Gjest Kaostroll Skrevet 27. juni 2004 Del Skrevet 27. juni 2004 Jeg sitter her en sen søndag i en uvirkelig verden. Mine barns far har flyttet ut. 10 år har vi sovnet og våknet sammen. I 10 år har vi delt hverdag og fest. Vi har opplevd store begivenheter som ingen andre en oss kan kjenne rekkevidden av. 2 fødsler. Barneskrik nattevåk, bekymringer og store gleder. 10 år og nå, på bare noen dager: saksen klippet familien i to og ingenting er virkelig lenger. Det går på autopilot. Og jeg er fryktelig fornuftig. Regner på tall og er redd for at jeg ikke skal klare all gjelden alene. Maler og vasker, rydder og rydder. Og gråter. Dette huset som trakk oss som knakk oss - som vi knapt sammen klarte å betjene: hvordan skal jeg klare dette alene??? Det har gått over tid. Vi skled unna hverandre og trakk hverandre ned istedenfor å gi hverandre glede og energi. Vi kastet skyllebøtter av oppdemmet frustrasjon på hverandre og glemte å gi blomster. Vi er forskjellige som natt og dag - så forskjellige at sømmene knaket og en dag sprakk det opp. Vi klarer ikke å bli lykkelige sammen -men er glade i hverandre. Hvor vanivittig er ikke det??? Jeg føler omsorg og stor kjærlighet for ham, men likevel savner jeg så mye i samlivet vårt. Vi er på forskjelige plan, og jeg har blitt mer en omsorgsperson enn en kjærste. Blir det alltid kanskje slik etter 10 år?? Lidenskapen trenger brensel for å fyre, og det går opp og ned i alle forhold- men det skal da være mere enn dette? Kyssing og dansing, lange samtaler, latter og fleip?? Har jeg blitt lurt.. kanskje.. for mye kjærlighetsromaner i ung alder. Kanskje ikke realistisk i hvordan livet folder ut kjærlighetsgaven etter år med hard og trang hverdag. Vi vil ikke bo på samme sted. Vi deler ikke interesser og hobbyer. Vi irriterer hverandre - men trenger hverandre og kommer til å savne. Vi prater fornuftig og er opptatt av at den andre skal få det bra. Vi har bare dette livet og blir vi ikke lykkelige sammen så må vi slippe, slik at livet kan gi oss nye muligheter. Siden vi skilles i sorg - men som venner- er det eneste som opptar oss at ungene lider minst mulig. De skal se pappaen sin så mye de vil, og omvendt. Vi skal på ferie sammen, og vi skal møtes og være med ungene sammen. De er alt for oss. Og det er kun vi to som vil dele opplevelser med barna med så stor kjærlighet og stolthet. Der vil vi alltid forstå hverandre. Men tiltross.. sammen klarer vi ikke å være. Det er for vondt og det tapper kreftene. Jeg trenger romantikk, latter og kyss som kiler til ned i tærene. Jeg trenger en likeverdig partner som vil bygge en framtid sammen med meg - som vil ha mål med meg og legge krefter i en framtid sammen. En som føler seg på sitt beste når han er sammen med meg. Han må finne ut hva han vil med sitt liv. Hvilke veier han skal trå på for at han kan bli lykkelig. Det er ingens feil - vi ble bare for forskjellige. Alikevel kan jeg ikke la være å tenke: Hva om dette er fullstendig feil? Hva om dette var den store kjærligheten, bare at hverdagen hadde sløret den til for en stund? Er det da forsent? Og hvordan vet man slikt? Jeg tenker det finnes mangeslags kjærligheter. Den som man føler for barna sine, foreldre og søsken, venner og slekt. Og den kjærligheten man føler for Den Ene. Og den siste burde rocke ved verden og gjøre en sterk og uovervinnelig. Trygg og verdsatt. Hel og fabelaktig entusiastisk. Og slik er det ikke for meg. Jeg er 31 år. Og har lengtet for mye. Men akkurat nå er jeg bare livredd. Jeg vet ikke hva jeg spør om. Dere kan umulig si om dette er rett eller galt, utifra en forkortet version av virkligheten. Men kan dere gi meg et lite håp??? Et råd og erfaringer som kan lyse opp veien litt? 