blei misfirstått på psykriati...

[Lutt]

det at eg har fått ein depresjon pga at eg plutseleg ikkje er "godtatt" i familien til min sambuar og at folk ser ned på meg/oss fordi me ikkje kan naturleg få barn... blei sett på som egosime fordi eg ikkje vil bli tvungen til å byrje med antidepressiva...

så no fekk eg ein dårleg følelse med å i det heile ønske meg barn...

innser etter kvart at eg faktisk ikkje fortjener det. poenget er at depresjonen kjem av at eg føler skuldfølelse ovenfor min sambuar at det er meg det feiler noe. nå trur eg at eg skal legge meg i senga å grine eit par timar, så skal eg gjer det eg kan for å gløyme alt som har med barn og gjere.

flerire som har følt seg så hjelpeslaus før... eg er heilt tom innvendig akkorat no. greit å få skriva det - kanskje det er lettare å bli kvitt...

[yogi]

Svarte deg på Psykiatri forumet jeg. Det jeg her gjerne ville si i tillegg et at du er ikke mindre verd fordi du ikke greier å gi din samboer et barn. Hva hvis det er han det er noe galt med? (Aner ikke om dere har sjekket det.) Ville han bli mindre verd i dine øyer?

Andre som måtte ha meninger om at dere ikke greier å få barn, får dere bare heve dere over (kanskje litt lett for meg å si). La i hvert fall ikke andres meninger få ødelegge for dine ønsker om å få et barn.

Hilsen

[Gjest linjo]

Først vil jeg bare si at jeg føler med deg. Ikke lett å ikke bli gravid når en så gjerne vil.... Jeg var også i høst langt nede da jeg ikke følte meg verdifull osv fordi jeg ikke kunne bli gravid. Var redd for at samboeren min ville gå fra meg osv.... Kom meg heldigvis "ovenpå" igjen med god hjelp fra min samboer. Råder deg til å snakke med han (vet at det ikke alltid kan være like lett), fortell akkurat hvordan du føler osv.

Kanskje også prøve en ny lege/psykiater?. Jeg hadde veldig god hjelp i min fastlege.

Lykke til:)

[septus]

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg tror at veldig mange som strever med å få barn kjenner på følelsen av å ikke strekke til. For noen er det veldig enkelt å få barn, og når man er en av de som strever så føler man ofte at det er bare jeg/vi som ikke får det til.

Men som du ser er vi mange på dette forumet som får hjelp. Noen lykkes med hjelp på denne måten mens andre gjør det ikke, og finner ofte andre løsninger som f.eks adopsjon.

Det du skal vite er at du ikke er alene. Flere og flere strever med det samme som oss. Du er et unikt menneske som familie og venner rundt deg skal lære seg og sette pris på. Hev hode og vær stolt av den du er.

Det ble kanskje noe langt dette, men men......

Jeg er ingen ekspert men bare et medmenneske, så jeg vet ikke hva som er best for deg. Jeg anbefaler deg til å snakke med noen som du er fortrolig med. Bytt evt. psykolog og ta kontakt med en lege som kan hjelpe deg med å få hjelp til evt. henvisning til spesialist.

Lykke til !!!

[agape]

Jeg vet ikke om jeg har forstått starten på innlegget ditt riktig; mener du at psykiateren/psykologen signaliserte at du var egoistisk fordi du ikke ville begynne med antidepressiva?

Hvis det er tilfelle tror jeg du bør be om å få en annen behandler. Så vidt jeg har skjønt er tilliten mellom pasient og behandler er avgjørende for at samtaleterapi skal ha noen funksjon. Og hvis du føler deg misforstått, og du oppfatter at behandleren mener du er egoistisk, høres det ut som om tilliten er dårlig.

Så til dette med å føle skyldfølelse overfor mannen, og depresjon som følge av barnløshet.

Jeg har vært gjennom nøyaktig det samme, og det er ikke godt. Da vi ble utredet etter 4 år uten prevensjon(herav 2 år med aktiv prøving), fant de at feilen lå hos meg. Det var veldig vanskelig for meg; jeg følte skam over min utilstrekkelighet som kvinne, og jeg følte skyld i forhold til mannen min, som uheldigvis hadde valgt en ufruktbar livspartner. Jeg følte også skyld i forhold til mine foreldre, og hans foreldre, fordi de ikke fikk barnebarn.. Jeg følte meg mindre verdt enn andre kvinner, og jeg fikk etter hvert en depresjon. Jeg fikk ikke behandling for dette, rett og slett fordi jeg ikke skjønte hva som feilte meg, og dermed ikke ba om hjelp. Ved hjelp av mannen min, forståelsesfulle omgivelser og ved å fokusere på andre ting enn barnløsheten kom jeg meg etter hvert opp fra kjelleren. Det var viktig for meg å snakke mye med mannen min, få trygghet på at han elsket meg for min egen del, ikke for de barna jeg ikke fikk. I tillegg hjalp det meg mye å bestemme meg for at dersom jeg ikke ble gravid etter 3 offentlige ivf-forsøk, ville jeg adoptere minst 2 barn.

Jeg er i en annen situasjon nå, jeg er mamma til 2 (1 ivf-barn og 1 "hjemmelaget"), og nr 3 er på vei. Jeg husker veldig godt hvor vondt og vanskelig det var å være der du er nå, men jeg vet at det går an å komme ut av det, og jeg vet at livet stort sett har positive overraskelser på lager!

Ta tiden til hjelp, snakk med mannen din. Bruk tid på å finne ut hvorfor nettopp dere to er sammen, og finn fram til det dere setter mest pris på hos hverandre. Det er jo deg han har valgt, ikke en rugekasse for fremtidige arvinger!

Tenk på hvorfor du er verdifull, tenk på alt du kan, at du er viktig for mange, og at din verdi ikke er knyttet til din evne til å få barn! Tenk på at det finnes mange muligheter, og at det er du som bestemmer hva som skal få lov til å spille en rolle i ditt liv.

Bruk psykolog eller psykiater hvis du finner en behandler du kommuniserer godt med. Ikke føl deg presset til å bruke antidepressiva! Jeg har i en kort periode brukt såkalte "lykkepiller" og følte at det hjalp veldig der og da, men antidepressiva uten velfungerende samtaleterapi anbefales så vidt jeg vet ikke.

Håper du får det bedre etter hvert, og lykke til med dine fremtidige barn! For de kommer til oss, noen ganger må vi bare vente mye, mye lenger...

[Gjest ikke ta all skyld for dette!]

Det er mange som har svart så fint til deg så jeg henger meg på det de sier. Jeg vil alikevel nevne at selv om dere vet at det er deg feilen ligger hos vil det ikke si at om du var 100% fruktbar hadde det gått alikevel. Det er MANGE barnløse par hvor de ikke finner feil hos noen av partene!

Lykke, lykketil!