Problemer

[turita]

Jeg er veldig bekymret for min manns oppførsel. Vi er et ganske lykkelig ektepart som har vært sammen i snart 8 år og vi har en nydelig datter på 2 år. Vi har det stort sett harmonisk og er både gode venner og kjærester (når min mann er i normalt humør).

I perioder går min mann helt i vranglås. En liten detalj, en liten misforståelse eller en liten konflikt gjør at han lukker seg helt inne. Han setter seg ned i en stol og det går ikke an å snakke med vedkommende. Han er helt uinteressert og det er umulig å få i gang en dialog om noen ting. Han vil f.eks i en slik periode ikke ha middag eller være med på ting vi har planlagt. Det er som han lukker seg inn i sin egen verden, hvor i alle fall jeg ikke kommer inn. Det er kun meg han blir sur på. Ringer telefonen eller kommer det noen på besøk er han straks sprudlende glad. Når vedkommende er gått eller at telefonen er lagt på, er det igjen ikke mulig å få kontakt. Han sitter bare apatisk og ser f.eks på tv. Uten interesse for omverdenen.

Kommer han først inn i slike perioder kan det ta en kveld eller en dag før han er tilbake til normalen. Jeg har begynt å notere ned hvor ofte han har slike perioder. Det kan for eksempel være 3-4 dager hvor det skal ingen ting til før han ”isolerer seg”, så kan det gå 2-3 uker hvor han er helt fin, og ingenting kan få han inn i et slikt humør.

Det skal nevnes at det er som oftes veldig små bagateller i mine øyne som utløser denne oppførselen. Ofte blir han meget sur og innelukket uten at jeg f.eks er klar over hva som har skjedd.

Jeg synes det er veldig slitsomt, og veldig trist. Fordi vi har det så veldig bra ellers. Jeg føler at jeg er veldig tålmodig som klarer å leve med dette problemet, men jeg merker at jeg begynner å bli lei.

Jeg vil også nevne at hans far har nøyaktig samme oppførsel (og at min mann ikke liker sin fars oppførsel). Hans far kan f.eks slutte å ta kontakt med oss i 3 mnd fordi min mann glemte å ringe på hans fødselsdag- og først ringte dagen etter. Hans mor og far har et veldig dårlig forhold – og jeg ønsker for alt i verden ikke å ende der. Hans foreldre kan gå i 2 uker under samme tak uten å si et ord til hverandre. … så galt er det ikke hjemme hos oss (enda?), men det skyldes nok også at jeg tar initiativ for å prøve å bli venner igjen.

Jeg er veldig kort sur – og det er slik oppførsel jeg er vant til hjemmefra fra min familie. For meg er det derfor veldig merkelig at man kan være sur i timevis og dagevis.

Når min mann er i sitt vanlige gode humør, ser han godt selv at han har oppført seg dårlig. Jeg tror han ønsker å gjøre noe med det. Han ønsker ikke å bli en kopi av sin egen far.

Spørsmålet mitt er: Er det noe vi kan gjøre med dette? Bør min mann ta kontakt med psykolog eller bør vi sammen gå til en samlivsekspert? Eller er det ”vanlig” at man har slike perioder, og at det er jeg som bør tolerere en slik adferd?

Jeg blir gjerne med til en samlivsekspert, men jeg tror ikke problemet ligger i vårt samliv. Jeg oppfatter dette som et problem min mann har, og at disse sidene ved han vil dukke opp uansett hvem han bor sammen med.

Disse problemene har vært tilstede fra første dag vi var sammen, men har blitt mye mer hyppige de siste årene.

Jeg håper på et snarlig svar om hva vi skal gjøre.

[skorpionfisken]

Huff, jeg kjenner lusa på gangen.

Min eks-svigerfar var sånn. Når vi var på besøk kunne han plutselig bli sur for en bagatell, og være sur i dagesvis (de bodde langt unna, så når vi først var der så var det i dagesvis). Det ble til at vi tilbringte mindre og mindre tid sammen med dem. Det gikk ut over min eks-svigermor, men vi ville ikke utsette barna for den surpompen så vi sa at de kunne gjerne komme til oss om de ville, for der kunne vi selv styre. Om han kom til oss og var sur så jagde min eksmann ham på dør med beskjed om at her tok vi bare imot besøk fra folk som kunne oppføre seg. Det ble til at svigermor kom oftere og oftere alene. Hun virket også mye blidere og friere og sa mye mer når hun kom uten ham.

