Hvorfor virker h*n så misfornøyd hele tiden?

[Gjest anonym ikveld]

Det er 2 mnd siden vi kom hjem med vårt barn nr.2,og vi synes stort sett at det har gått bra med tilknytning og tilpasning til det nye livet. Det som jeg synes kan være vanskelig og etterhvert ganske slitsomt, er at h*n går og jamrer, uler og gråter ganske mye av dagen. Dette gjør at h*n virker veldig misfornøyd, og det sliter på humøret, hvert fall for meg som er hjemme i permisjonstiden. Han ønsker at jeg skal leke med h*n hele tiden, og forlater jeg barnet for å gjøre litt husarbeid, er det hylskrik helt til jeg kommer tilbake. Under lek er det heller ikke langt mellom sprudlende latter til klagende sutring, det virker nesten som h*n synes det er ok å sutre/"gnarve", og dette er i lengden fryktelig slitsomt for oss som foreldre. Det er nesten blitt slik at vi gleder oss til formiddagsluren og kvelden når ungen sover og vi får litt pusterom. Skyldes misnøyen omstillingen? Er det sorgreaksjon? Hvordan håndterer vi som foreldre ungen på rette måten?

[blomen]

Hei!

Det har skjedd store omveltninger for den lille. Den er nye personer å forholde seg til, nye omsorgspersoner å knytte seg til og nye omgivelser. Det er jo bare 2 mnd siden dere kom hjem. Du skriver ikke noe om alderen, men du nevner at han/hun går og jeg regner med at barnet er i 1 - 2 årsalderen. Det at barnet skriker når du går bort, vil jeg tro betyr at det holder på å knytte seg til deg og er redd for å miste deg. Barnet har jo nettopp mistet de nærmeste omsorgspersonene på et barnehjem eller fosterhjem.

Jeg tror dette vil gå seg til om ei tid. Lykke til.

[Gjest ikke nick i dag]

hei!

Slik opplevde vi også det første året da vi hentet en 2 1/2-åring. Han gråt og sutret for ingen ting, og jeg fikk aldri et sekund for meg selv på dagen; kunne ikke dusje, lese avisa,skrelle poteter, løpe ned i kjelleren for å hente noe uten at han var med og helst ble båret. Det verste var i grunnen at hver gang han våknet våknet han med gråt, og at denne hver eneste gang fortsatte i flere minutter. Etterhvert prøvde vi alle tilnærmingsmåter, også å være strenge og sinte når helt uforståelig gråt strakk seg over lange perioder. Jeg syntes ingen metoder fungerte godt, men etter ett år gikk gråteanfallene over litt lettere og i allefall virket de ikke så alvorlige. Nå er gutten vår snart fire og jeg synes ikke lenger dette er et stort problem. Men det var veldig slitsomt mens det sto på.

[Gjest anonym ikveld]

hei!

Slik opplevde vi også det første året da vi hentet en 2 1/2-åring. Han gråt og sutret for ingen ting, og jeg fikk aldri et sekund for meg selv på dagen; kunne ikke dusje, lese avisa,skrelle poteter, løpe ned i kjelleren for å hente noe uten at han var med og helst ble båret. Det verste var i grunnen at hver gang han våknet våknet han med gråt, og at denne hver eneste gang fortsatte i flere minutter. Etterhvert prøvde vi alle tilnærmingsmåter, også å være strenge og sinte når helt uforståelig gråt strakk seg over lange perioder. Jeg syntes ingen metoder fungerte godt, men etter ett år gikk gråteanfallene over litt lettere og i allefall virket de ikke så alvorlige. Nå er gutten vår snart fire og jeg synes ikke lenger dette er et stort problem. Men det var veldig slitsomt mens det sto på.

Takk for svar, skal prøve å være litt mer utholdende.

[Gjest TingTarTid]

Skjønner at det er slitsomt for dere, og jeg tror også det er vondt for barnet deres. Dessverre finnes det nok ingen fasit for hvordan dette best kan håndteres, dere må kjenne på deres magefølelse og slik dere kjenner barnet deres og utfra det velge hvordan dere vil håndtere det.

