Vond sirker

[Gjest best å være anonym nå..]

Jeg er i et samboerforhold som går litt skeis noen dager. Det kan begynne med, som i dag, at jeg blir sint pga en misforståelse. Etterhvert ser jeg at jeg kanskje ikke hadde noen grunn til å bli sint, at det var basert på misforståelse eller at jeg trakk feil konklusjoner og prøver å snakke med han om det og unnskylder meg. Men da får HAN en reaksjon på at jeg ble sint. Han trekker seg tilbake og blir "rar". Han forventer da at jeg skal gi han tid sånn at han får "hentet seg inn igjen". Hva skal jeg gjøre da? Sitte sammen med han i stua og vente på at han kan vise meg at han er glad i meg igjen? Det har jeg ikke klart. For når jeg har krøpet til korset og unnskyldt meg, og jeg ikke blir møtt med annet enn ord om at han setter pris på unnskyldningen og min forklaring- og likevel er fjern.... Da blir jeg så lei meg og trist. Skuffet over ikke å bli møtt når jeg føler jeg virkelig "prøver"... Jeg ønsker å kunne ordne opp i ting ved å prate om det og tilgi og bli venner igjen. Men når han reagerer som han gjør går ikke det. Og da trekker jeg meg unna. Blir vel usikker og lei meg og kanskje litt sint igjen... Og da klarer ikke jeg å stå klar med åpne armer når HAN er klar igjen... Og da reagerer han på det. Og vil snakke med meg om at det er veldig uheldig at jeg skal bli så påvirket av han. Vel, JEG syns det er uheldig at han skal bli så påvirket av meg...

Vi har vel skyld i at vi havner der hver gang begge to... Men det ender med at små bagateller ender opp i langdryge, ikke krangler akkurat, men episoder kanskje... Jeg har temperament og tendens til å overreagere noen ganger. Men jeg har også evnen til å se meg selv i ettertid og beklage når jeg ser jeg har overreagert...

Det er vel kanskje bare jeg som er dum her... Kanskje jeg burde prøve å forstå han bedre... Men han tar jo fra meg retten til å reagere på hvordan han er overfor meg. Skal det liksom være min straff når han blir "rar", så jeg må bare godta det uten å reagere på det? Selv om det er en følelsesmessig reaksjon? For det er ikke jeg som serverer tilbake med egen medisin. Jeg blir jo bare så skuffet og lei meg, og ikke kan jeg finne trøst eller forsoning hos han- så da distanserer jeg meg....

Dette ble rotete skrevet. Men jeg ble bare trist og lei meg av å bringe disse tankene fram igjen mens jeg skriver. Syns det er så vondt når det blir sånn. Og det vet jeg han også syns... Vi får bare ikke til å gjøre noe med det.

Håper på noen tanker og innspill fra noen som gidder lese dette...

[skorpionfisken]

Når du har blåst ut, etterpå sett det urimelige i det, og bedt om unnskyldning da har du gjort ditt.

Om han ennå sitter og sutrer, så foreslår jeg at du kler på deg og går ut en tur. Trask deg en god tur på en time eller så. Si til ham at nå har du bedt om unnskyldning. At du ikke gidder å sitte å se på at han ikke kan godta det på en grei måte. Si at du håper han er blid og grei igjen når du kommer tilbake. Er han ikke det så si at nå har du gått tur en time og det hjalp for deg. Om han ikke kan oppføre seg ordentlig så foreslår du at nå kan han ta en times tur for å se om det hjelper for ham.

Kanskje dere etterhver kommer så langt at når du begynner å kle på deg for å gå så sier han at han vil være med deg.

[Gjest meg:D]

Forstår deg godt.. jeg har hatt det slik i starten av midt nå 4 lange forhold.

Som en temperamentfull person kunne jeg ta ut ting på min kjæreste som han med rett og rimelighet mente var vel overdrevet. Det som var tingen da var at jeg fikk roet meg ned, tenkt og dermed sett at ting var kansje ikke så svart-hvitt.

Kjæresten min reagerte med å bli stille,, og var ennå ikke klar til å " bli normal" når jeg kom å unnskyllte og ville diskutere.

