når begynte barna deres å spørre om sin bakgrunn?

[Gjest Timari]

dette er en del av pensumstoffet mitt i spesialpedagogikk hvor vi blant annet lærer litt om adopsjon. Nå er jeg spesielt nysgjerrig på når barn begynner å interessere seg for sitt opphav. Og hvordan har dere som foreldre valgt å svare barna på spørsmålene deres?

takknemmelig for svar

[skorpionfisken]

Hvis man gjør det på rette måten så begynner ikke barna å spørre på et bestemt tidspunkt.

Hos oss har Kina og ting fra Kina, og hennes bakgrunn vært en naturlig del av vår hverdag. Vi har mange ting hjemme og bøker hjemme fra og om Kina. Vi snakker naturlig om når vi var i Kina for å hente henne. Vi snakker om når vi møter de andre jentene fra Kina. Det var helt naturlig for henne helt fra hun klarte å utrykke seg forståelig.

Ett og annet spørsmål kommer det jevnlig hele veien, helt fra hun kunne prate til hun nå er snart 8 år. Det går også i bølger. Hun kan stille noen spørsmål, så kan det gå uker uten at Kina blir nevnt, og så kan hun prate om det igjen.

Det er like naturlig for henne at hun er fra Kina som at pappa er fra Finnmark og tante er fra Sverige. Og da hun var mindre var Finnmark og Sverige like fjernt eller nært som Kina var.

Litt rotete forklart kanskje, men det finnes ikke noe spesielt tidspunkt for når. Det kommer hele tida ut fra barnets alder og modenhetsnivå.

[Gjest miamora]

Jeg forstår ikke spørsmålet ditt. Og det er det vanskelige med å "intervjue" folk. Det er så vanskelig å stille de rette spørsmålene. Det er ikke mulig å svare på det du spør om. Så du får prøve å finne ut mer konkret hva du vil vite og stille spørsmålet/spørsmålene på nytt. Lykke til!

[Gjest Timari]

Hvis man gjør det på rette måten så begynner ikke barna å spørre på et bestemt tidspunkt.

Hos oss har Kina og ting fra Kina, og hennes bakgrunn vært en naturlig del av vår hverdag. Vi har mange ting hjemme og bøker hjemme fra og om Kina. Vi snakker naturlig om når vi var i Kina for å hente henne. Vi snakker om når vi møter de andre jentene fra Kina. Det var helt naturlig for henne helt fra hun klarte å utrykke seg forståelig.

Ett og annet spørsmål kommer det jevnlig hele veien, helt fra hun kunne prate til hun nå er snart 8 år. Det går også i bølger. Hun kan stille noen spørsmål, så kan det gå uker uten at Kina blir nevnt, og så kan hun prate om det igjen.

Det er like naturlig for henne at hun er fra Kina som at pappa er fra Finnmark og tante er fra Sverige. Og da hun var mindre var Finnmark og Sverige like fjernt eller nært som Kina var.

Litt rotete forklart kanskje, men det finnes ikke noe spesielt tidspunkt for når. Det kommer hele tida ut fra barnets alder og modenhetsnivå.

jeg ser at jeg kan ha vært litt uklar når jeg stilte spørsmålene her. jeg tenkte mer på hvilken alder barna begynte å stille spørsmål om sin bakgrunn i fødelandet. Jeg lurte også på hvordan dere som foreldre har valgt å svare på de mere vanskelige spørsmålene som hvorfor de havnet på barnehjem, om mor og far ikke ville ha dem. og hvem som er de biologiske foreldrene. Tenker at barna kan være svært opptatte av disse spørsmålene i perioder, Men det kan også godt tenkes at jeg tar feil siden jeg selv ikke har adoptert. Hvis dere har noen refleksjoner om emnet så hadde det vært fint å høre om dem

mvh

[Gjest kinamamsen]

jeg ser at jeg kan ha vært litt uklar når jeg stilte spørsmålene her. jeg tenkte mer på hvilken alder barna begynte å stille spørsmål om sin bakgrunn i fødelandet. Jeg lurte også på hvordan dere som foreldre har valgt å svare på de mere vanskelige spørsmålene som hvorfor de havnet på barnehjem, om mor og far ikke ville ha dem. og hvem som er de biologiske foreldrene. Tenker at barna kan være svært opptatte av disse spørsmålene i perioder, Men det kan også godt tenkes at jeg tar feil siden jeg selv ikke har adoptert. Hvis dere har noen refleksjoner om emnet så hadde det vært fint å høre om dem

