settes AD/HD diagnosen etter kjønn?

[Gjest Timari]

Som dere sikkert har skjønt så er jeg rimelig forvirra når det gjelder kunnskapen om ADHD. jeg trodde lenge at jeg visste mer men må innse at jeg ikke gjør det. Kanskje det er en del av det å være student. i begynnelse skjønner man alt, så må en innse at en egentlig ikke har skjønt så mye. Så jeg må få oppklart en del ting her.

Er det slik at det ikke er påvist noen som helst forandringer i hjernen i hos de som har ADHD i forhold til normaltfungerende? Trodde først at det var påvist en nevrobiologisk forstyrrelse i hjernen

Hvis det virkelig er slik at diagnosen hovedsakelig settes etter kjønn, er det da lett å "bløffe" seg til en diagnose? Kan man egentlig vite med sikkerhet at et barn/voksen virkelig har ADHD?

Også lest at Ritalin kan virke mot dårlig konsentrasjon mot alle, også de som ikke får diagnosen ADHD. Derfor kan ikke det faktum at medisinen virker forklare om barnet har ADHD.

Noen som kan oppklare dette her? Er det som jeg leser riktig?

[Dorthe]

Jeg har hatt min til utredning hos BUP tre timer hos en student. Han sendte først en rapport på at minstemann fyllte alle kravene til ADHD og at de ville prøve ham ut på medisiner. Så gikk det to uker og så fikk jeg en rapport hvor det sto at siden faren til minstemann protesterte på diagnosen, hadde han ikke ADHD og derfor ville de gjerne ha ham til lekeobservasjon noen ganger til.

Synes du det hørtes veldig seriøst ut?

Dessuten sto det at ingen observasjoner hittil oppfylte kravene til ADHD.

[chanti]

Hvis du går inn på sidene til adhd foreningen , finnes det mange sider med svar på det du spør om . www.mbd.no

[tomja]

Når man skjønner at man ikke har skjønt alt så har man vel i grunnen skjønt mye:-) Når det gjelder adhd så er min erfaring at man ikke kan generalisere i patologien. Med det mener jeg at gruppen "adhd-barn" ikke er så homogen som man skulle tro. Det er likevel noen trekk som er felles. Det er enighet om at det er en nevrobiologisk forstyrrelse i hjernen knyttet til dopamin.Denne enigheten har vokst frem fra at det tidligere ble sett på som en sykdom, hjernebetennelser, skader ved fødsel, infeksjoner mm.

Nå er det vel sånn at innenfor psykiatrien er det lite som er bevist i form av håndfaste bevis. Man har kommet frem til diagnosekriterier som må oppfylles for å stille en diagnose. Dette er også forskjellig alt ettersom hvor i verden du befinner deg. ICD-10 og dsm-iv gir ulike kriterier for å få stilt en diagnose.

Jeg har aldri erfart at diagnosen hovedsakelig settes etter kjønn. Likevel må det sies at det er en kjent sak at det er en overdiagnostisering for gutter mens det hos jenter er store mørketall. Det er en langvarig prosess å få stilt en slik diagnose, opptill to år, slik at det å bløffe seg til en diagnose (jeg regner med at det er barn/ungdom du snakker om) vil være vanskelig og lite lønnsomt med de stigma som diagnosen fører med seg.

Når det gjelder bruk av Ritalin som jo er et sentraltstimulerende stoff, har den virkning som andre sentralstimulerende stoffer har.Det vil ikke være adekvat å kunne bruke virkningen av stoffet mot diagnostiseringen.

[Gjest bebba]

AD/HD er blitt en sekkediagnose, og de siste årene er misbruk av begrepet blitt mer og mer påfallende.

[tomja]

AD/HD er blitt en sekkediagnose, og de siste årene er misbruk av begrepet blitt mer og mer påfallende.

Enig! Spesielt i skolesektoren er begrepet nærmest blitt ett begrep som dekker elevers "uønskede" adferd i alt for stor grad!

