Jeg trenger kloke refleksjoner

[Gjest Nordnorge, 41 år]

Jeg har vært gift med mannen min i 18 år. Vi har flere barn.De siste ti årene har vi hatt det vanskelig. Det er vårt begges ansvar at det har utviklet seg slik, etter mitt syn. Hans reaksjonsmønster er at han trekker seg inn i seg selv, og holder meg bevisst ute fra livet sitt når han synes jeg er urimelig (nokså typisk mann, kanskje?). Han er mye ute, og alltid i et annet rom enn meg når vi begge er hjemme. Mitt reaksjonsmønster er at jeg plages voldsomt av denne utestengingen. Jeg tripper rundt han, i håp om at han skal åpne seg igjen, men når ukene går, ender det med at jeg eksploderer, blir rasende, og dermed trekker han seg enda mer. Jeg ønsker vi skal kommunisere, men han sier at jeg hele tiden ødelegger for at det skal kunne skje. Jeg kan se med empati og varme på begges mønster,men samtidig blir det ulidelig at vi ikke kommer ut av dette.

Det siste som har skjedd er at han bevisst har lukket meg ute fra livet sitt i flere måneder, etter at jeg hadde skjelt han ut på ufint vis (nokså typisk dame, kanskje?)Jeg henfalt til usympatisk kjefting, hvor jeg klandret reaksjonsmønsteret hans og ansvarsfraskrivelsen. Jeg kritiserer imidlertid aldri hans vesen eller person som sådan, bare hans "gjerninger". Han mener eneste håp nå, er at jeg kryper til korset,viser at jeg forstår hva dette gjør med han,og lover å forandre meg på noen viktige punkter. Han har fått mot hele meg og min person, og han mener det er jeg som må ta initiativ til å rette opp tingene. Han har ikke mer å gi, sier han. Han mener også at taushet, objektivt sett, er langt mindre ille, enn sinne.

Jeg unnskylder at jeg skjelte han ut,jeg forstår at det er svært ille for han, og jeg kan ikke klandre at han har utviklet negative følelser for meg. Slik er det bare, og jeg må ta ansvar for min delaktighet i at det har skjedd. Men det stritter i meg at jeg skal bære ansvaret alene nå. Jeg ser på reaksjonsmønstrene våre som sirkulære, der årsak virkning ikke finnes, bare gjensidig dårlig påvirkning. På den annen side kunne jeg forsøke å være raus. Tenke: det er det han trenger nå. Gi han det. Se stort på det. Livet er kort. Kan dette bryte sirkelen, så hvorfor ikke. Likevel er det noe i meg som holder igjen. Jeg tror jeg er redd for å føle meg mer som mor enn som ektefelle overfor han. Det hjelper ikke på et fra før spartansk sexliv.

Jeg tror han føler at han har vært mye syndebukk i familien. Han er klar over at han blir opplevd som nokså vanskelig av mange, men vet samtidig at de som tåler hans væremåte, virkelig er glade i han. Han har gode, gode kamerater. Jeg tror også han føler at han har forsøkt å gi og strekke seg mye. Det tror jeg er riktig. Jeg tror han har kjempet hardt. Men det har samtidig ikke ført til reell endring av atferden. Det har med gru gått opp for meg, at jeg på mange måter har ødelagt selvtilliten hans ved å være kritisk til hvordan han oppfører seg. For han har langt lavere selvtillit enn han burde ha. Og nettopp det har blitt et problem for meg, jeg har kanskje bidratt til den labre selvtilliten, og den ødelegger for ekteskapet, fordi en god ektefelle må like seg selv...Samtidig ville det gått ut over min følelse av å ha en voksen person ved min side, om jeg ikke reagerte på hans tilbaketrekning. Jeg kjemper mot en følelse av at han blir en liten gutt i mine øyne. Kanskje jeg burde tåle det? Vi er jo alle sårede barn, på vårt vis? Kanskje det er jeg som oppfører meg for mye som liten jente?

