Uenig om vi skal ha flere barn - bør jeg gå?

[Gjest Mina Lisa]

Sitter her med ett stort dilemma. Jeg har vært samboer med min mann i 11 år, sammen har vi fått en skjønn datter som nå er 4 år. Vi har det greit sammen, og jeg er glad i mannen min.

MEN, han vil ikke ha flere barn, mener at det blir for mye "pes" for han. Mitt høyeste ønske er å få ett barn til.

Føler nå at jeg må ta ett valg med livet mitt. Sammen med han vil jeg få det greit, og vi har en skjønn datter, som jeg ikke på noen måte ønsker at skal leve opp med en foreldre her og en der. Men på en annen side tror jeg aldri jeg blir ferdig med drømmen om å få to barn. Og det er vår endeløse krangel. Jeg kan nesten ikke se spebarn uten at jeg blir sentimental og tenker på at jeg kanskje aldri mer skal få barn.

Er blitt 35 år, og har ikke tid til å vente så mye mer med å prøve og overtale han.

Vet at hvis jeg blir alene, er det jo ikke sikkert jeg rekker å finne en ny mann. Men da har jeg hvertfall gjort det jeg kan, og sjangsen til å få barn er hvertfall høyere enn den er her jeg sitter nå.

Hva syntes dere! Er jeg superegoist hvis jeg går ut av forholdet, eller bør jeg rett og slett godta ett barn?

(For ett år siden diskuterte jeg dette med en veninne av min venninne, som nå var 43 år, og separert. Mannen hennes ønsket også bare ett barn. Hun sliter veldig med det at hun godtok hans valg, hun mente at jeg burde gå ut).

[Gjest kanskje det ja]

Den biologiske klokken tikker fort i den alderen du er i nå. Om du kan klare å leve uten flere barn er det bare du som vet, begge alternativ har både fordeler og ulemper.

Kanskje - hvis du elsker din mann og egentlig vil leve sammen med han - kan du bli gravid ved et "uhell".

[Rubia]

Hei.

Har en viss forståelse for dilemmaet ditt.

Jeg hadde med min x en flott sønn og forholdet var skrantet lenge.

Vi ville dog begge ha minst et barn til og jeg tenkte for meg selv at ble jeg alene en gang kunne jeg liksågodt være det med to barn som med et.

Vi lagde en vakker pode til og når han var 3 og en halv måned ble jeg alene.

Jeg er så takknemmelig for at han ble til før bruddet...synes det virker ensomt som enebarn.

Guttene har klart seg gjennom brudd og tid etter på en flott måte, de er trygge, harmoniske og fine barn i dag, og far og jeg er venner slik at alt fungerer greit.

Skulle nok hatt en nummer tre også

Lykke til uansett hva du velger.

Hilsen...

[Gjest Mina Lisa]

Takk for svarene, vet ikke hvor klok jeg blir, men det å velge vekk barn for å beholde typen er vel kanskje ikke det riktige. Uansett er det kankje mitt livs vanskligste beslutning!

[Gjest bjelke]

Takk for svarene, vet ikke hvor klok jeg blir, men det å velge vekk barn for å beholde typen er vel kanskje ikke det riktige. Uansett er det kankje mitt livs vanskligste beslutning!

Du går i så fall ikke bare fra mannen din, du "tar fra" datteren din en far..

Han har like stor rett til å si nei til barn som du har til å ønske deg det.

Men det ødelegger jo like mye om dere ikke kan bli enige, så hva er verst? At du blir hos ham og bevarer "familien" for deres datters skyld - men risikerer et ulykkelig familieliv - eller at du finner deg en annen for å få et barn til.....

Dette kan ingen avgjøre for deg.

[Gjest mor i juni]

Den biologiske klokken tikker fort i den alderen du er i nå. Om du kan klare å leve uten flere barn er det bare du som vet, begge alternativ har både fordeler og ulemper.

Kanskje - hvis du elsker din mann og egentlig vil leve sammen med han - kan du bli gravid ved et "uhell".

"hvis du elsker din mann og egentlig vil leve sammen med han - kan du bli gravid ved et "uhell"."