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/ Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest meti Skrevet 28. juni 2004 Del Skrevet 28. juni 2004 Hei Kaostroll... Jeg fikk gåsehud av å lese innlegget ditt! Det var akkurat som jeg hadde skrevet det selv, hvert eneste ord av det. Min mann flyttet i januar i år. Jeg sitter som du, med hus og to barn. Du er et år eldre enn meg, så til og med alderen stemte bra Men vet du..jeg har faktisk ikke hatt det så bra som dette på mange år, til tross for strevet i hverdagen! Jeg har overskudd til ungene på en vanlig onsdag..kan sette meg ned å lese en bok for dem for eksempel...Slike ting pleide å kokes bort i småkrangling og frustrasjoner.. Jeg har til og med bedre tid til venner og annen familie! Jeg som var sikker på at jeg aldri kom til å komme meg ut av huset, at jeg kom til å være for sliten og deprimert til å orke å treffe folk.. Jeg føler jeg har kommet ut av en boble, jeg..oppdaget livet på nytt! Utrolig deilig følelse.. Vi er gode venner, som dere er..drar på ferie sammen til helgen. Vel..har jeg noen gode råd til deg? Kanskje ikke.. det må rett og slett gå seg til, tror jeg... Vi må alle finne vår måte å komme oss gjennom slike ting på.. men livet vil bli lettere enn du føler det er i dag!. Garantert. Lykke til, kaostroll!! 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/#findComment-965991 Del på andre sider Flere delingsvalg…
annete Skrevet 28. juni 2004 Del Skrevet 28. juni 2004 Hei Kaostroll. Jeg kjenner meg også utrolig godt igjen i det du skriver. Vi flyttet hvert til vårt for 3 måneder siden og det sliter! For på samme måte som det er så riktig for oss å ikke være sammen så savner jeg han hele tiden! - Vil ha han, men vil ikke ha han likevel. Jeg sliter veldig med alt om dagen, han er ferdig med alt og vet 100% sikkert at det aldri kan bli oss igjen. Jeg tror heller ikke det innerst inne, men det er ikke lett. Vi skal også ha deler av ferien sammen og det blir hygglig, men skulle gjerne hatt hele. Nei, lett er det ikke, men jeg må prøve å tro på at vi har gjort et riktig valg for vår lille familie. Massevis av lykke til til deg også. Dette skal vi klare! 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/#findComment-965998 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest min elskede mio Skrevet 28. juni 2004 Del Skrevet 28. juni 2004 Hei Dette er kanskje litt frekt og si, men jeg mener det ikke stygt. Jeg syns det var godt å lese det som du skrev. Ikke fordi jeg ikke syns synd på deg, for det gjør jeg, men fordi jeg kjenner meg så igjen, det er akkurat som å lese om meg og min mann. Vi har det på samme måte, og jeg syns det var så godt å høre at vi ikke er alene. Men i vårt forhold må det bli jeg som gjør noe, om noe skal endres. Mannen min syns det er greitt nok å ha det slik, og han kommer ikke til å ønske å ha kontakt med meg dersom vi går fra hverandre. Dette syns jeg er ganske merkelig, vi har da tross alt vert sammen i 10 år og som dere har vi barn og hus og hjem sammen. Opplevd masse sammen, både på godt og vondt. Derfor syns jeg det er ekstra vanskelig å bryte ut av forholdet når han ikke vil ha kontakt med meg da. Jeg er jo fremdeles kjempeglad i han, men vi er så veldig forskjellige, og gjør ikke annet enn å småkrangle, og rakke ned på hverandre om dagene. Det sliter slik å ikke vite, kan jo ikke vite om jeg gjør det riktige dersom jeg går fra han. Men vet at det heller ikke er riktig hverken overfor oss eller barna å fortsette samlivet. Det er jo ikke sikkert at jeg får det så mye bedre om vi skilles. Selv om jeg håper på det, for slik vi har det nå ønsker jeg ikke å ha det resten av livet. Dette var jo ikke noe svar på innlegget ditt, men jeg syns dere er tøffe som tar det valget dere har gjort. Vet at det er et veldig vanskelig valg å ta. Håper alt går bedre med dere etterhvert. 