Hvordan leve videre etter å ha bli bedratt?

[nikka1365380494]

For ca 6 uker siden fant jeg ut at mannen min (gjennom 15 år)har vært utro. Jeg hadde jo hatt mistanke om det, men ble allikevel helt knust. Vi ble enige om å flytte fra hverandre, men ombestemte oss, både av hensyn til våre 3 barn, og det faktum at vi elsker hverandre. Den første tiden etter avsløringen, ble mine første antagelser om hvem han hadde vært utro med, hverken bekreftet eller avkreftet. Jeg valgte jo da å tro at det var med den. Mannen min la lokk over saken, ville ikke snakke mye om det. I ettertid avkreftet han at det var med den jeg trodde, men ville ikke si med hvem. Både av hensyn til henne (hadde lovet dyrt og hellig) og av hensyn til meg! Forholdet var imidlertid avsluttet, noe det ble umiddelbart ved avsløringen. Dette er helt sikkert. Jeg syntes allikevel det var veldig sårende at han ikke kunne snakke om det, føltet at han fortsatt sviktet meg. Fant etterhvert selv ut at det var med en kvinne på jobben hans, noe han har bekreftet, og som han synes er problematisk, fordi han ikke vil at det skal komme ut på arbeidsplassen. Han har hele tiden presisert at forholdet kun har vært av seksuell karakter, og aldri vært i tvil om at det var meg han følte for. Jeg kan nevne at sidespranget hans varte i ca 3 mnd, med en hyppighet på ca 1 gang i uka. I tillegg har det vært veldig mye kontakt pr telefon og sms-meldinger.

Problemet nå er at jeg ikke klarer å legge dette bak meg. Jeg ønsker virkelig å komme videre i forholdet vårt. Vi elsker hverandre svært høyt, han viser det daglig med ord og kjærtegn. Jeg viser det også til han, samtidig som jeg er veldig tydelig på at jeg har det veldig vondt, og at livet føles svært vanskelig nå. Har aldri hatt det slik før. Jeg ønsker å snakke ut, har et stadig behov for å få ut alt jeg går og tenker på. Han mener derimot at han ikke kan bidra med noe, og ønsker heller at jeg skal snakke med en 3. person. Det er noe jeg ikke ønsker, både fordi jeg føler at det er han som innehar svarene jeg søker, og fordi jeg ikke er spesielt utadvendt hva mine følelser angår overfor andre. Synes det er så leit at vi ikke kan ha en åpen dialog, og at han kan være den støtten jeg føler at jeg trenger. Ønsker veldig gjerne hans tanker også om det som har skjedd. Merker at jeg er langt nede psykisk nå, men er usikker på hvorvidt han virkelig forstår alvoret. Jeg må presisere at et brudd er uaktuelt, vi er veldig glade i hverandre.

Uskikker på hva jeg kan eller bør gjøre. Skriver "jeg", fordi jeg føler at det er mitt problem.

På forhånd takk for svar.

[Gjest sammeliv]

Du legger deg flat for han ved å "godta" at han ikke vil snakke om det.Han har handlet feil og du er den som trenger å få svar på dine spm,da får han stå til annsvar for det han har gjort og forklare å svare så godt han kan.At en 3 person ikke skal inn i bildet synes jeg er egoistisk av han.Hvis du har behov for å snakke med en utenforstående så ta han med på "ekteskaps rådgiver" eller noe i den sjangeren.Dette vil gnage på deg for evig tid hvis du ikke får det ut.

Hvis han er gald i deg gjør han det for deg siden han er den som har satt dere i denne siyuasjonen.

[Gjest krev familieterapi]

Du må kunne sette krav til hva du trenger for å kunne gå videre, og et helt naturlig krav er at dere går til samtaler hos en tredjepart. Dere bør ikke ta stilling nå til hva dere kommer til å snakke om, dette er en profesjonell person som vil kunne stille riktige spørsmål, uavhengig om dere er flinke til å utlevere dere eller ikke.

Fastlegen eller kommunen kan hjelpe dere å finne en rådgiver som dere kan snakke med.

