Oppgitt og frustrert (langt)

[Gjest Rotløs]

Jeg er en gift mann på snart 34 år, min kone og meg har vært sammen i 11 år og gift i snart 7 år. Sammen har vi 3 barn, en på 9 år og to på 3 år, hun har også en datter fra tidligere på 16 år.

Jeg har aldri tidligere hatt noen forhold (kjæreste/samboerskap) før jeg traff min nåværende kone. Hun er hjemmeværende og meg selv jobber offshore med 2 uker på jobb og 4 uker fri, noe jeg har hatt som fast turnus siden ’96. Når jeg har vært hjemme på fri har vi gått og dultet oppe i hver andre omtrent 24 timer i døgnet og det har alltid vært forventet av henne at alt skal vi gjøre sammen. Det være seg ut og handle, på besøk, turer osv. Vi har som alle andre par hatt en het og herlig periode av vårt liv, nyforelsket og fulle av kjærlighet. For å nevne det, så har vi hatt, noe som jeg mener har vært en positiv egenskap, egenskapen til å unngått krangel oss i mellom, mest med hensyn til ungene.

Men dette skulle vise seg å endre seg, for min del. For 4 - 4 ½ år siden begynte jeg å merke endringer for min del, på meg og mine følelser og kjærlighet til henne. For min egen del fant jeg det bare rett av meg og fortelle det til henne, at jeg følte meg tom for følelser. Reaksjonen hennes ble som normalt kan ventes når man får en slik melding da. Men mye skulle vise seg å skje over en periode. Vi prøvde å snakke om forandringene på mine følelser og selvfølgelig så mente jo hun at det var henne som hadde "feilet" i forholdet, noe jeg mente og fortsatt mener er helt feil av henne å tro og mene. Samtidig som dette fikk vi mistanke om at hun kanskje var gravid, så dette ble sjekket opp og vi hadde rett i vår mistanke. Praten gikk da mye i hva vi nå skulle gjøre, beholde eller ta abort. Valget vår ble å beholde, noe jeg er veldig glad for nå da det viste seg å bli tvillinger. Dette valget skulle vise seg å ha en positiv innvirkning på forholdet vårt, men det viste seg å være kortvarig. Ikke lenge etter at svangerskapet var over ramlet vi på stigen igjen. Jeg fikk, gjennom jobb, ett kortere verkstedopphold på vestlandet. Her skjedde det at jeg var utro mot min kone. Dette klarte jeg ikke å holde tett og følte det som rett å fortelle henne om det når jeg kom hjem på fri. Og selvfølgelig, reaksjonen kom. Etter noen dagers diskusjoner og taushet ble vi enige om å prøve å komme oss videre, så vi bestilte time hos familierådgiver. Der var vi på flere møter over en ca halvårs-periode. Fram til vi mente at vi ikke hadde behov for det lengre. Og det gikk da vel så greit en periode etterpå. Men hvor lenge var Adam i paradis, etter noen mnd’er var vi tilbake igjen, dvs jeg var tilbake igjen. Og slik gikk det over den neste perioden, men opp og nedturer, om jeg kan kalle de for det.

Kommunikasjonen ble bare dårligere og dårligere. Så for litt over ett halvt år siden ble vi enige om å prøve rådgivning igjen. Vi gikk noen ganger der, men så kom vi til ett punkt uten at de hadde vært noen framgang overhodet fra de forrige møtene. Dette følte jeg selv og dette sa også vår rådgiver. Basert på det stilte han spørsmålstegn på vår velvillighet til å komme videre, og derfor sa han også at han nok ikke hadde mer han kunne hjelpe oss med, ikke for det, han vil så gjerne hjelpe sa han. Derfor ba han oss tenke oss om og finne ut av hva vi egentlig vil, gå den ene eller andre veien, før det kan han ikke hjelpe oss videre.

Dette er 3 mnd’er siden, og her sitter vi, uten å ha kommet oss videre. Den eneste forandringen er at kommunsikasjonen har blitt hakket verre og vi har blitt mer amper på hverandre. Og midt oppe i dette er også ungene, men vi prøver i mest mulig grad å unngå at de skal merke noe til dette. Sexlivet har dabbet helt av og vi har ikke hatt noen form for fysisk kontakt på ca 9 uker nå.

Er dette forholdet liv laga? Selv føler jeg at det er over, men tenker på ungene oppe i alt dette også. Men hvor mange ganger skal vi si at vi prøver igjen før vi innser at det kanskje er over for vår del? Er redd for at det skal så langt at vi kanskje ender opp som uvenner pga en skillsmisse. Er det da ikke bedre å heller være enige om å skille lag og prøve å bevare ett godt "forhold" for ungenes del?

