Når mor og far skilles...

[Gjest Anonym venn]

Venninnen min er gift og har ett barn på 3 år. I noen mnd nå har hun og mannen kranglet så busta fyker, og venninnen min har mistet følelsene for mannen sin helt. Hun har derimot følelser for en annen mann. I denne tiden har de nok begge sett sider av hverandre som de ikke liker, og forholdet har blitt verre og verre.

Som venninne har jeg stilt opp og snakket med henne, og prøvet å gi henne gode råd på veien, men det tærer på meg også, og jeg er bekymret for barnet deres.

Han har slengt masse dritt om henne til barnet deres, og han tenker seg ikke om når han blir sint. Han tar med seg barnet uten å si i fra, hverken om hvor de skal eller hvor lenge. En gang venninnen min tok med seg barnet bort til en venn, påsto han at han hadde anmeldt henne til politiet for kidnapping, og så hadde han visst ringt barnevernet.

De skal skilles nå, og venninnen min skal flytte.

Men kan hun ta med seg barnet når hun flytter, eller må de være enige? Finnes det noen regler for hva man kan og ikke kan gjøre i slike tilfeller?

Slik jeg har forstått det, er mannen i psykisk ubalanse. Men hele situasjonen har vel gjort til at de begge har gjort ting som ikke er direkte gjennomtenkt. Heller vil jeg si de har vært barnslige.

Håper noen kan hjelpe meg. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si til henne...

[skorpionfisken]

Be henne ta kontakt med sosialkontoret, de vet hva hun har rett til. Så må hun bestille time hos et familievernkontor, de vet også hva hun har rett til. I verste fall må hun kontakte advokat, men ikke før de har bommet hos en familieterapeut, de får gratis rådgivning på familievernkontoret. Ikke gi råd til henne om du ikke selv vet hvilke regler som gjelder.

[Bård]

Vil tro det vanlige er at det er moren som beholder barn og hjem, men hvis det er HUN som "stikker av" - blant annet fra hjemmet - er det jo ingen selvfølge at det blir (eller bør være) slik.

Siden det er HUN som har funnet seg en ny kjæreste kan du kanskje råde henne til å la barna bli hos pappaen sin inntil hun finner ut hva dette forholdet til den nye innebærer? Vil tro det ikke er spesielt festlig for barnet å bli med på "flyttelasset"...

Vil kanskje tro en slik "gest" er det eneste som kan ta dette ned på en forholdsvis sivilisert måte. Hvis hun BÅDE har funnet seg en ny kjøreste mens hun er samboer/gift og "stikker av med ungen" til denne nye, så er vel forholdet tilbarnefaren i praksis "totalforgiftet"...

[Bård]

Be henne ta kontakt med sosialkontoret, de vet hva hun har rett til. Så må hun bestille time hos et familievernkontor, de vet også hva hun har rett til. I verste fall må hun kontakte advokat, men ikke før de har bommet hos en familieterapeut, de får gratis rådgivning på familievernkontoret. Ikke gi råd til henne om du ikke selv vet hvilke regler som gjelder.

Det hadde vært fint om "Anonym venn" i tillegg til å hjelpe moren til å få "sine" rettigheter også evt. var modig nok til å gi moren noen råd i den retningen jeg skisserer i det andre innlegget mitt, dersom det beste for barnet kanskje kan se ut til at det bør bli hos faren?

De beste vennene er de som ikke bare tar rollen som advokat (den rollen bør man la advokater få spille om nødvendig), men også tør være den som gir vennen sin litt MOTSTAND og rom for REFLEKSJON.

[Gjest Anonym venn]

Vil tro det vanlige er at det er moren som beholder barn og hjem, men hvis det er HUN som "stikker av" - blant annet fra hjemmet - er det jo ingen selvfølge at det blir (eller bør være) slik.

Siden det er HUN som har funnet seg en ny kjæreste kan du kanskje råde henne til å la barna bli hos pappaen sin inntil hun finner ut hva dette forholdet til den nye innebærer? Vil tro det ikke er spesielt festlig for barnet å bli med på "flyttelasset"...

Vil kanskje tro en slik "gest" er det eneste som kan ta dette ned på en forholdsvis sivilisert måte. Hvis hun BÅDE har funnet seg en ny kjøreste mens hun er samboer/gift og "stikker av med ungen" til denne nye, så er vel forholdet tilbarnefaren i praksis "totalforgiftet"...

Hele denne situasjonen er svært vanskelig.... For alle parter, og ikke minst for venner som skal stille opp og leke hobbypsykologer og gi gode råd. Man vet ikke alltid hva som er best, for man hører stort sett bare den ene versjonen av historien.

