Til dere som er blitt bedratt

[Gjest KillBill]

En ting jeg lurer på:

Hva kommer det av at du fremdeles blir sammen med den som har bedratt deg!

Som dere sikkert skjønner har jeg aldri blitt bedratt, selv, og håper jeg slipper det.

Slik jeg tenker nå, så er det at samboeren min går på hue og ræva ut, hvis han er utro.

At det blir slik, hvis det skulle skje vet jeg jo ikke. For jeg regner med at de fleste av dem som er blitt bedratt har tenkt det samme.

Hva skjer?

[babybudda]

du får vente og se, hvis det skjer!

[Gjest girlie22]

jeg har blitt bedratt, men tror det var mye lettere for meg å bryte tvert fordi jeg bare var 19 og forholdet ikke var så seriøst som det blir når det er unger og alt sånt i bildet. tror faktisk jeg hadde prøvd å fortsette hvis vi hadde hatt unger. men da måtte han virkelig ha angra, og jeg måtte ha elska han. det er menneskelig å feile vet du, og KANSKJE greier de som bedrar å la det være med den ene gangen. (jeg har ikke helt troen på det, men...) dessuten er det tungt å bryte et forhold til en som er en så stor del av livet ditt....

[favn]

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor denne angeren er så viktig for mange? Hvis man bare angrer tilstrekkelig, er liksom alt greit? Right. Not.

I mange tilfeller tror jeg ikke anger er noe annet enn 'åneiånei, jeg ville gjøre *det* og gjorde *det* og *det* var svinaktig morsomt, men fytterakkern, nå koster det i form av *dette* og da var ikke *det* verdt prisen ----- sååååh ja, jeg angrer.'

Forresten er nødvendigheten av å rense sinnet en tullete protestantisk greie som sier at rent og godt sinn er mye viktigere enn rene og gode handlinger.

PS: Riktig - jeg kunne aldri i livet tilgitt utroskap.

[Craven]

du får vente og se, hvis det skjer!

Jeg tror de fleste tenker slik i forkant, at man ville bryte forholdet tvert ved utroskap. Så også jeg.

Men da jeg selv ble rammet av dette og var kommet over den første sjokkfasen, bestemte jeg meg raskt for å ville kjempe. Jeg elsker henne, hun elsker meg - og sammen har vi barn.

Men jeg må si at den kampen vi har hatt, har kostet blod, svette og tårer. Jeg holder fast på tanken om at en dag er dette overstått, jeg har igjen fått tilliten tilbake og vi kan si at det var godt vi klarte det.

Jeg håper den dagen kommer. Og tror jo det også.

[skorpionfisken]

På ett tidspunkt hadde jeg gladelig tatt ham tilbake, selv om jeg visste at han var sammen med den andre. Jeg var nærmest selvutslettende i mitt ønske om å få ham tilbake. Men heldigvis så kom han ikke tilbake.

I ettertid ser jeg at det aldri ville holdt.

Men jeg vet om de som det holder for. Jeg vet et par som var borte fra hverandre (separert og hadde nye kjærester) i to år. De er i dag, 30 år etterpå, ennå lykkelig gift.

[Gjest en som er blitt bedratt]

Jeg tror de fleste tenker slik i forkant, at man ville bryte forholdet tvert ved utroskap. Så også jeg.

Men da jeg selv ble rammet av dette og var kommet over den første sjokkfasen, bestemte jeg meg raskt for å ville kjempe. Jeg elsker henne, hun elsker meg - og sammen har vi barn.

Men jeg må si at den kampen vi har hatt, har kostet blod, svette og tårer. Jeg holder fast på tanken om at en dag er dette overstått, jeg har igjen fått tilliten tilbake og vi kan si at det var godt vi klarte det.

Jeg håper den dagen kommer. Og tror jo det også.

Jeg er også en av dem som er blitt bedratt. Har alltid sagt at jeg kommer til å hive ham på hue å ræv ut dersom det skulle skje, men det er en ting hva man tror, og noe helt annet hvordan man faktisk reagerer når man dessverre kommer i den situasjonen.

