han har et barn fra før,som vi ikke (får) ha kontakt med.

[Gjest bako]

Vi har et lite fam.prob,det ødelegger ikke ekteskapet vårt,men det henger over oss til stadighet.Vi har vært sammen en god del år,og er nå gift med to små barn.Problemet oppstod for mange år siden, når vi gjorde slutt..Vi hadde da vært samboere en stund,men flyttet fra hverandre,begge to traff andre men det ble ikke noe av disse bekjentskapene.Vi var hele tiden gode venner og hadde mye kontakt,så til slutt fant vi ut at det var oss to,og ville flytte sammen igjen.Det var da vi fikk beskjed om at en jente han hadde vært litt med var gravid.Alt dette snakket vi grundig gjennom,og ble enige om å flytte sammen alikevel.Han prøvde å prate fornuftig med denne jenten,og sa at han ville ta ansvaret,hvis det var hans barn.Det eneste han forlangte var en dna test,siden han viste at hun i samme periode sannsynlig vis hadde vært med andre,da startet et h....Vi ble trakasert,løyet om utsatt for trusler osv. Hun fulgte etter oss spionerte,og sendt andre til å gjøre det samme.Forstår jo godt at hun var såret og skuffet,en del hormoner fulgte vel også med,da er det jo ikke alltid lett å være rasjonell.Når barnet endelig kom til verden tok han som nå er min mann,en dna test og det viste seg at han var faren.Prøvde da å få til en ordning,men da var det hele tiden meg det stod på,hun kunne ikke ta ansvaret for at jeg var tilstede når barnet var der.Jeg kunne jo skade det osv.Det vi følte var at hun ville ha styringen over vårt liv og ødelegge så mye som mulig.Hun ville fremdeles ha ham tilbake,da dette var hennes store kjærlighet.Tilslutt fikk min mann i stand en avtale om megling, i håp om at det kunne bli en løsning.Denne gangen trodde hun at han ville ta barnet fra henne og oppførte seg som hun var i retten ,dro fram allle rettigheter osv.Det endte med at min mann gav opp,avslutta meglingen,og gikk.Han mente da at barnet hadde det best hos moren,og uten ham,siden de bare kranglet.I hele denne prosessen sa jeg til ham at jeg støttet ham uansett hva avgjørelse han tok.Dette løftet har jeg holdt.Det har vært nokså stille fra den andre fronten de siste årene,men hun har prøvd det meste.Hun ble bla annet stoppet utenfor kirken av en god kamerat av oss.Hun kom der med sønnen ,for hun mente han hadde rett til å være brudesvenn.Hvorfor?spør ikke meg,til andre sier hun at det er han som ikke vil ha kontakt,dette er i å forseg riktig,siden det var han som avsluttet meglingen. Denne jenten fikk seg en ny samboer etter en stund,og plutselig ringer det en dame til mine svigerforeldre og spør ut om henne.De svare som sant er at de ikke kjenner jenta.Det kommer da fram at hun har sagt mye fælt om oss og at jeg ødela deres samboerforhold.De skulle vist ha bodd sammen i 7 mnd og han kastet henne ut da hun ble gravid.Så det er alltformange løyner rundt det hele.Nå har vi også plutselig begynt å få julekort fra henne med bilde av barana hennes.Hva betyr da det?Vi syntes det var koselig å se hvordan han så ut,men det er jo litt vemodig også.Poblemet til mannen min er at han vil jo ha kontakt men vet ikke hvordan han skal gripe det fatt,pluss om han orker å forholde seg til henne,som har ødelagt så mye for han.Vi har jo våre egne barn også å ta hensyn til,når de er gammle nok til å forstå,skal vi fortelle dem om halvbroren,og forklare dem på best muligmåte hvorfor vi ikke kjenner han,men det blir ikke lett.Alle i min manns familie ,har fått besjked om at de må ta kontakt med barnet hvis de vil,den samme muligheten vil vi gi våre barn,når de blir gammle nok til å ta kontakt selv.Må også nevne at ingen fra hans side har tildags dato har kontakt,svigermor prøvde men fikk ingen respons tilbake.Uff dette ble et langt rotet brev,men det var godt å få det ned.Skal vi bare la det ligge og la naturen gå sin gang,eller......!!!!!!!!??????

