Lever hvert vårt liv sammen

[Gjest småbarnsmor i villrede]

Hvor lenge kan dette vare? Vi er gift og han er en del eldre enn meg. Vi har vært sammen i mange år og har barn sammen. De siste 4 årene har vi ikke sovet på samme rom og knapt hatt sex. Vi har totalt forskjellige interesser, og begge er enige om at vi egentlig er mer venner enn kjærester. Vi snakker lite sammen, kun om pratiske og familiære ting. Han fins ikke sjalu, og syns det er helt greit at jeg er ute og holder på med mitt med venner og sånt mens han er hjemme med barna. Jeg drømmer mer og mer om å ikke være sammen med han, men å bo alene og slippe å ha han rundt meg. Ikke det at han er så plagsom, men vi blir bare mer og mer fremmede for hverandre. Savner virkelig å ha en kjæreste å dele tanker og alt det andre med. Føler meg innesperret og en del av meg protesterer på at livet liksom skal være sånn. Jeg sliter litt med meg selv, blir ikke enig. Kan jeg virkelig utsette ungene for et samlivsbrudd som strengt tatt ikke er nødvendig, bare at mor er rimelig misfornøyd?

[sjakktrekk]

Hvis du er misfornøyd i livet, hvordan er du mot barna da?

Jeg har tro på at barn fortjener glade og blide foreldre som bor fra hverandre, enn foreldre som lever sammen og egentlig er misfornøyd.

Jeg har altså ikke tro på å leve sammen bare for barnas skyld...

[Gjest Menst jeg venter på sommeren]

Hvis du er misfornøyd i livet, hvordan er du mot barna da?

Jeg har tro på at barn fortjener glade og blide foreldre som bor fra hverandre, enn foreldre som lever sammen og egentlig er misfornøyd.

Jeg har altså ikke tro på å leve sammen bare for barnas skyld...

tiltredes

[Gjest ha sex!]

http://www.dagbladet.no/magasinet/2004/06/20/400884.html

Har også småbarn og har bestemt meg for å notere denne artikkelen bak øret.

[på godt og vondt]

Det er som å lese mine egne tanker for tiden.. Men jeg tør ikke gå, for jeg tror ikke mannen vil klare seg så bra da, og da vil tulla vår kanskje miste pappa'n sin for godt.

[Karif]

Hei..

Jeg har vært borti samme situasjon som deg for noen år siden.. Vil anbefale dere og ha en lang prat sammen , og hvis det ikke er håp , noe det ikke høres ut som , så vil jeg anbefale deg og barna dine at dere bor for dere selv..

Og at du og mannen din kan finne en grei samværsordning og det beste for barna deres..

Tror barna får det tryggere og bedre nåe mamma og pappa er blide og fornøyd med livet , enn å gå sånn som dere har det. Ungene merker med en gang ting ikke er som det skal , selv om dere ikke sier noe , så merker de stemningen i huset og på dere...

Lykke til , ønsker deg en god sommer og ett godt liv..

Hilsen

[Gjest bebba]

Ja du kan utsette barna dine for samlivsbrudd,og det kan være nødvendig. Hvis du lever med et savn så skal du gjøre noe med det. Det vil være riktig å prøve å snakke sammen, prøve familieterapi eller noe i den retningen. Men det er ikke alltid det hjelper. Det er helt greit å bestemme seg for både å avslutte og å fortsette. Det som ikke er greit er å ikke bestemme noen ting.