[Gjest bebba]

Enig! Spesielt i skolesektoren er begrepet nærmest blitt ett begrep som dekker elevers "uønskede" adferd i alt for stor grad!

Det er der jeg jobber, og der jeg har min erfaring fra. Jeg har mastergrad i spesialpedagogikk fra USA, og det eksisterer ulike kriterier mellom USA og Europe selvom fenomenet såklart er det samme. Skolen kan ikke sette diagnose, men får dem fra andre instanser. Det er også en god del lærere som gikk igjennom lærerskole uten å høre om denne diagnosen deriblant jeg som gikk på lærerskole tidlig på 80-tallet. Jeg fikk først profesjonell kunnskap via spesped studiene for fem år siden. Det må også gjelde andre yrkesgrupper.

[tomja]

Det er der jeg jobber, og der jeg har min erfaring fra. Jeg har mastergrad i spesialpedagogikk fra USA, og det eksisterer ulike kriterier mellom USA og Europe selvom fenomenet såklart er det samme. Skolen kan ikke sette diagnose, men får dem fra andre instanser. Det er også en god del lærere som gikk igjennom lærerskole uten å høre om denne diagnosen deriblant jeg som gikk på lærerskole tidlig på 80-tallet. Jeg fikk først profesjonell kunnskap via spesped studiene for fem år siden. Det må også gjelde andre yrkesgrupper.

Skolen har også så smått tatt til seg andre yrkesgrupper for å kompensere litt for den manglende kunnskapen. Barnevernspedagoger og vernepleiere får i økende grad jobber i skoleverket, samtidig som helse/sosial utdanningene tar for seg denne problematikken mer på alvor enn tidligere. Nye impulser på en slik arena vil forhåpentligvis virke positivt og stimulerende både i forhold til forebyggende arbeid og til en bedre kunnskap.

[Gjest bebba]

Skolen har også så smått tatt til seg andre yrkesgrupper for å kompensere litt for den manglende kunnskapen. Barnevernspedagoger og vernepleiere får i økende grad jobber i skoleverket, samtidig som helse/sosial utdanningene tar for seg denne problematikken mer på alvor enn tidligere. Nye impulser på en slik arena vil forhåpentligvis virke positivt og stimulerende både i forhold til forebyggende arbeid og til en bedre kunnskap.

Barnevernspedagoger og vernepleiere kommer i økende grad inn i skolene sammen med spesialelever. Vi kan godt diskutere denne utviklingen med å spre elever ut til alle skoler hvor det ikke finnes kompetanse til å gi dem de beste tilbudene. Jeg er desverre redd for at mange har tapt når spesialskolene ble nedlagt.

[Pascale1365380717]

Mener du kjønn eller skjønn?

[Gjest Timari]

Mener du kjønn eller skjønn?

he he godt spørsmål. jeg mente skjønn

[Gjest Timari]

Mener du kjønn eller skjønn?

skjønner at det kan ha blitt litt misforståelser og morsomheter ut fra min skrivefeil her. det går litt fort i svingene her. Må bare le av det men håper flesteparten skjønte hva jeg siktet til. Må skjerpe meg litt med skrivefeilene her i fremtiden.

he he

[Gjest mamma'n hans]

AD/HD er blitt en sekkediagnose, og de siste årene er misbruk av begrepet blitt mer og mer påfallende.

Nå er jeg helt uenig med deg!

Jeg er ikke alene her inne om å oppleve at jeg har barn med ADHD, og må kjempe for å få barnet undersøkt. Så får barnet diagnosen, men pedagogene er uenige og gir stort sett blaffen i det lærebøkene sier om tiltak. De bare forsetter som før og klager på barnets oppførsel.

Som jeg har skrevet i et annet innlegg her - spesialpedagogen til mitt barn, sa først fra om at "Dette kan jeg mye om, jeg har nemlig spesped! Ditt barn har _ikke_ adhd!" Deretter gikk hun videre med å beskrive problem etter problem som er typiske for adhd-barn, noe jeg påpekte. Til slutt sa hun at "Jo, dersom man går ut fra at barnet _har_ adhd, forklarer det mesteparten av de problemene som det har!"

