Ekspertsvar Foreldet lære?

[nellika]

God aften,

I lyset av mine nåværende omstendigheter har jeg forsiktig påbegynt en (kanskje noe overfladisk) interesse for den kliniske psykiatri.

Dette har ledet meg til å oppsøke tilgjengelig litteratur om faget. I mangel på mer moderne litteratur er jeg iganggått med å lese LÆREBOK I KLINISK PSYKIATRI av Gabriel Langfeld forlagt av Aschehoug i Oslo 1951.

I denne bok står der blant annet skrevet:

"... negrene [tenderer til] langt mere primitive, hysteriske reaksjoner enn til mere kompliserte neuroser" (s. 6)

"Symptomer som mörkreddhet, sövngjengeri, mareritt, neglbiten, nattevæting og stamming påtreffes ofte i anamnesen hos senere neurotikere." (s. 33)

"Dreier det seg om pasienter over pubertetsalderen må selvsagt seksuallivet bli gjenstand for nærmere anamnestisk granskning. (Masturbasjon. Sexuelle forbindelser. ... Masochisme. Sadisme. Homosexualitet og andre perversiteter)" (s. 34)

Jeg må si at jeg forholder meg meget skeptisk til denne lære, og mistenker at den per i dag er foreldet. Kan noen bekrefte mine mistanker? I så fall, er det ufruktbart for meg å ferdiglese denne bok, og bør jeg oppsøke mer moderne litteratur?

Beste ønsker,

[Gjest eval]

God aften også til dem, min herre/frue.

Eftersom de skriver i denne stil, kan jeg meddele dem at psykiatrien i likhet med høflig skrivestil i mangt og meget er sterkt forandret på de nu forgangne 50 år. Den ærede dr. Dahl pleier å anbefale "Lærebok i psykiatri" fra 2003, av Dahl og co. Denne går riktignok ikke spesielt inn på klinisk psykiatri, hvorfor jeg ikke har noe konkret anbefaling å meddele dem på nettopp dette punkt. Boken forøvrig er imidlertid lesverdig.

[Gjest eval]

Fy og fy, tenk at jeg glemte å skriver De og Dem med store bokstaver.

[Gjest hellihopp]

I Aschehougs leksikon fra 1924 står det at sjøsamene er fattige både i ånden og materielt.

[nellika]

God aften også til dem, min herre/frue.

Eftersom de skriver i denne stil, kan jeg meddele dem at psykiatrien i likhet med høflig skrivestil i mangt og meget er sterkt forandret på de nu forgangne 50 år. Den ærede dr. Dahl pleier å anbefale "Lærebok i psykiatri" fra 2003, av Dahl og co. Denne går riktignok ikke spesielt inn på klinisk psykiatri, hvorfor jeg ikke har noe konkret anbefaling å meddele dem på nettopp dette punkt. Boken forøvrig er imidlertid lesverdig.

Eval,

Mange takk for Deres svar og dertilhørende anbefaling av LÆREBOK I PSYKIATRI av Dahl & co.

Jeg mente ikke i mitt forrige innlegg å gi inntrykk av at min gryende interesse utelukkende er rettet mot den kliniske psykiatri, men mot psykiatrien i sin helhet. Deres anbefaling er dermed av største interesse for meg, og jeg vil vurdere innkjøp og lesning av boken.

Beste ønsker,

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, mye av det som står er fortsatt gyldig i dag.

Jeg har læreboken selv og synes det gir meg mye å lese i den.

Ikke alt er i tråd med hva en tenker i dag. Noe er endret pga vitenskap, andre ting pga politisk press.

[Gjest eval]

Eval,

Mange takk for Deres svar og dertilhørende anbefaling av LÆREBOK I PSYKIATRI av Dahl & co.

