Til Solveig

[Gjest vil være anonym nå]

Jeg er 26 år og gift, mannen min er 26 år. Vi har et barn på 15 mnd. Mannen min er lærer på videregående skole.

I august (2003) fersket jeg han i å tekste med en av elevene sine (jente, 17 år!!!). Han innrømmet at han hadde gjort det noen ganger og de hadde mailet noen ganger fordi hun hadde familiære problemer, det hadde pågått siden mai. Jeg mistenkte han for at dette var noe mer, men han overbeviste meg om at det var det hele og at han skulle slutte med en gang.

Siste året (siden dette begynte) har vi fått en veldig dårlig forhold. Han har virket fjern, hatt andre ansiktsuttrykk og lukket seg fullstendig alt hva angår følelser, både for meg og han. Han kan ikke snakke om seg og ikke om meg. Han får ikke fram ett ord.

I går fortalte han at han har hatt det så grusomt fordi mailingen/tekstingen har pågått fram til nå og han har bevisst skjult det for meg. I denne tiden har jeg spurt mange ganger om de har hatt kontakt og han har blånektet og sett meg rett inn i øynene og fortalt at det er over og at han er helt ærlig. I går fortalte han at han hadde blitt betatt av henne og hun var betatt av ham. De har flørtet og blitt godt kjent(helt overflatisk, ikke noe dypt). Men han sier at det var spennende og han trøstet seg med det i en travel og slitsom tid da han ble pappa. Men han har holdt dette hemmelig, gjort det bak min rygg og i tillegg lyver han i 1 år om det når jeg spør. Før alt dette begynte kunne han ikke lyve, ikke en hvit løgn engang. Det var veldig lett å gjennomskue. Jeg så det på hele han.

Nå lover han at alt er over og han er så lettet over at han har sagt det fordi han har hatt så dårlig samvittighet. Han sa litt i august, men ikke alt og han fortsatte med samme løpet. Han sier han er så enormt lettet og det virker sånn. Han har ringt henne i dag og sagt at han er helt uinteressert i henne og over hodet ikke betatt av henne. jeg overhørte selv samtalen og han var veldig tydelig. Men likevel... Han sier at han har prøvd å slutte før og med kontakten, men at han har vært for svak og ikke klart det. Hvorfor skal han klare det nå???

Mitt problem er at jeg synes han har vært en simpel dust. Jeg klarer ikke å tilgi, selv om jeg vil.

Først tenkte jeg skilsmisse, men vi fungerer så bra sammen. Hvis vi bare kommer gjennom dette, så har vi en fin ramme for forholdet, alt praktisk fungerer, vi krangler lite og det hadde vært veldig hyggelig om jenta vår kan bo sammen med oss begge. Problemet er altså:

1) Hvordan tilgi?

2) Hvordan stole på han videre og vite at han er ærlig?

3) Hvordan stole på at dette er siste kapittel i historien? At det ikke er noe mer. venter liksom på neste del, selv om han virker mye mer ærlig og lettet enn sist. I dag og i går har vi snakket mer om følelser enn vi har gjort det siste året.

Vi har vært sammen siden 1996 og jeg har alltid kunne stole på han, han har alltid stolt på meg. han er utrolig snill og jeg hadde aldri trodd han kunne lyve for meg. Har han prøvd seg på en hvit løgn tidligere, så har det lyst av han. Nå har han altså lært seg å lyve, selv om han hatet det. Det hadde vært veldig ubehagelig. Engang hadde han trodd at han skulle besvime fordi han ble helt kvalm og svimmel av å gjøre det.

4) Hvordan stole på at dette er slutten og tro at fra nå av begynner vi på slik vi hadde det før?

Vær så snill og besvar alle spm!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er ikke noe rart at du er skeptisk og lurer på om mannen din vil følge det han sier i praksis. Når han har bommet før om dette. Når man har blitt sveket og løyet for, så ligger uroen og plager deg hele tiden.

Men du er på rett spor tror jeg, når du snakker om å tilgi og stole på.

Det er beinhardt å stole på og ta ham på ordet, og tenke at det er slutt med eleven ahns, og at det er deg han vil ha. Det er her du må jobbe mye med deg selv, for å holde fast på det du ønsker og vil videre sammen med mannen din.

Han virker troverdig når han forteller deg åpent hele historien, til slutt.

Når du vil tilgi din mann for historien, må du virkelig sette både viljen din og følelsene dine inn, for å få det til. Jag vekk snikende urotanker, og si for deg selv, og til ham, at du ønsker å tilgi ham.

Men det er ikke som å trykke på en knapp og slå på lyset. Følelser og bekymringer tar lang tid for å endres. Så vær tålmodig.

Forsøk å stole på ham. Ta ham på ordet. Ikke legg noe til når han snakker, eller fantaser. Det blir det mer frykt av.