Vi har vært hos familieterapeut to ganger, og med all respekt: vi har ikke fått god hjelp. Snarere har ting forverret seg. Jeg synes terapeutene har vært overflatisk enkle. Nå ønsker jeg refleksjoner som ikke er den samme gamle - enkle- leksa: dere må prioritere hverandre, dere må snakke sammen og gjøre noe hyggelig. Jeg trenger en refleksjon som er klok. Et blikk fra siden: hvordan ser dette ut? Hvordan kan vi kikke på problematikken med ulike øyne? Hvor destruktivt er skjevhet i et forhold? Skjevhet i form av ulike doser selvtillit og vilje til å gi? Kan den ene bestemme seg for å være rausere enn den andre, uten at det ødelegger? Kan man utvide sitt eget refleksjonsrom, og slik tåle mer? I blant føler jeg trang til en religiøs tro, som kunne gitt meg kraft til å strekke meg og tilgi, hver eneste dag.

[Speak]

Høres ut som en historie jeg kommer til å skrive om noen år. Kjenner igjen så veldig mye her. (Men har heldigvis ikke kommet så langt selv enda.)

Vi mennesker har veldig vanskelig for å endre oss. Det er et faktum.

Jeg tror at å endre en slik situasjon alene er nesten umulig. Kanskje dere har vært veldig uheldig med den hjelpen dere har fått? Kanskje dere kan prøve en annen familieterapeut?

Jeg har også lest om de som setter seg et mål og prøver å endre seg i en periode (kanksje 14 dager). For å se om partneres også endrer seg.

Jeg forsøkte det. (Ikke gi kommentarer på alt, være blid, legge opp til å gjøre koselige ting sammen.....) Og det betaler seg. Vi hadde det da veldig bra i en periode, men det ser ut som om vi ramler tilbake i den gamle tralten etter hvert.

Dette var nok ikke det du trengte, bare en liten refleksjon i hverdagen....

[Bård]

Tja...

Hva med å skrive et lite brev til ham der du legger ved en utskrift av det du har skrevet til oss her? Synes du får sagt ganske godt hva du tenker for øyeblikket.

Du kan jo evt. også legge ved en "svarslipp" der han enten kan krysse av på at han har lest brevet og at han kommer til å svare deg i løpet av noen dager, eller han kan kysse av på at han har lest brevet men at han IKKE kommer til å svare på det.

Kanskje kan du også gi ham noen svaralternativer i forhold til hva HAN synes dere bør gjøre:

1) Fortsette som nå uten å forsøke å finne sammen, men heller utvikle dere hver på deres egen kant

2) Delvis fortsette som nå, men også jobbe med å finne sammen igjen på egenhånd.

3) Søke BEDRE profesjonell hjelp til å finne sammen igjen

4) Bryte opp og fortsette hver for dere.

[skorpionfisken]

Jeg vet ikke om jeg har så mye klokt å si.

Vil bare si at jeg synes dere begge to har en utrolig tålmodighet. Tenk å være gift i 18 år, og 10 av dem er dårlige. Hvor mange andre kan si at de har holdt ut i 10 år for å se om det blir bedre?

Tror både du og din mann må lete litt etter hvorfor dere foretrekker å være i denne tilstanden. Dere gjør ikke noe med det, altså vil dere være der? Hva er det som gjør at du foretrekker å være gift med en vanskelig grinebiter som trekker seg unna når man vil prate? Hva er det som gjør at han vil fortsette å være gift med en kjeftesmelle?

Jeg setter det litt på spissen nå, men tenk over det. Altfor mange ektepar stivner i sitt liv. Man blir av gammel vane, ikke av kjærlighet.

Hvordan tror du barna har det oppi dette. Dere bor sammen men unngår hverande? Det må jo være en trykkende stemning i huset deres som barna lider under? Det å holde sammen for barnas skyld er den værste unnskyldningen folk kommer med. Er det bare det som holder folk sammen, så lider barna under det. Et godt hjem for barna er hvor foreldrene er glade. Kan ikke mamma og pappa være glade sammen, så har ikke barna det bra, da har de det bedre med en glad mamma en plass og en glad pappa en annen plass.

