Han blir så full

[Gjest alkohola]

Hei, kan noen gi meg noen kloke ord.

Historien min er lang, men kort oppsummert har jeg et dårlig forhold til alkohol fra et tidligere forhold til en som var sint og drakk whiskey.

Så da jeg traff min nåværende samboer var jeg ekstra interessert i å lære om hans forhold til drikking. Han fortalte at han ikke drakk noe særlig mer enn et glass rødvin til god mat, og at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for.

Nå har vi vært sammen i 2 og et halvt år og bodd sammen i ett og et halvt. Han drikker helst en øl eller fler hver dag etter jobb. Men så vidt jeg vet så blir det ikke hver dag. I helgene, derimot "må" han ut. Han tåler generelt lite, han er av asiatisk opprinnelse, jeg har lest at disse tåler mindre enn andre.

Når han er ute og drikker merker jeg forskjell på han etter halvliter nummer 3. Greit nok, han blir rar i øynene, snøvler osv, men kan helt fint kommuniseres med. Problemet er at han "må" ha mer. Han tar gjerne et shot mens jeg er på do og tror at jeg ikke merker det. Han har flere ganger blitt sint og aggressiv og holdt på hele natten med snøvling og krangling, beskyldninger og mas. Han blir veldig emosjonell i fylla og jeg må høre på masse fylleprat om familien hans, vennene hans hvor fært han har hatt det osv. Halvparten av det skjønner jeg ikke engang.

Han lovet meg ved nyttårstider at det var slutt på dette. I en periode var det veldig bra, men i det siste har det vært flere ganger hvor jeg blir vanvittig frustrert.

Jeg må hente han midt på natten når han blir kastet ut av taxi, jeg må støtte han når han går, han snubler og faller og snakker høyt utenfor så naboene hører det sikkert, og en gang klarte han til og med å falle ned fra badevekta.

Problemet er: Jeg irriterer meg vanvittig mye over drikkingen hans. Jeg føler at jeg må tilpasse meg, og late som jeg syns det er greit så han ikke skal bli sur. Han vet hvor mye jeg hater det, jeg gråter ofte for det, men han klarer likevel ikke å gjøre noe med det.

Jeg gruer meg til hver helg fordi han sikkert skal ut. Jeg får ikke sove når jeg vet at han er ute, han er ikke å få tak i og kommer ofte hjem med blod på seg (enten fordi han har falt eller sloss) Jeg blir bekymra, jeg syns ikke det er noe stas å ha det sånn. Skal jeg ha det sånn?

Skal jeg orke det? Kan jeg kreve at han må skjerpe seg/evt la være å drikke hvis han vil være sammen med meg? Er det noen andre her som har det på samme måten?

Jeg er så sliten, jeg kan ikke snakke med han om det, ikke når han er edru en gang, for han går i forsvar med en gang, og blir veldig lett sint.

Hadde han vært som andre gutter jeg kjenner når de drikker hadde det vært greit, det blir bare litt gladere og mer tullete og blanke i øynene. Han blir helt kokko, dum, rett og slett, og umulig å kommunisere med.

Jeg er utrolig glad i han og vi har et flott forhold når han ikke drikker. (For the record, han er 37 og jeg er 23.)

noen som har noen råd?

[sjakktrekk]

Jeg kan ikke gi deg råd om hva som er best for deg å gjøre, men utifra meg selv, vet jeg at jeg ikke kunne levd sånn... Jeg hadde ikke orket å grue meg til hver helg...

Hvis det ikke er barn i forholdet, så er det kun dine følelser å ta hensyn til om du vil gå eller være...

[Gjest sorimori]

Utfra det lille jeg vet om deres forhold, så høres det ikke ut som at du har det særlig bra. Det virker heller ikke som at dere klarer å løse dette.

Spørs om det ikke på lang sikt vil være bedre for deg å bare bryte ut.

Han har prøvd å skjerpe seg en gang for din skyld uten å klare det. Jeg har derfor ikke noen stor tro på han skal klare det om du truer med å gå fra han heller. Han klarer å holde seg en stund før han begynner å gå bak ryggen din for å skjule at han ikke klarer det. Og før eller senere finner du det ut.

Jeg har selv vært i et forhold der jeg følte at jeg ikke klarte meg uten "han". Derfor kunne jeg ikke bryte selv om jeg så at det forholdet ikke var noe jeg kunne/ønsket å leve med i lengden. Det endte med at HAN gjorde det slutt fordi han ikke orket maset og kontrolleringen min (følge av hans problemer). Og ganske snart følte jeg bare lettelse over at det var over og at jeg kunne begynne på nytt. Finne noen som var mer riktig for meg.

Jeg mener det er viktig i et forhold at man er jevnbyrdige parter. Det virker ikke som dere er det.

Du må tenke over om du er villig til å ha det slik. Og hvis ikke, så må du gjøre det som skal til for å komme deg ut. Jo før, jo bedre.

Jeg vet hvor vanskelig dette er. Derfor ønsker jeg deg lykke til. Og VÆR STERK! Du er så mye sterkere enn du tror...

[Gjest Wita]

Har bare lest halvparten,men kan si med en gang.

Bli kvit`n,jo før jo bedre.

[Gjest hellihopp]

Det finnes så mange bedre menn!

[musikeren]

Et veldig enkelt råd: Ikke gidd. Gjør det slutt. Livet har så mye mer å by på.

[mrxx]

Ut fra det du sier og ut fra det lille du sier om drikkemønsteret hans, virker det som om han har ett problem. De fleste vil ikke tylle i seg en shot fort som f... bare du snur ryggen til.

En ting er sikkert dette vil ikke bli noe bedre. Ut fra dette må du bestemme hvordan du selv ønsker livet ditt skal være i fremtiden. Mitt råd er at du backer ut med en gang. Dette er lite å samle på og holde på dessverre.

[Bård]

Tenk også over at en del av grunnen til at du ike helt klarer å bestemme deg for hva du vil gjøre er at han er såpass mye eldre enn deg. Hadde dette vært en "snørrvalp" av en 23-åring hadde du kanskje kastet ham ut allerede? Eventuelt så hadde du lettere kunnet tilgi og/eller forstå at det hadde handlet om en nokså vanlig adferd når man er tidlig i 20-åra?

Når han fortsetter å oppføre seg slik som 37-åring er det bare en ting å gjøre: Kast ham på dør.

Han er neppe videre interessert i deg som person heller med en slik oppførsel. Det høres mest ut som du først og fremnst er ei ungdommelig jente å ha sex med for hans del - et leketøy som er kult å ha i tillegg til at det er kult å ha kompiser han kan drikke og ha det gøy med.