Dere finner ut om dere også trenger individuelle samtaler (hvis f.eks du føler at du trenger å snakke om ting uten at han er tilstede).

Han kan ikke nekte dette, be evt fastlegen din kalle inn begge til en samtale hvis det gjør det lettere å få ham på banen.

[Craven]

Du legger deg flat for han ved å "godta" at han ikke vil snakke om det.Han har handlet feil og du er den som trenger å få svar på dine spm,da får han stå til annsvar for det han har gjort og forklare å svare så godt han kan.At en 3 person ikke skal inn i bildet synes jeg er egoistisk av han.Hvis du har behov for å snakke med en utenforstående så ta han med på "ekteskaps rådgiver" eller noe i den sjangeren.Dette vil gnage på deg for evig tid hvis du ikke får det ut.

Hvis han er gald i deg gjør han det for deg siden han er den som har satt dere i denne siyuasjonen.

Jeg ble i ca ett år før jeg avlørte sviket. I mitt tilfelle handlet det ikke om noe fysisk, men alt annet: Følelser, SMS-sex og telefon-sex. Det var i sanneheten ille nok.

I motsetning til din mann, la min samboer seg totalt flat med en gang. Vi har snakkert hindrevis av timer om hvorfor dette skjedd og hva som skjedde. Hun har aldri gitt uttrykk for at nok er nok, hun skjønner at min sorg og sinne må ut.

Det har likevel ikke alltid vært nok, ballongen har sprukket flere ganger. Men vi har hentet oss inn igjen, og snakket og snakket.

Nå har det gått vel ett år. Vi er fortsatt langt fra mål. Jeg leser om de som bruker både 3 og 4 år på å bli ferdig med utroskap. Det skjønner jeg godt. Å bli bedratt og sviktet av den man har nærmest, er en slik sjelsettende opplevelse at det kan sammenlignes med å oppleve dødsfall i nær familie.

Ja, dette er enda sterkere: For i tillegg til sorg og fortvilelse, får man i tillegg raseri og sinne å kjempe med. Dessuten finnes det jo ingen tillit tilbake.

Mitt råd: Du må kreve at han stiller opp. Det er han som har sviktet deg og da er det du som som stiller kravene for hvordan dere skal komme videre,

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Å bli bedratt slik som du har blitt gjennom lengre tid oppleves fryktelig vanskelig. Ikke bare er det kontakten han har hatt bak din rygg med en annen kvinne i hemmelighet. Enda mer er det tillitsbruddet som kommer etter en slik historie. Den personen som du hadde full tillit til har sviktet deg. Klart det da gjør vondt og svir. Og det går ikke fort over. Men hver gang du kjenner at du kan stole på mannen din igjen, kommer tryggheten og tilliten langsomt tilbake. Det er som å bygge opp stein på stein på nytt.

En utroskapshistorie er fæl for begge parter, men det betyr ikke at alt håp er ute. Når dere begge vil fortsette sammen videre, er det mye håp. Men dere kommer ikke utenom å ta tak i saken og jobbe dere gjennom krisen den har utløst i forholdet.

Dere må begge på banen. Det er helt sentralt at din mann ikke lukker seg inne og nekter å snakke om saken og svare på alle dine spørsmål. Fortsetter han med det, vil det temmelig sikkert føre dere lenger fra hverandre, og forholdet vil skades enda mer.

Mange trenger en 3.person for å hjelpe seg til å komme igang med gjenoppbyggingen av tilliten. Dere vil ikke det, sier du. Men da håper jeg virkelig at dere begge to, og spesielt din mann, forstår at han må være aktiv selv, og vise deg at han mener det hans sier, at det er bare deg han føler for og ingen andre.

Stikkordet er RESPEKT. Omsatt i virkelig liv betyr det å akseptere at du lider, selv om han ikke forstår det, og at han ikke avviser din uro og dine spørsmål. Han må snakke til deg om hva han har holdt på med i 3 måneder og hva det var som drev ham. Og han må fortelle deg at han vil gjøre alt for å ikke være utro igjen.

Dere kommer altså ikke utenom å snakke sammen om denne krisen.

