National Lampoons summer vacation, part III

[Mr Kahn]

St. Cyr Bocage, Auchan, La Glasserie, pompier, hedgegroves og crickets. Da famlien «Griswald» startet eventyret en lørdags morgen ultimo mai måned, var dette mer eller mindre ukjente begrep. Men i dag har vi forklaringen på rede hånd hvis noen spør, og gjør de ikke det, så forklarer vi gjerne allikevel. Turen gjennom Sverige, via Øresund til Rødbyhavn gikk i ett kjør, ferge over til Puttgarden og rake veien gjennom Tyskland til vi stanset nord for Düsseldorf på et sted som het Dammen Berge eller noe i den duren. En av de mange «rasthof» langs autobahn. Loslitt, men dyrt, og den eneste grunnen til at den usmakelige maten ble sittende var fordi den hadde mothaker. Rom med felles dass og dusj, javel, men frokost i et telt? Jubelen ville ingen ende ta da grensen til Holland ble passert i 110 og Tyskland forsvant bak oss. Skulle vi kaste bort tiden på en omvei til den berømte Nijmegen-brua? Nei, vi kjører utenom både den og Arnhem og stikker heller innom Son.

Som tenkt, så gjort. En hollandsk idyll, der de som ikke syklet, kjørte rundt i biler så blanke at en skulle tro det aldri regnet her og at alle var lottomillionærer. Minnet lite om sin akershusiske tvillingby, Son ved Oslofjorden. Vi så oss om i stum beundring før vi satte kursen direkte mot Eindhoven, der vi kjørte oss bort pga. skilter som måtte ha blitt satt opp i fylla. Du kunne visst komme til Antwerpen og Gent enten du kjørte dit eller dit, men like forbanna endte du opp i det samme boligfeltet hver gang. Noen runder rundt stadion, et par ganger ekstra til høyre, tross alle skilter, og vi var på strak kurs mot Belgia. (det hjelper å banne) Og Belgia skilte seg ikke mye fra Holland verken i landskap eller byggestil, i hvert fall ikke så vidt vi kunne se fra bilvinduet.

Oostende ble allikevel et avbrekk i ensformigheten (turen føltes som en eneste lang venstresving); den lange strandpromenaden med riviera-preg, de godt bevarte tyske kanonstillingene, ja sågar et av husene fra krigens dager, som hadde overlevd bomberegnet, lå som et monument klemt inne blant den moderne bebyggelsen. Det var vel verd avstikkeren fra motorveien, selv om det kostet oss en del ekstra tid. Solskjermene klarte bare så vidt å dekke for kveldsolen, som nå var i ferd med å stupe i det endeløse havet. Vi kom oss ut på motorveien igjen, og skiltene mot Calais fortalte oss at målet var nær forestående. Vi passerte grensen til Frankrike i åtte-tiden, raste forbi Calais og begynte på det prærieliknende landskapet mellom Dieppe og Le Havre i det eiendommelige lyset fra solnedgangen til høyre bak oss. Sa jeg «nær forestående»? Treløse åser og sletter, avbrutt av tettsteder under digre bru-komplekser. Som ved et trylleslag var det mørkt. Speidingen etter overnattingssteder hadde pågått en stund, men etter hvert sank håpet om å sove i en seng denne natten. Ute var det så mørkt at en kunne tydelig se Karlsvogna på nattehimmelen.

Klokken 24:00 presis krysset familien «Griswald» Seinen og Pont de Normandie, to digre brukomplekser, og lysene fra Honfleur, en av Frankrikes «sur mer»-severdigheter, kunne sees i det fjerne. Da hadde vi passert gjennom fire (eller var det fem?) bomstasjoner som kostet fra én til syv (?) euro, og kjørte det remmer og tøy kunne holde mot Caen og Cherbourgh. Noen ufrivillige runder i en rundkjøring i Bayeux pga. et teppe tok ikke motet fra den bolde sjåfør, vi var da her for å få med oss det meste? Noen kilometer før Sainte Mere Eglise var imidlertid begeret nådd; en Esso-stasjon ved Manoir de Cantepie ble siste stopp før endestasjonen. Nå var det bare å hogge nesa i veggen og få seg litt søvn. Seteløsningen i vår ti-seters dieseldrevne VW Caravelle stilte ingen krav til kreativitet, kofferter ble hivd foran, og sjåføren svimet av på den langsgående tre-seteren bak. En for en, og alle hver for seg, som Kjell i Olsen-banden sa.

