Å gjøre det slutt

[Gjest Drittsekken?]

Castles made of Sand.

Litt fakta:

Vi er begge studenter i begynnelsen av 20 årene.

Vi bor ikke i lag.

Er så jævlig frustrert. Tror jeg vil ut av dette forholdet, men veit ikke helt hvordan jeg skal gjøre det.

Har vært i lag med ei jente i 9 mnd nå, men slik jeg ser det er forholdet dødt og det er ikke noe lys i enden av tunnellen.

Jeg ble i lag med henne på et tidspunkt der jeg virkelig trengte noen å være glad i og at noen skulle være glad i meg. Hun er søt,smart og hyggelig. Hun er fantastisk snill, på grensen til det naive og ofte over grensen. Hun tror alltid det beste om folk og ofte bedre enn de fortjener.

Problemet er at vi etter hvert har vist oss å være så forskjellige, dette er i alle fall noe som har godt opp for meg, men som hun kanskje kan ha vanskelig for å se, eller rett og slett velger å ikke se.

Hun er den typen menneske som hvis hun syntes hun var for feit ville satt seg ned i sofaen åpnet en pose potetgull og syntes synd på seg selv, uten at akkurat dette er tilfellet da….

Hun er den typen menneske som dersom du spør om hun har ondt i hodet, har hatt en fæl dag på jobben, er trøtt osv, vil komme til å svare instinktivt ”ja” uten å i det hele tatt ha tenkt seg om eller kjent etter.

Hvis hun har hatt en dårlig dag på skole/jobb liker hun mer å sitte alene å se på tv enn at jeg f.eks skulle komme bortom å lage henne middag, skjemme henne bort og prøve å få henne til å le, noe jeg gjør med glede.

Jeg mener det mye av vitsen med å ha en kjæreste er å ha noen til å ta seg av en når man har hatt en dårlig dag.

Hun derimot liker å sitte og sture alene og vil bare omgåes når hun er på topp humørmessig.

Det er alltid jeg som tar initiativet til alt vi gjør. Jeg har til tider også overøst henne med gester som skal vise at jeg er glad i henne og bryr meg om henne, uten at jeg noensinne har fått brøkdelen igjen andre veien.

Hun tar alltid inn over seg forholdene til alle vennene sine og deres problemer og hun har ingen problemer med å snakke om dette med meg. Hun er ustanselig bekymret for alle vennene sine og stiller alltid opp for de uansett hva det skulle være.

I forhold til seg selv og egne følelser og tanker er hun imidlertid ganske avstumpet, og det er et område hun ikke vil røre. Hun hater å ta tak i betente temaer, hun dytter ting under teppet og håper de skal forsvinne av seg selv i stedet for å få det opp og ut.

Hvis vi er borte fra hverandre og jeg som et eksperiment overlater til henne å ta kontakten kan det godt ta en uke eller mer før hun gir livstegn fra seg.

Hun spør aldri hvordan dagen min har vært eller hva jeg har gjort, og det kan ofte virke som de eneste gangene jeg eksisterer for henne er når jeg står foran henne og faktisk av og til ikke en gang da….

De eneste gangene hun har snakket om oss er i alkoholpåvirket tilstand, og da har det vært av typen kommentarer som at hun synes vi passer så bra i lag, at hun ser ei fremtid for oss to og også at hun elsker meg.

Og jeg tror henne, hun er bare rett og slett ikke i stand til å vise det på de vanlige måtene.

Normalt er jeg ikke den som viker unna for en krangel jeg liker det faktisk, det skal være litt følelser i sving, men det er bare hvis jeg vet at den andre parten er i stand til å ta igjen med samme mynt.

Å si noe kritisk til dama mi er som å sparke en person som ligger nede.

Men for ca 2mnd siden så blei jeg lei av at ting var som de var, og jeg manne meg opp til å tvinge min egen misnøye fram i lyset selv om hun som vanlig prøvde å vri seg unna.

Da ble det ramaskrik. Hun gråt og hun gråt og var helt ifra seg og fikk nesten ikke fram et ord.

Jeg sa at jeg ikke ville gjøre det slutt, men at ting måtte forandre seg.

Da gråt hun enda mer og sa at hun var så redd at hun hadde klart å drive meg ifra henne og hvor håpløs hun hadde vært. (jeg sitter selvfølgelig med klump i halsen og føler meg som verdens største drittsekk, og har bare lyst å holde rundt henne og si at vi skal være i lag bestandig)

Så virket det som hun faktisk prøvde å være ”ordentlig” kjæreste 14 dagers tid (jeg lurer jo selvfølgelig på hvor mye av dette som kommer naturlig og hvor mye som er falskt og antagelig er det ikke mye som kom av seg selv)

Det tok i alle fall slutt.