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/#findComment-966248 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest kaostroll Skrevet 28. juni 2004 Del Skrevet 28. juni 2004 Hei Dette er kanskje litt frekt og si, men jeg mener det ikke stygt. Jeg syns det var godt å lese det som du skrev. Ikke fordi jeg ikke syns synd på deg, for det gjør jeg, men fordi jeg kjenner meg så igjen, det er akkurat som å lese om meg og min mann. Vi har det på samme måte, og jeg syns det var så godt å høre at vi ikke er alene. Men i vårt forhold må det bli jeg som gjør noe, om noe skal endres. Mannen min syns det er greitt nok å ha det slik, og han kommer ikke til å ønske å ha kontakt med meg dersom vi går fra hverandre. Dette syns jeg er ganske merkelig, vi har da tross alt vert sammen i 10 år og som dere har vi barn og hus og hjem sammen. Opplevd masse sammen, både på godt og vondt. Derfor syns jeg det er ekstra vanskelig å bryte ut av forholdet når han ikke vil ha kontakt med meg da. Jeg er jo fremdeles kjempeglad i han, men vi er så veldig forskjellige, og gjør ikke annet enn å småkrangle, og rakke ned på hverandre om dagene. Det sliter slik å ikke vite, kan jo ikke vite om jeg gjør det riktige dersom jeg går fra han. Men vet at det heller ikke er riktig hverken overfor oss eller barna å fortsette samlivet. Det er jo ikke sikkert at jeg får det så mye bedre om vi skilles. Selv om jeg håper på det, for slik vi har det nå ønsker jeg ikke å ha det resten av livet. Dette var jo ikke noe svar på innlegget ditt, men jeg syns dere er tøffe som tar det valget dere har gjort. Vet at det er et veldig vanskelig valg å ta. Håper alt går bedre med dere etterhvert. Nei alene er man ikke:)Ser ut til at det kan være en ganske vanlig tilstand i denne verden. Ikke at det er noen trøst, man vil det jo så annerledes. Det er tøffe tak. Første 7 åringen min gjorde etter å ha grått seg tom for pust og tanker var å tegne familien sin. Alle på et ark. Sammen. Også gråt han ennå mere og jeg med. Det går bedre nå, og på sikt er jeg sikker på at dette er det beste for oss alle. Vi har bare disse dagene - og jeg vil at de skal få det beste av meg slik at jeg kan få det beste av dem:)) Det er helt merkelig at han ikke vil ha kontakt med deg etter et brudd. Hva kan det komme av?? Blir smerten for stor kanskje? Vi reagerer så forskjellig, og det er ikke alltid vi klarer å tenke rasjonellt når frykten styrer og verden blir uoversiktelig. På sikt vil det kanskje hjelpe på og veien blir lettere å gå. Uansett må du bruke tid (vi har brukt år, for impuls hører ikke hjemmer her) og da er man mer sikker på at valget man tar er riktig. Likevel, det er ingen garanti - og jeg tenker slik at om det nå er sånn at vi likevel var ment for hverandre så vil vi få en sjanse. Da jeg gikk på ungdomskolen og vi drev å klusset forskjellige dikt og fraser i Pusurbøkene til hverandre, var det et vers som gikk igjen: If you love someone set them free If they come back to you their "yours" If they doen`t they never was. Kjenn etter hva som virkelig betyr lykke for deg i livet. Hva skal til for at du har det bra og er glad? Gjør mye mer av de tingene - enten de favner ham eller ikke. Disse tunge avgjørelser kan vi kun ta alene. Men heldigvis behøver vi ikke være alene etterpå. Er man heldig har man nettverk, venner og familie som går sammen med en på den nye veien fram. Og et sted rundt en sving laaaangt der borte venter kanskje han som har de derre kyssene som kiler i tærene. Lykke til mio:) og husk at du har i deg det som skal til for at du og ungene dine skal få en hel og vakker verden. Klem fra 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/#findComment-966309 