Utroskap

[brunette42]

Min mann har vær utro med en arbeidskollega for ca. 1 år siden. Han fortalte det til meg for 4 mndr siden.

De var sammen 3 ganger, og jeg spurte om alle detaljer med en gang. Ville vite det. Min mann hadde ingen følelser for henne. Jeg synes det er vondt at han jobber sammen med henne. Vi har et barn sammen. Jeg håper jeg kan tilgi med tiden. Jeg har hatt mange vonde stunder, til tider dypt deprimert. Har sett mørkt på framtiden.Men har det bedre nå.Humøret går i bølgedaler.

Vi har hatt et godt sexliv hele tiden. Men jeg klarer ikke å unngå å tenke på det!

Plager meg ofte! Er det noen som har noen gode råd til meg?

Jeg vil vi skal ha det som før igjen..

brunette42

[Craven]

Jeg har (dessverre) erfaring og råd til deg av egen smertelige erfaring. Jeg ble rammet av dette for ett år siden, og har ennå sorg og bitterhet over at hun kunne svikte meg slik. Men tida går, og dermed leges sårene langsomt, men (noenlunde) sikkert.

Vi er fortsatt sammen, og ingen har tenkt å bryte.

I mitt tilfelle handlet det om telefon-sex, SMS-sex, omfattende kontakt dem i mellom via SMS og telefon og følelser. Altså ingenting fysisk der hud møtes, men uhyre ille likevel, ikke minst fordi det hadde foregått over så lang tid - ett år.

Mitt råd:

1. Det desiderte viktigste for meg har vært at hun har vist EKTE anger og skam. Hun har fra dag en lagt seg totalt langflat, grått og fortvilet sammen med meg.

2. Jeg måtte vite ALLE detaljer. Jeg måtte sitte igjen med følelsen av at HAN ikke visste mer enn meg. Vi har sittet hundrevis av timer der hun har gått gjennom alt, og jeg TROR jeg vet alt hva som har foregått. Sikker er jeg likevel ikke, og det blir jeg aldri.

3. Hun har aldri gitt uttrykk for at nok er nok, at nå må jeg legge sviket bak meg. Hun har skjønt at sorgen måtte ut - og vi jobber ennå. Det er fortsatt nedturer med fortvilelse, men de er sjeldnere.

4. Hun må finne seg i å bli kontrollert, hvis ikke må vi bryte. Dvs at jeg skal vite hvor hun er, hvor hun skal, jeg leser SMSene hennes (åpner dem før hun gjør) og spør om hva som helst. Dette er selvsagt svært ille, og noe jeg aldri kunne ha drømt om å gjøre før jeg oppdaget dette. Men jeg har ingen - i alle fall svært liten - tillit til henne, og derfor er en slik kontroll helt nødvendig. Selvsagt uholdbart for oss begge på sikt, men nå er det slik. Og det synes hun er helt greit. Hvis ikke, må vi bryte. Det sier seg selv for en som er rammet av dette.

5. Du må prøve å ikke bruke dette mot ham i en hver sammenheng og krangel. Selv klarer jeg det ikke alltid. Jeg blir rask rasende om det skjer noe som kan linkes mot forræderiet hennes, og da løper leppa raskt. Men jeg prøver å la være.

Men dette har ikke bare bragt faenskap med seg. Vi fikk sikkelig røsket opp i forholdet, og når vi nå har det bra har vi det MYE bedre enn før oppdagelsen.

Tro meg, dette vil gå over. Men det tar masse tid. Jeg har lest om folk som har slitt i opp til fem år før ting ble som før. Det er altså en bitter og dyr pris å betale for den andres svik.

Det vikigste er dog at begge har ekte vilje til å ville satse og fortsette forholdet. Da er det stort håp om å få dette til.

[babybudda]

Jeg har (dessverre) erfaring og råd til deg av egen smertelige erfaring. Jeg ble rammet av dette for ett år siden, og har ennå sorg og bitterhet over at hun kunne svikte meg slik. Men tida går, og dermed leges sårene langsomt, men (noenlunde) sikkert.

Vi er fortsatt sammen, og ingen har tenkt å bryte.