[Gjest tunglest!]

Før du kan forvente at noen orker å lese igjennom dette, bør du legge inn et nytt innlegg med noen avsnitt og mellomrom etter punktum og komma...

Jeg leste det ikke....

[Gjest bako]

Før du kan forvente at noen orker å lese igjennom dette, bør du legge inn et nytt innlegg med noen avsnitt og mellomrom etter punktum og komma...

Jeg leste det ikke....

Er fulstendig klar over at det er,lant og tunglest.Så ikke les det da,men kritikk om hvordan folk skriver,feil og mangler bør du holde deg,for god for.Det viktigste for meg,var å få det ned.Men takk for informasjonen,men bruk ditt eget nick neste gang.

[Gemini]

Er fulstendig klar over at det er,lant og tunglest.Så ikke les det da,men kritikk om hvordan folk skriver,feil og mangler bør du holde deg,for god for.Det viktigste for meg,var å få det ned.Men takk for informasjonen,men bruk ditt eget nick neste gang.

Det var ikke meg som skrev det forrige svaret, men jeg må si jeg tenkte akkurat det samme som "tunglest"...

Dersom du legger ett mellomrom mellom setninger, og av og til to linjeskift, slik at det blir litt mer "luft" og avsnitt, vil du nok få flere til å lese innlegget ditt, og kanskje komme med kommentarer og innspill - om du ønsker det da... :-)

I-beste-mening-hilsen

[Fransiscka]

Helt ærlig tror jeg ikke barnefaren har så mye han skal ha sagt, skal jeg være ærlig.

Jeg har selv vært alene med barn, og vet litt om hvilke ting som reageres på.

Nå vet jeg ikke hvor gammel sønnen er, MEN vi vet jo at det sannsynligvis er gått en stund siden han kom til verden.

Du ektemann har IKKE vist interesse for å få kontakt med barnet. Han gav opp i starten, fordi "moren var så truende, og kranglete." Når det gjelder barn, burde nok mannen din vært mer bestemt på BARNET, ikke om å slippe unna bråk. For bråk vil uansett som regel oppstå når det gjelder brudd, og barn.

Din mann har ikke vært tilstede under oppveksten, han har ikke brukt sin rett for samvær med barnet, han har ikke stått på sitt for å få sin kontakt. Å komme i ettertid og ønske barn, er ofte mer eller mindre nyttesløst. Han har tross alt ikke vist noen interesse.

Syns det er flott av barnets mor å tørre å sende dere julekort/bilder av barnet. Tross alt er det snakk om en liten gutt her, som nok gjerne ville hatt en pappa som brydde seg.

Om din mann elsker sin sønn, burde han nok overse morens bråk og krangel, som de fleste andre, og heller kontakte steder som kan sin sak. Forsøke få oppsatt somme helger hvor han kan ha sønnen, osv.

Håper dere får det bedre snart.

Mvh,

[Gjest bako]

Helt ærlig tror jeg ikke barnefaren har så mye han skal ha sagt, skal jeg være ærlig.

Jeg har selv vært alene med barn, og vet litt om hvilke ting som reageres på.

Nå vet jeg ikke hvor gammel sønnen er, MEN vi vet jo at det sannsynligvis er gått en stund siden han kom til verden.

Du ektemann har IKKE vist interesse for å få kontakt med barnet. Han gav opp i starten, fordi "moren var så truende, og kranglete." Når det gjelder barn, burde nok mannen din vært mer bestemt på BARNET, ikke om å slippe unna bråk. For bråk vil uansett som regel oppstå når det gjelder brudd, og barn.