mvh

Jeg har fulgt samme fremgangsmåte som skorpionfisken, så hos oss så er adopsjon, bio.foreldre i Kina og fødelandet en helt naturlig ting å snakke om. Vi har i grunnen gjort det siden de begynte å forstå hva vi snakket om og det var når de begynte å få et språk selv. Imidlertid synes jeg at vår eldste datter hadde flere spørsmål om dette enn vanlig i forb. med skolestart og det første året på skolen. Jeg tror fokusering på "hvem er du", "hvem er familien din" o.s.v. som var i begynnelsen av førsteklasse forsterket hennes tanker rundt spørsmål om bio-foreldre og om Kina. Alle spørsmål ble nøye og ærlig forklart, men jeg går ikke i detalj om ettbarnspolitikk og at de foretrekker gutter enda. Det må vi ta litt etter litt. Hittil har hun vært fornøyed med våre forklaringer og hun er en stolt og fornøyd jente som er veldig opptatt av Kina og veldig stolt av sin opprinnelse. Hun synes det er synd at hun ikke kan få møte sin bio-foreldre og hun ville veldig gjerne at de skulle sett hvordan hun har det og hva hun er flink til. Dessverre er ikke det mulig.

Håper dette var svar på noe av det du lurer på.

[Gjest Timari]

Jeg har fulgt samme fremgangsmåte som skorpionfisken, så hos oss så er adopsjon, bio.foreldre i Kina og fødelandet en helt naturlig ting å snakke om. Vi har i grunnen gjort det siden de begynte å forstå hva vi snakket om og det var når de begynte å få et språk selv. Imidlertid synes jeg at vår eldste datter hadde flere spørsmål om dette enn vanlig i forb. med skolestart og det første året på skolen. Jeg tror fokusering på "hvem er du", "hvem er familien din" o.s.v. som var i begynnelsen av førsteklasse forsterket hennes tanker rundt spørsmål om bio-foreldre og om Kina. Alle spørsmål ble nøye og ærlig forklart, men jeg går ikke i detalj om ettbarnspolitikk og at de foretrekker gutter enda. Det må vi ta litt etter litt. Hittil har hun vært fornøyed med våre forklaringer og hun er en stolt og fornøyd jente som er veldig opptatt av Kina og veldig stolt av sin opprinnelse. Hun synes det er synd at hun ikke kan få møte sin bio-foreldre og hun ville veldig gjerne at de skulle sett hvordan hun har det og hva hun er flink til. Dessverre er ikke det mulig.

Håper dette var svar på noe av det du lurer på.

ja tusen takk for at du delte noen erfaringer med meg ;-)

[skorpionfisken]

jeg ser at jeg kan ha vært litt uklar når jeg stilte spørsmålene her. jeg tenkte mer på hvilken alder barna begynte å stille spørsmål om sin bakgrunn i fødelandet. Jeg lurte også på hvordan dere som foreldre har valgt å svare på de mere vanskelige spørsmålene som hvorfor de havnet på barnehjem, om mor og far ikke ville ha dem. og hvem som er de biologiske foreldrene. Tenker at barna kan være svært opptatte av disse spørsmålene i perioder, Men det kan også godt tenkes at jeg tar feil siden jeg selv ikke har adoptert. Hvis dere har noen refleksjoner om emnet så hadde det vært fint å høre om dem

mvh

Akkurat det spørsmålet har blitt tatt gradvis det også etter modenhetsgraden.

