Må få ut litt guffe!! (Lit langt, men les, please)

[Gjest Solemio]

Er sammen med en mann på tredje året. Han har en sønn fra før av som er 11 år.

Denne gutten , la oss kalle han Nils, bor hos sin mor, men er hos oss annenhver helg. Og en dag i uken. De har også delte ferier.

Nils er veldig usikker. Han er livredd for at vi skal sovne før han. Han stiller titalls spørsmål hver dag.

Moren hans har latt gutten tar del i en voksen verden han ikke skulle vært i. grunnen til at viv et dette er fordi Nils kommer til oss og spør om hvorfor mamma og pappa kranglet om "det", hvorfor pappa sa "det " til mamma.....

Dette hadde han ikke visst hvis ikke moren har fortalt det.

Nils prater om mat hele tiden.Frokost, lunsj middag kvelds. Lørdagsgodt. Hva vi spiser..... Det er så vi blir slitne av det.

Vi har pratet om dette oss i mellom. Nils er en stor gutt. Han veier mye mer enn han skal veie. Har pratet med helsesøster om det.

Nils er klønete. Det er ting han ikke vet hvordan man skal gjøre.Ting som er helt vanlig at 11 åringer vet.( knyte skolisser. Vi øver hver gang han er her, moren kjøper borrelås!! gre håret sitt. Hygiene er gresk!)

Nå har han begynt å slite litt med psyken. Han har mild grad av tvangstanker. Dette er frustrerende for meg.

Selvsagt skjønner jeg at gutten sikkert ikke har det noe godt.

Men jeg blir jævlig sliten selv. Jeg har slitt med angst, depresjoner og tvangstanker selv i mange, mange år. Og det blir tungt for meg å takle dette i tillegg til mitt eget.

( Ja, jeg har tvangstanker, men ikke så ille som det jeg var, og jeg har skjult det for Nils hele tiden. Bevisst)

Høres sikkert litt egoistisk ut dette innlegget, at jeg kun tenker på meg selv og ikke han og min samboer.

Men jeg tenker på dem.Jeg er bare så dritt lei i dag

Min samboer har en klin gærn eks( Nils mor), en sønn som som ligner henne veldig.

En sønn som er veldig tidkrevende.....

Blæh er så møkka lei i dag.

Jeg elsker min samboer. Og vil ikke ta dette ut på han. Og jeg vil ikke at dette skal gå utover NIls, derfor må jeg få ut litt guffe her på DOL.

Er det noen som kjenner seg litt igjen?

Kom gjerne med synspunkter uansett.

PHU!!!

[Gjest mimimosa]

Stakkars Nils.

[på godt og vondt]

Min stesønn er akkurat som Nils, på en prikk, men han er et år eldre nå. Og vi har slitt veldig her i huset, med akkurat de samme tingene (fra skolisser, prat, mat osv.). Jeg prøvde også å skåne mannen min fra hva jeg følte de første tre årene, men det fungerte selvfølgelig ikke. ALt ble mye bedre den dagen jeg ikke orket holde maska lenger, og fortalte hvor barnslig jeg følte meg, men at dette var et stort hverdagslig problem for meg! Fra den dagen av, så fikk jeg en litt annen rolle i forholdet til min "Nils". Jeg prøver ikke lenger være en reservemor, men jeg vil være en ressurs for ham, en stødig voksenkontakt, som sier ifra hvilke regler vi har her i huset, men som samtidig gir nattaklemmer og besvarer de tusen spørsmålene som kommer i løpet av helgen. For det er en ting som plager Nils mer enn noe annet, og det er usikkerhet. Om pappa er glad i ham, om han er verdt noe. Og der kan du faktisk hjelpe til mye! Men det er viktig for dere alle at pappan til Nils bruker masse tid på ham alene, da får du samtidig tid til å samle krefter resten av helgen. Her kan jeg snakke i evigheter, for temaet er faktisk mye mer komplisert enn hva mange tror!

