Hvordan tilgi og gjenopprette tillit?

[Gjest anonym på dette innlegget]

Jeg er 26 år og gift, mannen min er 26 år. Vi har et barn på 15 mnd. Mannen min er lærer på videregående skole.

I august (2003) fersket jeg han i å tekste med en av elevene sine (jente, 17 år!!!). Han innrømmet at han hadde gjort det noen ganger og de hadde mailet noen ganger fordi hun hadde familiære problemer, det hadde pågått siden mai. Jeg mistenkte han for at dette var noe mer, men han overbeviste meg om at det var det hele og at han skulle slutte med en gang.

Siste året (siden dette begynte) har vi fått en veldig dårlig forhold. Han har virket fjern, hatt andre ansiktsuttrykk og lukket seg fullstendig alt hva angår følelser, både for meg og han. Han kan ikke snakke om seg og ikke om meg. Han får ikke fram ett ord.

I går fortalte han at han har hatt det så grusomt fordi mailingen/tekstingen har pågått fram til nå og han har bevisst skjult det for meg. I denne tiden har jeg spurt mange ganger om de har hatt kontakt og han har blånektet og sett meg rett inn i øynene og fortalt at det er over og at han er helt ærlig. I går fortalte han at han hadde blitt betatt av henne og hun var betatt av ham. De har flørtet og blitt godt kjent(helt overflatisk, ikke noe dypt). Men han sier at det var spennende og han trøstet seg med det i en travel og slitsom tid da han ble pappa. Men han har holdt dette hemmelig, gjort det bak min rygg og i tillegg lyver han i 1 år om det når jeg spør. Før alt dette begynte kunne han ikke lyve, ikke en hvit løgn engang. Det var veldig lett å gjennomskue. Jeg så det på hele han.

Nå lover han at alt er over og han er så lettet over at han har sagt det fordi han har hatt så dårlig samvittighet. Han sa litt i august, men ikke alt og han fortsatte med samme løpet. Han sier han er så enormt lettet og det virker sånn. Han har ringt henne i dag og sagt at han er helt uinteressert i henne og over hodet ikke betatt av henne. jeg overhørte selv samtalen og han var veldig tydelig. Men likevel... Han sier at han har prøvd å slutte før og med kontakten, men at han har vært for svak og ikke klart det. Hvorfor skal han klare det nå???

Mitt problem er at jeg synes han har vært en simpel dust. Jeg klarer ikke å tilgi, selv om jeg vil.

Først tenkte jeg skilsmisse, men vi fungerer så bra sammen. Hvis vi bare kommer gjennom dette, så har vi en fin ramme for forholdet, alt praktisk fungerer, vi krangler lite og det hadde vært veldig hyggelig om jenta vår kan bo sammen med oss begge. Problemet er altså:

1) Hvordan tilgi?

2) Hvordan stole på han videre og vite at han er ærlig?

3) Hvordan stole på at dette er siste kapittel i historien? At det ikke er noe mer.

[Gjest tjohooo]

Spørsmålet er kanskje heller om du BØR stole på han.

En LÆRER som ikke greier å styre unna ELEVENE har ihvertfall ikke jeg helt store tiltroen til.

[Gjest anonym på dette innlegget]

Spørsmålet er kanskje heller om du BØR stole på han.

En LÆRER som ikke greier å styre unna ELEVENE har ihvertfall ikke jeg helt store tiltroen til.

Nei, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Det var hans første år som lærer og han sier at han dreit seg fullstendig ut og gjorde sitt livs tabbe. Det virker virkelig som han mener det, og jeg er kanskje en streng og absolutt ikke naiv kvinne og kone. Føler liksom at han er ferdig med dette for det har virkelig plaget han. Men så er jeg litt i tvil, da.

[Gjest tjohooo]

Nei, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Det var hans første år som lærer og han sier at han dreit seg fullstendig ut og gjorde sitt livs tabbe. Det virker virkelig som han mener det, og jeg er kanskje en streng og absolutt ikke naiv kvinne og kone. Føler liksom at han er ferdig med dette for det har virkelig plaget han. Men så er jeg litt i tvil, da.

Hvis en psykolog involverer seg med sine pasienter (som, i likhet med jenta på 17, er i en sårbar situasjon) det første året han praktiserer, kan han da unnskyldes med at han var ung og dum og angrer? Jeg tror ofte slike ting sier litt om en persons karakter, selv om de SELVFØLGELIG (med mindre de har svekkede sjelsevner) angrer i ettertid. Hvis magefølelsen din sier at du ikke bør stole på han, bør du ikke det, selv om hodet prøver å rasjonalisere.