Det er ikke bare vår feil at ting blir slik og vi reagerer på samme måte om det blir en omvendt situasjon.. Man får "kjeft" for noe man mener ikke er din feil og skal liksom bare synes det er greit når man får en unnskyldning. Samtidig fikk jeg ofte den at jeg bestandig kjeftet og når jeg virkelig mente noe så fikk jeg ikke gjennomslag for det.. Var litt som å rope ulv..

Løsningen ble at jeg tok meg to minutter for meg selv før jeg konfronterte han med saker.. fikk litt roen og ikke buste ut med beskyldninger og meninger, til gjengjeld må han ta mine meninger på alvor!

Dette var bare min erfaring,, lykke til og håper det hjelper:)

[Clue1365380406]

Vel, dere er to forskjellige personer.

Det at han ikke er klar til å unnskylde deg, og bli like blid igjen når du er det, betyr ikke at han straffer deg, men at han rett og slett ikke er klar for det ennå. Han har nok ingen av-knapp, noe de færreste av oss har.

Du forventer nok at han skal respektere deg og dine reaksjoner. Du ser det nok som en rettighet å få lov til å bli sint når du blir det. Men respekterer du ham i like stor grad?

Skal ikke han få lov til å reagere på sin måte på din oppførsel? Han blir jo såret han også.

Du kan ikke vente at han blir blid i det øyeblikket du er klar for det. La ham få den tiden han trenger.

[Gjest best å være anonym nå..]

Vel, dere er to forskjellige personer.

Det at han ikke er klar til å unnskylde deg, og bli like blid igjen når du er det, betyr ikke at han straffer deg, men at han rett og slett ikke er klar for det ennå. Han har nok ingen av-knapp, noe de færreste av oss har.

Du forventer nok at han skal respektere deg og dine reaksjoner. Du ser det nok som en rettighet å få lov til å bli sint når du blir det. Men respekterer du ham i like stor grad?

Skal ikke han få lov til å reagere på sin måte på din oppførsel? Han blir jo såret han også.

Du kan ikke vente at han blir blid i det øyeblikket du er klar for det. La ham få den tiden han trenger.

Jeg prøver å respektere han og hans følelser så langt jeg kan. Og det er vel egentlig ikke det jeg reagerer mest på. Men det at han tar det opp som et problem at jeg blir trist og lei meg som resultat av den avvisningen han utsetter meg for mens han trenger tid. Jeg GIR han tid. Men i løpet av den tiden, så skjer det noe inni meg...

Vi er like gode begge to. Den ene begynner og så reagerer vi på hverandre etter tur. Det er derfor jeg kaller det vond sirkel...

Men du har rett i at vi er forskjellige. Det er vi. Jeg er slik at jeg kan krangle, også prater vi fornuftig om det, blir venner igjen også er det bra igjen. Mens han trenger mer tid. Det er greit. Jeg respekterer det, men da syns jeg han også må kunne respektere at når ting ikke skjer "på min måte", så skjer det ting inni meg også. Det trekker ut og det påvirker meg også mye mer. Dermed så er ikke jeg klar for kos og klem når han føler han har fått nok tid.

Vet ikke om du ble noe klokerere av dette. Men takk for innspill hvertfall... :-) Og dere andre også hvis derer leser dette...

[favn]

Jeg tror ikke temperamentsfulle og bråkete mennesker egentlig skjønner at utbruddene deres koster og er sterke opplevelser for de mer innadvendte og følsomme.

Jeg har full forståelse for din samboer og at det tar lengre tid å komme seg for ham, enn den tiden det tar for deg å si 'unnskyld'. Det høres direkte infantilt ut å forvente at andre skal la seg overkjøre og være like blid.

Du forventer at han er klar og setter strek når du er ferdig med å bråke.

Kanskje du i stedet skulle la ham selv finne ut når _han_ er klar?

Lær deg å akseptere at dere er forskjellige. Lykke til.