Sett i gang og ta intiativet.

Forsøk å ha problemfrie dager. Ikke velt ut om problemet hver dag.

Gjør glade og positive ting sammen. Det bygger opp forholdet.

Les om utroskap her på Dol under artikler.

[nikka1365380494]

Ønsker å takke alle for verdifulle bidrag. Ønsker å si at det går mye bedre nå. Mannen min har forstått alvoret, og vi har fått til en veldig fin dialog. Tror aldri vi har vært så nærme hverandre noensinne. Vi har gradvis nærmet oss hverandre, fått tillitt, etterhvert som vi har oppdaget at konsekvensene av det vi sier eller spør om blir positive, og ikke negative. Nå skal vi på tur sammen for å oppleve noe hyggelig igjen. Vi er også begge klare over at dette vil ta tid, og at jeg fortsatt har dårlige perioder, med det er en tid vi er villige til å bruke for hverandre.

Takk igjen.

[Gjest Maiamia]

Hei!

Dette må være helt forferdelig for deg!! I vertfall når dere har vært sammen i 15 år!!

At han kunne gjøre noe sånt med deg er utrolig!

Jeg personelig hadde aldri i verden gått tilbake til han, selv om jeg hadde elsket ham!

Fordi, mange som er utro er det igjen!!

Hvordan vet du at han ikke vil gjøre det igjen? Fordi du stoler på han? ja, men det gjorde du vel også mens han bedro deg i tre mnd.

Synes så synd på deg at jeg har en ekkel følelse inne i meg! Fordi jeg vet at om min mann hadde bedratt meg, så hedde jeg blitt helt totalt knust. Og jeg vil nesten si at de som er utro ikke elsker den personen de er sammen med. Men at de bare er GLAD i den personen. Akuratt som man blir i hunden sin..

Skjønner at du ikke kan bryte ut av forholdet, når det gjelder ekteskap gjennom 15 år og i tilleg barn.

Men jeg vil du skal tenke over en ting: Hvordan tror du at du ville hatt det alene sammen med ungene? Det tar selvfølgelig lang tid å komme over et brudd, men i etterkant slipper du denne følelsen du har nå.

Du vil aldri miste den etter dette. Hver gang dere kanskje er ute sammen og kaster et blikk på andre damer eller at en dame skulle flørte litt med han, så vil denne følelse spise deg opp innvendig!

Jeg hadde vært gift med min mann i 10 år da han bedro meg med en kollega!

Jeg ble knust og gikk fra han, men elsket han jo, så jeg gav han en sjans til.

Men etter to mnd måtte jeg gå. For når han dro på byen satt jeg å gråt hele tiden. Da var jeg sikker på at han ikke var trofast. Gikk fra han igjen og sa at jeg bare ikke kunne leve med at han hadde trukket meg så langt ned i søla. Gikk ned 15 kilo!! Bare fordi jeg var stressa i følelsene mine. Angsten spiste opp fettet og psyken min.

Kan ikke få sagt hvor godt jeg har det nå!! Hadde glemt meningen med livet, men etter at jeg forlot ham(selv ommdet var som å forlate en ved alteret) gjorde jeg det rette for min egen del og ungene! De har det også bedre nå, som mamma og pappa har det bra! Nå kan han jo pule rundt akuratt som han vil og det samme kan jeg!

Ellers får du ta igjen med samme mynt, selv om det er en UTROLIG dårlig løsning.

Da hadde han i vertfall skjønt hvordan dette sårer!

Lykke til videre!!

[Gjest Nikita-1]

Hei.

Det er ikke lett å komme over noe slikt. For snart ett år siden, tok jeg min mann i å være utro. Via sms oppdaget jeg at han hadde hatt et forhold til ei som var myyye yngre. Grisete sms som ikke egner seg på trykk her, så det levnet ingen tvil om hva som hadde skjedd.

Vel - det mest plagsomme var at han ikke ville innrømme annet enn det lille jeg først hadde funnet ut. Han hadde bare hatt sex med henne en gang for lenge siden. Men hva da med ferske sms-meldinger? Hva med alle de gangene han var alene på byen, treninger han plutselig skulle på 1 time før det begynte osv...