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest kaostroll Skrevet 28. juni 2004 Del Skrevet 28. juni 2004 Hei Kaostroll. Jeg kjenner meg også utrolig godt igjen i det du skriver. Vi flyttet hvert til vårt for 3 måneder siden og det sliter! For på samme måte som det er så riktig for oss å ikke være sammen så savner jeg han hele tiden! - Vil ha han, men vil ikke ha han likevel. Jeg sliter veldig med alt om dagen, han er ferdig med alt og vet 100% sikkert at det aldri kan bli oss igjen. Jeg tror heller ikke det innerst inne, men det er ikke lett. Vi skal også ha deler av ferien sammen og det blir hygglig, men skulle gjerne hatt hele. Nei, lett er det ikke, men jeg må prøve å tro på at vi har gjort et riktig valg for vår lille familie. Massevis av lykke til til deg også. Dette skal vi klare! Takk for svar annete! Jeg tror nok vi skal stå igjennom. Og selv om du ikke er 100% sikker så tenk på hvordan det vil være å leve med en mann som ER 100% sikkert at dette ikke var det han ønsket, bør gjøre deg sikker likevel:) Du ligger foran meg i løypa, og holder god fart:)) Livet har gode ting i vente for oss og bare les svaret til meti: det er lys å spore i tunnellen!! Lykke til! Klem fra 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/#findComment-966312 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest kaostroll Skrevet 28. juni 2004 Del Skrevet 28. juni 2004 Hei Kaostroll... Jeg fikk gåsehud av å lese innlegget ditt! Det var akkurat som jeg hadde skrevet det selv, hvert eneste ord av det. Min mann flyttet i januar i år. Jeg sitter som du, med hus og to barn. Du er et år eldre enn meg, så til og med alderen stemte bra Men vet du..jeg har faktisk ikke hatt det så bra som dette på mange år, til tross for strevet i hverdagen! Jeg har overskudd til ungene på en vanlig onsdag..kan sette meg ned å lese en bok for dem for eksempel...Slike ting pleide å kokes bort i småkrangling og frustrasjoner.. Jeg har til og med bedre tid til venner og annen familie! Jeg som var sikker på at jeg aldri kom til å komme meg ut av huset, at jeg kom til å være for sliten og deprimert til å orke å treffe folk.. Jeg føler jeg har kommet ut av en boble, jeg..oppdaget livet på nytt! Utrolig deilig følelse.. Vi er gode venner, som dere er..drar på ferie sammen til helgen. Vel..har jeg noen gode råd til deg? Kanskje ikke.. det må rett og slett gå seg til, tror jeg... Vi må alle finne vår måte å komme oss gjennom slike ting på.. men livet vil bli lettere enn du føler det er i dag!. Garantert. Lykke til, kaostroll!! Tusen takk meti! Så godt å lese svaret ditt. Jeg aner en slik hverdag et sted der fremme og det var derfor vi tok skrittet fullt ut. Fordi vi tror det blir nettopp slik. Takk for at du viste meg at det ikke bare er mulig i tanken, men også i det virkelige liv. klem til deg! 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/#findComment-966314 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Monstertruck Skrevet 28. juni 2004 Del Skrevet 28. juni 2004 Hei Dette er kanskje litt frekt og si, men jeg mener det ikke stygt. Jeg syns det var godt å lese det som du skrev. Ikke fordi jeg ikke syns synd på deg, for det gjør jeg, men fordi jeg kjenner meg så igjen, det er akkurat som å lese om meg og min mann. Vi har det på samme måte, og jeg syns det var så godt å høre at vi ikke er alene. Men i vårt forhold må det bli jeg som gjør noe, om noe skal endres. Mannen min syns det er greitt nok å ha det slik, og han kommer ikke til å ønske å ha kontakt med meg dersom vi går fra hverandre. Dette syns jeg er ganske merkelig, vi har da tross alt vert sammen i 10 år og som dere har vi barn og hus og hjem sammen. Opplevd masse sammen, både på godt og vondt. Derfor syns jeg det er ekstra vanskelig å bryte ut