Vi har 3 barn i sammen, jeg elsker ham fortsatt over alt på jord, og hva er man ikke villig til å gjøre for å beholde den man tross alt ønsker å dele resten av livet med? Jeg er kommet fram til at alle kan trå skjevt en gang innimellom, men det trenger ikke være verdens undergang av den grunn. Det er en lang prosess å komme over det i den forstand det går ann å komme over det. Tror det er noe en skal leve med resten av livet, men det kommer selvsagt mer og mer i bakgrunnen, og blir ikke i fokus når tiden går.

I tillegg er det veldig viktig for meg at han viser stor anger, og nærmest bærer deg på hendene etter en slik hendelse for å bevise at det er MEG han elsker, tross alt.

[Rubia]

For mitt vedkommende var jeg ung og veldig glad i typen min.

Når han da gråt og ba om tilgivelse og sa han elsket meg så tok jeg ham tilbake...opptil flere ganger.

Jeg var som sakt veldig ung...en 18 - 19 år, og i dag i voksen alder ville jeg nok ha satt en stopp tvert.

[Prozak]

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor denne angeren er så viktig for mange? Hvis man bare angrer tilstrekkelig, er liksom alt greit? Right. Not.

I mange tilfeller tror jeg ikke anger er noe annet enn 'åneiånei, jeg ville gjøre *det* og gjorde *det* og *det* var svinaktig morsomt, men fytterakkern, nå koster det i form av *dette* og da var ikke *det* verdt prisen ----- sååååh ja, jeg angrer.'

Forresten er nødvendigheten av å rense sinnet en tullete protestantisk greie som sier at rent og godt sinn er mye viktigere enn rene og gode handlinger.

PS: Riktig - jeg kunne aldri i livet tilgitt utroskap.

Synes kanskje du er litt ekstrem nå. Selfølgelig finnes det falsk anger, men man ikke utelukke at en person virkelig angrer på noe h*n har gjort. Det er lov å gjøre feil, drite seg ut etc. Man må selv akseptere konsekvensene av slikt, men det betyr ikke at det er feil å tilgi noen som har driti på draget.

Dette med "tullete renset sinn" skjønner jeg ikke helt. Mener du at det er meningsløst å lette samvittigheten? Det er det ikke. Det er selfølgelig ikke slik at ting blir "greit" av å tilstå og å be om tilgivelse, men det kan være godt for begge parter i en situsjon.

Hvis jeg personlig hadde vært utro, og blitt "tatt", hadde jeg nok bedt om tilgivelse - og det ville vært ektefølt. Men samtidig ville jeg nok ikke regnet med at vedkommende ville tilgitt meg. Men det er så.

"............................."

[favn]

Synes kanskje du er litt ekstrem nå. Selfølgelig finnes det falsk anger, men man ikke utelukke at en person virkelig angrer på noe h*n har gjort. Det er lov å gjøre feil, drite seg ut etc. Man må selv akseptere konsekvensene av slikt, men det betyr ikke at det er feil å tilgi noen som har driti på draget.

Dette med "tullete renset sinn" skjønner jeg ikke helt. Mener du at det er meningsløst å lette samvittigheten? Det er det ikke. Det er selfølgelig ikke slik at ting blir "greit" av å tilstå og å be om tilgivelse, men det kan være godt for begge parter i en situsjon.

Hvis jeg personlig hadde vært utro, og blitt "tatt", hadde jeg nok bedt om tilgivelse - og det ville vært ektefølt. Men samtidig ville jeg nok ikke regnet med at vedkommende ville tilgitt meg. Men det er så.

"............................."

'Synes kanskje du er litt ekstrem nå.'

Kanskje, men en enslig svale mot anger-koret må ta litt i.

'Selfølgelig finnes det falsk anger, men man ikke utelukke at en person virkelig angrer på noe h*n har gjort.'