Så, for å ha overskudd til dette, vil jeg oppfordre deg og mannen din til å forsøke å få mer liv i parforholdet. Du sier at dere har det så bra. Ikke la denne historien ødelegge sommeren for dere. Forsøk å planlegge noe mer tid sammen som kjærester. For jo mer dere dyrker hverandre, jo mer drahjelp får du til å bli sikker på din mann og få kontroll på mistilliten du har hatt til ham.

[Gjest personvern]

Denne evinnelige messingen om anger og tilgivelse som familierådgiveren kommer med.. blabla, enhvert mehe kan jo sitte i ettertid og gråte krokodilletårer og synes at "det var dumt".

Vurder heller hva han har gjort mot deg og løyet om, du.

[Bård]

Hei,

Det er selvsagt en viss fare for at jeg kan virke overfladisk nå, men jeg tar sjansen likevel:

Dette synes jeg faktisk høres ut som en SVÆRT enkel sak å tilgi. Det som gjør det så enkelt, er at du selv jo sier at du ser at han både BLE forandret i den perioden dette pågikk og at han NÅ er blitt annerledes igjen.

Jeg synes du/dere heller burde bruke dette som et utgangspunkt for en god og lang samtale om hvor "skrøpelige" vi mennesker faktisk er/kan være enn som et springbrett for å demonstrere din egen fortreffelighet og ufeilbarlighet. Husk: Hovmod står for fall.

Tilgivelse så vidt jeg har klart å finne ut så langt i livet, av kjærlighet og av innsikt i egen skrøpelighet.

Den kjærligheten du nokså tydelig får fram i det du skriver er garantert mer enn nok til å tilgi. Det er vel i grunnen bare å si det: "Kjære.... Dette tilgir jeg deg - fordi jeg elsker deg, og fordi jeg heller ikke selv kan garantere at jeg ikke på ett eller annet tidspunkt i livet kan komme til å trenge DIN tilgivelse".

(Heh... høres nesten ut som en prest nå, men kan forsikre deg om at jeg ikke er det spor religiøs... :-).

Om å stole på hverandre: Jeg vet sannelig ikke om man skal rote seg inn i et verdensbilde der man tror at det er mulig å VITE om man kan stole på noen.

Det er etter mitt syn ikke mulig å VITE mer om dette enn hva religiøse mennesker mener å vite om at deres egen tro er rett (enkelte påstår f.eks. at de VET at Gud finnes).

Du VET ikke om en møtende bil plutselig kan finne på å svinge bevisst over i din kjørebane for å drepe deg og passasjerene dine, men en slik uvisshet er ikke noe man kan forhodle seg til. Man VELGER bare å leve komfortabelt med mange slike uvissheter - med mindre man "programmerer" seg selv til å tro at det altså finnes mennesker man kan VITE alt om.

Dette er kanskje en tøff erkjennesle for noen? For meg selv er det bare en frigjørende tanke (jeg lever i et samboerforhold der jeg godt kunne sagt at jeg "vet" at jeg kan stole på partneren min).

jeg vet at dette er noe jeg verken kan vite alt om eller kanskje heller ikke vil ha full kontroll på.

Hmmm... Når jeg tenker meg om så VIL jeg rett og slett ikke ha en så stor kontroll over et annet menneske. Vi må alle akseptere hverandre som frie individer.

Uansett... Kommer vel hele tiden tilbake til dette med å ikke glemme egen skrøpelighet når det kan åpenbare seg en mulighet til å "hugge løs" på noen som ligger nede. Jeg tror svært få av oss er så ufeilbarlige at vi ikke en dag vil ha bruk for (den) andres tilgivelse.

Lykke til!

[Gjest anonym på dette innlegget]

Hei,

Det er selvsagt en viss fare for at jeg kan virke overfladisk nå, men jeg tar sjansen likevel:

Dette synes jeg faktisk høres ut som en SVÆRT enkel sak å tilgi. Det som gjør det så enkelt, er at du selv jo sier at du ser at han både BLE forandret i den perioden dette pågikk og at han NÅ er blitt annerledes igjen.

Jeg synes du/dere heller burde bruke dette som et utgangspunkt for en god og lang samtale om hvor "skrøpelige" vi mennesker faktisk er/kan være enn som et springbrett for å demonstrere din egen fortreffelighet og ufeilbarlighet. Husk: Hovmod står for fall.

Tilgivelse så vidt jeg har klart å finne ut så langt i livet, av kjærlighet og av innsikt i egen skrøpelighet.

Den kjærligheten du nokså tydelig får fram i det du skriver er garantert mer enn nok til å tilgi. Det er vel i grunnen bare å si det: "Kjære.... Dette tilgir jeg deg - fordi jeg elsker deg, og fordi jeg heller ikke selv kan garantere at jeg ikke på ett eller annet tidspunkt i livet kan komme til å trenge DIN tilgivelse".

(Heh... høres nesten ut som en prest nå, men kan forsikre deg om at jeg ikke er det spor religiøs... :-).