[typ]

Hei!

Jeg tror at bare du selv kan svaret. Hvis du ikke har følelser for dama lenger, vil du nok ikke gi alt i et forsøk på at forholdet skal bli bedre. Man kan ikke fortsette i et forhold pga at man har barn sammen. Det må være noe mer...

[Gjest tjohooo]

Husk at forelskelse forsvinner, men kjærligheten er et valg...

Kanskje du føler deg kvalt og har behov for litt tid alene når du er hjemme? Dette tror jeg dere kan få til å løse. Ta kontakt med familievernskontoret!

[Gjest Rotløs]

Husk at forelskelse forsvinner, men kjærligheten er et valg...

Kanskje du føler deg kvalt og har behov for litt tid alene når du er hjemme? Dette tror jeg dere kan få til å løse. Ta kontakt med familievernskontoret!

Hvordan da mener du at kjærligheten er ett valg?

Vi har nå vært hos familievernkontoret her i området flere gangerfordelt på 2 runder på en 2 1/2 årsperiode. Men når rådgiveren selv ikke ser noe mulighet å hjelpe oss videre, hva da? Og hvor mange ganger skal man gå dit før man kanskje innser at det er over ?

[Gjest prövd]

Hei!

Jeg tror at bare du selv kan svaret. Hvis du ikke har følelser for dama lenger, vil du nok ikke gi alt i et forsøk på at forholdet skal bli bedre. Man kan ikke fortsette i et forhold pga at man har barn sammen. Det må være noe mer...

Ville vært veldig synd om du gav opp.

Hverdagen kommer også om du får deg en ny, spennende dame.

Man kan ikke gå rundt og være forelsket hele tiden.

Hvis flere kunne innse det, ville ikke over halvparten av oss skille oss.

[damedame]

Hvordan da mener du at kjærligheten er ett valg?

Vi har nå vært hos familievernkontoret her i området flere gangerfordelt på 2 runder på en 2 1/2 årsperiode. Men når rådgiveren selv ikke ser noe mulighet å hjelpe oss videre, hva da? Og hvor mange ganger skal man gå dit før man kanskje innser at det er over ?

Der vil alltid være en rådgiver som er villig til å hjelpe dere videre.

Det jeg noterer meg når jeg leser innlegget ditt er det du skriver i starten, om kona di. Om hvilke forventninger hun har til deg. Hvorfor nevner du dette? Ligger noe av kvelstoffet for dine følelser i det?

Og, spørsmålene du stiller har egentlig svar som sier seg selv - og jeg tror du selv har svarene også. Så da spør jeg: hvorfor stiller du allikevel spørsmålene? Fordi du faktisk vil satse litt til? Eller?

Håper du finner ut av det. Lykke til!

[Gjest offshoredame]

Ikke lett å råde deg til noe spesielt, men det er ikke lett å underslå at i offshoremiljøet er skilsmissefrekvensen veldig høy.

Det jeg ikke skjønner er hvordan dere har klart å gå opp i hverandre 24 timer i strekk i dine friperioder og skal gjøre alt i lag. Merker på meg selv at jeg er avhengig av pusterom, når jeg er hjemme. Hadde jeg ikke fått noen timer for meg selv hver dag, hadde jeg klikket.

Kunne det ha hjulpet om dere begynte å gjøre litt aktiviteter hver for dere? Ikke legge opp til at dere skal gjøre alt i lag og få litt fri fra hverandre også i hverdagen?

[Gjest skal ikke være lett]

Ville vært veldig synd om du gav opp.

Hverdagen kommer også om du får deg en ny, spennende dame.

Man kan ikke gå rundt og være forelsket hele tiden.

Hvis flere kunne innse det, ville ikke over halvparten av oss skille oss.

Jo, hverdagen kommer, men den kan kanskje være bedre?

Måtte bare svare på det siste innlegget.

Men leste her en dag på dol: at kjærligheten forsvinner,men det som gjenstår er viljen. Så det spørs om du har vilje til å fortsette å prøve? For jeg selv tror at har man vilje til å fikse noe, eller gjøre noe ut av livet,så kan man klare det meste Ikke gi opp enda. Kanskje dere kan forandre på små ting i hverdagen, eller personligheten, og prøve å se om forholdet lar seg fikse?

Lykke til