Dessuten er det jo et kjent filosofisk spørsmål - om det er høna eller egget som kommer først! Jeg har gått på kurs der jeg har lært endel teknikker som virker. Det er bare det at når man får lagt et nusselig lite barn i sine hender, og aner fred og ingen fare, og så får et liv med et adhd-barn, kan man fort komme inn i et uventet og uheldig mønster. Det gjør ikke saken noe enklere at adhd faktisk har en tendens til å gå i familier - så kanskje minst en av foreldrene også sliter med samme problematikken, og kanskje også søsken og annen slekt?

Når man da så kommer ut for pedagoger som mener at diagnosen i tillegg blir misbrukt - Gud alene vet til hva - i stedet for å se sammenhengene her og heller bidra med konstruktive tiltak - ja da...

Men med den holdningen at adhd-diagnosen misbrukes, er ikke veien lang til å falle ned på gamle fordommer: Dårlige foreldre, dårlig oppdragelse! Bare se på dem, de er like ille, alle mann!

Ja, det kan godt tenkes det. Og du, med din spesialkompetanse, burde faktisk skjønne hvorfor!

[frosken]

Nå er jeg helt uenig med deg!

Jeg er ikke alene her inne om å oppleve at jeg har barn med ADHD, og må kjempe for å få barnet undersøkt. Så får barnet diagnosen, men pedagogene er uenige og gir stort sett blaffen i det lærebøkene sier om tiltak. De bare forsetter som før og klager på barnets oppførsel.

Som jeg har skrevet i et annet innlegg her - spesialpedagogen til mitt barn, sa først fra om at "Dette kan jeg mye om, jeg har nemlig spesped! Ditt barn har _ikke_ adhd!" Deretter gikk hun videre med å beskrive problem etter problem som er typiske for adhd-barn, noe jeg påpekte. Til slutt sa hun at "Jo, dersom man går ut fra at barnet _har_ adhd, forklarer det mesteparten av de problemene som det har!"

Dessuten er det jo et kjent filosofisk spørsmål - om det er høna eller egget som kommer først! Jeg har gått på kurs der jeg har lært endel teknikker som virker. Det er bare det at når man får lagt et nusselig lite barn i sine hender, og aner fred og ingen fare, og så får et liv med et adhd-barn, kan man fort komme inn i et uventet og uheldig mønster. Det gjør ikke saken noe enklere at adhd faktisk har en tendens til å gå i familier - så kanskje minst en av foreldrene også sliter med samme problematikken, og kanskje også søsken og annen slekt?

Når man da så kommer ut for pedagoger som mener at diagnosen i tillegg blir misbrukt - Gud alene vet til hva - i stedet for å se sammenhengene her og heller bidra med konstruktive tiltak - ja da...

Men med den holdningen at adhd-diagnosen misbrukes, er ikke veien lang til å falle ned på gamle fordommer: Dårlige foreldre, dårlig oppdragelse! Bare se på dem, de er like ille, alle mann!

Ja, det kan godt tenkes det. Og du, med din spesialkompetanse, burde faktisk skjønne hvorfor!

Å si at adhd er en sekkebetegnelse som kanskje blir misbrukt, åpner vel ikke nødvendigvis for økt forekomst av gamle fordommer. Tvert i mot, så kan man argumentere for betydningen av at hvert enkelt barn kartlegges nøye på mange områder, da adhd-diagnosen kanskje rommer flere undergrupper med betydningfulle forskjeller. At det for noen barn finnes bedre forklaringsmodeller mht deres atferd, er også viktig etter min mening.

At omsorgssvikt kan gi atferdsproblemer og derfor ikke må glemmes, innebærer ikke at foreldre i utgangspunktet skal mistenkeliggjøres.

Jeg synes det er et problem at mange etterhvert har hørt en del om adhd - og tilsvarende lite om andre årsaker til problemer i skolesituasjonen mm. Av og til "ropes" det litt vel høyt om mulig adhd med en gang et barn er litt annerledes enn gjennomsnittsbarnet.