En som gjør dette, elsker ikke sin mann!!! Ærlig talt..

[Gjest kanskje det ja]

"hvis du elsker din mann og egentlig vil leve sammen med han - kan du bli gravid ved et "uhell"."

En som gjør dette, elsker ikke sin mann!!! Ærlig talt..

For noe tull! Det er kvinner som alltid har hatt valget, dette nymotens pjattet om at mannen skal være med og bestemme er noe herk. Enten blir han eller går han når man blir gravid ved et "uhell", og de fleste blir.....

[Gjest mor i juni]

For noe tull! Det er kvinner som alltid har hatt valget, dette nymotens pjattet om at mannen skal være med og bestemme er noe herk. Enten blir han eller går han når man blir gravid ved et "uhell", og de fleste blir.....

Nymotens pjatt? Verden endrer seg, vet du. Og når ble det 'pjatt' å respektere hverandre..?

Men du gjør selvsagt som du vil.

[shandy]

"hvis du elsker din mann og egentlig vil leve sammen med han - kan du bli gravid ved et "uhell"."

En som gjør dette, elsker ikke sin mann!!! Ærlig talt..

Enig med deg, mor i juni. Makan til rare meninger det er her inne noen ganger, skal man lete lenge etter.

[shandy]

"Føler nå at jeg må ta ett valg med livet mitt. Sammen med han vil jeg få det greit, og vi har en skjønn datter, som jeg ikke på noen måte ønsker at skal leve opp med en foreldre her og en der."

Der har du svaret ditt.

Jeg kan forstå ditt ønske, men når du allerede har et barn, og en snill mann som du har det godt med, er det jo galskap å ødelegge dette.

Jeg syntes du skal tenke på jenta di her, og ikke ditt ønske. Tror du kan ødelegge masse, når du har en så syltynn grunn til å forlate far.

Hva skal du gjøre da, løpe rundt på desperat jakt etter en donor - det er jo forsåvidt ikke noe problem å bli gravid, hvis du ønsker det med hvem som helst.

Hvis du finner en som virker ok, hvor lenge skal du vente før du trår til. Kan fort vise seg at dette ikke var drømmeprinsen, og hva hvis dette viser seg å være skivebom. Skal du stå der med to unger, BARE fordi DU ønsker deg to. Er ikke kjærligheten til din datter og mann litt høyere enn dette.

Det var nå min mening.

[amber sun]

"Føler nå at jeg må ta ett valg med livet mitt. Sammen med han vil jeg få det greit, og vi har en skjønn datter, som jeg ikke på noen måte ønsker at skal leve opp med en foreldre her og en der."

Der har du svaret ditt.

Jeg kan forstå ditt ønske, men når du allerede har et barn, og en snill mann som du har det godt med, er det jo galskap å ødelegge dette.

Jeg syntes du skal tenke på jenta di her, og ikke ditt ønske. Tror du kan ødelegge masse, når du har en så syltynn grunn til å forlate far.

Hva skal du gjøre da, løpe rundt på desperat jakt etter en donor - det er jo forsåvidt ikke noe problem å bli gravid, hvis du ønsker det med hvem som helst.

Hvis du finner en som virker ok, hvor lenge skal du vente før du trår til. Kan fort vise seg at dette ikke var drømmeprinsen, og hva hvis dette viser seg å være skivebom. Skal du stå der med to unger, BARE fordi DU ønsker deg to. Er ikke kjærligheten til din datter og mann litt høyere enn dette.

Det var nå min mening.

Jeg er enig i det shandy skriver.

[Gemini]

"Føler nå at jeg må ta ett valg med livet mitt. Sammen med han vil jeg få det greit, og vi har en skjønn datter, som jeg ikke på noen måte ønsker at skal leve opp med en foreldre her og en der."

Der har du svaret ditt.

Jeg kan forstå ditt ønske, men når du allerede har et barn, og en snill mann som du har det godt med, er det jo galskap å ødelegge dette.