Morgenen startet med gjenduggede ruter, støle lemmer og ny frisyre. Men verst var det med dreneringen, særlig når toalettene var stengt pga. rengjøring. Ei lita kjerring på halvannen meter og med ildrødt hår tasset rundt der inne uten å løfte beina. Hun var nøyaktig dobbelt så høy som bøtta hun hadde sperret døra med. Med beina i kors var det bare å bestille «pain chocolate» m/kaffe og ta sjansen på at det gikk bra. Bensinstasjonen viste seg å være den rene ønskebrønnen. «Pain», eller «pæ’n», som det visstnok uttales, ble favoritten gjennom hele oppholdet. Fersk bolle med sjokoladekjerner som smakte alldeles utrolig til kaffen. Der! Endelig ble det mulig å få fred på dass! Regnet som pøste ned utenfor bekymret meg ikke det minste akkurat der og da, for lettelsen over å få «blesse tur belgen» har vel aldri vært større.

St. Cyr Bocage ligger mellom Monteburg og Valognes og står ikke på kartet over Frankrike, knapt nok på kartet over Manche. Det består av noen få hus, men allikevel har de både rådhus og kirke. Du ser ikke forskjell på hus som ble bygget i går og hus som ble bygget for 300 år siden. Etter å ha knotet på flytende kroppsspråk og vist bilde av stedet vi lette etter til noen innfødte like ved Rådhuset, dukket destinasjonen opp midt inne i den overfrodige vegetasjonen, eller hedgegrove’en. Huseieren kom løpende etter oss da han trodde vi var i ferd med å kjøre forbi, og dermed var vi framme. Plutten døpte fyren om til «Hjelpsomheta» allerede andre dagen, for maken til service skal en lete lenge etter. Vertskapet oppvartet oss med friske jordbær hver dag, guidet oss rundt til kjøpesentre og jernbanestasjoner og kjøpte inn kart, tidsskrifter, tabeller og kataloger så vi ikke skulle gå glipp av et eneste evenement rundt jubileet. Jeg kunne bodd sånn resten av livet.

Og hvilken idyll dette var! Gjennom en overbygget port så lav at lua så vidt subbet under, og inn i en slags borg-gård dekket av brostein og innstøpte heller. Midt mellom våningshuset og vårt hus lå det en stor fiskedam, med steingjerde rundt og utelamper av smijern i hjørnene.Bak uthuset på motsatt side av portalen var det en stor eng, med eget bakerhus og sågar lekestativer og husker til ungene. Huset vårt, som var omtrent en tredjedel av størrelsen som vertskapet bodde i, var fordelt over to etasjer, annen etasje var delvis en hems der TV’n sto. Bad og toalett til hvert av de to soverommene oppe, og et toalett nede mellom det gedigne kjøkkenet og «fritidsrommet», et rom som inneholdt en gammel eplepresse, bordtennis, et grovt langbord med langsgående krakker på hver side og en sofa. Nedenunder var det gulvkaldt som bare pokker, og gulvet oppe var dekket av en nålfilt som tviholdt på møkka. En måtte dra løs hybelkaninene og putte dem i støvsugeren, til akkompagnement av eder og forbannelser. Det ska’kke væra lett!