I mitt tilfelle handlet det om telefon-sex, SMS-sex, omfattende kontakt dem i mellom via SMS og telefon og følelser. Altså ingenting fysisk der hud møtes, men uhyre ille likevel, ikke minst fordi det hadde foregått over så lang tid - ett år.

Mitt råd:

1. Det desiderte viktigste for meg har vært at hun har vist EKTE anger og skam. Hun har fra dag en lagt seg totalt langflat, grått og fortvilet sammen med meg.

2. Jeg måtte vite ALLE detaljer. Jeg måtte sitte igjen med følelsen av at HAN ikke visste mer enn meg. Vi har sittet hundrevis av timer der hun har gått gjennom alt, og jeg TROR jeg vet alt hva som har foregått. Sikker er jeg likevel ikke, og det blir jeg aldri.

3. Hun har aldri gitt uttrykk for at nok er nok, at nå må jeg legge sviket bak meg. Hun har skjønt at sorgen måtte ut - og vi jobber ennå. Det er fortsatt nedturer med fortvilelse, men de er sjeldnere.

4. Hun må finne seg i å bli kontrollert, hvis ikke må vi bryte. Dvs at jeg skal vite hvor hun er, hvor hun skal, jeg leser SMSene hennes (åpner dem før hun gjør) og spør om hva som helst. Dette er selvsagt svært ille, og noe jeg aldri kunne ha drømt om å gjøre før jeg oppdaget dette. Men jeg har ingen - i alle fall svært liten - tillit til henne, og derfor er en slik kontroll helt nødvendig. Selvsagt uholdbart for oss begge på sikt, men nå er det slik. Og det synes hun er helt greit. Hvis ikke, må vi bryte. Det sier seg selv for en som er rammet av dette.

5. Du må prøve å ikke bruke dette mot ham i en hver sammenheng og krangel. Selv klarer jeg det ikke alltid. Jeg blir rask rasende om det skjer noe som kan linkes mot forræderiet hennes, og da løper leppa raskt. Men jeg prøver å la være.

Men dette har ikke bare bragt faenskap med seg. Vi fikk sikkelig røsket opp i forholdet, og når vi nå har det bra har vi det MYE bedre enn før oppdagelsen.

Tro meg, dette vil gå over. Men det tar masse tid. Jeg har lest om folk som har slitt i opp til fem år før ting ble som før. Det er altså en bitter og dyr pris å betale for den andres svik.

Det vikigste er dog at begge har ekte vilje til å ville satse og fortsette forholdet. Da er det stort håp om å få dette til.

6. og snart tror jeg du også må gi henne tilbake tillitt, og ikke kontrollere hennes minste bevegelse. jeg vet det er du som har blitt sveket, men dere er enige om å fortsette. jeg for min del synes du både påtar deg "judge and jury"- rollen.

uansett hva som har skjedd, er dere to om dette. ikke deg mot henne.

[skorpionfisken]

6. og snart tror jeg du også må gi henne tilbake tillitt, og ikke kontrollere hennes minste bevegelse. jeg vet det er du som har blitt sveket, men dere er enige om å fortsette. jeg for min del synes du både påtar deg "judge and jury"- rollen.

uansett hva som har skjedd, er dere to om dette. ikke deg mot henne.

7. Tillit er essensielt i et forhold. Man kan bryte denne tilliten, det kan skje i alle forhold. Men man kan angre seg når man ser hvilke konsekvenser dette tillitsbruddet får for den andre parten. Man kan bestemme seg for aldri å bryte denne tilliten igjen. Men skal man få lov til å ikke bryte tilliten igjen så må man jo ha denne tilliten på nytt.

Uten tillit, er ikke et forhold liv laga.

Hvor lenge tror du Craven at hun som elsker deg finner seg i å være under konstant kontroll, uten at du stoler på henne?

Unnslyld brunette42 at jeg hengte meg på tråden etter Craven.

Brunette42. Det er dette det bunner i for deg også. Klarer du å komme så langt at du tror at din kjære mener det når han sier han angrer. Klarer du å tro på en framtid sammen igjen så kan det gå bra. Det krever mange forsikringer fra hans side, mye pen oppførsel og at han legger seg flat for at han har såret deg.

Men jeg tror ikke at det å kontrollere ham i all framtid vil gjøre dere lykkelige igjen. En dag kan han gå lei av det, og selv om han elsker deg, heller finne at det er lettere å leve alene.

