Kjærlighet rundt en annen sving..

[Gjest kaostroll]

For kort tid tilbake flyttet min samboer gjennom ti år, mine barns far ut av huset. Og det var ventet og noe vi har kjent på en stund. Alikevel er det hardt å sitte her på kveldene. Man får tid til å tenke så mye..

Har jeg lest for mye kjærlighetsromaner?? Har jeg blitt lurt til å tro at det finnes forhold der man inderlig ønsker å gjøre den andre lykkelig, forhold som gjør deg til et vakkert menneske fordi partneren din gjør deg vakker - også etter ti år...Er det bare lureri?? Må jeg åpne øynene og suge inn grå hverdag og kaste skyer på båten og tenke: Dette er godt nok??

Jeg ønsker så inderlig å bli tatt vare på. Jeg er alltid den sterke, kloke, smarte som liksom ordner opp hele tiden. Men jeg vil ha noen som kan ordne opp litt for meg også, som kan komme meg i forkjøpet, rådgi MEG, støtte meg, bry seg. Elske meg. Jeg har gått tom for drømmebensin og verden slår meg i ansiktet - og jeg vet ikke lenger hva som er rett og galt.

Ga jeg opp for lett? Jeg mener det er jo ikke bare meg, men ungene også. Pappan deres. Er det bedre å leve på et montont gir i en hel familie, framfor å splitte opp for å strekker vinger og fly? Har jeg egentlig førsterett på lykkekarusellen? Burde ikke det vært ungene mine? For dem er det jo helt klart mamma+pappa=sant. Jeg kjenner meg så utrolig egoistisk, men jeg var ikke lykkelig. Jeg smuldret opp i hverdagen og sultet i et forhold som tappet meg for krefter uten å gi påfyll. Og er det ikke det det handler om: at man skal gi hverandre energi og krefter og ikke minst lyst til å ta fatt på framtiden??

Jeg gråter. Fordi jeg har aldri vært alene, og jeg er redd, og ensom med sorg og usorterte tanker. Sterk hele forbanna dagen. Ordner det praktiske. Maler og rydder, fikser opp i økonomien så jeg kan sove lett om natten. Også kommer kvelden... Trist, og trenger klemmer så det holder - også er det INGEN der.

Finnes det noen for meg? Vil jeg noengang finne en slik sjelevenn som hjertet strekker seg etter og drømmene farger røde? Som vil danse med meg i stua og lytte og snakke og dele? En som ser meg og elsker meg vakker og tar vare på og gjør meg trygg. Som kan være sterk når jeg vil være svak.

Her er jeg, En tobarnsmor på 31. Hvor attraktiv er jeg med en milliongjeld til pipa, og med "ferdig pakke" stemplet på rompa?

Ikke at jeg vil i et forhold nå. Det er altfor tidlig uansett, men jeg trenger kanskje et håp om at det rundt en eller annen sving så venter det noe bra for meg også. At vi alle får nye sjangser - og at livet aldri har delt alle essene sine ut, at det en dag kommer noen og gir meg klemmer. En som holder rundt meg hardt og lunt...

[Gjest jarle23]

Ser at du ikke har fått noe svar enda og det er sikkert fordi det ikke er et lett problem å gi svar på.

Du burde i alle fall lese tråden over deg skrevet av "drittsekken?"

Treff en litt eldre versjon av han så er det sikkert i boks.

Tror ikke du skal bekymre deg så veldig over pakkestempelet heller. De fleste single menn i din aldersgruppe er jo i samme situasjon, med unger, lån og hele pakka.

Ta det med ro, nyt sommeren og ikke stress så veldig med dette, drømmemannen er kanskje nærmere enn du tror, men det har vel ingen hast enda?

NB: det kan imidlertid hende han ikke er høy med langt lyst hår, kraftige overarmer, bred hake og beveger seg i sakte film mens vinden røsker i den kraftige manken hans, slik som i de bøkene/filmene du ser/leser. Hehehe

Ta heller å se litt flere crazy-komedier og hold deg unna pocket-bøkene for en tid.

Lykke til, alt ordner seg.

[annete]

Du, vet du hva? Det blir bedre! Jeg er i akkurat samme situasjon som deg, bare et par år eldre, men med det samme stempelet.

Og selv med hengerompe og pølse på magen etter 2 barnefødsler ser jeg utrolig nok at jeg fortsatt er attraktiv der ute.

Men du må gjøre deg så ferdig som mulig med kjærlighetssorgen...for selv om dette var noe du også syns er fornuftig for deg som menneske har du mistet noe viktig i livet ditt.

Jeg tok meg ikke tid til å sørge over tapet av det som en gang var min store kjærlighet da vi fysisk flyttet fra hverandre for noen måneder siden. Jeg var opptatt av alt det praktiske og lei av hele typen akkurat da.

Nå for en måneds tid siden da vi hadde begynt å bygge opp et utrolig godt vennskap (vet jeg er heldig der) kom min reaksjon. Jeg gråt og gråt og følte meg dønn alene i verden. Skjønte heller ikke helt hva det var. men etterhvert forsto jeg at jeg rett og slett hadde kjærlighetssorg. Og det er vondt. Kjenner fortsatt på det, men ser at der ute finnes det en for meg. En som virkelig vil ha meg!

Og det kommer du til å finne også. Du må bare la deg selv bli ferdig med dette nå, og om det tar 1 uke eller 1 år eller mer, det vet ingen...dessverre...

Jeg ønsker deg lykke til, ikke grav deg ned, men la det være vondt så lenge det gjør vondt.

Håper dette ikke bare ble kaos, men jeg vet at det kan bare gå en vei når det står på som verst - og det er OPP!

Klem fra