Men jeg vet at hun er en god mor, og hun prøver sitt beste, selv om hun kan være litt korttenkt innimellom. Hva den nye typen angår, så flytter hun ikke sammen med han. Hun har behov for å bo alene.

Mannen hennes jobber mye og har aldri helt vært så interessert i å ha barnet alene.

Jeg tror ikke hun vil få problemer med å ha barnet boende hos seg ved en strid, men spørsmålet blir vel heller om mannen tillater henne fordi han vil skape problemer for henne...

[Bård]

Hele denne situasjonen er svært vanskelig.... For alle parter, og ikke minst for venner som skal stille opp og leke hobbypsykologer og gi gode råd. Man vet ikke alltid hva som er best, for man hører stort sett bare den ene versjonen av historien.

Men jeg vet at hun er en god mor, og hun prøver sitt beste, selv om hun kan være litt korttenkt innimellom. Hva den nye typen angår, så flytter hun ikke sammen med han. Hun har behov for å bo alene.

Mannen hennes jobber mye og har aldri helt vært så interessert i å ha barnet alene.

Jeg tror ikke hun vil få problemer med å ha barnet boende hos seg ved en strid, men spørsmålet blir vel heller om mannen tillater henne fordi han vil skape problemer for henne...

Jeg kjenner jo ingen av de to, men hvis hun er "litt korttenkt" (som du selv skriver) og altså er den som har funnet seg en ny type (kanskje fordi den ansvarsbevisste og FREMSYNTE mannen hennes prioriterer å gi familien og barnet økonomisk trygghet framfor å gi ektefellen all oppmerksomhet) synes jeg at jeg kan se konturene av noe.

Kan det være at hun er grunnleggende mer usikker på seg selv og forholdet (litt dårlig selvtillit) enn han er, og at det hun egentlig søker (i den nye kjæresten) er å bli "bekreftet"? I så fall er det etter mitt skjønn viktig at du evt. hjelper henne til å se dette. Det hun i så fall er i ferd med å gjøre er jo å la sine egne (litt unormalt store?) behov for oppmerksomhet overskygge alle de MULIGHETENE som ligger i forholdet.

Tror det er viktig å se (både for deg og for henne) at en av de vanligste måtene menn viser omsorg på (omsorg=kjærlighet) er å gi familien (og gjerne barnet mer enn moren) ressursmessig trygghet. Da blire det selvsagt mindre tid til henne nå som de har etablert seg og har fått barn enn det var i begynnelsen av forholdet. Det gjelder å se kjærlighet selv om den er pakket inn i ukjent papir, og det gjelder å GI kjærlighet også når den kjerligheten man selv blir til del kommer i en litt rar innpakning.

[Gjest Anonym venn]

Jeg kjenner jo ingen av de to, men hvis hun er "litt korttenkt" (som du selv skriver) og altså er den som har funnet seg en ny type (kanskje fordi den ansvarsbevisste og FREMSYNTE mannen hennes prioriterer å gi familien og barnet økonomisk trygghet framfor å gi ektefellen all oppmerksomhet) synes jeg at jeg kan se konturene av noe.

Kan det være at hun er grunnleggende mer usikker på seg selv og forholdet (litt dårlig selvtillit) enn han er, og at det hun egentlig søker (i den nye kjæresten) er å bli "bekreftet"? I så fall er det etter mitt skjønn viktig at du evt. hjelper henne til å se dette. Det hun i så fall er i ferd med å gjøre er jo å la sine egne (litt unormalt store?) behov for oppmerksomhet overskygge alle de MULIGHETENE som ligger i forholdet.

Tror det er viktig å se (både for deg og for henne) at en av de vanligste måtene menn viser omsorg på (omsorg=kjærlighet) er å gi familien (og gjerne barnet mer enn moren) ressursmessig trygghet. Da blire det selvsagt mindre tid til henne nå som de har etablert seg og har fått barn enn det var i begynnelsen av forholdet. Det gjelder å se kjærlighet selv om den er pakket inn i ukjent papir, og det gjelder å GI kjærlighet også når den kjerligheten man selv blir til del kommer i en litt rar innpakning.

Joda, jeg skjønner hvor du kommer fra egentlig. Jeg har prøvet å være ærlig med henne hele veien. Og hun vet at jeg synes det med den nye typen var et dårlig trekk. Jeg har sagt til henne at det ikke skulle være pga den nye typen at ekteskapet gikk i stykker, men pga at forholdet ikke gikk lenger og mannens meget dårlige oppførsel.

Og at hun ikke orker mannen sin kan jeg forstå, det er ikke bare jeg som har merket hvordan han er. Han er eiesyk, sykelig sjalu, og gir henne ikke rom for noe privatliv. Han driver med verbalt misbruk også.