Først fikk hun vite at hun kom fra et barnehjem og at hun i en periode hadde bodd i fosterhjem. Nå vet hun at hennes første mamma ikke kunne ha henne, og at hun derfor måtte bo på barnehjemmet. Vi vet ikke hvorfor hun ikke kunne ha henne (men mistenker selvfølgelig ettbarnspolitikken), men foreløpig har vi sagt til henne at vi ikke vet hvorfor og generalisert det til at ikke alle kan ta vare på barna sine fordi de er syke, og slike generaliteter, hun kjenner flere fosterbarn her hjemme og vet at ikke alle kan bo hos sine foreldre. Vi har også sagt at i Kina er det vanlig å ha bare ett barn hver, siden de er så mange mennesker der, slik at de har mat nok til alle. Hun har ikke ennå spurt det neste spørsmålet som er naturlig når du vet at de bare har ett barn hver: Hva skjer hvis man likevel får flere enn ett barn? Hun er nemlig vant til (naturlig nok fra vår familie) at barna planlegges nøye før de kommer inn i familien.

Derfor har vi ikke ennå gått nærmere inn på konsekvensene av ettbarnspolitikken ennå, og hvorfor det er så viktig at de må ha en gutt, og ikke at det er sannsynlig at hun havnet på barnehjem fordi hun allerede hadde en eldre søster (det siste er det nok lenge til hun kan fordøye, så det nevner vi ikke ennå). Skal man gå inn på det må man etterhvert, også etter barnets modenhet ta med at det kan skje at man får barn uten at det planlegges. At man blir gravid i håp om at det blir en gutt og at de ville nok beholdt gutten er nok også noe som kommer senere på grunn av at man må skjønne litt mer om kjønnsroller i familier for å forstå det, og det tror jeg ikke en 7 åring er klar for, spesielt ikke en 7 åring som er vokst opp i overfloden her, og hvor mange barn i en familie er en selvfølge. Men det er klart, når spørsmålene kommer får hun svar, ut fra hva hun kan forstå og fordøye der og da. Sånne store spørsmål kommer ofte oppdelt i mindre drypp, og fordøyes etterhvert, før neste spørsmål kommer etter noen uker.

Det her med to mammaer har hun løst elegant i hodet sitt. Hun snakker om kina-mammaen som den første mammaen i Kina, og meg som mamma. For du er jo den ordentlige mammaen min mamma. Det er jo deg jeg skal ha for bestandig sier hun.

[ahg]

Vi har snakket med ungene om Kina før de begynte å spørre selv. Vi har kikket i fotoalbum, sett på video-opptak fra hentereisen, fortalt om hvordan vi gledet oss til å få dem, hvordan det var da vi fikk dem, osv. Dette har vi gjort siden de var 2-3 år gamle. Vi har brukt enkle ord og ingen 'avanserte' forklaringer.

Jentene våre (nå 7 og 4 år) har tidlig lagt merke til likheten mellom seg selv og andre asiatiske barn.

De vet at de har hver sin 'magemamma' og 'magepappa' i Kina, og at vi ikke vet hvem de er. Jeg har sagt at i Kina er det bare lov til å ha ett barn (fordi det er så mange mennesker der), og mange må ha en gutt, for det er bare gutter som kan ta over bondegården når foreldrene blir gamle. Hvis de får jente, kan hun få nye foreldre. Dette tar jentene våre helt ukomplisert.

Vi er enig om at det er litt rart å tenke på at i Kina er det bare lov til å ha ett barn, mens i Norge kan man ha så mange barn man vil.

Vi forteller at vi ønsket oss akkurat våre to jenter (jeg tror nemlig at det er en mening med at vi fikk nettopp dem), så vi er veldig glad for at de kunne komme til oss. Når de spør 'hvorfor det?' svarer jeg bare at 'det var akkurat dere vi ønsket oss aller mest'. De er så langt godt fornøyd med det svaret :-)

Jeg har også sagt at jeg tror magemammaene deres var lei seg da de måtte gi fra seg to så fine jenter. Det har de grunnet litt på, uten at de har spurt noe særlig om det foreløpig.

Så langt har jentene et helt avslappet og godt forhold til sin bakgrunn, og de vet at det er vi som er mammaen og pappaen deres for resten av livet. De spør sjelden om noe, men synes det er spennende å se på bilder og video fra hentereisene. De er også veldig glad i å høre fortellingen om da vi fikk dem.

Om det kommer flere (og vanskeligere) spørsmål senere, vil tiden vise. Jeg er spent på det. I så fall vil jeg prøve å svare ærlig og aldersadekvat.