Selvsagt. Alle angrer så tårene renner og naboene klynker. Jeg er ikke laget utelukkende av sten, og har massevis med empati med mennesker som angrer og lider. Men likevel - det virker jo som om anger ikke bare fungerer som renselse hos den som angrer, men at angeren også fritar for 'forbrytelsen'.

Angrer du tilstrekkelig, er det nemlig mye greiere og du slipper straff, irettesettelse, fordømmelse etc. Angrer du for lite derimot, skal vi straffe deg hardt, det fortjener du.

Bare kikk i avisenes rettsreportasjer hvor utrolig viktig det er at den tiltalte åpent viser anger. Orderud-saken feks, side opp og side ned om (minst en av) de tiltaltes harde ansikter. Aktor bruker ikke-anger som argument og forsvarer bruker anger som argument. Stenansikt = ond og jævlig, maksimumsstraff. Tårer på kinn = formidlende, lavere straff. Det er jo bare helt utrolig. Jeg mener oppriktig at _handlingen(e)_ og beviser får tale for seg. Forbryteren gir jo faen og trøkker til der og da...

'Det er lov å gjøre feil, drite seg ut etc. Man må selv akseptere konsekvensene av slikt, men det betyr ikke at det er feil å tilgi noen som har driti på draget.'

Neida, det er ikke _feil_. Men jeg begriper ikke at anger egentlig retter på noe som helst. Da handlingen(e) skjedde (her utroskap), var jo utøveren kåt, sannsynligvis fornøyd og ga åpenlyst faen i den bedratte.

'Dette med "tullete renset sinn" skjønner jeg ikke helt. Mener du at det er meningsløst å lette samvittigheten? Det er det ikke. Det er selfølgelig ikke slik at ting blir "greit" av å tilstå og å be om tilgivelse, men det kan være godt for begge parter i en situsjon.'

Jeg mener at det er inngrodd i vår kristne kultur at et renset, lutret sinn er viktigere enn handlinger og konsekvenser av handlinger (jfr eks ovenfor). I. Kant er sinnelagsfilosof på slutten av 1700-tallet, midt i opplysningen. Hans moralfilosofi handler bla om at det er hvilket sinnelag du har, hvilket motiv du har, om du tenker og vil det uselvisk gode, som avgjør hvorvidt handlingen er god eller dårlig. Om konsekvensene av handlingeen(e) tilfeldigvis blir sånn eller slik, forteller det ingenting om hvorvidt handlingen er _moralsk_ god eller dårlig. Kant er langt inne i pietistisk-kristen kultur. Som et a propos og i motsetning - i jødedommen kan du tenke så stygge tanker du vil, bare handlingene i praksis er gode.

Men selvfølgelig, det er nok universelt... også jeg har innimellom sterkt behov for å lette samvittigheten, få det ut, og kanskje bli møtt med noe annet enn ren fordømmelse.

Når det gjelder utroskap er jeg for øvrig ganske sikker på at det å 'tilstå' er i ren egeninteresse. Den som bedrar må jo utmerket godt skjønne at den bedratte blir knust når bedrageren renser seg. Er ikke det ondt, så vet ikke jeg...

'Hvis jeg personlig hadde vært utro, og blitt "tatt", hadde jeg nok bedt om tilgivelse - og det ville vært ektefølt. Men samtidig ville jeg nok ikke regnet med at vedkommende ville tilgitt meg. Men det er så.'

Samme her. Selvsagt ville jeg bedt og tryglet, det er naturlig. Men jeg kunne aldri tilgitt selv, og da heller ikke forventet tilgivelse dersom jeg hadde driti på draget.

***

Jaja, det var nå bare noen tanker om denne angeren som ser ut til å være et sesam-sesam for mange.

[Gjest sussilei]

Jeg har faktisk aldri tenkt at et sidesprang er oppbruddsgrunn. Troskap er absolutt viktig, ikke misforstå, men jeg vet at noenganger kan man gjøre idiotiske ting, og gjøre ting som faktisk ikke har noe som helst med den man er sammen med å gjøre. Bedro kjæresten min da jeg var 16 - en gang med en X - og det føltes akkurat sånn, det hadde absolutt ingenting med min daværende kjæreste å gjøre, og jeg var ikke i tvil om hvem jeg ville være sammen med.