Jeg syntes du skal tenke på jenta di her, og ikke ditt ønske. Tror du kan ødelegge masse, når du har en så syltynn grunn til å forlate far.

Hva skal du gjøre da, løpe rundt på desperat jakt etter en donor - det er jo forsåvidt ikke noe problem å bli gravid, hvis du ønsker det med hvem som helst.

Hvis du finner en som virker ok, hvor lenge skal du vente før du trår til. Kan fort vise seg at dette ikke var drømmeprinsen, og hva hvis dette viser seg å være skivebom. Skal du stå der med to unger, BARE fordi DU ønsker deg to. Er ikke kjærligheten til din datter og mann litt høyere enn dette.

Det var nå min mening.

Tror aldri jeg har vært mer enig med Shandy! :-)

[BettyBlue]

Takk for svarene, vet ikke hvor klok jeg blir, men det å velge vekk barn for å beholde typen er vel kanskje ikke det riktige. Uansett er det kankje mitt livs vanskligste beslutning!

Men elsker du ikke mannen din da? Dere er en fin liten familie.

Gi hverandre tid. Kanskje det intense ønsket ditt roer seg. Kanskje mannen din ombestemmer seg om 4-5 år.

[Gjest hvor ego er det mulig...?]

Gratulerer!

Du har inntatt ego-toppen. Tvilsomt om noen kan ta fra deg plassen.

[Gjest Mr Papp]

For noe tull! Det er kvinner som alltid har hatt valget, dette nymotens pjattet om at mannen skal være med og bestemme er noe herk. Enten blir han eller går han når man blir gravid ved et "uhell", og de fleste blir.....

Jeg tror du kødder. Hvis ikke, dra til helvete, og ta holdningene dine med deg.

[skorpionfisken]

Takk for svarene, vet ikke hvor klok jeg blir, men det å velge vekk barn for å beholde typen er vel kanskje ikke det riktige. Uansett er det kankje mitt livs vanskligste beslutning!

Du svarer på det selv jo. Å velge vekk et barn for å holde på en type skriver du.

I det leser jeg at du setter et framtidig barn høyere enn nåværende type. Barn eller ikke barn i framtiden. Synes du at du er glad nok i typen din til å fortsette med ham?

Du skriver at du har det greit med ham. Er det nok for deg? Greit liksom. Bra hadde jeg syntes var et bedre ord, eller flott eller helt topp. Men greit, det er et kjedelig ladet ord.

[Angela1365380318]

Er helt imot kvinner som lurer mannen til å gjøre henne gravid. Men vet om en annen metode som har funket godt hos mange, kvinnen har alltid stått for prevansjonen, mannen liker ikke kondom. Kvinnen SIER I FRA at nå slutter jeg med prevansjon, så når vi har sex er det du som har ansvaret, og vips blir hun gravid..

Dette er ikke det samme som å lure noen, for mannen vet hva han gjør.

Det å ville ha barn kan være et velig sterkt ønske, kan du se for deg dere leve sammen med det ene dere har og du vil føle deg lykkelig og tilfreds?

Ver at andre har tatt opp samme problemet på foreldre-småbarn?

Finn mer ut av hvorfor han ikke vil ha en til, uten om at det blir mye pes for han? (det er vel du som gjør mesteparten) Så har du mer å jobbe med..

[Gjest Mina Lisa]

Er helt imot kvinner som lurer mannen til å gjøre henne gravid. Men vet om en annen metode som har funket godt hos mange, kvinnen har alltid stått for prevansjonen, mannen liker ikke kondom. Kvinnen SIER I FRA at nå slutter jeg med prevansjon, så når vi har sex er det du som har ansvaret, og vips blir hun gravid..

Dette er ikke det samme som å lure noen, for mannen vet hva han gjør.

Det å ville ha barn kan være et velig sterkt ønske, kan du se for deg dere leve sammen med det ene dere har og du vil føle deg lykkelig og tilfreds?

Ver at andre har tatt opp samme problemet på foreldre-småbarn?

Finn mer ut av hvorfor han ikke vil ha en til, uten om at det blir mye pes for han? (det er vel du som gjør mesteparten) Så har du mer å jobbe med..