[Gjest mamma'n hans]

Å si at adhd er en sekkebetegnelse som kanskje blir misbrukt, åpner vel ikke nødvendigvis for økt forekomst av gamle fordommer. Tvert i mot, så kan man argumentere for betydningen av at hvert enkelt barn kartlegges nøye på mange områder, da adhd-diagnosen kanskje rommer flere undergrupper med betydningfulle forskjeller. At det for noen barn finnes bedre forklaringsmodeller mht deres atferd, er også viktig etter min mening.

At omsorgssvikt kan gi atferdsproblemer og derfor ikke må glemmes, innebærer ikke at foreldre i utgangspunktet skal mistenkeliggjøres.

Jeg synes det er et problem at mange etterhvert har hørt en del om adhd - og tilsvarende lite om andre årsaker til problemer i skolesituasjonen mm. Av og til "ropes" det litt vel høyt om mulig adhd med en gang et barn er litt annerledes enn gjennomsnittsbarnet.

Helt enig med deg!

Men skal jeg velge mellom å være dårlig forelder og stå for omsorgssvikt, eller en adhd diagnose som beskriver den faktiske situasjonen...

Kanskje er bare ordvalget uheldig - kanskje var ikke meningen at adhd-begrepet misbrukes - men at det brukes galt eller unøyaktig. Da er jeg enig.

Men i uttrykket å misbruke en diagnose, legger jeg faktisk mest vekt på ordet _misbruke_. I betydningen å kalle en spade noe annet enn en spade, å kalle "dårlig oppdragelse" for adhd - f.eks.

Jeg har mange år bak meg som dårlig mor, jeg, skjønner du - før det kom for en dag at dette er adhd. Så jeg er nok temmelig hårsår.

[chanti]

AD/HD er blitt en sekkediagnose, og de siste årene er misbruk av begrepet blitt mer og mer påfallende.

Må nok rette lit på deg der . Den tidligere mbd diagnosen var en litt mere "sekkediagnose enn dagens adhd diagnose , som er mere spesifikk .

[chanti]

Nå er jeg helt uenig med deg!

Jeg er ikke alene her inne om å oppleve at jeg har barn med ADHD, og må kjempe for å få barnet undersøkt. Så får barnet diagnosen, men pedagogene er uenige og gir stort sett blaffen i det lærebøkene sier om tiltak. De bare forsetter som før og klager på barnets oppførsel.

Som jeg har skrevet i et annet innlegg her - spesialpedagogen til mitt barn, sa først fra om at "Dette kan jeg mye om, jeg har nemlig spesped! Ditt barn har _ikke_ adhd!" Deretter gikk hun videre med å beskrive problem etter problem som er typiske for adhd-barn, noe jeg påpekte. Til slutt sa hun at "Jo, dersom man går ut fra at barnet _har_ adhd, forklarer det mesteparten av de problemene som det har!"

Dessuten er det jo et kjent filosofisk spørsmål - om det er høna eller egget som kommer først! Jeg har gått på kurs der jeg har lært endel teknikker som virker. Det er bare det at når man får lagt et nusselig lite barn i sine hender, og aner fred og ingen fare, og så får et liv med et adhd-barn, kan man fort komme inn i et uventet og uheldig mønster. Det gjør ikke saken noe enklere at adhd faktisk har en tendens til å gå i familier - så kanskje minst en av foreldrene også sliter med samme problematikken, og kanskje også søsken og annen slekt?

Når man da så kommer ut for pedagoger som mener at diagnosen i tillegg blir misbrukt - Gud alene vet til hva - i stedet for å se sammenhengene her og heller bidra med konstruktive tiltak - ja da...

Men med den holdningen at adhd-diagnosen misbrukes, er ikke veien lang til å falle ned på gamle fordommer: Dårlige foreldre, dårlig oppdragelse! Bare se på dem, de er like ille, alle mann!

Ja, det kan godt tenkes det. Og du, med din spesialkompetanse, burde faktisk skjønne hvorfor!