[Craven]

7. Tillit er essensielt i et forhold. Man kan bryte denne tilliten, det kan skje i alle forhold. Men man kan angre seg når man ser hvilke konsekvenser dette tillitsbruddet får for den andre parten. Man kan bestemme seg for aldri å bryte denne tilliten igjen. Men skal man få lov til å ikke bryte tilliten igjen så må man jo ha denne tilliten på nytt.

Uten tillit, er ikke et forhold liv laga.

Hvor lenge tror du Craven at hun som elsker deg finner seg i å være under konstant kontroll, uten at du stoler på henne?

Unnslyld brunette42 at jeg hengte meg på tråden etter Craven.

Brunette42. Det er dette det bunner i for deg også. Klarer du å komme så langt at du tror at din kjære mener det når han sier han angrer. Klarer du å tro på en framtid sammen igjen så kan det gå bra. Det krever mange forsikringer fra hans side, mye pen oppførsel og at han legger seg flat for at han har såret deg.

Men jeg tror ikke at det å kontrollere ham i all framtid vil gjøre dere lykkelige igjen. En dag kan han gå lei av det, og selv om han elsker deg, heller finne at det er lettere å leve alene.

Jeg er selvsagt svært enig med dere i dette - at jeg ikke kan drive å kontrollere slik i evigheter, at jeg en dag må tørre å tro på henne.

Det jeg ikke skrev, var at etter at jeg oppdaget sviket, så tok hun kontakt med fyren igjen to ganger bak min rygg (for å avslutte viste det seg). Den ene gangen avslørte jeg det selv, den andre gangen fortalte hun det selv.

Begge disse to gangene ble gjort i tilfeller der jeg hadde gitt henne tillit (forsøkte i alle fall), og der hun altså svek meg igjen.

Det er slik at jeg - og dermed vi - ikke har noe valg. Skal vi fortsette, må jeg ha kontroll. Ellers er eneste alternativ å bryte. Det er take it og leave it.

Før sviket hadde hun all mulig frihet - som jeg hadde - til å gjøre hva hun ville. Og jeg kunne ikke drømme om å åpne SMSer og slikt. Nå har jeg mistet alle illusjoner.

For den som ikke er utsatt for utroskap, er det håpløst å sette seg inn i de følelsene som rammer en. Det kan trygt sammenlignes med dødsfall i nær familie pluss at man i tillegg får sterke raserifølelser.

Nei, jeg vet ikke. Jeg vet bare at utroskap er grusomt og totalt utilgivelig. Jeg så lett på slikt før, nå orker jeg ikke en gang se utroskap på film. Da blir jeg helt dårlig.

[Zizzi]

Jeg som så mange andre har også opplevd utroskap på nært hold. Min mann hadde et forhold på si i over ett år. Det var han selv som fortalte det ved å legge fram et brev. Jeg glemmer aldri det sjokket og den sviende følelsen. Min første tanke var "å nei, nå mister jeg han". Deretter kom raseriet og frustrasjonen. Dette er nå over tre år siden, vi er fremdeles gift og har vært gift i 11 år.

Årsaken til at jeg ble i forholdet er vanskelig å skrive ned i korte ordlag. Men kort sagt, han angret dypt og inderlig, han fortalte at det var spenningen som drev han så langt. Han var villig til å "legge seg flat" for meg. Og sist men ikke minst, jeg tror fremdeles han er mannen i mitt liv. Jeg har aldri brukt dette mot han, men jeg småsjekker fremdeles. Han blir spurt ut når han har vært ute på fest. Jeg sjekker gjerne mobiltelefonen hans. Jeg har brukt mye tid på å endre holdning i forhold til utroskap. Det er ikke det at de delte sex som er vanskeligst, det er alle de følelsene som var inne i bilde. Følelser som de delte.

I dag vil jeg nok si at vi har et godt ekteskap. Vi har det på noen måter bedre enn før, vi er mer oppmerksome på hverandre. Men det vil aldri bli glemt, og ennå tenker jeg på det med en vond følelse i magen, selv om jeg holder det for meg selv. Jeg tok et valg og jeg angrer ikke. Jeg ville gjort det samme i dag. Det var verdt å kjempe for.