[Gjest Solemio]

Min stesønn er akkurat som Nils, på en prikk, men han er et år eldre nå. Og vi har slitt veldig her i huset, med akkurat de samme tingene (fra skolisser, prat, mat osv.). Jeg prøvde også å skåne mannen min fra hva jeg følte de første tre årene, men det fungerte selvfølgelig ikke. ALt ble mye bedre den dagen jeg ikke orket holde maska lenger, og fortalte hvor barnslig jeg følte meg, men at dette var et stort hverdagslig problem for meg! Fra den dagen av, så fikk jeg en litt annen rolle i forholdet til min "Nils". Jeg prøver ikke lenger være en reservemor, men jeg vil være en ressurs for ham, en stødig voksenkontakt, som sier ifra hvilke regler vi har her i huset, men som samtidig gir nattaklemmer og besvarer de tusen spørsmålene som kommer i løpet av helgen. For det er en ting som plager Nils mer enn noe annet, og det er usikkerhet. Om pappa er glad i ham, om han er verdt noe. Og der kan du faktisk hjelpe til mye! Men det er viktig for dere alle at pappan til Nils bruker masse tid på ham alene, da får du samtidig tid til å samle krefter resten av helgen. Her kan jeg snakke i evigheter, for temaet er faktisk mye mer komplisert enn hva mange tror!

Ja, det har du helt rett i. Det er mye mer komplisert enn det mange tror.

Jeg føler meg som en barnslig, sutretete jentunge når jeg nevner dette for samboeren min.

Vi prater litt om det. Men jeg vil ikke belaste han hver gang jeg nesten tilter.

Min samboer forstår meg godt,sier han.

Men det kan jo ikke være lett for han å høre på at jeg får ut min frustasjon over hans Nils?!

Jeg synes, ærlig talt, at dette begynner å bli litt vanskelig.

Jeg er 27 år, min samboer 37. Vi har det bra, og elsker hverandre, men sønnen sliter på meg...... Hva er jeg for en stemor......herregud!

*rister på hodet*

[Clue1365380406]

Du har fått en liten gutt inn i livet ditt, en gutt som allerede sliter! Og det er frustrerende for deg!!?

Du har slitt med psyken selv, og er vel vant til at alt skal dreie seg om deg, men nå er det gutten som trenger hjelp.

Ta deg sammen, og vær voksen. Hjelp ham sammen med hans far, vær en ressurs i stedet for å syte!!!

[Gjest Solemio]

Du har fått en liten gutt inn i livet ditt, en gutt som allerede sliter! Og det er frustrerende for deg!!?

Du har slitt med psyken selv, og er vel vant til at alt skal dreie seg om deg, men nå er det gutten som trenger hjelp.

Ta deg sammen, og vær voksen. Hjelp ham sammen med hans far, vær en ressurs i stedet for å syte!!!

Hvor har du det fra: at alst skal dreie seg om meg? Tror du at jeg er sjalu?!

Nei, det er jeg ikke. Det som er frustrerende er å se at han har det slik, og jeg vet hvor tøft det er.

Men det å takle hans problemer i tillegg til mine, er vanskelig.

Ikke kom å si at jeg er vant til at dreier seg om meg. Er det synet du har på alle som er psykisk syke??

[på godt og vondt]

Ja, det har du helt rett i. Det er mye mer komplisert enn det mange tror.

Jeg føler meg som en barnslig, sutretete jentunge når jeg nevner dette for samboeren min.

Vi prater litt om det. Men jeg vil ikke belaste han hver gang jeg nesten tilter.

Min samboer forstår meg godt,sier han.

Men det kan jo ikke være lett for han å høre på at jeg får ut min frustasjon over hans Nils?!

Jeg synes, ærlig talt, at dette begynner å bli litt vanskelig.

Jeg er 27 år, min samboer 37. Vi har det bra, og elsker hverandre, men sønnen sliter på meg...... Hva er jeg for en stemor......herregud!

*rister på hodet*

Vi har visst identiske roller, vi to.. Jeg er snart 28, og mannen er 39.

Når det gjelder å si ifra til mannen din, så er det mye bedre å gjøre det, så dere kan ta forbehold etter det han vet. Vi er fortsatt ganske slitne begge to etter at vår "Nils" har vært her en helg, men nå er det pga aktivititetsnivå, ikke mentale frustrasjoner. Jeg gjentar meg selv i at det er uvurderlig med å skape litt avstand mellom deg og gutten en stund, slik at de negative mønstrene ikke vedvarer, og sørg samtidig for at dere finner på noe hver helg dere har gutten, noe for bare pappa/sønn, og så noe for dere alle tre! Og så hjelper det faktisk veldig godt dersom du tar med deg gutten helt alene i korte stunder også, da blir han gjerne mye mer fortrolig med deg enn når dere er flere sammen. Og så må du bare glemme alle dumme kommentarer du måtte få av typen; skjerp deg, stakkars gutt osv. De som ikke har vært stemødre i en slik situasjon, vet ikke hva de uttaler seg om. Selvfølgelig er det synd pågutten, ingen tvil om det, men du har det faktisk ikke lett du heller, og når det gjelder så store barn så kan det ta mange år(!) før man har funnet frem til en god kjemi. Men det går, dersom man vil gi det tid!