Om å stole på hverandre: Jeg vet sannelig ikke om man skal rote seg inn i et verdensbilde der man tror at det er mulig å VITE om man kan stole på noen.

Det er etter mitt syn ikke mulig å VITE mer om dette enn hva religiøse mennesker mener å vite om at deres egen tro er rett (enkelte påstår f.eks. at de VET at Gud finnes).

Du VET ikke om en møtende bil plutselig kan finne på å svinge bevisst over i din kjørebane for å drepe deg og passasjerene dine, men en slik uvisshet er ikke noe man kan forhodle seg til. Man VELGER bare å leve komfortabelt med mange slike uvissheter - med mindre man "programmerer" seg selv til å tro at det altså finnes mennesker man kan VITE alt om.

Dette er kanskje en tøff erkjennesle for noen? For meg selv er det bare en frigjørende tanke (jeg lever i et samboerforhold der jeg godt kunne sagt at jeg "vet" at jeg kan stole på partneren min).

jeg vet at dette er noe jeg verken kan vite alt om eller kanskje heller ikke vil ha full kontroll på.

Hmmm... Når jeg tenker meg om så VIL jeg rett og slett ikke ha en så stor kontroll over et annet menneske. Vi må alle akseptere hverandre som frie individer.

Uansett... Kommer vel hele tiden tilbake til dette med å ikke glemme egen skrøpelighet når det kan åpenbare seg en mulighet til å "hugge løs" på noen som ligger nede. Jeg tror svært få av oss er så ufeilbarlige at vi ikke en dag vil ha bruk for (den) andres tilgivelse.

Lykke til!

Takk fro svar. Enig i mye av det du skriver. Men... Nå er dette veldig ferskt for meg, men jeg klarer ikke å stole på mannen min. Nettopp fordi vi hadde samme runden i august hvor han sa at han hadde fortalt alt og blablabla. Så kommer han 9 mnd senere og sier at NÅ har han fortalt alt. Jeg venter bare på at det skal skje enda en gang. Selv om han gjorde mer opp for seg denne siste gangen, så er jeg redd for at han skal komme med enda mer info. om noen dager, uker, måneder, år. Hvordan stole på at at alt har kommet fram.

Dessuten sliter jeg med at jenta var en elev på 17 år. Jeg synes en mann på 26 år virker syk i hodet når han blir betatt av en 17-åring. Og jeg vil jo ikke ha det synet på min egen mann. Skjønner?

[Bård]

Takk fro svar. Enig i mye av det du skriver. Men... Nå er dette veldig ferskt for meg, men jeg klarer ikke å stole på mannen min. Nettopp fordi vi hadde samme runden i august hvor han sa at han hadde fortalt alt og blablabla. Så kommer han 9 mnd senere og sier at NÅ har han fortalt alt. Jeg venter bare på at det skal skje enda en gang. Selv om han gjorde mer opp for seg denne siste gangen, så er jeg redd for at han skal komme med enda mer info. om noen dager, uker, måneder, år. Hvordan stole på at at alt har kommet fram.

Dessuten sliter jeg med at jenta var en elev på 17 år. Jeg synes en mann på 26 år virker syk i hodet når han blir betatt av en 17-åring. Og jeg vil jo ikke ha det synet på min egen mann. Skjønner?

Skjønner at du er skeptisk etter at han jo faktisk sa at dette var slutt i august.

Skjønner IKKE at du mener det er sykt at en gutt på 26 kan bli stupforelsket i ei på 17. Jeg synes faktisk det er mer merkelig at ikke flere blir det, og at ikke flere jenter på 26 blir stupforelsket i gutter på 17. :-)

[Gjest anonym på dette innlegget]

Skjønner at du er skeptisk etter at han jo faktisk sa at dette var slutt i august.

Skjønner IKKE at du mener det er sykt at en gutt på 26 kan bli stupforelsket i ei på 17. Jeg synes faktisk det er mer merkelig at ikke flere blir det, og at ikke flere jenter på 26 blir stupforelsket i gutter på 17. :-)

Han er jo en voksen mann på 26 med familie.

Hun er et barn på 17 år som ikke er spes. moden.

???

[Bård]

Han er jo en voksen mann på 26 med familie.

Hun er et barn på 17 år som ikke er spes. moden.

???

At man er voksen og at man har familie er (primært) SOSIALE forhold i våre liv. De mer biologisk betingede driftene slutter imidlertid ikke å fungere av den grunn.

Tror det er en fordel dersom vi alle lærer oss å leve med (og gjerne spøke med) denne siden av oss selv.

Tror faktisk det er lettere å IKKE gi etter for slike lyster hvis man har en åpen dialog om dette i forholdet, enn dersom disse sidene av oss er tabubelagt og noe man ikke snakker om (f.eks. fordi den ene parten eksplisitt eller underforstått forlanger at den andre plutselig skal bli seksuelt fullstendig likegyldig til ethvert annet menneske bare fordi vedkommende velger å gifte seg og få barn med en av de mange mulige).