Det ble en veldig ubehagelig opplevelse for meg - angret grusomt, og kjæresten fikk aldri vite om det. Og jeg kommer aldri til å være utro igjen !

Da jeg traff han jeg nå er gift med, var han utro etter 5 mnd. Vi bodde langt fra hverandre på den tiden, og han hadde av forskjellige årsaker ikke hatt så mange kjærester før. Jeg syntes egentlig det var helt greit at han prøvde seg litt ute blant folk - han angret grusomt, og ble veldig klar over at han ville være sammen med meg. Tror kanskje ikke vi hadde vært sammen nå dersom det ikke hadde skjedd, faktisk.

Men det var nbaturligvis ille å bli "bedratt". Det verste var egentlig at fyren syntes det var så grusomt at han hadde gjort det han gjorde at han gjorde det slutt med meg dagen etterpå. Han turde ikke fortelle det, og syntes ikke han var "verdt meg" når han kunne gjøre det han gjorde. Jeg bruket et helt år på å tilgi - mannen min måtte skikkelig krype i den perioden. Jeg gav meg ikke før jeg hadde fått all informasjon om hva, hvorfor, hvorden, hva sa hun, hva sa du, hva gjorde hun, hva gjorde du.... Måtte vite alt, for ingenting er verre enn de fantasiene man skaper seg. Da jeg endelig følte at jeg hadde en slags kontroll på hendelsesforløpet, slapp alt taket, og vi kunne gå videre.

Nå flirer vi bare av det hele. Traff tilfeldigvis denne damen på gata for noen år siden, og det var hysterisk morsomt for oss. Ikke fullt så morsomt for henne.

Forholdet vårt er garantert blitt sterkere av det som skjedde, og jeg er 100 % sikker på at "en gang utro, alltid utro" ikke gjelder for oss. klar over at mange ikke vil tro oss på det....

Hadde en av oss vært utro igjen, tror jeg nok det ville blitt slutten på forholdet. Vi har vært "down that road", og nå når vi er gift, har barn, hus og felles økonomi, tror jeg sviket ville føltes millioner ganger større !

[Prozak]

'Synes kanskje du er litt ekstrem nå.'

Kanskje, men en enslig svale mot anger-koret må ta litt i.

'Selfølgelig finnes det falsk anger, men man ikke utelukke at en person virkelig angrer på noe h*n har gjort.'

Selvsagt. Alle angrer så tårene renner og naboene klynker. Jeg er ikke laget utelukkende av sten, og har massevis med empati med mennesker som angrer og lider. Men likevel - det virker jo som om anger ikke bare fungerer som renselse hos den som angrer, men at angeren også fritar for 'forbrytelsen'.

Angrer du tilstrekkelig, er det nemlig mye greiere og du slipper straff, irettesettelse, fordømmelse etc. Angrer du for lite derimot, skal vi straffe deg hardt, det fortjener du.

Bare kikk i avisenes rettsreportasjer hvor utrolig viktig det er at den tiltalte åpent viser anger. Orderud-saken feks, side opp og side ned om (minst en av) de tiltaltes harde ansikter. Aktor bruker ikke-anger som argument og forsvarer bruker anger som argument. Stenansikt = ond og jævlig, maksimumsstraff. Tårer på kinn = formidlende, lavere straff. Det er jo bare helt utrolig. Jeg mener oppriktig at _handlingen(e)_ og beviser får tale for seg. Forbryteren gir jo faen og trøkker til der og da...

'Det er lov å gjøre feil, drite seg ut etc. Man må selv akseptere konsekvensene av slikt, men det betyr ikke at det er feil å tilgi noen som har driti på draget.'

Neida, det er ikke _feil_. Men jeg begriper ikke at anger egentlig retter på noe som helst. Da handlingen(e) skjedde (her utroskap), var jo utøveren kåt, sannsynligvis fornøyd og ga åpenlyst faen i den bedratte.

