Noen refleksjoner fra Frankrike, i «menig Ryans» fotspor

[Mr Kahn]

Selv etter å ha sittet i en sval VW Caravelle med klima-anlegg er det slett ikke ubehagelig å gå ut i den varme juni-solen. Himmelen virket høyere enn hjemme, og det spredte skydekket ga en pause fra solen som gjorde det mulig å se inn i de dype skyggene rundt de formskårne prydbuskene. Jeg husket mitt første besøk her bare noen dager i forveien, nervøs, nesten redd for å bli skuffet; kanskje det ikke er sånn som jeg hadde trodd? Der jeg sto utenfor porten til mitt «Mekka» var det ikke fritt for at hjertet truet med å dytte klumpen i halsen ut i friluft.

Fra parkeringsplassen innenfor hovedporten er det kanskje 150 meters spasertur før en dukker inn mellom grovlegget furu og en masse busker jeg ikke engang aner navnet på. Kongler så svære som vårruller ramlet regelmessig ned og ga meg assosiasjoner til håndgranater. Men det er seksti år siden noen kastet håndgranater her. Stedet er den amerikanske krigskirkegården i Colleville-sur Mer, som ligger på en høyde over Omaha Beach i Normandie.

Gangstiene er belagt med en slags rødbrun asfalt, og tross kongleregnet, barnåler og trafikk er de gullende rene. Forklaringen var å høre i nærheten; en blåsemaskin laget skår av den stillheten og verdigheten som vanligvis rår her. Enda kunne en ikke få øye på gravstøttene, kun to flaggstenger som rager høyt over trærne. Jeg passerte toalettene og skuet bort til informasjonskontoret som ligger på en åpen plass mellom trærne og buskene, men fortsatte nedover så jeg kunne gå runden «mot klokken». Jeg kunne nå se havet langt der nede, og en menneskemengde hadde samlet seg ved et utkikkspunkt med en forklaringstavle innstøpt i midten. Det ble tatt bilder av menn i uniformer og kvinner i 40-tallsmoter, og praten gikk livlig. Den amerikanske dialekten var ikke til å ta feil av.

På vei ned mot strandutsikten så jeg til venstre og fikk øye på selve monumentsfasaden. Stien som fører bort til den var delvis sperret av en gressklipper, men jeg smøg meg forbi og inn på selve fundamentet for å ta byggverket i nærmere øyesyn. Følelsen av ydmykhet var på dette tidspunktet stadig mer påtagende. Jeg gikk tilbake og ut på gangstien igjen, litt raskere nå, jeg hadde enda ikke sett støttene. Men der, rett rundt den slake svingen, der sto de; korsene og stjernene i marmor, hvite, med enkelte grågule sjatteringer. Jeg husket plutselig følelsen den gang jeg sto foran Oddmund og Peder Morsets graver for første gang, frihetsheltene fra Selbu som jeg hadde lest om i Per Hanssons bok «Og Tok De Enn Vårt Liv».

Dette ble nesten for mye. 9387 kors og davidstjerner, de aller fleste av dem med navn, rang, unit, dødsdato og hjemsted. Snorrett, uansett hvilken vinkel en så dem fra. Noen hadde inskripsjonen: «Here rests in honored glory an American Soldier, known but to God». Vandringen langs gangstien, med den beryktede Omaha Beach nede til høyre, og marmorstøttene på venstre side, synes å være uten ende. Jeg gikk inn mellom støttene og leste på noen av dem, og alle de soldatnavnene jeg rakk over kom fra Pennsylvania, Tennessee, North-Carolina eller Georgia. Sersjanter, korporaler, menige og kapteiner, ikke én av disse hadde dødd en naturlig død. Dette var sannelig stedet der en virkelig ønsker å forbanne krigens djevelskap og prise fred og frihet i samme åndedrag.

Ute på gangstien igjen trykket jeg capsen på plass, og besvarte en honnør fra en amerikansk løytnant, som åpenbart satte pris på den respekten jeg hadde utvist ved å gå barhodet inn på gresset mellom støttene. En merkelig følelse av samhørighet med denne soldaten kom over meg i de korte sekundene vi brukte på å passere hverandre. «Sir»! …Ordet lød som et ekko i ørene sammen med fottrinnene som stadig ble svakere bak meg. Den militære hilsenen hadde falt helt naturlig for oss begge.