Nå er jeg igjen der hvor jeg daglig fører opp en pluss/minus liste i hodet mitt over om dette forholdet er verdt det, og den eneste tingen som for regnskapet i balanse er at jeg synes så synd på henne.

Hun har hatt en helt forferdelig oppvekst med ei psykopatisk stemor som har bedrevet psykisk terror av henne gjennom hele oppveksten. Hun har forferdelig dårlig selvtillit til tross for at hun er ei kjempejente og dette reflekteres i alt hun gjør og tenker. Av og til har hun lengre depresive faser ( det er imidlertid bare jeg som ser de, for hun er en helt annen hvis hun er sammen med vennene sine)

Hun vil ikke fortelle meg om hva hun tenker på og skyver det hele bort med kommentarer som at det er helt naturlig å ha litt dårlige dager og det har alle.

Jeg har lyst å be henne gå til en psykolog og fortelle han hva som plager henne hvis hun ikke kan si det til meg, men jeg veit at hun bare kommer til å bli sur og såret over forslaget.

Jeg er ulykkelig i dette forholdet slik som det er, men har ikke hjerte til å såre henne, hva faen skal jeg gjøre…..?

[Gjest tjohooo]

Hva vet vi om forhold.

Jo: I begynnelsen er alt rosenrødt, og man fokuserer på alt man har til felles. Man "er skapt for hverandre".

Etter hvert går det opp at man er forskjellige. Og det er da jobbingen tar til. Det å akseptere og elske et annet menneske for det det selv er, ikke for det det reflekterer av oss selv.

Synes du synes et par motstridende ting. For det første synes du hun er litt sånn tafatt/puslete/synes synd på seg selv. Men på den andre siden synes du det er feil at hun da tar avstand fra deg og heller velger å være alene, for da skal hun liksom la deg stelle for henne (og hun skal være takknemlig også, eller)???? Det blir feil. Kan det være at hun oppfatter deg som dominerende?

På den andre siden skjønner jeg godt at det blir slitsomt når den ene er totalt dørmatte på en måte, men var de 3 siste linjene alt du hengte deg opp i i innlegget mitt, er det kanskje en liten indikasjon på at du også bør gå litt i deg selv? "Alle" vil jo ha en kjæreste som skal være sånn og sånn, men hallo, vi er mennesker og ikke dukker som kan skreddersys og tilpasses. Du savner noe, men det gjør nok sikkert hun også. Når man er sammen med dominerende mennesker, blir det ofte til at en trekker seg tilbake lett. Kanskje det er det hun gjør?

[cecily]

Dersom ikke du trives i forholdet, da skal du ikke bli værende fordi du er redd for å såre henne ved å slå opp. Hvordan tror du at du skal kunne gi henne noe dersom du kun ønsker deg bort?

Selv om du skrev et langt og utfyllende innlegg, så er det ikke sikkert at det er den såkalte sannheten du har kommet med. Det meste er fortolkninger og analysering og det er vanskelig å gi råd om forholdet når vi kun har dine synspunkter.

Men som sagt innledningsvis, dersom du ikke trives, da går du på akkord med deg selv om du fortsetter forholdet. Tenk om hun skjønner at du ikke vil mer, men fortsetter fordi du ikke vil såre henne. Jeg hadde blitt så utrolig mer såret av slik veldedighet.

Vil du virkelig ha denne jenta, kjemp sammen med henne. Vil du heller ha noen andre, gå ut av forholdet.

[Bård]

Jeg tror det er en dårlig ide å gå inn i et forhold fordi man "trenger noen å være glad i, og noen som er glad i meg".

Ikke sånn å forstå at vi alle ikke ønsker oss dette, men hvis man opplever at man "trenger noen" når man er 18-22 år, så blir det helt feil å etablere et forhold der man skal være en "krykke" for hverandre som man kan støtte seg på.

Krykker skal vi selvsagt kunne være for hverandre når forholdet er vel etablert, men da er det snakk om å støtte hverandre fordi det har SKJEDD NOE under veis som krever at den andre stiller opp.

Hovedregelen for å ETABLERE et fungerende forhold må være dette: Først skal man "finne seg selv", lære hvem man selv er, oppleve at man er et selvstendig individ som klarer seg på egenhånd og som ikke er avhengig av noen å "holde seg fast i". Man skal vite at "frykten for å bli alene" i hvert fall ikke skal være det som på ett eller annet tidspunkt gjør at man vil kvie seg for å bryte ut av et forhold.