Sier ikke dette for å beskytte henne, for jeg mener at hun har skyld i dette også. Men slik jeg ser det, gjør han alt for å "hevne" seg på henne, for at hun valgte å gå. Han har til og med satt hennes egne foreldre opp mot henne. Jeg er egentlig for å prøve alt man kan for å få ordnet opp i et forhold, spesielt når det er barn innvolvert. Men i dette tilfellet virker det ikke som om barnet deres har noe godt av å oppleve 'hat' til hverandre.

Jeg har foreslått at de skulle få noen i familien eller nære venner til å ta vare på barnet til de får ordnet opp, men det har ikke skjedd.

Vet at de trenger proffesjonell hjelp, men jeg kan ikke slutte å være venn heller. Men som sagt prøver jeg så godt jeg kan å være ærlig, men til syvende og sist må hun følge sitt eget hjerte.

[henny]

Det hadde vært fint om "Anonym venn" i tillegg til å hjelpe moren til å få "sine" rettigheter også evt. var modig nok til å gi moren noen råd i den retningen jeg skisserer i det andre innlegget mitt, dersom det beste for barnet kanskje kan se ut til at det bør bli hos faren?

De beste vennene er de som ikke bare tar rollen som advokat (den rollen bør man la advokater få spille om nødvendig), men også tør være den som gir vennen sin litt MOTSTAND og rom for REFLEKSJON.

Det beste for barnet å bli hos en som ikke greier å holde barnet utenfor krangelen, men som skjeller ut mor foran barnet? Som snakker dritt om mor til barnet? Nei, vet du hva, dette er IKKE den som bør være omsorgsperson. Han kommer garantert til å bruke barnet mot moren.

Kan godt hende moren er korttenkt og selvsagt er det ikke kjekt for far at hun har funnet en ny, men det er tydeligvis gode grunner utenom ny kjæreste til at hun burde komme seg bort fra mannen sin??

Hvis faren ikke har brydd seg noe særlig om jenta før dette, så er det vel ingen grunn til at han skal få hovedomsorgen? Det at en mann har jobb og tjener penger til familien er ikke det samme som at da har han ikke tid til å gi mor oppmerksomhet og barna omsorg og tid?

Min samboer jobber og tjener penger til familien vår, og greier likevel å gi meg den daglige oppmerksomheten jeg trenger og en bukkett blomster i ny og ne. På samme måte som at jeg jobber full tid og tar meg godt av han.

Slik jeg ser det har mannen hennes sanysnligvis tatt denne dama for gitt helt til hun nå har funnet seg en ny, og da skal hun være syndebukken og være den som bør skamme seg.

Synes anonym venn gjør sitt beste når det gjelder rådgivning, og uansett bør man legge vekt på hva som er best for barnet, ikke foreldrene. Men de trenger hjelp av familierådgivere og advokater også.

[Bård]

Joda, jeg skjønner hvor du kommer fra egentlig. Jeg har prøvet å være ærlig med henne hele veien. Og hun vet at jeg synes det med den nye typen var et dårlig trekk. Jeg har sagt til henne at det ikke skulle være pga den nye typen at ekteskapet gikk i stykker, men pga at forholdet ikke gikk lenger og mannens meget dårlige oppførsel.

Og at hun ikke orker mannen sin kan jeg forstå, det er ikke bare jeg som har merket hvordan han er. Han er eiesyk, sykelig sjalu, og gir henne ikke rom for noe privatliv. Han driver med verbalt misbruk også.

Sier ikke dette for å beskytte henne, for jeg mener at hun har skyld i dette også. Men slik jeg ser det, gjør han alt for å "hevne" seg på henne, for at hun valgte å gå. Han har til og med satt hennes egne foreldre opp mot henne. Jeg er egentlig for å prøve alt man kan for å få ordnet opp i et forhold, spesielt når det er barn innvolvert. Men i dette tilfellet virker det ikke som om barnet deres har noe godt av å oppleve 'hat' til hverandre.

Jeg har foreslått at de skulle få noen i familien eller nære venner til å ta vare på barnet til de får ordnet opp, men det har ikke skjedd.

Vet at de trenger proffesjonell hjelp, men jeg kan ikke slutte å være venn heller. Men som sagt prøver jeg så godt jeg kan å være ærlig, men til syvende og sist må hun følge sitt eget hjerte.

Du høres i hvert fall ut som en ekte venn!

Forøvrig er det jo en trist historie. Beskrivelsen du gir av mannen i det siste innlegget gir henne god grunn til å bryte ut av forholdet.

[Bård]

Det beste for barnet å bli hos en som ikke greier å holde barnet utenfor krangelen, men som skjeller ut mor foran barnet? Som snakker dritt om mor til barnet? Nei, vet du hva, dette er IKKE den som bør være omsorgsperson. Han kommer garantert til å bruke barnet mot moren.