Sannsynligvis er dette en måte for barnet å vise sorg og fortvilelse over det barnet har tapt fra hjemlandet sitt- selv om det kanskje ikke var så bra, var det ihvertfall noe barnet kjente og var trygg på. Vi hentet en 2- åring omtrent samtidig som dere, og ser at selv om han har virket trygg og tilknytingen har gått bra, dukker det opp tegn som tyder på at det ikke alltid er som det ser ut for oss, og etter som vi blir bedre kjent, klarer vi å se og forstå ham bedre og kan dermed gjøre ting riktigere for ham. Vi tenker selvfølglig ikke på det hele tiden, men for oss er det riktig å stadig minne hverandre på at det må være veldig vanskelig for et lite barn å bli tatt ut av "sitt vante element" og skulle bli med "villt fremmede mennesker" til et nytt land med alt det innebærer. Og da prøver vi å legge ekstra flid i at han skal føle seg elsket og få masse omsorg, trygghet og grenser.

En liten ting: Kanskje må husarbeid nedprioriteres en stund, evt gjøres når han sover eller barnet er med den andre forelderen. Det er nå dere har best mulighet til å skape trygghet og tilknytning og det krever kanskje all oppmerksomhet en tid- men hybelkaninene klarer seg alene;-)

Lykke til!

[ahg]

Vil slutte meg til de andre som har svart. Det tar tid å bli trygg i en ny tilværelse - for noen barn lang tid. 2 måneder er lite i den store sammenhengen. Husker vi syntes at selv 2 uker var ganske lenge da vi fikk vårt første barn. Ko-ko! Vel, vi er atskillig klokere nå 6 år etter. Enkelte prosesser har tatt flere år med våre to barn.

Skjønner at det må være fryktelig slitsomt og frustrerende for dere slik som det er nå. Det er nok en lengre sorgprosess barnet deres går gjennom. Hva med å oppsøke profesjonell hjelp? Hvis dere kontakter foreningen deres, så kanskje dere kan få noen gode råd og tips? Dere er jo ikke alene om å ha opplevd dette. Det finnes også terapeuter som har mye erfaring med adoptivbarn.

Ønsker dere lykke til.

[purre]

Her har du fått gode svar syns jeg.

Jeg ville bare si at det er lov å bli sliten og det er lov å glede seg til formiddagsduppen for barnet. Ikke noe nederlag i det.

Og som noen andre sa her, hybelkaninene klarer seg utmerket godt alene, de vokser og trives uansett!

[Gjest Streif]

Du har fått mange gode svar. Vil bare si at å lese det du har skrevet var som å gå 1 1/2 tilbake i tid for oss. Vi hadde det helt likedan. Men det gikk seg til etter hvert, men du verden så tøft det var. Et godt råd som hjalp oss mye var å føre dagbok. Da fokuserte vi på hva som hadde vært fint/gått bra den dagen. Uansett hvor lite det er, finn noe positivt. Er litt morsomt å lese i dag hva snuppa gjorde - feks spiste yoghurt (masse helt alene), tømte klesskapet til mamma - yes her var det om å gjøre å finne noe positivt å fokusere på.

[Gjest hilsen fra en mamma]

hei!

Slik opplevde vi også det første året da vi hentet en 2 1/2-åring. Han gråt og sutret for ingen ting, og jeg fikk aldri et sekund for meg selv på dagen; kunne ikke dusje, lese avisa,skrelle poteter, løpe ned i kjelleren for å hente noe uten at han var med og helst ble båret. Det verste var i grunnen at hver gang han våknet våknet han med gråt, og at denne hver eneste gang fortsatte i flere minutter. Etterhvert prøvde vi alle tilnærmingsmåter, også å være strenge og sinte når helt uforståelig gråt strakk seg over lange perioder. Jeg syntes ingen metoder fungerte godt, men etter ett år gikk gråteanfallene over litt lettere og i allefall virket de ikke så alvorlige. Nå er gutten vår snart fire og jeg synes ikke lenger dette er et stort problem. Men det var veldig slitsomt mens det sto på.

"Hver gang han våknet våknet han med gråt".

Ville bare si at det er fullstendig normalt for små barn å vokne med gråt. Mange gjør det ikke, men mange gjør det, og det er helt i orden.