Han kunne være blid og omgjengelig i dagesvis også, så han var ikke konstant sur.

Jeg vet desverre ikke hva du skal gjøre med mannen din jeg. Han blir nok ikke bedre med årene, siden hans far er verre.

Jeg skjønte aldri hvorfor svigermor holdt ut, og var sjeleglad for at sønnen hennes ikke var sånn. Jeg tenkte ofte at hadde det vært meg så hadde jeg flytta fra trollet. Men man kan jo ikke sette seg inn i andres følelsesliv. Hun trivdes vel sammen med ham, og levde for de gode stundene?

Du ser hvordan dine svigerforeldre lever. Ser du deg selv i din svigermors rolle om 20 år?

[Gjest taushet er tull]

Min mor er på den måten du beskriver og kan gå i uker og måneder sint og stum som en østers, og det har gjort familien som helhet dysfunksjonell.

Far og barn er varme, åpne mennesker som har lidd mye på grunn av dette.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Dette problemet bør dere gjøre noe med. Det er alt for slitsomt og ødeleggende for samlivet til stadig å skulle lammes av din manns nedturer og streikelyst.

Jeg er enig med deg i at, slik du beskriver problemet, virker det ikke som det er samlivsrådgiver dere trenger hjelp fra i første omgang.

Jeg ville tatt kontakt med legen i første omgang. Og så kan han henvise videre til psykolog eller psykiater. Man trenger henvisning for å gå til spesialist. Noen private psykologer trenger ikke henvisning, og man kan ringe direkte selv. Jeg vet ikke hvor dere bor, men bruk telefonkatalogen.

[balu]

Kjære turita

Jeg må si at jeg føler med deg..Det kan ikke være lett for deg.Jeg kjente meg godt igjen i det du skrev.Vi har vært gift i snart 10 år,og jeg må også si at jeg føler meg som en veldig tålmodig person.Noe som du og er ellers så hadde du nok pakket sekken for lenge siden.For det er utrolig slitende å leve under slike forhold.Det vet bare de som har prøvd det..Men jeg for min del tenker på de to barna våre.Jeg vil nødig at de skal vokse opp uten sin far eller at jeg bare får se dem annenhver uke ol. Holder ikke ut tanken.Han er jo snill mot dem, men det er klart at deppeperiodene merker jo de og etterhvert når de nå vokser til.Men det holder hardt mange ganger og jeg kan ikke si hva fremtiden bringer.Men å gå til psykolog e.l som du ble rådet til,blir ikke aktuelt i vårt tilfelle.Og det er jo pga at han ser ikke at han har noe problem.Det er jeg som er problemet alltid..Jeg går mer og mer på "nåler",redd for å si noe galt,og jeg ser jo og vet at det er ikke bra for meg å leve under slike forhold.Men hva blir alternativet? Blir det så mye bedre å dra?Da vil nok nye,andre problemer som jeg nå slipper,dukke opp.

Bare noen tanker fra ei som føler med deg,og som aner litt om hvordan du har det..

[et tips]

Du er sannsynligvis gift med en mann som er manisk depressiv. Symptomene du beskriver er helt tydelige. Jeg er det selv, min mor er det og min datter er det. Dette går i arv og kan være veldig slitsomt å leve med.

Mitt beste råd er: din mann må bli bevist på sin sykdom, så må han få medisiner som reduserer svingningene. Den veiledningen dere trenger er, ”hvordan takler dere når han er dårlig”. Familien må ha et språk på dette, slik at ikke datteren deres opplever at hun er skyld i farens dårlige humør. Barn merker fort denne svingning og tror ofte at de er årsak til det.

Nedturen kommer ikke fordi noen sier noe som er sårende, men fordi noen sier noe akkurat da tiden for en nedtur er inne Og det som da utløser det, er et eller annet negativt ladet ord, stemning eller motgang.

Selv driver jeg hjelp til maniske – depressive.