[Gjest anonym på dette innlegget]

Hvis en psykolog involverer seg med sine pasienter (som, i likhet med jenta på 17, er i en sårbar situasjon) det første året han praktiserer, kan han da unnskyldes med at han var ung og dum og angrer? Jeg tror ofte slike ting sier litt om en persons karakter, selv om de SELVFØLGELIG (med mindre de har svekkede sjelsevner) angrer i ettertid. Hvis magefølelsen din sier at du ikke bør stole på han, bør du ikke det, selv om hodet prøver å rasjonalisere.

Magefølelsen sier at jeg tror han på det han sier. Det er veldig lite typisk han å gjøre noe så dumt og det er helt tydelig at det plager han. Han hater seg selv for det han har gjort og synes det var helt idiotisk.

Jeg tror virkelig det, men det er skremmende at han har klart å lure meg. For jeg er veldig oppegående på det og slettes ikke naiv. Likevel har han fått det til.

[Gjest tjohooo]

Magefølelsen sier at jeg tror han på det han sier. Det er veldig lite typisk han å gjøre noe så dumt og det er helt tydelig at det plager han. Han hater seg selv for det han har gjort og synes det var helt idiotisk.

Jeg tror virkelig det, men det er skremmende at han har klart å lure meg. For jeg er veldig oppegående på det og slettes ikke naiv. Likevel har han fått det til.

Da må han svare for det.

Når gutter er redd for å miste noen, er det utrolig hvor troverdige de kan virke.

Det kan ta et år å bygge opp tilliten igjen. Er han en dritt, har han gått lei av å prøve å overbevise deg innen den tid.

[Gjest uten signatur]

Magefølelsen sier at jeg tror han på det han sier. Det er veldig lite typisk han å gjøre noe så dumt og det er helt tydelig at det plager han. Han hater seg selv for det han har gjort og synes det var helt idiotisk.

Jeg tror virkelig det, men det er skremmende at han har klart å lure meg. For jeg er veldig oppegående på det og slettes ikke naiv. Likevel har han fått det til.

Forklar han akkurat hvordan du føler det. Hva med å la han lese svarene her? Det er jo anonymt. Eller vil han kanskje bli sint og føle seg utlevert?

Det betyr mye for et barn å ha begge foreldrene, så det er jo verdt å satse pga det. Men du skal jo ikke utslette deg selv heller. Det er han som må jobbe hardest her!

Det er veldig slitsomt med små barn alene, så det er noe å tenke på. Du taper jo vel ikke så veldig mye på å prøve litt til? Si bare til han at en gang til, så er det slutt!

[Gjest anonym på dette innlegget]

Forklar han akkurat hvordan du føler det. Hva med å la han lese svarene her? Det er jo anonymt. Eller vil han kanskje bli sint og føle seg utlevert?

Det betyr mye for et barn å ha begge foreldrene, så det er jo verdt å satse pga det. Men du skal jo ikke utslette deg selv heller. Det er han som må jobbe hardest her!

Det er veldig slitsomt med små barn alene, så det er noe å tenke på. Du taper jo vel ikke så veldig mye på å prøve litt til? Si bare til han at en gang til, så er det slutt!

Han vet at jeg skriver her og han vet at det blir slutt ved neste ørlille tabbe.

Jeg har kjempelyst til å jobbe hardt for å få det til. Vår lille familie med jenta mi i sentrum betyr alt.

Men kommer tilliten med tiden bare eller må jeg gjøre noe spesielt?

[Bård]

Vil bare si at jeg er FUNDAMENTALT uenig i det tjohooo skriver (det jeg mener kan leses under "Til Solveig").

Man kan (og MÅ) etter mitt syn BESTEMME SEG FOR å tilgi - det er ikke noe som kommer av seg selv (en tilgivelse man ikke bestemmer seg for er ingen tilgivelse, det er bare å fortrenge/glemme).

Når man virkelig elsker en person (og da mener jeg ikke en slik håpløs kjærlighet som man ser i forhold der den ene parten er psykopatisk og slår, voldtar og mishandler den andre) og den andre virkelig angrer, og ikke minst når man vet at man selv til tider kan ha bruk for tilgivelse, så vet man at det å tilgi den andre også er det rette.