Når man er SÅ sterk og kjenner seg selv SÅ godt, er man klar for å gå inn i et forhold. Men da skal man også passe på at man går inn i et forhold der også DEN ANDRE har vært igjennom denne fasen med å finne seg selv og etablere selvstendighet.

Man skal ikke tro at man kan "bruke forholdet som et hjelpemiddel for å bli selvstendig". Innenfor et forhold lærer man seg (kanskje!) å fungere INNENFOR forholdet, men man vil dermed aldri finne ut hvordan du fungerer alene, utenfor. Man utvikler ikke noen egentlig "ekte" selvstendighet. Man utvikler i høyden en evne til å krangle med den andre og å være "sta" og "selvstendig" innenfor dette spesielle forholdet. Det er ingen ekte selvstendighet.

Det virker på meg som om du er i et forhold der bare du har kommet fram til dette selvstendighetsnivået. Eller rettere sagt: Det virker i hvert fall som du begynner å ane konturene av tanker som dette. Du er i stand til å heve deg opp over forholdet og se det utenfra, og du ser kanskje også at du har MYE igjen å lære selv også, om deg selv og om det å fungere på egenhånd.

Jeg tror du skal reflektere litt over at det kanskje bare er en vei videre innenfor forholdet, og det er den veien der DU er en "krykke" for henne. Dette faktumet (?) gjelder uavhngig av hva GRUNNEN er til at hun ikke er like selvstendig som du er (du nevner jo bl.a. en oppvekst med en tyrrannisk mor). Det er kanskje teoretisk mulig at dette kan gå seg til (det er sikkert mange her på Dr. Online som vil ile til å fortelle sine historier, som viser at det er mulig), men jeg tror nok likevel at det VANLIGSTE vil være at slike forhold IKKE fungerer særlig bra.

Jeg tror ingen klarer å utvikle selvstendighet innenfor et forhold, så dersom du ønsker at den du er sammen med skal bli mer selvstendig, så er det nok bare en del år "på egenhånd" som kan få henne dit.

Mitt råd til deg er å IKKE ta på deg rollen som "sosialarbeider". Jeg tror sannsynligheten vil være stor for at du vil ende opp med å se tilbake på et liv der du har måttet forsake mange muligheter (ikke minst muligheten til å glede noen ANDRE enn hun du er sammen med nå), uten at dette kan sies å ha gjort noe fra eller til i den store sammenhengen.

Jeg tror i grunnen ikke du vil være i stand til å bli glad, og trolig vil HUN også forstå dette. Dermed risikerer du et liv der DU føler du ofrer alt, og der HUN ser at du er som en fugl i et bur og er ulykkelig over å se dette, men samtidig at hun ikke er i stand til å be deg velge friheten heller, fordi hun er så desperat redd for å bli alene.

[Gjest ahlgren]

Jeg tror det er en dårlig ide å gå inn i et forhold fordi man "trenger noen å være glad i, og noen som er glad i meg".

Ikke sånn å forstå at vi alle ikke ønsker oss dette, men hvis man opplever at man "trenger noen" når man er 18-22 år, så blir det helt feil å etablere et forhold der man skal være en "krykke" for hverandre som man kan støtte seg på.

Krykker skal vi selvsagt kunne være for hverandre når forholdet er vel etablert, men da er det snakk om å støtte hverandre fordi det har SKJEDD NOE under veis som krever at den andre stiller opp.

Hovedregelen for å ETABLERE et fungerende forhold må være dette: Først skal man "finne seg selv", lære hvem man selv er, oppleve at man er et selvstendig individ som klarer seg på egenhånd og som ikke er avhengig av noen å "holde seg fast i". Man skal vite at "frykten for å bli alene" i hvert fall ikke skal være det som på ett eller annet tidspunkt gjør at man vil kvie seg for å bryte ut av et forhold.

Når man er SÅ sterk og kjenner seg selv SÅ godt, er man klar for å gå inn i et forhold. Men da skal man også passe på at man går inn i et forhold der også DEN ANDRE har vært igjennom denne fasen med å finne seg selv og etablere selvstendighet.

Man skal ikke tro at man kan "bruke forholdet som et hjelpemiddel for å bli selvstendig". Innenfor et forhold lærer man seg (kanskje!) å fungere INNENFOR forholdet, men man vil dermed aldri finne ut hvordan du fungerer alene, utenfor. Man utvikler ikke noen egentlig "ekte" selvstendighet. Man utvikler i høyden en evne til å krangle med den andre og å være "sta" og "selvstendig" innenfor dette spesielle forholdet. Det er ingen ekte selvstendighet.