[Gjest kjenner til det]

Jeg prøver å respektere han og hans følelser så langt jeg kan. Og det er vel egentlig ikke det jeg reagerer mest på. Men det at han tar det opp som et problem at jeg blir trist og lei meg som resultat av den avvisningen han utsetter meg for mens han trenger tid. Jeg GIR han tid. Men i løpet av den tiden, så skjer det noe inni meg...

Vi er like gode begge to. Den ene begynner og så reagerer vi på hverandre etter tur. Det er derfor jeg kaller det vond sirkel...

Men du har rett i at vi er forskjellige. Det er vi. Jeg er slik at jeg kan krangle, også prater vi fornuftig om det, blir venner igjen også er det bra igjen. Mens han trenger mer tid. Det er greit. Jeg respekterer det, men da syns jeg han også må kunne respektere at når ting ikke skjer "på min måte", så skjer det ting inni meg også. Det trekker ut og det påvirker meg også mye mer. Dermed så er ikke jeg klar for kos og klem når han føler han har fått nok tid.

Vet ikke om du ble noe klokerere av dette. Men takk for innspill hvertfall... :-) Og dere andre også hvis derer leser dette...

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Bodde med en i 19 år som var likedan. Når han ikke fikk viljen sin, spesielt skulle jeg stille opp når han ville ha sex, da ble han taus og sur, det kunne være slik i evigheter. Det kunne være en diskusjon han skulle ha rett i , et eller annet. Orke ikke sure folk og oppvarta han etter alle døgnets tider for å slippe det sure, tomme blikket. Tror han viste og din vet akkurat hva det gjør med deg. Jeg kom meg bort fra han for det blir ikke bedre. Kanskje du skal ta en prat med han under 4 øyne og fortelle akkurat hva du mener om det. Prøv ihvertfall. klem

[Gjest best å være anonym nå..]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Bodde med en i 19 år som var likedan. Når han ikke fikk viljen sin, spesielt skulle jeg stille opp når han ville ha sex, da ble han taus og sur, det kunne være slik i evigheter. Det kunne være en diskusjon han skulle ha rett i , et eller annet. Orke ikke sure folk og oppvarta han etter alle døgnets tider for å slippe det sure, tomme blikket. Tror han viste og din vet akkurat hva det gjør med deg. Jeg kom meg bort fra han for det blir ikke bedre. Kanskje du skal ta en prat med han under 4 øyne og fortelle akkurat hva du mener om det. Prøv ihvertfall. klem

Hei! Er en stund siden jeg skrev dette innlegget nå, men tusen takk for svar likevel :-)

Jeg tror nok ikke det er så ille som du hadde det med din samboer.

Jeg har forståelse for at han reagerer. Og selvfølgelig skal han få lov til det. Han må bare respekterer at jeg også er et menneske som reagerer på min måte når jeg blir avvist.

Vi har det stort sett veldig bra sammen, bare noen krangler som blir så lange og vonde fordi vi bruker så lang tid på å komme tilbake i normal modus igjen.

Jeg er vant med å kunne bli sint og bli venner igjen etterpå også er alt som før. Når han IKKE er vant til det, så vil det være urimelig av meg å forlange at han skal følge mitt tempo. Han bare ER ikke sånn. Han trenger tid på å bli "trygg" igjen. Den tiden han da trenger, er for lang for meg og derfor blir jeg utrygg. Og så er vi i gang... Vond sirkel...

Det eneste jeg KREVER er at JEG også må få LOV til å bli utrygg. Jeg må få LOV til å reagere jeg også, når ting ikke skjer slik jeg er vant til. Jeg KREVER ikke av han at han må "skjerpe seg" eller noe slikt. Klart han skal ha lov til å FØLE. Bare at han ikke gir meg lov.

Jeg syns en liten krangel kan bli så stor og lang og vond pga disse sirklene... Skulle ønske jeg hadde en oppskrift på hvordan vi kommer ut av det litt raskere. Har tenkt at kanskje jeg rett og slett bare må kontrollere temperamentet mitt litt. Ikke bli så sint, sånn at han ikke blir så utrygg.. Men jeg vet ikke hvor bra det er heller. Skal man gå rundt å undertrykke følelsene sine?

Virker som du har litt erfaring med parforhold og slikt, kanskje du har noen innspill på dette?