Gift og deprimert

[Borre2]

Hei

Nå sitter jeg alene med meg og pc'n. Har sittet sånn et drøyt år og det hender jeg føler meg uendelig trist og jeg får bare lyst til å gråte. Noen ganger så feller jeg tårer uten at jeg vet helt hvorfor. Ofte liker jeg å være oppe alene etter at kona har lagt seg.

Jeg vet at jeg føler meg ensom i ekteskapet og jeg har snakket med min kone om dette. For et års tid siden var jeg mye alene og følte meg deppa slik som nå og fant ut hvorfor. Min kone hadde et forhold til en anne mann. Vi snakket mye sammen og fant ut at vi skulle fortsette sammen. Jeg har egentlig vært forberedt på at noe sånt kunne skje. Jeg tror det kunne like godt vært meg. Vi kom oss videre men den dag i dag går jeg å føler med deppa akkurat som da min kone hadde et forhold til en anne og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor.

Jeg tenker at jeg er i en alder av 32 og må på en måte gjøre opp status. Jeg tenker ofte "er dette det hele, er dette alt?". Jeg føler at jeg er trist i mitt forhold til min kone, vi har intet sexliv, jeg bor ikke der jeg drømte om å bo, jeg har ikke den jobben jeg drømte om og jeg føler meg utilfreds i mitt arbeidsforhold. I det hele tatt jeg kjeder meg i livet mitt.

Jeg er jo veldig glad i min kone og hun gjør sitt beste for at vi skal ha det fint sammen. Hun er pen, blid og jeg føler at hun bidrar i ekteskapet men alikevel er det noe som mangler. Jeg har ingen følelser lengre og det synes jeg er forferdelig trist, kunne jeg bare trykket på en knapp så hadde jeg vært lykkelig.

Vi var en uke i New York for å tilbringe litt tid sammen og jeg husker at jeg lå å gråt om natten uten at hun merket det.

Har sitter jeg og kommer meg ingen vei. Surrer meg inn i tanker og er mye alene. Jeg kan legge til at jeg går til gestalt -terapaut og går på cipralex. Føler at cipralex'en hjelper ved at jeg blir mere klartenkt og roligere.

Kunne tenke meg å få tilbakemeldinger fra noen der ute. Jeg går å surrer rundt i min egen skog og kunne tenke meg å få respons fra noen utenforstående.

[Gjest spør på psykiatri]

Du vil sannsynligvis få mer respons på psykiatri-forumet(kopier teksten, lim inn i nytt innlegg).

[nynne]

På tide å ta rev i seilene? Du er ikke avhengig av din kone for å bli lykkelig. Sett opp en plan for hva du vil med livet ditt. Hvor mye inkluderer din kone og hva gjr det ikke? kan du få til planene selv om du er gift? Hvor man bosetter seg må man være to om å bestemme, så det kan vel taes opp til diskusjon. Hvis det er en bestemt jobb du vil ha så må du finne ut hva som trengs for å få den jobben, og så må du lage deg en plan for å få den. Hvilke kurs/ skoler/ sertifikater du må ha.

Det er ingenting som er umulig, men det koster å komme i gang. Skilsmisse virker ofte som et nederlag- og det kan jeg jo forstå. Men til syvende og sist har du kun ett liv- dette. Og du skylder deg selv å våkne og finne ut av hva du trenger!! Forhåpentlig kan du gjennomføre mesteparten av planene uten å skille deg. Ekteskapet vil ha godt av at du er tilfreds med deg selv. Men du skylder deg selv å gjøre noe for deg. Og det å be om hjelp er en viktig del av prosessen. Det finnes mange mennesker, kjente og ukjente, som kan hjelpe deg. Men selve det å sette i gang og strekke ut en hånd og be om hjelp, det må du gjøre selv.

Alle planer er uoverkommelige hvis du tenker på å løse alt på en gang og la tankekjøret ta deg på natten i det du prøver å få sove. Ta det på dagtid, sett deg ned. Sett deg _realistiske_ mål og delmål. ETT steg av gangen. EN ting av gangen.

lykke til.

[ActiveDuke]

Hei Borre.

Jeg har stor sympati for hvordan du har det akkurat nå.

Jeg var selv i et forhold hvor jeg ble sveket flere ganger, men ble bare stemplet sjalu og mistenksom.Er selv 34 og i et nytt og mye bedre forhold som har vart i 8 år.

Skal heller ikke leke hobbypsykolog,men jeg tror jeg forstår litt hvordan vi menn er sammenskrudd.

Jeg synes det virker som om du vil fortsette med jenta du er med nå-og det kan bli en seier for deg om du reiser deg i dette forholdet. For å komme deg videre må du akseptere hvordan ting er i dag, før du kan gjøre noe med det!!Tristheten over at hun har vært med noen andre tar tid.

Prøv og finn frem den kreative mannen i deg.Sett deg ned og tenk på hva du liker å gjøre..hva du er god på i dag er ikke nødvendigvis det du skal gjøre videre. Tiden kommer før du vet ordet av det hvor du er klar til å ta skjeen i egen hånd!!

Overrask henne..elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest.Ikke dumme ord det...

Prøv denne rekkefølgen...

Av med pc. Gå en tur hver dag.

Alene om du vil.Glem sviket,glem tabben..se jenta di.Vis at du er på vei tilbake. Ta så og vurder en annen jobb,men ikke si opp før du har noe i kikkerten.

Dette kommer til å gå helt fint. Livet kan være beintøft noen ganger,men om hjørnet kan det vente deg masse fint.

Jeg svarer gjerne igjen om du vil..du er ikke alene om å ha det som du har det..sexen kommer når det er rom for det.

Lykke til!!!

[Gjest 2-barns-mamma på vei ut av depresjon]

Hei du! Fikk så lyst til å svare deg noen ord. Jeg er 2-barns-mamma og har en depresjon, går på Cipralex som du. Har også hatt noen timer hos psykolog. Depresjonen er nok en følge av flere ting, men et skrantende samliv har vel vært en viktig brikke.... Min mann var utro for en tid tilbake, og har hatt flere ikke helt stuerene historier den siste tiden. I det hele tatt har vi det vel nokså likt. Bortsett fra at jeg er jente....

Det jeg ville si, var at jeg har det mye bedre nå etter at medisinene har fått tid til å virke (begynte for 4 måneder siden) og at jeg har hatt noen timer med samtaleterapi. Men jeg har gjort en viktig endring selv også, jeg lar det ikke være opp til min mann hvorvidt jeg skal trives eller ikke. Jeg sørger for å gjøre noe av det jeg har lyst til, og jeg tar rett og slett en del ting litt mindre høytidelig. Dessuten er jeg blitt mye flinkere til å si fra til ham hvis han behandler meg urettferdig.

Dette høres kanskje veldig enkelt og klisjè-aktig ut, men poenget er at jeg vil så gjerne du skal høre at det nytter. Men du må ta tak i det selv.I dag har vi det mye bedre enn på lenge, ikke minst fordi mannen min har skjønt at han ikke kan ta meg for gitt heller. Det er ingen selvfølge at det er han som drar sin kos hvis det skulle skjære seg mellom oss, han har faktisk forstått at jeg er verdt å kjempe litt for. Fordi jeg kan forsvinne jeg også. Og bare det får meg til å blomstre litt mer. Og jo mer jeg blomstrer, jo mer får han øynene opp for meg. Og så får vi det bedre sammen.

Det nytter! Stå på, du. Men tør å være den du er ;-)