Kan godt hende moren er korttenkt og selvsagt er det ikke kjekt for far at hun har funnet en ny, men det er tydeligvis gode grunner utenom ny kjæreste til at hun burde komme seg bort fra mannen sin??

Hvis faren ikke har brydd seg noe særlig om jenta før dette, så er det vel ingen grunn til at han skal få hovedomsorgen? Det at en mann har jobb og tjener penger til familien er ikke det samme som at da har han ikke tid til å gi mor oppmerksomhet og barna omsorg og tid?

Min samboer jobber og tjener penger til familien vår, og greier likevel å gi meg den daglige oppmerksomheten jeg trenger og en bukkett blomster i ny og ne. På samme måte som at jeg jobber full tid og tar meg godt av han.

Slik jeg ser det har mannen hennes sanysnligvis tatt denne dama for gitt helt til hun nå har funnet seg en ny, og da skal hun være syndebukken og være den som bør skamme seg.

Synes anonym venn gjør sitt beste når det gjelder rådgivning, og uansett bør man legge vekt på hva som er best for barnet, ikke foreldrene. Men de trenger hjelp av familierådgivere og advokater også.

Enig med deg nå som "Anonym venn" har korrigert mitt inntrykk av fyren. :-)

[Gjest stoiker]

Jeg kjenner jo ingen av de to, men hvis hun er "litt korttenkt" (som du selv skriver) og altså er den som har funnet seg en ny type (kanskje fordi den ansvarsbevisste og FREMSYNTE mannen hennes prioriterer å gi familien og barnet økonomisk trygghet framfor å gi ektefellen all oppmerksomhet) synes jeg at jeg kan se konturene av noe.

Kan det være at hun er grunnleggende mer usikker på seg selv og forholdet (litt dårlig selvtillit) enn han er, og at det hun egentlig søker (i den nye kjæresten) er å bli "bekreftet"? I så fall er det etter mitt skjønn viktig at du evt. hjelper henne til å se dette. Det hun i så fall er i ferd med å gjøre er jo å la sine egne (litt unormalt store?) behov for oppmerksomhet overskygge alle de MULIGHETENE som ligger i forholdet.

Tror det er viktig å se (både for deg og for henne) at en av de vanligste måtene menn viser omsorg på (omsorg=kjærlighet) er å gi familien (og gjerne barnet mer enn moren) ressursmessig trygghet. Da blire det selvsagt mindre tid til henne nå som de har etablert seg og har fått barn enn det var i begynnelsen av forholdet. Det gjelder å se kjærlighet selv om den er pakket inn i ukjent papir, og det gjelder å GI kjærlighet også når den kjerligheten man selv blir til del kommer i en litt rar innpakning.

Jeg lærte mye av å lese dette innlegget fra deg. Likte formuleringen om at kjærlighet av og til kommer innpakket i litt rart papir. Skal huske det, neste gang noen er god mot meg!

Når det gjelder måten far/mann snakker i denne familien, husker jeg hvordan jeg selv "mistet evnen" til å snakke sivilisert og klokt i mitt eget ekteskap. Jeg befant meg så til de grader med ryggen mot veggen, følelsesmessig, at det bare ble bannord og bebreidelser igjn!

Fremdeles får jeg den store skjelven av å snakke med eksen, 2 år etter at jeg flyttet fra ham. Han er ikke noen dårlig person - men forholdet vårt var dårlig! Og jeg følte meg altså med ryggen mot veggen!

Jeg vet ikke om man blir en slik person som andre synes man skal gå fra, når man snakker slik som jeg gjorde til ham når situasjonen toppet seg. Det er ikke sikkert - mener jeg - at det er _personen_ som er dårlig - men hele situasjonen, kjemien, mellom de to.

Det virker jo også som om hun føler seg hjelpeløs i forholdet, siden hun finner seg en annen i stedet for å avslutte det hun har først?

Jeg synes det er lite fruktbart å stemple noen som slemme og andre som mindre slemme. I ekstreme situasjoner - som når vi blir forlatt av en partner - eller som når et forhold ikke fungerer - kan hvem som helst av oss bli så fattige på ord og alternativer, at vi snakker stygt, går inn for å såre, bruker barna mot den andre osv.osv.

Selvfølgelig er vi alle enige i at det ikke er klokt. Men med ryggen mot veggen - når man er redd og såret og frykter for framtida og er redd for å bli forlatt og virkelig har forsøkt, men blir forlatt da også, og.... er det utrolig hva to mennesker som en gang elsket hverandre, kan komme til å si og gjøre.

Stakkars da det vesle barnet som står mellom dem!