av forholdet når han ikke vil ha kontakt med meg da. Jeg er jo fremdeles kjempeglad i han, men vi er så veldig forskjellige, og gjør ikke annet enn å småkrangle, og rakke ned på hverandre om dagene. Det sliter slik å ikke vite, kan jo ikke vite om jeg gjør det riktige dersom jeg går fra han. Men vet at det heller ikke er riktig hverken overfor oss eller barna å fortsette samlivet. Det er jo ikke sikkert at jeg får det så mye bedre om vi skilles. Selv om jeg håper på det, for slik vi har det nå ønsker jeg ikke å ha det resten av livet. Dette var jo ikke noe svar på innlegget ditt, men jeg syns dere er tøffe som tar det valget dere har gjort. Vet at det er et veldig vanskelig valg å ta. Håper alt går bedre med dere etterhvert. Enkelte menn synes det er enklest å snu ryggen til ... Og ja, de velger enkleste utvei. Vi kvinner dveler. 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/#findComment-966358 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest min elskede mio Skrevet 28. juni 2004 Del Skrevet 28. juni 2004 Nei alene er man ikke:)Ser ut til at det kan være en ganske vanlig tilstand i denne verden. Ikke at det er noen trøst, man vil det jo så annerledes. Det er tøffe tak. Første 7 åringen min gjorde etter å ha grått seg tom for pust og tanker var å tegne familien sin. Alle på et ark. Sammen. Også gråt han ennå mere og jeg med. Det går bedre nå, og på sikt er jeg sikker på at dette er det beste for oss alle. Vi har bare disse dagene - og jeg vil at de skal få det beste av meg slik at jeg kan få det beste av dem:)) Det er helt merkelig at han ikke vil ha kontakt med deg etter et brudd. Hva kan det komme av?? Blir smerten for stor kanskje? Vi reagerer så forskjellig, og det er ikke alltid vi klarer å tenke rasjonellt når frykten styrer og verden blir uoversiktelig. På sikt vil det kanskje hjelpe på og veien blir lettere å gå. Uansett må du bruke tid (vi har brukt år, for impuls hører ikke hjemmer her) og da er man mer sikker på at valget man tar er riktig. Likevel, det er ingen garanti - og jeg tenker slik at om det nå er sånn at vi likevel var ment for hverandre så vil vi få en sjanse. Da jeg gikk på ungdomskolen og vi drev å klusset forskjellige dikt og fraser i Pusurbøkene til hverandre, var det et vers som gikk igjen: If you love someone set them free If they come back to you their "yours" If they doen`t they never was. Kjenn etter hva som virkelig betyr lykke for deg i livet. Hva skal til for at du har det bra og er glad? Gjør mye mer av de tingene - enten de favner ham eller ikke. Disse tunge avgjørelser kan vi kun ta alene. Men heldigvis behøver vi ikke være alene etterpå. Er man heldig har man nettverk, venner og familie som går sammen med en på den nye veien fram. Og et sted rundt en sving laaaangt der borte venter kanskje han som har de derre kyssene som kiler i tærene. Lykke til mio:) og husk at du har i deg det som skal til for at du og ungene dine skal få en hel og vakker verden. Klem fra Takk for svaret. Grunnen til at han ikke ønsker kontakt med meg etter et eventuellt samlivsbrudd er sier han at dersom vi går fra hverandre har vi ikke noe å si til hverandre lengre. Han mener at dersom jeg velger å gå fra han er det fordi jeg ikke elsker han og da er det ikke lenger noen grunn til å ha kontakt med meg. Dette mener jeg er helt tåpelig. Fordi om jeg ikke elsker han lenger og ikke vil bo sammen med ham, mener jeg at vi kan være gode venner. Jeg hadde ønsket at vi kunne vært sammen på høytidsdager, av og til på ferier og kunnet snakket sammen som vanlige venner om vi traff hverandre på gaten. Men dette er kanskje for mye for langt, det mener ihvertfall han. Jeg tror ikke at det er fordi smerten blir for stor for han, for jeg tror ikke at han elsker meg