'Dette med "tullete renset sinn" skjønner jeg ikke helt. Mener du at det er meningsløst å lette samvittigheten? Det er det ikke. Det er selfølgelig ikke slik at ting blir "greit" av å tilstå og å be om tilgivelse, men det kan være godt for begge parter i en situsjon.'

Jeg mener at det er inngrodd i vår kristne kultur at et renset, lutret sinn er viktigere enn handlinger og konsekvenser av handlinger (jfr eks ovenfor). I. Kant er sinnelagsfilosof på slutten av 1700-tallet, midt i opplysningen. Hans moralfilosofi handler bla om at det er hvilket sinnelag du har, hvilket motiv du har, om du tenker og vil det uselvisk gode, som avgjør hvorvidt handlingen er god eller dårlig. Om konsekvensene av handlingeen(e) tilfeldigvis blir sånn eller slik, forteller det ingenting om hvorvidt handlingen er _moralsk_ god eller dårlig. Kant er langt inne i pietistisk-kristen kultur. Som et a propos og i motsetning - i jødedommen kan du tenke så stygge tanker du vil, bare handlingene i praksis er gode.

Men selvfølgelig, det er nok universelt... også jeg har innimellom sterkt behov for å lette samvittigheten, få det ut, og kanskje bli møtt med noe annet enn ren fordømmelse.

Når det gjelder utroskap er jeg for øvrig ganske sikker på at det å 'tilstå' er i ren egeninteresse. Den som bedrar må jo utmerket godt skjønne at den bedratte blir knust når bedrageren renser seg. Er ikke det ondt, så vet ikke jeg...

'Hvis jeg personlig hadde vært utro, og blitt "tatt", hadde jeg nok bedt om tilgivelse - og det ville vært ektefølt. Men samtidig ville jeg nok ikke regnet med at vedkommende ville tilgitt meg. Men det er så.'

Samme her. Selvsagt ville jeg bedt og tryglet, det er naturlig. Men jeg kunne aldri tilgitt selv, og da heller ikke forventet tilgivelse dersom jeg hadde driti på draget.

***

Jaja, det var nå bare noen tanker om denne angeren som ser ut til å være et sesam-sesam for mange.

Det var jo omtrent det jeg forsøkte å si også, ja. Bare at jeg brukte litt færre ord :-)

Forøvrig - man kan ikke være sikker på om man ville tilgitt utroskap eller ei før man har opplevd det selv. Man kan gjøre en kvalifisert gjetning, men sikker kan man aldri være. Det er utrolig hvor annerledes ting kan se ut når man kommer i en helt uvant situasjon.

".............................."

[Prozak]

Jeg har faktisk aldri tenkt at et sidesprang er oppbruddsgrunn. Troskap er absolutt viktig, ikke misforstå, men jeg vet at noenganger kan man gjøre idiotiske ting, og gjøre ting som faktisk ikke har noe som helst med den man er sammen med å gjøre. Bedro kjæresten min da jeg var 16 - en gang med en X - og det føltes akkurat sånn, det hadde absolutt ingenting med min daværende kjæreste å gjøre, og jeg var ikke i tvil om hvem jeg ville være sammen med.

Det ble en veldig ubehagelig opplevelse for meg - angret grusomt, og kjæresten fikk aldri vite om det. Og jeg kommer aldri til å være utro igjen !

Da jeg traff han jeg nå er gift med, var han utro etter 5 mnd. Vi bodde langt fra hverandre på den tiden, og han hadde av forskjellige årsaker ikke hatt så mange kjærester før. Jeg syntes egentlig det var helt greit at han prøvde seg litt ute blant folk - han angret grusomt, og ble veldig klar over at han ville være sammen med meg. Tror kanskje ikke vi hadde vært sammen nå dersom det ikke hadde skjedd, faktisk.

