Noen som har opplevd dette?

[tummelumsk]

Min mann har valgt å flytte ut fra meg og ungene for å finne ut hva han vil videre i livet. Vi har diskutert skillsmisse, men funnet ut at det er ikke det noen av oss vil, men han klarer ikke finne ut av det med å bo sammen med meg og ungene, han trenger tid og avstand.... Dette er jeg villig til å gi ham.

I det siste har vi allikevel hatt mer og mer kontakt på telefonen, og han har sagt at han savner meg innimellom, men samtidig syns han det er deilig å være alene. Han tviler og tviler. I tillegg har han vært utro, en episode som vi begge er villige til å legge bak oss, for vi VIL VIRKELIG få det til i sammen. Vi har to barn sammen.

Han vet ikke om han har nok følelser for meg til å fortsette. Samtidig sier han at han vet det fins noe - innerst inne. For han har lyst til å holde rundt meg, vi har hatt fantastisk sex isammen til siste dag før han flyttet ut, og han har ingenting å utsette på meg verken når det gjelder væremåte eller utseende. Allikavel er han totalt forvirret, og vet ikke hva han vil..... Med en gang han har tatt avgjørelsen om å flytte ut, slapper han mye mer av sammen med meg, og vi har det kjempefint. Når han bor sammen med meg blir han stresset og får en "klump i magen" - det er "noe" som ikke fungerer, "noe" han ikke får til.

I forhold til at han har vært utro mot meg, føler han at han ikke er god nok for meg, at jeg fortjener noe bedre. Jeg har sagt at det må det da være opp til meg å vurdere, men jeg vet at han ikke klarer å slippe den tanken, noe som jeg føler går i min disfavør.... Jeg vet at jeg ønsker å ha ham tilbake, men er redd for at dersom det går for lang tid før han finner ut av det, så kan jeg kanskje komme på andre tanker. Jeg ønsker å ha ham boende hos meg for at vi skal finne ut av ting, mens han må være borte for å finne ut av de samme tingene, så da blir det jo utrolig komplisert....

Er det noen som har opplevd noe lignende, eller noen som kan komme med noen innspill for å fortelle om det er smart å ha kontakt, eller om jeg skal gi ham den "freden" som han sier han trenger. Samatidig sier han at han syns det er helt ok å snakke med meg på telefonene, å være sammen med meg innimellom... Det sier vel bare masse om hvor forvirret han er? Kan nevne at jeg har det fryktelig nå som han har flyttet ut, og det har han også, han sliter voldsomt med disse tankene, for å finne ut hva han vil.

utrolig frustrerende......

[skorpionfisken]

Jeg kjenner meg igjen. Akkurat sånn var min mann også. Totalt forvirret over hva han egentlig følte. Men han snakket ikke om å prøve å flytte ut. Han snakket om å prøve å bo sammen samtidig som han ikke var å glad i meg som han før var. Om det ikke gikk ville han flytte men da var det for godt, ikke for å prøve. Vi prøvde altså, men jeg følte hele tida at det var halvhjertet fra hans side, han ville egentlig ikke, men han ville ikke være slem heller. Jeg satte foten ned og sa at det går ikke, du vil ikke egentlig prøve sa jeg. Sånn ble det.

Lang historie kort. Vi er i dag skilt... Det startet i mars i fjor, og nå 15 måneder senere har vi vært igjennom 12 måneders separasjon og er nå offisielt skilt.

Men vi er ennå gode venner....