lenger. Men heller at nederlaget blir for stort. Vi har et vennepar som nettopp har gått fra hverandre. De er kjempegode venner nå etter bruddet, har det faktisk bedre sammen nå enn når de bodde sammen. Det er slik jeg kunne tenke meg å ha det om vi gikk fra hverandre, og dersom jeg visste at vi kunne hatt det lignende dem, ville jeg ikke nølt. Men mannen min har helt motsatt mening om dette. Han mener at siden vårt vennepar er så gode venner nå så forstår han ikke hvorfor de i det hele tatt gikk i fra hverandre. Jeg har tenkt på dette i tre år, de siste 6 månedene har vi gått i familieterapi. Dette kunne ha hjulpet dersom vi hadde gjort som vi blir anbefalt der. Men vaner er veldig vanskelige å vende og vi har det ikke bedre nå. Dersom vi går fra hverandre ønsker han delt omsorg for barna,halvparten hos begge. Og det er dette som nå holder meg igjen. Selvfølgelig vet jeg at det er veldig egoistisk å forlange at jeg skal ha hele omsorgen for dem. Og jeg kommer ikke til å forlange heller, men jeg har ikke klart tanken ennå på å bare bo sammen med dem annenhver uke. Men nå er jeg så lei alt i sammen at jeg må gjøre noe snart. Håper bare at han kan forstå at jeg er glad i han og ikke vil ødelegge hele hans og mitt liv ved å bo sammen med han, for det er det vi holder på å gjøre!! 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/#findComment-966562 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Bård Skrevet 28. juni 2004 Del Skrevet 28. juni 2004 Et spørsmål og en refleksjon: Spørsmålet: Har dere gått til familieterapeut? Refleksjonen: Virker som mange forhold slites i stykker av forhold som mange vil si handler om at "typiske mannfolk" og "typiske kvinnfolk" er veldig forskjellige, og at det derfor kreves mye flaks for at ting skal fungere "av seg selv", og tilsvaredne mye jobbing hvis man ikke er blant de få heldige. Det virker på meg som om mennesker vanligvis er heteroSEKSUELLE men homoSOSIALE. Samfunn som internt er oppdelt i "kvinensamfunn" og "mansssamfunn" (altså at den enkelte lever mer sammen med sine venner/venninner enn med sine ektefeller) er ikke direkte ubegripelige, for å si det slik. 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/#findComment-966578 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest funnet på den sjæl ?? Skrevet 28. juni 2004 Del Skrevet 28. juni 2004 Et spørsmål og en refleksjon: Spørsmålet: Har dere gått til familieterapeut? Refleksjonen: Virker som mange forhold slites i stykker av forhold som mange vil si handler om at "typiske mannfolk" og "typiske kvinnfolk" er veldig forskjellige, og at det derfor kreves mye flaks for at ting skal fungere "av seg selv", og tilsvaredne mye jobbing hvis man ikke er blant de få heldige. Det virker på meg som om mennesker vanligvis er heteroSEKSUELLE men homoSOSIALE. Samfunn som internt er oppdelt i "kvinensamfunn" og "mansssamfunn" (altså at den enkelte lever mer sammen med sine venner/venninner enn med sine ektefeller) er ikke direkte ubegripelige, for å si det slik. Heteroseksuelle, men homososiale !!! Det er den beste beskrivelsen jeg har hørt på lenge !!! Har du virkelig 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/#findComment-966640 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Bård Skrevet 29. juni 2004 Del Skrevet 29. juni 2004 Heteroseksuelle, men homososiale !!! Det er den beste beskrivelsen jeg har hørt på lenge !!! Har du virkelig Nei, dette er nok ikke suget av eget bryst. Det er begreper som brukes i sosiologi (og kanskje psykologi?). Uansett: Kanskje en inspirasjon til å studere noe nytt? :-) 0 Siter Lenke til kommentar https://forum.doktoronline.no/topic/151327-s%C3%A5-flyttet-han/#findComment-967107 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.