En umulig posisjon..(langt)

[takk for hjelp]

Jeg sliter. I snart åtte år har jeg vært sammen med samboeren min, som jeg er uendelig glad i. Jeg vet at han vil være sammen med meg. Det er ingenting annet jeg heller vil - at vi skal ha det bra og fungere - men der er ting i vårt forhold som sliter meg ut, og som jeg ikke kan snakke med noen om - jeg trenger råd!

Saken er den at jeg har mistet det meste av tillit til min samboer og sliter med usikkerhet. Han har løyet til meg så utrolig mange ganger, om de merkeligste ting, naturlig nok mest om ting han vet jeg vil reagere på. Og utallige ganger har han grått og lovet å aldri lyve mer - og gjør det igjen ikke så lenge etter.

Krangler. Vi har temperement begge to. Men han vil ikke konfrontere våre problemer - de skal ignoreres eller utsettes. Eller jeg skal unngås. Løfter som ble gitt hevder han aldri har vært gitt. Jeg merker han blir irritert og agressiv med en gang jeg prøver å ta noe opp.

Jeg føler at jeg gir og gir og at grensene mine viskes ut. Ærlighet er alfa og omega for meg. Jeg føler meg ikke respektert. Jeg føler at vårt liv i størst grad dreier seg om han.

For litt over fire år siden stod jeg på "på tur ut døren", jeg klarte ikke mer berg å dalbane - å bli elsket for så å bli sviktet. Det var da det kom fram - og store brikker falt på plass - han brøt sammen og fortalte meg at han som barn ble seksuelt misbrukt. Det var første gang han hadde fortalt det til noen. Det er hjerteskjærende ting jeg har fått høre. For å si det kort - han har søkt hjelp, og jeg har prøvd mitt beste å støtte han. Bortsett fra proff.hjelp vet bare jeg.

MEN - 4 år etter. Hvor går grensen mellom min "hjelper" rolle og kjæreste rolle. Når han går "over streken", lyver - ting som i utg. punktet er uakseptable for meg - så henger han alt på samme knagg - og jeg føler meg slem og hard og forferdelig egoistisk hvis jeg ikke tilgir han - og han lover bot og bedring - han hadde en dårlig periode, han elsker meg osv og jeg kan ikke annet enn å føle med han! Det er så vanskelig å bli så såret av de ting han gjør og samtidig skal jeg trøste han!

EX: han har ringt en masse jenter/damer selger sex. Han sier det var ikke en "lyst" ting han gjorde, men noe han gjorde når han følte seg dårlig og ville at "de" skulle føle seg dårlig. Han har og brukt internett mye. Type "sexdate" osv. der jeg har funnet ut han har skrevet til andre jenter m spørsmål om å møtes for sex. Han sier intensjonen aldri har vært å møte disse heller, men at de skal bli skuffet. Jeg blir skremt fordi jeg ikke føler jeg kjenner han, at han gjør slike ting bak min rygg. Kanskje har han møtt disse jentene for alt jeg vet?

Tenk at jeg kan være så usikker på typen min etter 8 år! Tidvis tenker jeg at jeg må være dum som "holder ut" i et forhold der så mange ting ikke fungerer, jeg er trist - fordi vi har masse brae ting sammen og utrolig mange følelser for hverandre, - og sint fordi det kan virke som om vi har havnet i en uendelig vond sirkel - hva ?skal jeg forvente meg neste gang liksom? Hvordan klare seg gjennom slike ting? Når gir en opp?

[Gjest howiwish]

Man (du,jeg) må forholde seg til hvordan en partner oppfører seg uansett hva bakgrunnen til oppførselen er. Han er påført sår som kanskje aldri lar seg hele.

[Gjest tjohooo]

Angående grensen mellom kjæreste/hjelper, så tror jeg du vet svaret selv.

Og jeg tror du vet selv at det ikke holder å skylde på seksuelt misbruk som barn når han FREMDELES holder på sånn.

Han innrømte det, du ga han en sjanse til, han fikk hjelp, MEN HOLDER PÅ FREMDELES. Da er nok NOK.

Han har ikke blitt frisk. Han kommer kanskje aldri til å bli det. Hvis du bryter ut, så kommer han til å spille på samvittigheten din igjen. Eller kanskje kommer han til å gå så fort videre og gi seg så totalt faen i hvordan han har såret deg, at DU kommer til å forstå at du bare er en ting for han, og da kan DU komme til å få deg en knekk.

Han hadde sjansen.