[Gjest Solemio]

Vi har visst identiske roller, vi to.. Jeg er snart 28, og mannen er 39.

Når det gjelder å si ifra til mannen din, så er det mye bedre å gjøre det, så dere kan ta forbehold etter det han vet. Vi er fortsatt ganske slitne begge to etter at vår "Nils" har vært her en helg, men nå er det pga aktivititetsnivå, ikke mentale frustrasjoner. Jeg gjentar meg selv i at det er uvurderlig med å skape litt avstand mellom deg og gutten en stund, slik at de negative mønstrene ikke vedvarer, og sørg samtidig for at dere finner på noe hver helg dere har gutten, noe for bare pappa/sønn, og så noe for dere alle tre! Og så hjelper det faktisk veldig godt dersom du tar med deg gutten helt alene i korte stunder også, da blir han gjerne mye mer fortrolig med deg enn når dere er flere sammen. Og så må du bare glemme alle dumme kommentarer du måtte få av typen; skjerp deg, stakkars gutt osv. De som ikke har vært stemødre i en slik situasjon, vet ikke hva de uttaler seg om. Selvfølgelig er det synd pågutten, ingen tvil om det, men du har det faktisk ikke lett du heller, og når det gjelder så store barn så kan det ta mange år(!) før man har funnet frem til en god kjemi. Men det går, dersom man vil gi det tid!

Takk for gode råd, men det meste av det skjer.

Far og sønn finner på ting alene. Jeg tar med meg Nils ut alene.

Nils og jeg har god kontakt, og han liker meg.Jeg liker han også. Men blir sliten.

Legger merke til at jeg får kortere lunte ovenfor samboeren min når frustrasjonen tar overhånd. Nils går det aldri utover!

Tar meg selv i tenke: Hvorfor i helvete ble jeg sammen med en som hadde barn!!

Ingen kritikk til dere som har barn.

Jeg burde ha visst at dette ikke kom til å ble lett, ganske tidelig. Når moren hans gikk på bygda og pratet dritt om meg, hun fortalte det også til sønnen sin. (Ja det vet jeg sikkert.) Og burde vel kanskje ha ringt en bjelle når gutten ikke hadde lært seg å gå på do alene i en alder av 7.

Moren hans har sydd puter under armen på han hele tiden.

Min samboer reiste mye i jobben, så han prøvde å få gutten til å gjøre ting alene, når han var hjemme. Men hva hjelper det når moren gjør det stikk motsatt de 5 andre dagene i uken......

Vet ikke hvorfor jeg skriver det egentlig, bare må få det ut!!!!

[Gjest gi ikke opp]

Snakk med samboeren og be han ta det opp med moren til "Nils" Få henne til å forstå at hennes oppførsel/oppdragelse er til "skade" for Nils-skal hun straffe noen så ikke øs det ut over barnet,men ta det med dere voksne.

Når dette er gjort må dere i felleskap jobbe for at Nils skal ha det bra,føle seg sikker,lære de tingene som skal læres osv.

Hvis gutten er overvekig bør det jobbes for et bedre kost hold,mobbing på skolen vil iallefall ikke gjøre situasjonen bedre.

La han komme med noen innspill selv om hva han tenker,sliter med,ønsker osv.

Lykke til!

[Gjest Solemio]

Snakk med samboeren og be han ta det opp med moren til "Nils" Få henne til å forstå at hennes oppførsel/oppdragelse er til "skade" for Nils-skal hun straffe noen så ikke øs det ut over barnet,men ta det med dere voksne.

Når dette er gjort må dere i felleskap jobbe for at Nils skal ha det bra,føle seg sikker,lære de tingene som skal læres osv.