Prevansjon har jeg ikke brukt det siste året, og ved et "uhell" ble jeg gravid. Han viste godt om min syklus og jeg sier ihvertfall ikke nei i eggløsningstiden. Vi var heldige å bli med barn, men mistet dette desverre bare 10 uker på vei.

Det utrolig tunge med å miste nå var vel at jeg ikke fikk de trøstene ordene med at vi skal prøve igjen.

Blir ikke lett gravid, og har sagt klart ifra at han får stå for prevansjonen, og at jeg ikke begynner på noe.

Han innrømmet at han ikke ble lurt da jeg ble gravid, han skjønte jo risikoen. Og jeg vet at hadde svangerskapet gått som normalt ville han ikke hatt så mye mot det. Kan vel si at han ikke jublet høyt da jeg fortalte det, men han klaget heller ikke.

Jeg vet at det kanskje kan skje igjen, men det er jo tragiskt at han ikke vil være med på dette, og at det skal skje på den måten. Det sliter ihvertfall meg ut psykisk.

Fikk også høre at jeg var skikkelig ego, og det tar jeg til meg. Men er det ikke også ego og ikke gi datteren din noe søsken, og samboeren en unge som hun så gjerne ønsker?

Tror nok ikke jeg greier å flytte fra han uansett, men dette er ett sårt punkt som det blir mange diskusjoner av, og som jeg vet vil komme opp mange ganger resten av vår tid sammen.

Det er ikke lett..

[Angela1365380318]

Prevansjon har jeg ikke brukt det siste året, og ved et "uhell" ble jeg gravid. Han viste godt om min syklus og jeg sier ihvertfall ikke nei i eggløsningstiden. Vi var heldige å bli med barn, men mistet dette desverre bare 10 uker på vei.

Det utrolig tunge med å miste nå var vel at jeg ikke fikk de trøstene ordene med at vi skal prøve igjen.

Blir ikke lett gravid, og har sagt klart ifra at han får stå for prevansjonen, og at jeg ikke begynner på noe.

Han innrømmet at han ikke ble lurt da jeg ble gravid, han skjønte jo risikoen. Og jeg vet at hadde svangerskapet gått som normalt ville han ikke hatt så mye mot det. Kan vel si at han ikke jublet høyt da jeg fortalte det, men han klaget heller ikke.

Jeg vet at det kanskje kan skje igjen, men det er jo tragiskt at han ikke vil være med på dette, og at det skal skje på den måten. Det sliter ihvertfall meg ut psykisk.

Fikk også høre at jeg var skikkelig ego, og det tar jeg til meg. Men er det ikke også ego og ikke gi datteren din noe søsken, og samboeren en unge som hun så gjerne ønsker?

Tror nok ikke jeg greier å flytte fra han uansett, men dette er ett sårt punkt som det blir mange diskusjoner av, og som jeg vet vil komme opp mange ganger resten av vår tid sammen.

Det er ikke lett..

Kondolerer med barnet.

Jeg synest ikke du er egoistisk, det å få barn, å formere seg er et instinkt i oss, ikke noe vi kan noe for. Det er sikkert ikke lett verken for deg som ønsker flere eller samboeren som sier nei.

Jeg synest du har ordnet deg på en helt grei måte, er vel ikke noe galt i å slutt med prevansjon så lenge man sier i fra? Da kan han jo bruke selv om det er SÅ viktig for han at du ikke blir gravid. Å lure han til å tro at du tar prevansjon er noe helt annet!

Synest overhodet ikke at du er ego iallefall;-)

[petter smart]

For noe tull! Det er kvinner som alltid har hatt valget, dette nymotens pjattet om at mannen skal være med og bestemme er noe herk. Enten blir han eller går han når man blir gravid ved et "uhell", og de fleste blir.....

For ikke å snakke om det nymotens tullet om at mannen må være med å betale bidrag, det skulle en straks fått slutt på.

Ikke rart mange par får problemer når hun blir gravid mot hans ønsker, selv om det ofte faktisk var et uhell.

Egoist!