Men – nå var vi her, i Normandie. Stedet hvis historie inkluderer både oss nordmenn så vel som brave allierte soldater på blodige strender. Og hvor drar en når en er i Normandie for å overvære noen av forberedelsene til 60-årsjubileum for invasjonen av Europa? Jo, den lille byen som først ble befridd, (de lærde strides om dette) Sainte Mere Eglise! Inn i bilen og ut av bocagen, rett ut på firefelten der trafikken går i 130, og vel så det. Ingen aksellerasjonsfelt her, tut og kjør. Og i den farten tok det knappe ti minutter før vi svingte av firefelten og inn mot den lille byen. Hvis det ikke står skilter som sier at det er forbudt, så er det lov. Inne i Sainte Mere Eglise begynte stemningen å ta seg opp frem mot den store (D) dagen, og biler sto parkert overalt. Som sagt, ingen forbudsskilter, så vi slang fra oss bilen på et passende fortau, vi også. Det så nesten ut som bilene også hadde ramlet ned i fallskjerm, selv om det kanskje ikke sto biler på hustakene enda – tror jeg.

Ordet «eglise» betyr jo egentlig kirke, og denne kirken, som ligger midt i byen og har gitt den sitt navn, er viden berømt. Kanskje mest pga. paratrooper John Steel, som hang helpeløs i klokketårnet i to timer natt til 6. juni 1944 og måtte late som han var død for ikke å bli skutt og drept av tyskerne på bakken. (Beskrevet i filmen «the Longest Day, filmet på location i St. M Eglise, ti år etter krigens slutt) Fra sin orkesterplass der oppe var han vitne til 800 mennesker som ble drept denne natten for 60 år siden i denne lille byen Sainte Mere Eglise. John Steel overlevde krigen, og døde i 1995. Da hadde han i en årrekke vært fast inventar (og attraksjon) i Sainte Mere Eglise og markeringen rundt D-Dagen, og har sågar fått kaféer oppkalt etter seg. Den dag i dag henger en dukke i en istykkerreven fallskjerm fra klokketårnet på østsiden, for å markere der hvor John Steel berget livet.

101st og 82nd Airborne har sitt eget monument noen kilometer vest for Sainte Mere Eglise, like ved broen over Le Merderet, som er en side-elv til Douve. I skråningen ovenfor broen står statuen av Iron Mike på en høy sokkel og skuer mot det som nå er La Fiére Café. Nakkehårene formelig reiste seg da jeg leste alle navnene på minnetavlene; der sto major R.«Dick» Winters, løytnant J Meehan (KIA 6.juni 1944) og flere kjente navn fra serien «Band of Brothers». Og her sto jeg med begge beina midt i historisk kjerneland. Det var her Marcus Heim praktisk talt alene nedkjempet tre tyske stridsvogner med bazooka-ammunisjon han tok fra sine døde kamerater. Kafeen på den andre siden av veien er tapetsert med bilder og lektyre av hendelsene rundt Pont de Le Merderet og de omkringliggende bygningene, og selvsagt et bilde av general Omar Bradley som dekorerer Marcus for hans heltemodige bragd ved Merderet. For den som måtte komme hit og lete etter byen Ramelle, som er beskrevet i Saving Private Ryan, så er denne byen bare fiction. Men kampene ved Le Merderet var minst like harde som beskrevet i filmen.

Betjeningen på Café La Fiére er engelske, jeg hadde nær sagt typisk engelske, men maten er å anbefale. Og på denne tiden av året er du nesten garantert å treffe på veteraner her, selv om de nå etter hvert begynner å forsvinne av naturlige årsaker. Vi traff på et par som virkelig hadde både livet og humøret i behold, den ene hadde visst vært krigskorrespondent, og var full av leven. Etter ett minutt var det som om vi skulle være i nær slekt med dem, og Plutten ble sporenstreks «adoptert». Det var for øvrig ikke første gang hun vant veteranenes hjerter; hun viste oppriktig interesse for disse gamle gubbene som snakket til henne på et språk hun ikke skjønte. Med far som tolk gikk allikevel konversasjonen lett, og Plutten fant en ny «bestefar» omtrent hver dag.

