine år, går de ulike gradene, med oppturer og nedturer, alle mulige anstrengelser, men som likevel til slutt ender opp i en kulde som partene lider sterkt under, handler om noe mer enn å være "voksen" for å skape håp om noe "levelig" ut av det.

Du, og din vennegjeng, er neppe representative for "skilsmissebarn". Det våger jeg å påstå.

Fordi du ikke har det på den måten?

Jeg har selv vært heldig. Men jeg ser at svært mange andre skilsmissebarn sliter. På den andre siden sliter også mange som hadde foreldre som ikke gikk over ens.

Jeg mener man burde forsøke på andre måter istedet for å fortsette på samme viset - eller gi opp.

[Gjest werwe]

Fordi du ikke har det på den måten?

Jeg har selv vært heldig. Men jeg ser at svært mange andre skilsmissebarn sliter. På den andre siden sliter også mange som hadde foreldre som ikke gikk over ens.

Jeg mener man burde forsøke på andre måter istedet for å fortsette på samme viset - eller gi opp.

"Forsøke på andre måter"...

...dette er mildt sagt vrøvl...det er svært få par, som ikke har prøvd alle mulige "måter" og innfallsvinkler, før de må gi opp..

[Gjest rotløs]

Jeg trodde jeg svarte werwe:)

Uansett, så takk for innspillet.......Det er alltid kjekt og høre andres innfallsvinkler! :-)

[cec5]

Ta vare på det du har. Forelskelsen for han nye kan fort gå over. Det er heller ikke bra for barna at det blir mye flytting, nye kjærester etc. Du har det jo godt skriver du. Hvorfor risikere å miste det? Forelskelsen varer ikke evig uansett. Hvis du virkelig er glad i din samboer, så skjerper du deg. Kutt ut flørtinga med denne andre.

[cec5]

Jeg tror at du forveksler begjær og forelskelse med "the real thing"? Du snakker veldig varmt om forelskelse og kinling i magen... Dette er berusende følelser,men de varer aldri!

Etter den første forelskelsen har lagt seg, kommer arbeidet - viljen til å skape et liv sammen. Ansvaret for at partneren og barna skal ha et trygt liv. Kjærlighet er et valg, noe man må bestemme seg for og arbeide for.

Jeg tror du må ta et oppgjør for deg selv: hva vil du? Vil du være en flyktig og overfladisk person som vandere fra forelskelse til forelskelse, eller vil du være en seriøs og tillitsvekkende person som er til å stole på på lang sikt?

Snakke heller med mannen din. Fortell ham hvordan du føler deg når han retter på deg. FOrtell ham at du savner kinlingen i magen fra begynnelsen av deres forhold. Gi av deg selv.

For det du holder på med nå er å trekke deg unna, og det kommer det ikke noe godt ut av!

Det er deg og ditt liv det kommer an på, Din insats i samlivet. Din investering i fremtiden og dine barn.

Nemlig!

[Gjest tjohooo]

"Forsøke på andre måter"...

...dette er mildt sagt vrøvl...det er svært få par, som ikke har prøvd alle mulige "måter" og innfallsvinkler, før de må gi opp..

Hørt om Gary Neuman, for eksempel?

[Gjest werwe]

Hørt om Gary Neuman, for eksempel?

Sikkert en eller annen samlivs-guru borte i USA, som gjør seg rik på at mange mennesker kjemper med sitt etterhvert ulykkelige ekteskap, og er fortvilet over at deres forhold ikke lenger har noen framtid.