Penger og løgner (langt)

[Gjest Trenger sårt råd]

Uff, jeg blir så kvalm av mannen min. Vanskelig å være kortfattet, for det er så mange små ting. Men jeg må likevel få lettet mitt hjerte, for dette tærer så ille når det står på.

I hele vårt forhold har han hatt problemer med å være ærlig om penger og forbruken av dem. Han har heller aldri vært noe flink med penger, og derfor har han pådratt seg mye unødvendig

gjeld.

For ett par år tilbake (vi har vært sammen i tre år), skulle jeg ta over styringen av pengene, fordi han ikke klarte det. Det ville si i praksis at han skulle overføre lønn og andre inntekter direkte inn på min konto, så jeg fikk forvalte dem, betale regninger, handle mat, bleier ect. Dette har fungert bedre enn noe annet.

Han har gjennom tiden lurt unna penger, nektet meg tilgang til hans konto, løyet om hva han har brukt penger på. Hvis jeg skulle finne på å spørre han hvor han har fått penger i fra, når han ikke skulle hatt det, så får jeg gjerne en liten historie. Han ”fikk” noen penger av foreldrene sine, eller at han plutselig ”fant” penger ett sted. Han er sjelden ærlig, så sant jeg ikke spør han direkte pga bevis jeg evnt har funnet. Da kan det hende han innrømmer en sjelden gang.

Et eksempel på noe sånt er at tidligere i år, kom han hjem med et nytt, lite men fancy foto kamera. Han sa det var en gave fra en av leverandørene på jobben. Det hadde vel en verdi på litt over 2000 kr. Jeg trodde selvfølgelig på han, jeg ønsker jo å stole på han egentlig. Men i kveld, da jeg lette etter noe helt annet, fant jeg plutselig en kvittering på samme kamera. Han har med andre ord kjøpt og betalt det av egen lomme. Dette gjorde meg kvalm. For dette er ikke eneste gangen dette har skjedd.

Og her en kveld skulle han ut med arbeidskollegaene sine etter jobb. Han tok ikke med seg telefonen, men jeg visste hvor han skulle. Han sa han skulle være hjemme ved 22-23 tiden, og han hadde ikke med seg mye penger, for han skulle ikke bli full. Jeg la meg. Men jeg våknet innimellom av at han ikke var der. Ikke hadde han gitt meg noe lyd heller. Da klokken ble 3 på natta fikk jeg mld, fra en annens tlf, om at han hadde det så gøy, og ble litt til. Jeg ble forbannet og ringte opp nummeret, og ba han pelle seg hjem. Han var helt likegyldig om jeg var såret. En time senere kom han. Full og veldig sen. Jeg følte meg sveket. At han ikke brydde seg om hvor bekymret jeg var. Jeg trodde jo det verste. Utroskap eller skadet?

Det er mulig noen vil synes jeg er ”dum” som gidder å leve med en sånn fyr. Hvem vet, kanskje jeg er det. Men jeg er av den oppfattning av at folk kan bedre sin adferd, noen trenger bare litt hjelp. Og siden jeg tok over styringen over pengene, har det faktisk blitt bedre. Men jeg strever nå enda med å få han til å bli enda bedre og enda ærligere, og ikke minst mer åpen. Han er egentlig ikke av typen som er utro heller, men lyver han om penger og sånt, så vet ikke jeg?

Det tærer så veldig på meg at jeg faktisk ikke kan stole på han. Jeg må passe på han i alt han gjør, og alt han sier. Føler meg mer som en mor enn en kone. Det var ikke det jeg ville. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, for jeg føler at det snart ikke er mer jeg kan gjøre. Men bortsett fra hans løgner og merkelige oppførsel innimellom, så har vi det stort sett bra. Vi har tre barn vi må tenke på også. Jeg elsker han, men burde jeg tolerere dette? Det nytter ikke å snakke med han, for han blir bare stum. Han snakker aldri om viktige ting med meg. Er så kvalm og sliten av dette jeg… Vil bare ha en mann som er åpen og ærlig og som ikke lurer unna!

Noen råd, kjære dere??

[cecce]

Hei!Det første som slår meg er at du må finne ut hva det er han skjuler og lyver om!Enklere sagt enn gjort,kanskje...

[skorpionfisken]

Du er mor. Ikke kone. Du har ikke tre barn men fire. Det er ikke rart at han lyver for deg. Det gjør man til mødre som må vite alt man holder på med. Dessuten vet han jo at om han bruker penger uten lov så blir det bråk med mamma. Da lyver man. Det er ikke mening i at den ene i et forhold skal passe på den andre som om denne var en unge. Det kan umulig bli gjensidig respekt og kjærlighet ut av sånt.

Hva med å sette opp et budskjett over alle felles utgifter, inkludert familiens mat og klær/utgifter til barna. Dele dette på 12 måneder og på to (om dere tjener helt forskjellig skal den som tjener mest sette mest inn), så setter hver av dere sin del av dette beløpet inn på en felles budskjettkonto på lønningsdagen (fast trekk på kontoen). Det som da står igjen på de respektive lønnskontoene står hver av dere fritt til å bruke til eget behov. Om han sløser sine penger bort på skit og ingenting har du da ikke noe med så lenge han betaler sitt av fellesutgiftene.

Sørg for å ha særeie (opprett ektepakt), sånn at han selv er ansvarlig for sin gjeld og alt han roter seg opp i økonomisk, og drit en lang marsj i hvordan han steller seg økonomisk. Kan han ikke styre økonomien sin, slik at det er fare for at han får kreditorer på nakken, så sørg for at bolig og bil er ført på deg, og på ditt særeie.

For oss fungerer dette utmerket. Alle formuesgoder står på meg. Leilighet og bil og båt er registrert på meg, og vi er samboere, så ikke noe er felleseie. Vi har en felles konto hvor vi begge setter inn vår del av utgiftene (også utgiftene på det som på papiret er mitt). Det er ikke alle månedene han klarer å betale inn hele sin del av utgiftene, fordi han har et yrke som gir variasjoner i månedlige utbetalinger, men de månedene betaler han hva han kan, og så betaler han inn ekstre de månedene han har veldig mye utbetalt, for de månedene er heldigvis også mange. Vi betaler for våre respektive barn. Hans gjeld fra hans fortid som han aldri blir kvitt er meg knekkende likegyldig. Hva han gjør med det som evt er til overs etter at fellesutgiftene er betalt er også knekkende likegyldig for meg. Hans økonomi har ikke noe med vår kjærlighet å gjøre, det tillater vi ikke. Jeg skal ikke være en påpassende kontrollinstans i hans liv.

[jubalong70]

Du sier at du mener folk kan endre sin adferd. Vel, noen kan det - men da må de ville det. Jeg kan ikke se at samboeren din viser noe ønske om å endre adferd.

Jeg hadde ikke orket å fortsatt å leve sammen med en løgner.

[Bård]

Vis ham det innlegget du har skrevet her, si at du elsker ham og be ham tenke igjennom det som står der og komme opp med et forslag til hvordan dere skal ordne dere fremover.