Hva er det verste med utoskap?

[Gjest undres litt]

Er det sviket, det at h*n har gått bak ryggen? Er det tanken på h*n sammen med en annen naken kropp som h*n tente på.

Hva egentlig?

Ville dere foretrekt at h*n fortalte det? Hvorfor/hvorfor ikke?

[Craven]

Det har gått et år siden jeg oppdaget av min samboer var utro. I mitt tilfelle hadde det ikke vært noe fysisk - men ellers alt annet: SMS-sex, telefon-sex, OMFATTENDE kontakt dem i mellom vis SMS og følelser for hverandre. Dette hadde vart i nesten ett år, før jeg ved en tilfeldighet oppdaget dette.

Vi holder ennå sammen, men fortsatt sliter jeg hardt for å komme over sviket.

Det er ikke godt å si hva som er verst. Jeg har slitt med sinne, raseri og dypt sorg og fortvilelse.

Konsekvensene har vært at all tillit er borte. Fortsatt etter ett år, tviler jeg på at det hun sier er sant - hun som løy og fortiet slik. Jeg er UHYRE på vakt mot ny utroskap. Jeg har mistet alle illusjoner, jeg som trodde at noe slikt ikke kunne skje med oss.

Det verste er nettopp følelsen: At hun kunne svikte meg slik. Hun er svært glad i meg - da som nå - det vet jeg, og derfor ble alt det der fryktelig meningsløst.

Og jeg har omtrent ingen tillit til henne.

Sant og si vet jeg ikke om jeg vil makte å komme over forræderiet. Hun utleverte meg til en annen på det groveste, ikke at hun sa noe personlig om meg i det hele tatt (jeg vet, fordi jeg kom over alle sms'ene som var sendt over en hel måned, over 200 stykk). Men FØLELSEN av at en annen vet at jeg ble rundlurt dag ut og dag inn, er grusomt. Rundlurt av den jeg var og er mest glad i her i verden - den som jeg skulle hatt mest tillit til.

At utroskapen for hans tilfelle fikk svært alvorlige konsekvenser (han ble syk, kanskje for livet, pga frykt for at jeg skulle avsløre dette overfor hans kone) er ingen trøst. Det var da også på nippet at jeg gjorde det, men pga diverse omstendigheter ville en avsløring slått tilbake på oss, Nå må han for alltid leve med frykten for at jeg likevel avslører dette.

Og hun sliter hardt med dyp anger og skam for hva hun har gjort mot meg, og dermed oss.

Nei, utroskap er noe svineri. Det er mye mer redelig å bryte om spenningen i forholdet ikke er godt nok.

[Gjest Daisy]

Det er sviket. At man føler seg lurt.

Jeg ville så absolutt foretrukket å få vite det. Sannheten kommer alltid frem likevel.

[Gjest Daisy]

Det er sviket. At man føler seg lurt.

Jeg ville så absolutt foretrukket å få vite det. Sannheten kommer alltid frem likevel.

Sviket ikke sviktet skulle det selvsagt stå.

[Gjest lille rosinen]

Jeg tror det er sviket, det å blitt lurt og det å ikke være eksklusiv som ville vært verst. Tror det med eksklusivitet er veldig viktig for meg. Det kan bare være meg. Liker ikke en gang når kjæresten min kaller venninner for "vennen" for eksempel. For det er jo det han sier til MEG. Og jeg vil ha eneretten på slike "kosenavn". Vanskelig å forstå for kjæresten min, og sikkert mange andre også.

Men det er meg...

Jeg har aldri vært nødt til å forholde meg til utroskap. Men mener bestemt at jeg ville ønsket at han hadde fortalt meg det hvis han hadde vært utro...

Er derimot veldig sikker på at jeg kjæresten min ikke kommer til å være utro. Men det er vel de fleste jenter vel... Og en god del ender jo opp med å bli bedratt...

Men, som noen andre skrev her, det er noe svineri!

[favn]

Vanskelig å 'velge', men jeg vil tro at den fysiske biten antagelig ville vært verst å forholde seg til.

[favn]

Vanskelig å 'velge', men jeg vil tro at den fysiske biten antagelig ville vært verst å forholde seg til.

Vil vite og koste ynkelig dott ut dør.

[zoofuz]

Det er løgnen rundt det hele som er det verste. Hvordan kan en stole på sin tidligere partner igjen etter å finne ut noe slikt?

z

[Gjest forsmådd ektemann]

For meg var det verste å bli løyet opp i trynet gang på gang da jeg prøvde å uttrykke mine mistanker. Og å bli løyet opp i trynet da hun ble avslørt.

Den uutholdelige følelsen av svik er også grusom. Men den kommer man seg gjennom etterhvert.

Som andre nevner - å ikke kunne stole på vedkommende etterpå - kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Hvordan kan jeg stole på en person som inngikk en "avtale" om monogami da vi giftet oss? Og som lyver til og med etter at hun er avslørt?

Jeg sliter også med knuste drømmer. Drømmer om en fremtid, et liv og en alderdom sammen med henne. De har jeg jo etterhvert innsett at det ikke blir noe av.

Hun ga uttrykk for at hun ville skilles etter at hun ble avslørt. Noe som sikkert var like greit. Å bygge opp den tilliten jeg hadde til henne tror jeg hadde blitt en vanskelig kamp. Men nå sitter jeg igjen med usikkerheten om framtida.

En ting til - utroskap trenger så visst ikke bare gjelde de tre involverte. Om det skjærer seg helt, påvirker det familie, slekt, venner og omgangskrets til alle tre i større eller mindre grad. Det synes jeg alle burde tenke på før de hopper til køys med den første og beste!

[Gjest undres litt]

Vanskelig å 'velge', men jeg vil tro at den fysiske biten antagelig ville vært verst å forholde seg til.

Det fysiske værst? Hvorfor synes du det? H*n har jo hatt andre før deg også..

[favn]

Det fysiske værst? Hvorfor synes du det? H*n har jo hatt andre før deg også..

Jeg er nok mer lik menn enn kvinner på det området.

[Gjest girlie22]

for meg så var det verste at han kunne dele noe så personlig med en annen. I tillegg var det vondt å miste kjæresten min. Men jeg klarte ikke å være sammen med en som jeg ikke kunne stole på. Tror jeg aldri kunne ha stolt på han igjen.

Men nå har jeg super ny kjæreste, og da er alt så mye bedre!

[Gjest svidd - jada]

Løgnen er vond.... og det er vondt når det virkelig går opp for deg at den ugne følelsen du har hatt gjennom en tid faktisk har vært forårsaket av noe virkelig. Det ER ikke bare innbilning.

Din (trodde du) kjære har nemlig valgt en annen fremfor deg (i alle fall for en stund). Det SVIR. Ikke behagelig å tenke på hva de to har delt av intimitet og følelser...

[Gjest tjohooo]

Løgnen er vond.... og det er vondt når det virkelig går opp for deg at den ugne følelsen du har hatt gjennom en tid faktisk har vært forårsaket av noe virkelig. Det ER ikke bare innbilning.

Din (trodde du) kjære har nemlig valgt en annen fremfor deg (i alle fall for en stund). Det SVIR. Ikke behagelig å tenke på hva de to har delt av intimitet og følelser...

nemlig.

for ikke å snakke om det at man forstår hvor egoistiske de er, og hvordan de har funnet "grunner" som har gjort det ok å sette sitt eget liv, behov og følelser så til de grader før dine følelser.