Jeg mente ikke i mitt forrige innlegg å gi inntrykk av at min gryende interesse utelukkende er rettet mot den kliniske psykiatri, men mot psykiatrien i sin helhet. Deres anbefaling er dermed av største interesse for meg, og jeg vil vurdere innkjøp og lesning av boken.

Beste ønsker,

Da jeg i sin tid ble syk, satte jeg meg inn i (også litt eldre) lærebøker for medisinerstudenter, jeg syntes nemlig legene jeg kom borti sa og gjorde mye rart. Lurte på hvor de hadde dette fra.

Et hovedinntrykk jeg fikk i de eldre bøkene var at psyke pasienter var en slags underlige vesener fra Mars som var ytterst interessante å observere i mikroskop og kikkert. Beskivelsene av min egen diagnose ga meg tanken - "Jøss, skal det der være meg?" - Jeg kjente for så vidt igjen plagene mine, men skjønte ikke hvorfor jeg skulle være såpass Marsboer.

Noe syntes jeg også var direkte misforstått, å kalle depresjon en virkelighetsforvrengning (husker ikke akkurat ordet de brukte) hørtes jo like rimelig ut som å kalle energimangel og mismot under influensa for virkelighetsforvrengning.

Jeg synes nyere bøker virker mer inneforstått med at vi psyke er som forfatterne selv, med noen mindre, om enn viktige forskjeller. At vi tenker og føler og ønsker oss veldig mye likt med dem selv, og er handlende subjekter, ikke rare forskningsobjekter. At plagene våre gjerne er helt logiske konsekvenser av påkjenninger vi har hatt, like logiske som beinbrudd kan følge av fall fra stor høyde. Og ikke minst at plagene kan lindres eller sågar helbredes.

[Bugge1365380662]

Nil også anbefale og starte med noe litt mer oppdatert.Hvorfor ikke? Selv om det sikkert er mye som er gyldig i eldre verk også.Malt,Retterstøl og Dahl.Johan cullberg er også sikkert mer oppdatert.

[nellika]

Da jeg i sin tid ble syk, satte jeg meg inn i (også litt eldre) lærebøker for medisinerstudenter, jeg syntes nemlig legene jeg kom borti sa og gjorde mye rart. Lurte på hvor de hadde dette fra.

Et hovedinntrykk jeg fikk i de eldre bøkene var at psyke pasienter var en slags underlige vesener fra Mars som var ytterst interessante å observere i mikroskop og kikkert. Beskivelsene av min egen diagnose ga meg tanken - "Jøss, skal det der være meg?" - Jeg kjente for så vidt igjen plagene mine, men skjønte ikke hvorfor jeg skulle være såpass Marsboer.

Noe syntes jeg også var direkte misforstått, å kalle depresjon en virkelighetsforvrengning (husker ikke akkurat ordet de brukte) hørtes jo like rimelig ut som å kalle energimangel og mismot under influensa for virkelighetsforvrengning.

Jeg synes nyere bøker virker mer inneforstått med at vi psyke er som forfatterne selv, med noen mindre, om enn viktige forskjeller. At vi tenker og føler og ønsker oss veldig mye likt med dem selv, og er handlende subjekter, ikke rare forskningsobjekter. At plagene våre gjerne er helt logiske konsekvenser av påkjenninger vi har hatt, like logiske som beinbrudd kan følge av fall fra stor høyde. Og ikke minst at plagene kan lindres eller sågar helbredes.

Hei eval!

Er enig i at å kalle depresjon for en virkelighetsforvrengning blir feil. Dessuten har vel alle sin egen virkelighet som i mindre eller større grad uansett er forskjellig fra ethvert annet menneskes...

Jeg er glad for, som du sier, at psykiatrien er blitt mer human enn slik den fremstår i den eldre litteraturen. Det gjør meg litt beroliget med tanke på å være i kontakt med den.

Forresten vil jeg si at merkverdighet/ unikhet er blant de menneskelige kvalitetene som jeg verdsetter aller høyest.

Beste ønsker,