Men det var nbaturligvis ille å bli "bedratt". Det verste var egentlig at fyren syntes det var så grusomt at han hadde gjort det han gjorde at han gjorde det slutt med meg dagen etterpå. Han turde ikke fortelle det, og syntes ikke han var "verdt meg" når han kunne gjøre det han gjorde. Jeg bruket et helt år på å tilgi - mannen min måtte skikkelig krype i den perioden. Jeg gav meg ikke før jeg hadde fått all informasjon om hva, hvorfor, hvorden, hva sa hun, hva sa du, hva gjorde hun, hva gjorde du.... Måtte vite alt, for ingenting er verre enn de fantasiene man skaper seg. Da jeg endelig følte at jeg hadde en slags kontroll på hendelsesforløpet, slapp alt taket, og vi kunne gå videre.

Nå flirer vi bare av det hele. Traff tilfeldigvis denne damen på gata for noen år siden, og det var hysterisk morsomt for oss. Ikke fullt så morsomt for henne.

Forholdet vårt er garantert blitt sterkere av det som skjedde, og jeg er 100 % sikker på at "en gang utro, alltid utro" ikke gjelder for oss. klar over at mange ikke vil tro oss på det....

Hadde en av oss vært utro igjen, tror jeg nok det ville blitt slutten på forholdet. Vi har vært "down that road", og nå når vi er gift, har barn, hus og felles økonomi, tror jeg sviket ville føltes millioner ganger større !

" "en gang utro, alltid utro" ikke gjelder for oss. klar over at mange ikke vil tro oss på det...."

Det er jo et tullete utsagn, da. Greit nok at det kan være letter å være utro en gang til etter den første, men det er ikke det samme som at man alltid vil være det igjen.

"........................."

[favn]

Det var jo omtrent det jeg forsøkte å si også, ja. Bare at jeg brukte litt færre ord :-)

Forøvrig - man kan ikke være sikker på om man ville tilgitt utroskap eller ei før man har opplevd det selv. Man kan gjøre en kvalifisert gjetning, men sikker kan man aldri være. Det er utrolig hvor annerledes ting kan se ut når man kommer i en helt uvant situasjon.

".............................."

Vi er nok forskjellig. Tror jeg kan garantere at jeg ikke hadde tilgitt utroskap. Med barn i bildet, hadde jeg kanskje kunnet / måttet leve med det i en skakkjørt tilværelse. Men tilgitt, nope. Sikkert interessant for grunnfagsstudenter i psykologi...

[Gjest Daisy]

Tenkte at jeg hadde det bedre med han enn alene. Og at han hadde gitt meg mer godt enn vondt. Men hadde det skjedd igjen - enten med han eller en annen - nå som jeg er litt eldre, hadde jeg kastet han ut

[Gjest Daisy]

For mitt vedkommende var jeg ung og veldig glad i typen min.

Når han da gråt og ba om tilgivelse og sa han elsket meg så tok jeg ham tilbake...opptil flere ganger.

Jeg var som sakt veldig ung...en 18 - 19 år, og i dag i voksen alder ville jeg nok ha satt en stopp tvert.

Meg også ) Men det var bare en gang...

[Rubia]

Meg også ) Men det var bare en gang...

Bra en lærer da iallefall

Det er da noen goder ved å bli voksen

[favn]

Fenomenet utroskap er fascinerende i all sin idioti.

De som er utro og de som flørter med tanken er som møll rundt flammen: Det er fristende!, det spraker!, kan ikke la være! - og døden venter ubønnhørlig.

Hjerne større enn møllen, eller?

[serendipity]

Jeg kunne kanskje klart å leve med det, men det ville nok blitt et dårlig samliv etterhvert. Jeg vet at jeg hadde kommet til å bruke det mot min samboer ved enhver anleding, og det hadde ikke vært godt for noen av oss.

Men jeg tror det er HELT umulig å si noe om dette på forhånd, på samme måte som det er HELT umulig å si noe om hvilke som er "typen" til å være utro.

[Gjest Daisy]

Bra en lærer da iallefall

Det er da noen goder ved å bli voksen

Ja, heldigvis! Bytter litt livserfaring og intelligens mot flat mage )