Det er nok vi foreldrene som er eksperter på våre barns diagnoser . Har man sett en adhd unge , ja da har man sett en . Selv om det er røde tråder i disse barna , er de veldig ulike og gir utslag på forskjellige måter . Må her få sitere Pål Zeiner : Noe av det første han lærer bort til faggrupper i sine foredrag er en ny bokstavkombinasjon som er noe av det viktigste i arbeidet med disse barna "HPM - som betyr Hør På Mor !."

[Gjest mamma'n hans]

Det er nok vi foreldrene som er eksperter på våre barns diagnoser . Har man sett en adhd unge , ja da har man sett en . Selv om det er røde tråder i disse barna , er de veldig ulike og gir utslag på forskjellige måter . Må her få sitere Pål Zeiner : Noe av det første han lærer bort til faggrupper i sine foredrag er en ny bokstavkombinasjon som er noe av det viktigste i arbeidet med disse barna "HPM - som betyr Hør På Mor !."

HPM - for en flott bokstavdiagnose! Den skal jeg sannelig huske!

Ha en fortsatt fin dag!

[Gjest bebba]

Må nok rette lit på deg der . Den tidligere mbd diagnosen var en litt mere "sekkediagnose enn dagens adhd diagnose , som er mere spesifikk .

Den tidligere MBD diagnosen ble mye mindre brukt enn AD/HD blir brukt i dag. Det er en eksplosjon i diagnostisering av barn.

[Gjest bebba]

Nå er jeg helt uenig med deg!

Jeg er ikke alene her inne om å oppleve at jeg har barn med ADHD, og må kjempe for å få barnet undersøkt. Så får barnet diagnosen, men pedagogene er uenige og gir stort sett blaffen i det lærebøkene sier om tiltak. De bare forsetter som før og klager på barnets oppførsel.

Som jeg har skrevet i et annet innlegg her - spesialpedagogen til mitt barn, sa først fra om at "Dette kan jeg mye om, jeg har nemlig spesped! Ditt barn har _ikke_ adhd!" Deretter gikk hun videre med å beskrive problem etter problem som er typiske for adhd-barn, noe jeg påpekte. Til slutt sa hun at "Jo, dersom man går ut fra at barnet _har_ adhd, forklarer det mesteparten av de problemene som det har!"

Dessuten er det jo et kjent filosofisk spørsmål - om det er høna eller egget som kommer først! Jeg har gått på kurs der jeg har lært endel teknikker som virker. Det er bare det at når man får lagt et nusselig lite barn i sine hender, og aner fred og ingen fare, og så får et liv med et adhd-barn, kan man fort komme inn i et uventet og uheldig mønster. Det gjør ikke saken noe enklere at adhd faktisk har en tendens til å gå i familier - så kanskje minst en av foreldrene også sliter med samme problematikken, og kanskje også søsken og annen slekt?

Når man da så kommer ut for pedagoger som mener at diagnosen i tillegg blir misbrukt - Gud alene vet til hva - i stedet for å se sammenhengene her og heller bidra med konstruktive tiltak - ja da...

Men med den holdningen at adhd-diagnosen misbrukes, er ikke veien lang til å falle ned på gamle fordommer: Dårlige foreldre, dårlig oppdragelse! Bare se på dem, de er like ille, alle mann!

Ja, det kan godt tenkes det. Og du, med din spesialkompetanse, burde faktisk skjønne hvorfor!

Jeg er stort sett enig i det du skriver, men jeg med min spesialpedagogiske kompetanse reagerer på at diagnosen blir brukt for å spare tid og penger til å lete etter riktig diagnose. Det er mange feildiagnoser ute og går. Jeg har aldri gitt inntrykk av at dette dreier seg om dårlige foreldre eller slemme barn. Jeg har faktisk privat også mye erfaring med diverse 'tabu' diagnoser.

Jeg vet hva slags vanvittig kamp det er å få diagnosen satt, men jeg vet også at kunnskapen er for liten hos diverse fagfolk. Det gjelder ikke bare spesialpedagoger. Problemene avslutter ikke når diagnosen er satt.