Din mann har ikke vært tilstede under oppveksten, han har ikke brukt sin rett for samvær med barnet, han har ikke stått på sitt for å få sin kontakt. Å komme i ettertid og ønske barn, er ofte mer eller mindre nyttesløst. Han har tross alt ikke vist noen interesse.

Syns det er flott av barnets mor å tørre å sende dere julekort/bilder av barnet. Tross alt er det snakk om en liten gutt her, som nok gjerne ville hatt en pappa som brydde seg.

Om din mann elsker sin sønn, burde han nok overse morens bråk og krangel, som de fleste andre, og heller kontakte steder som kan sin sak. Forsøke få oppsatt somme helger hvor han kan ha sønnen, osv.

Håper dere får det bedre snart.

Mvh,

Tusen takk for svaret.Sant nok kan godt vær at han gav for fort opp.Men helt ærlig er det riktig at en mann skal være nødt til å gå til retten for å se sitt barn.Hun var jo ikke villig til å lage i stand en avtale med han.Vi syntes og det er fint å få julekort,det er bare så vanskelig å forstå hva hun vil.For alt det jeg vet kan det være hennes måte å be om fint vær og prøve igjen,men det tror ikke han.Du sier at du selv har vært alene med barna,var dette av samme grunn?Hvordan regagerte/gjorde du.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei bako!

Barn rører og beveger oss. Det gjør historien om barnet til din mann også.

Det er ikke lett å skyve vekk et barn, hverken følelsesmessig eller praktisk.

Med det som bakgrunn er jeg usikker på om mannen din vil falle til ro med en ikke-kontakt med sitt barn.

Jeg vil anbefale han å koble inn en nøytral 3.person. Det kan være familiekontoret eller annen relevant fagperson.

Det er først og fremst barnets far som er aktør.

[Fransiscka]

Tusen takk for svaret.Sant nok kan godt vær at han gav for fort opp.Men helt ærlig er det riktig at en mann skal være nødt til å gå til retten for å se sitt barn.Hun var jo ikke villig til å lage i stand en avtale med han.Vi syntes og det er fint å få julekort,det er bare så vanskelig å forstå hva hun vil.For alt det jeg vet kan det være hennes måte å be om fint vær og prøve igjen,men det tror ikke han.Du sier at du selv har vært alene med barna,var dette av samme grunn?Hvordan regagerte/gjorde du.

Jeg var ikke alnene med barnet fordi at faren ikke ville vite av barnet, eller jeg ikke lot ham. Vi hadde en fin avtale oss imellom angående "deling" av samværet med barn. Samtidig var det naturligvis at jeg til tider så meg urettferdig på ting, og jeg fikk med meg en del lover og regler, så jeg lærte jo langt mer om slike saker likevel.

Jeg syns det virker som om du er mest sjalu. Som om du er redd for at barnets mor skal røve fra deg mannen din.

Helt ærlig tror jeg ikke hun vil klare det. Mannen er nå gift med deg, og det virker jo som dere har det ok. Mest sannsynlig vil nok ikke barnemoren ha ham tilbake heller. Man føler bare helt enkelt på en annen måte når man begynner å se barn vokse opp. Kanskje var hun deprimert, skuffet, og full av hormoner den første tiden, mens hun nå skjønner at sønnen faktisk savner pappaen sin. Kanskje er det derfor hun forsøker å vise dere at hun ikke er så ille, likevel. For sønnens beste.

Din mann kan jo forsøke i samtale med henne enda en gang, og høre om det kan bli aktuelt å få ha barnet i enkelte helger. Det virker jo som om hun er blitt langt mildere nå, og kanskje innser at sønnen trenger en pappa.

Hvis dette ikke funker, syns jeg faren skal forsøke å gå rettens vei, dersom han elsker sønnen sin. MEN det er ikke sikkert han vil komme så langt som han kanskje skulle håpe.- Ta kontakt med en advokat, og forhør dere.

Å overta et ansvar for et barn man ikke har vist interesse for før, er ommentrent 100% helt umulig. MEN han kan kanskje klare å argumentere seg til somme helger/dager i uken.

Lykke til.!