Kan dere finne gleden sammen? Hva med å gå noen timer sammen til familieterapeut for å se om dere der kan snakke sammen? Hva med å deretter gjøre ting sammen, for å se om dere kan finne gleden der? Det forutsetter selvfølgelig at dere kan snakke såpass sammen at dere kan planlegge noe sammen også.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du stiller mange spørsmål som jeg ikke kan svare utfyllende på side opp og side ned, fordi denne tjenesten skal være kortfattet.

Men slik jeg forstår saken, høres det ut som dere to har et stort kommunikasjonsproblem, siden dere stadig misforstår hverandre, og tyr til våpen som taushet eller utskjelling. Det er mest makt i taushet. Men kjeftingen skaper mer avstand. Dere må lære å kommunisere med hverandre på en bedre måte.

Det andre er at jeg lurer på om dere kjenner hverandre, på innsiden?

Det viktigste for partnere som vil ha mer nærhet og samliv, er å forstå den andres behov og føle trygghet til hverandre. Men da må dere kjenne hverandre godt. Det virker ikke som dere gjør det.

Jeg tror dere har mest å hente om dere angriper problemet ut fra disse to faktorene:

1. Lær å snakke sammen uten å bli fornærmet, sint, eller taus.

2. Bli kjent med hverandre på nytt, ved å fortelle hvordan dere virker på hverandre. Sett av tid hver uke til den gode samtalen.

Det er ikke bare det ytre praktiske fellesskapet som må utvikles, f.eks. hvor møblene skal stå og når dere skal spise middag. Det er mye viktigere å kjenne et indre fellesskapå med hverandre. Det kan opparbeides, hvis dere begge vil få det bedre.

Så bra at dere er motivert for parterapi. Ikke gi opp etter to ganger. Det tar ofte noe tid å bli fortrolig med terapeuten, før det løsner for dere. Hvis det helt låser seg, oppsøk en annen fagperson.

Kommunikasjon og samspill kan trenes på. Gå på samlivskurs og lån bøker på bibilioteket.

[Gjest Nordnorge, 41 år]

Hei!

Du stiller mange spørsmål som jeg ikke kan svare utfyllende på side opp og side ned, fordi denne tjenesten skal være kortfattet.

Men slik jeg forstår saken, høres det ut som dere to har et stort kommunikasjonsproblem, siden dere stadig misforstår hverandre, og tyr til våpen som taushet eller utskjelling. Det er mest makt i taushet. Men kjeftingen skaper mer avstand. Dere må lære å kommunisere med hverandre på en bedre måte.

Det andre er at jeg lurer på om dere kjenner hverandre, på innsiden?

Det viktigste for partnere som vil ha mer nærhet og samliv, er å forstå den andres behov og føle trygghet til hverandre. Men da må dere kjenne hverandre godt. Det virker ikke som dere gjør det.

Jeg tror dere har mest å hente om dere angriper problemet ut fra disse to faktorene:

1. Lær å snakke sammen uten å bli fornærmet, sint, eller taus.

2. Bli kjent med hverandre på nytt, ved å fortelle hvordan dere virker på hverandre. Sett av tid hver uke til den gode samtalen.

Det er ikke bare det ytre praktiske fellesskapet som må utvikles, f.eks. hvor møblene skal stå og når dere skal spise middag. Det er mye viktigere å kjenne et indre fellesskapå med hverandre. Det kan opparbeides, hvis dere begge vil få det bedre.

Så bra at dere er motivert for parterapi. Ikke gi opp etter to ganger. Det tar ofte noe tid å bli fortrolig med terapeuten, før det løsner for dere. Hvis det helt låser seg, oppsøk en annen fagperson.

Kommunikasjon og samspill kan trenes på. Gå på samlivskurs og lån bøker på bibilioteket.

Takk for gode, konkrete og konstruktive forslag. Jeg kjenner at jeg blir motivert av dem. Fint!