[Prozak]

Min (ufaglige) tanke om situsjonen din er, at om dere i denne prossessen fortsatt har et godt sexliv og trives sammen, så er prognosene for at du vil kunne få det bra igjen gode.

I tillegg er det ennå gått kort tid, og ting har en tendens til å ordne seg psykisk med tiden.

"........................."

[Gjest sussilei]

Jeg har (dessverre) erfaring og råd til deg av egen smertelige erfaring. Jeg ble rammet av dette for ett år siden, og har ennå sorg og bitterhet over at hun kunne svikte meg slik. Men tida går, og dermed leges sårene langsomt, men (noenlunde) sikkert.

Vi er fortsatt sammen, og ingen har tenkt å bryte.

I mitt tilfelle handlet det om telefon-sex, SMS-sex, omfattende kontakt dem i mellom via SMS og telefon og følelser. Altså ingenting fysisk der hud møtes, men uhyre ille likevel, ikke minst fordi det hadde foregått over så lang tid - ett år.

Mitt råd:

1. Det desiderte viktigste for meg har vært at hun har vist EKTE anger og skam. Hun har fra dag en lagt seg totalt langflat, grått og fortvilet sammen med meg.

2. Jeg måtte vite ALLE detaljer. Jeg måtte sitte igjen med følelsen av at HAN ikke visste mer enn meg. Vi har sittet hundrevis av timer der hun har gått gjennom alt, og jeg TROR jeg vet alt hva som har foregått. Sikker er jeg likevel ikke, og det blir jeg aldri.

3. Hun har aldri gitt uttrykk for at nok er nok, at nå må jeg legge sviket bak meg. Hun har skjønt at sorgen måtte ut - og vi jobber ennå. Det er fortsatt nedturer med fortvilelse, men de er sjeldnere.

4. Hun må finne seg i å bli kontrollert, hvis ikke må vi bryte. Dvs at jeg skal vite hvor hun er, hvor hun skal, jeg leser SMSene hennes (åpner dem før hun gjør) og spør om hva som helst. Dette er selvsagt svært ille, og noe jeg aldri kunne ha drømt om å gjøre før jeg oppdaget dette. Men jeg har ingen - i alle fall svært liten - tillit til henne, og derfor er en slik kontroll helt nødvendig. Selvsagt uholdbart for oss begge på sikt, men nå er det slik. Og det synes hun er helt greit. Hvis ikke, må vi bryte. Det sier seg selv for en som er rammet av dette.

5. Du må prøve å ikke bruke dette mot ham i en hver sammenheng og krangel. Selv klarer jeg det ikke alltid. Jeg blir rask rasende om det skjer noe som kan linkes mot forræderiet hennes, og da løper leppa raskt. Men jeg prøver å la være.

Men dette har ikke bare bragt faenskap med seg. Vi fikk sikkelig røsket opp i forholdet, og når vi nå har det bra har vi det MYE bedre enn før oppdagelsen.

Tro meg, dette vil gå over. Men det tar masse tid. Jeg har lest om folk som har slitt i opp til fem år før ting ble som før. Det er altså en bitter og dyr pris å betale for den andres svik.

Det vikigste er dog at begge har ekte vilje til å ville satse og fortsette forholdet. Da er det stort håp om å få dette til.

Dere bruker nøyaktig samme taktikk som vi gjorde, da mannen min bedro meg for noen år siden. Det eneste som nytter !

Når det gjelder det med å kontrollere, så slappet jeg av etter et års tid. Nå kontrollerer jeg aldri, men vi har et veldig åpent forhold, og det har vi tenkt å fortsette med. Leser hverandres mail, brev, tekstmeldinger osv. Og vi forteller det alltid dersom vi er mye sammen med en preon av annet kjønn - i jobbsammenheng eller ellers.

Flere har kommentert at du må "begynne å stole på". Tviler på at de har opplevd det vi har. Den som er bedratt er nødt til å få bruke så lang tid han/hun trenger for å lære å stole på igjen. Dersom den som har bedratt aksepeterer og forstår den andres utrygghet, og tillater det som er nødvendig for å bygge opp tillit igjen, så glir kontrollbehovet etterhvert over. Sånn var det i alle fall for meg.