Men nei, han blå-nekta. Med kvinnelig intuisjon, og en porsjon fornuft og magefølelse - fant jeg ut av mye mer. Jeg fikk utdrag av gamle mobil-lister der jeg så hvor mange sms og tlf samtaler de hadde hatt igjennom... og det var mye mer enn han ville innrømme. Da jeg konfronterte han med det, kom innrømmelsen. Men hele tiden bare på det jeg allrede hadde funnet ut av. Det sliter fryktelig, og er noe av grunnen til at jeg overhode ikke stoler på ham enda. Etter snart 1 år. Jeg ønsket virkelig at han flyttet ut for en periode slik at jeg kunne "ta og føle" litt på den følelsen av å være alene, og tenke i fred. Men det ble aldri noe av, noe jeg angrer sterkt på i dag. Det har ødelagt mye for meg, for jeg har gått og trått i det hele tiden uten å få tid til å gruble, tenke, fundere osv. på hva som er best for meg og ungene våre.

Du kommer ALDRI til å glemme det. Håpet er å kunne legge det bak seg og ikke la det bli en del av hverdagen. Rett etter avsløringen prega det meg mye, så ble det mindre og enda litt mindre. Men det er små ting som plutselig får meg til å tenke på ting som gjør vondt. Det kan være kommentarer fra min mann, det kan være en overskrift i avisen, det kan være program på tv.. osv.

Hva med den intime kontakten dere imellom? Rett etter avsløringen var ikke sex det første jeg tenkte på. Enda vi har hatt det veldig bra på det området, også mens han bedro meg. Han har også sagt at vi har det bra sexuelt til kompis og til et par kollegaer - i all fortrolighet. Så de syns det var så utrolig rart at han hadde gått til det skritt. Men ifølge min mann, handlet det om å "være litt konge", ha litt "makt", kunne be om og "forlange" og bare med et knips så var hun der på rygg for han... Det var ikke et "kone-emne" i henne. Hun var kun for sex. Men allikevel. Det sårer, fordi det vi to hadde sammen, trodde jeg var spesielt og godt fordi det var oss to. Nå vet jeg at han kan dele den biten av seg selv med "hvem som helst", og det slår knytteneven i magen på meg. Jeg kan ikke det. Fortroligheten er borte. Åpenheten fra min side også, når det gjelder intim kontakt. Redd for å bli såret, hva han tenker på, sammenligning... osv.

Så - noe er ødelagt for livet, og jeg vet ikke om vi klarer dette. Men ønske om å ha to hjem til ungene våre, reserve-mamma osv. det frister overhode ikke. Eneste grunn vi holder sammen for, er ungene. Jeg hadde heller valgt å gå fra ham og ha kjærlighetssorg den tid det måtte ta, og så komme meg videre om det ikke var for ungene.

Noen lærer seg å leve med det, andre ikke. Kommer helt an på følelsene dine. Så mitt råd er: Ikke bestem deg for noe enda, ta en dag av gangen og gi det tid. Alt er faktisk avhengig av hvordan han takler situasjonen med deg og om han skjuler ting for å "skåne" deg. Det gjør ikke noe godt å gå etterpå å ha følelsen av at han ikke har snakket sant. Det er værre enn selve sex-utroskapen.

Jeg jobber enda med forholdet, og vi får se hvordan det går. Min mann vil ikke nevne temaet, og kommer jeg innpå ting sånn i en bi-setning eller kommentar på noe, reagerer han med sinne. Han har fortrengt hendelsen sier han, og akter ikke å snakke om det mer. Har ikke mer å snakke om.

Lykke til.

Uansett hvordan det går, så ikke la deg kue eller ta til takke med smuler. Vis deg sterk og forlang å få vite det du må vite for å komme videre i forholdet, samme hvor vondt det måtte gjøre for deg og han. fortielse gjør det bare værre. Alt handler om å kunne stole på igjen, og når mannen tier om ting, så lurer man jo selvfølgelig på hva som EGENTLIG skjedde siden han ikke vil snakke om det eller innrømme det.

=o)