Hvis gutten er overvekig bør det jobbes for et bedre kost hold,mobbing på skolen vil iallefall ikke gjøre situasjonen bedre.

La han komme med noen innspill selv om hva han tenker,sliter med,ønsker osv.

Lykke til!

Jeg er helt enig med deg.

Men det virker som vi er i en blindvei.

Vi har tatt det opp med moren hans.Samboeren min har gjort det, og jeg har gjort det. Men det blir ikke bedre. HUn skylder på at hun har mensen, hun har til og med sagt at hun ikke takler sønnen sin. At han er vanskelig å "styre".

Vekten hans har vi tatt opp med helsesøster og moren. Gutten veier 68 kilo! Han er blitt kalt stygge ting 2 ganger som vi vet om. Men vi er redde for at det skal gjenta seg flere ganger, dess eldre han blir. Nils har mange venner.

Men han sier selv at han er stor innimellom.

I tre år har vi prøvd å komme inn i en rytme hvor det er min samboer og jeg som bor sammen. Vi er familien. Og selvsagt Nils. Men i begynnelsen så var vi 4 min samboer, Nils, Eksen hans og meg. Eksen er det blitt mindre til.

Men ser henne nesten daglig, da hun bor 200 meter ovenfor oss. :/

Godt å få skrevet litt her.

Gode råd mottas med takk.

Kanskje du er i samme situasjon selv.....

[skorpionfisken]

Takk for gode råd, men det meste av det skjer.

Far og sønn finner på ting alene. Jeg tar med meg Nils ut alene.

Nils og jeg har god kontakt, og han liker meg.Jeg liker han også. Men blir sliten.

Legger merke til at jeg får kortere lunte ovenfor samboeren min når frustrasjonen tar overhånd. Nils går det aldri utover!

Tar meg selv i tenke: Hvorfor i helvete ble jeg sammen med en som hadde barn!!

Ingen kritikk til dere som har barn.

Jeg burde ha visst at dette ikke kom til å ble lett, ganske tidelig. Når moren hans gikk på bygda og pratet dritt om meg, hun fortalte det også til sønnen sin. (Ja det vet jeg sikkert.) Og burde vel kanskje ha ringt en bjelle når gutten ikke hadde lært seg å gå på do alene i en alder av 7.

Moren hans har sydd puter under armen på han hele tiden.

Min samboer reiste mye i jobben, så han prøvde å få gutten til å gjøre ting alene, når han var hjemme. Men hva hjelper det når moren gjør det stikk motsatt de 5 andre dagene i uken......

Vet ikke hvorfor jeg skriver det egentlig, bare må få det ut!!!!

Huff, jeg leser hva dere to skriver og ser min framtid for meg.

Min sambos sønn er snart 7 år, men jeg ser tegninga.... Samme typen, og mor hans er også som de exene dere beskriver. Men jeg trodde det var overgangsproblemer jeg. Nå ser jeg at han gjerne kan bli både 11 og 12 år på samme måten.

Hjelp, jeg må se litt på hvordan jeg skal få snu den tendensen jeg....

[Gjest Solemio]

Huff, jeg leser hva dere to skriver og ser min framtid for meg.

Min sambos sønn er snart 7 år, men jeg ser tegninga.... Samme typen, og mor hans er også som de exene dere beskriver. Men jeg trodde det var overgangsproblemer jeg. Nå ser jeg at han gjerne kan bli både 11 og 12 år på samme måten.

Hjelp, jeg må se litt på hvordan jeg skal få snu den tendensen jeg....

Det er ikke lett, Nei. Vi har prøvd å snu på det vi også,men det nytter f..n ikke!

Men jeg gir ikke opp ennå.

Jeg er sammen med en veldig snill, og oppmerksom mann. Just the one i want!

Bare synd at han har den bagasjen med seg.

Jeg sliter litt med tanken på å møte den fæle eksen hans i konfirmasjon, bryllup etc.....

Kan jeg hoppe over tro?

Hun fikk seg kjæreste i fjor, så da trodde vi at alt skulle bli bra. Hvor naive går det ann å bli!!!

Nils har ligget hos oss i natt. Jeg tok meg en pause i går og var alene hjemme mens de var borte å så på EM- kamp.

Synes det er for jævelig at jeg skal irritere meg over en liten gutt.

Herregud, tror jeg har litt frustrasjoner innabords, her kommer det ut på løpende bånd.