Tilbake i Sainte Mere Elise var det nå blitt så folksomt at det knapt fantes en ledig stol i mils omkrets, mesteparten av de øldrikkende soldatene (det var nesten ikke en sivil å se) sto ute i gatene med sine halvlitere. I gatene på hver side av kirken, og vis á vis kirken, lå det kaféer, souvernirsjapper, museer, og flere kaféer. Overalt klikket det i disse chricket’ene, som fallskjermtroppene ble utstyrt med for å finne og gjenkjenne hverandre i bocagen. I en sidegate som fører ned til Merderet og Paratrooper Memorial var det en åpen pissoar der mannfolka sto skulder ved skulder og forlot vannet, akkompagnert av støyende latter fra et par halvfulle amerikanske maddamer. Slikt fantes ikke i junaiten, må vite. På fortauene sto det overbygde utegriller, der den lokale slakterens «stand» åpenbart var den mest populære. Røyken fra disse fasilitetene sved i øynene, men folk bjeffet og hostet og åt pølser i brød til den store gullmedaljen, mens de skyllet ned med øl i bøttevis. Fruen hadde mirakuløst klart å finne et bord foran kirken, der det var satt opp et digert øl-telt mellom trærne, og da jeg kom tilbake fra en pølseekspedisjon oppdaget jeg en gammel gubbe som satt ved bordet vårt, hånden hans hvilte på en fint utskåret stokk.

Gubben kikket opp bak solbrillene og spurte forferdet om han hadde rappet plassen min. Det lyste veteran av hele gubben, som fikk klar beskjed om å bli sittende; han hadde jaggu gjort seg fortjent til den plassen. Vi skulle tilbringe de neste 8 timene med ham og hans to nevøer, Bob og Bobby.(!) Veteranen var 86 år, og het Dave Long. Han var sersjant i et forsyningskompani som hadde gått i land på Omaha Beach D-Day + 5, altså den 11. juni 1944. Det er med en følelse av sorg jeg tenker at jeg kanskje aldri får se dem igjen, at dette er det siste jubileet eller markeringen de deltar i. Men, vi er her – nå – og vi trekker til oss inntrykkene som svamper. Plutten fikk låne videokameraet, og bragte hjem nærbilder av Dave Long som ingen andre enn Plutten kunne finne på å lage. Hun var for øvrig ikke den eneste som filmet.

Det svakt skrånende og delvis oppbygde torget foran kirken er overstrødd med løvtrær som ga skygge for den brennende solen, men dempet ikke støyen fra en gjeng som vimset mellom stabler med aluminiumsrør og teltduk og lempet kilometervis med kabler. Under klokketårnet på østsiden der John Steel hang var de i full gang med å rigge et TV-studio. Kanal 2 sendte døgnet rundt så lenge jubileet varte, og Plutten og storesøs fikk sine sekunder på fransk riks-TV, og kanskje vi også, der vi satt sammen med Dave. TV-folkene filmet og intervjuet veteraner der de kom over dem, og Dave satt lageleg til. Under lydprøvene sang de kampsangen til den franske motstandbevegelsen så det gnall i øra, sannsynligvis fremført av den lokale Edith Piaf. En snåling i pompier-uniform (brannmann) og tenna på tørk drasset rundt på en gammel sykkel sammen med en annen lang slåpa i «uniformen» til La Ressistance; svart vømmøl-liknende høyvannsbukse som ble holdt oppe med svarte buksesæler, hvit skjorte med svart armbind og den svarte alpelua matchet den røde bandanaen rundt halsen. Her ble det ikke spart på effektene.

Da mørket senket seg over Sainte Mere Elise var det ikke engang mulig å bøye seg for å knyte ei skolisse; det var folk overalt. «Præ-hææææ» - Daves latter lød gjennom summingen av stemmer; det er flere soldater her nå enn for seksti år siden. Det tror jeg jaggu han hadde rett i. Og enda var det flere dager til selve jubilumsdagen. Snipp, snapp, snute?

[flisa]

Jeg sparer hvert ord. Det var trist å vaske det siste plagget som det luktet pølserøyk og skremt ku av...:-)

[Soria]

Du skriver så utrolig bra at jeg finner ikke ord for å beskrive hvordan det var å lese det.

[Mr Kahn]

Du skriver så utrolig bra at jeg finner ikke ord for å beskrive hvordan det var å lese det.

=^)

Det var inspirerende tilbakemelding. Takk skal du ha.