- Pappaaaaaaaaaaaaaaaaaa !!!!!!… en kjent stemme gnall. Snakk om deja vu! Tankerekken splintres med noe som liknet lyden av bowlingkjegler inne i hodet, Plutt, min lille datter på 7 krever sin fars attention. Jeg hadde gått litt for lenge i mine egne tanker rundt det første besøket, og nå skal oppmerksomheten sannelig rettes der den hører hjemme. – Ja, hva står på? Plutten legger venstre hånd på ryggen og strekker den høyre frem så langt hun rekker. En blomst hun sannsynligvis har plukket ved steingjerdet vaier i den lille hånden. - Jeg vil legge den på en av gravene, pappa! Men hvem? Her er det om å gjøre og være diplomat: - velg hvem du vil, du har 9387 venner her som sikkert ville satt pris på din oppmerksomhet! Plutten går i sikk-sakk mot støttene, og blir sittende på huk ved en av dem. Jeg kan ikke dy meg, i det hun springer bortover gangstien etter fruen og mot nye livsens oppgaver, rusler jeg bort til den ene graven der det vaier en liten blomst. «Roy Hill»…Technician 5 …Oklahoma…død 2. februar 1944. Bare noen måneder om å gjøre, så kanskje du hadde sittet som en av de gamle veteranene oppe ved monumentet og tatt imot blomsten av en liten, ivrig norsk pike, isteden for å ligge her under en kald marmorstein.

Oppmerksomheten går mot selve stranden, der avstanden til vannkanten mellom flo og fjære er et sted mellom 300 og 400 meter fra de høyeste punktene, som kanskje er 70 - 80 meters høyde over havoverflaten på det høyeste. En overlegen «killing field» for en MG 42, Schmeiser eller Mauser. Når en står nede på stranden og skuer opp mot åsene, så kjenner en en slags følelse av håpløshet; hvor redde de må ha vært, disse guttungene. Ut av disse barkassene, bare for å løpe mot den sikre død i et kule- og granatregn. Nok en gang blir jeg revet ut av tankerekken; en amerikaner står inne ved grusbeltet om lirer av seg en mening om priser på caps og T-skjorter. – Fanken heller, hva skulle han med den slags «crap», de virkelige souvenirene var jo «right here». Han graver opp en pose med sand og plukker med seg noen passende store rullesteiner, flirer og forsvinner bak en sandkam. Idéen var ikke fremmed; jeg har selv en stor krukke med sand og rullesteiner, merket Omaha Beach, 60th Anniversery 1944 – 2004.

Jeg rusler tankefull opp den kronglete stien fra stranden til kirkegården. En halvdau amerikansk hamburger i 20-årene har satt seg midtveis, svetten siler av ham. Jeg tusler videre oppover mens jeg tenker mitt om ungdommen nå til dags og de beintrente soldatene som stormet oppover her for ganske nøyaktig 60 år siden. Jeg føler nesten en viss triumf over at jeg ikke engang er svett etter klatreturen opp stien, tross mine 51 år. En nesten morbid tanke slår meg; jeg skylder jaggu disse gutta under marmoren å klatre opp ubesværet i fredstid, da de kunne løpe opp i kuleregnet mens kameratene stupte rundt dem i dynger. Jeg snur meg i porten og tar et stille farvel. Jeg kommer tilbake, snart.

Det ble ikke sagt stort på veien tilbake til Sainte Mere Eglise og en noe sen lunch. Men det er allikevel så uendelig mye å fortelle.

Kanskje senere, hvis du er interessert.

http://www.abmc.gov/no1w.jpg

[flisa]

Vakkert!

[Mr Kahn]

Vakkert!

Så var det da også en vakker opplevelse. Og det gjelder hele turen.

[monsina]

Sterkt! Godt at det gjør inntrykk, som du sier ikke på alle, men på noen. At noen klarer å ta inn over seg bitte litt av hva de opplevde, disse unge menneskene, det dreier seg om gutter av kjøtt og blod som slåss og falt, unge og redde og uerfarne.

Det sørgelige er jo at stadig nye generasjoner av unge,redde og uerfarne mennesker gjennomlever krig og ufred hver dag, hele året, fortsatt, oftest for andre og mindre viktige årsaker.

[Gjest malun]

Takk for skildringen. Den var sterk.

Og ja, jeg er interessert!

[camilla1234]

Sterkt skildret!

Har vært der selv for noen år siden, og det gjorde inntrykk.