Det virker på meg som om du er i et forhold der bare du har kommet fram til dette selvstendighetsnivået. Eller rettere sagt: Det virker i hvert fall som du begynner å ane konturene av tanker som dette. Du er i stand til å heve deg opp over forholdet og se det utenfra, og du ser kanskje også at du har MYE igjen å lære selv også, om deg selv og om det å fungere på egenhånd.

Jeg tror du skal reflektere litt over at det kanskje bare er en vei videre innenfor forholdet, og det er den veien der DU er en "krykke" for henne. Dette faktumet (?) gjelder uavhngig av hva GRUNNEN er til at hun ikke er like selvstendig som du er (du nevner jo bl.a. en oppvekst med en tyrrannisk mor). Det er kanskje teoretisk mulig at dette kan gå seg til (det er sikkert mange her på Dr. Online som vil ile til å fortelle sine historier, som viser at det er mulig), men jeg tror nok likevel at det VANLIGSTE vil være at slike forhold IKKE fungerer særlig bra.

Jeg tror ingen klarer å utvikle selvstendighet innenfor et forhold, så dersom du ønsker at den du er sammen med skal bli mer selvstendig, så er det nok bare en del år "på egenhånd" som kan få henne dit.

Mitt råd til deg er å IKKE ta på deg rollen som "sosialarbeider". Jeg tror sannsynligheten vil være stor for at du vil ende opp med å se tilbake på et liv der du har måttet forsake mange muligheter (ikke minst muligheten til å glede noen ANDRE enn hun du er sammen med nå), uten at dette kan sies å ha gjort noe fra eller til i den store sammenhengen.

Jeg tror i grunnen ikke du vil være i stand til å bli glad, og trolig vil HUN også forstå dette. Dermed risikerer du et liv der DU føler du ofrer alt, og der HUN ser at du er som en fugl i et bur og er ulykkelig over å se dette, men samtidig at hun ikke er i stand til å be deg velge friheten heller, fordi hun er så desperat redd for å bli alene.

Jeg var selv såret, skadet, redd. I mange år hadde jeg vært grensesvak, men nå hadde jeg begynt å sette grenser. Sto på egne ben. Klok av skade.

Inn kom en sterk og bestemt gutt og forsøkte å ta meg med storm. Jeg var alt han hadde lett etter, sa han. Han trodde ikke slike som meg fantes. Jeg tok det med en klype salt.

Så sterk og vant til å få viljen sin, var han, at han skydde ingen midler for å få det. Jeg tvidholdt på mine grenser, men dalte til slutt som et vissent løvblad og falt til jorden.

Han ville ha en ny sjanse. Det ble snakket mye. Er du sikker på at det er meg du vil ha og ikke bare noen, spurte jeg. Jeg følte han ikke var realistisk, men en umoden drømmer. Jeg spurte om det meste, holdt en viss avstand for å beskytte meg selv. Ga han plenty sjanser til å trekke seg ut.

Han sa alt det riktige. Han ville ha meg for resten av livet. Han ville gjøre alt godt igjen. Han ville virkelig. Tro ikke jeg kjøpte det uten videre. Som jeg jobbet for å stole på han.

Jeg vil ikke høre gamle klisjéer i ettertid, sa jeg.

---

Han sviktet. Alt i meg ble vispet opp. Jeg begynte å ta igjen. For alt. Jeg så svart. Skjønte han ikke hva det var han lekte med.

--

Han fikk smake egen medisin og fikk en knekk.

"Stakkars han. Han var min sosialarbeider. Så snill. Så støttende."

--

Han kom tilbake. Like sikker som før. Er du sikker på at du virkelig vil dette, spurte jeg. Er du sikker på at du ikke bare vil gjøre det godt igjen? Hersingen og domineringen fortsatte. Jeg gikk.

--

Hva med det du sa? spurte jeg.

"Jeg tok feil", svarte han.

[Gjest Drittsekken?]

Hva vet vi om forhold.

Jo: I begynnelsen er alt rosenrødt, og man fokuserer på alt man har til felles. Man "er skapt for hverandre".

Etter hvert går det opp at man er forskjellige. Og det er da jobbingen tar til. Det å akseptere og elske et annet menneske for det det selv er, ikke for det det reflekterer av oss selv.

Synes du synes et par motstridende ting. For det første synes du hun er litt sånn tafatt/puslete/synes synd på seg selv. Men på den andre siden synes du det er feil at hun da tar avstand fra deg og heller velger å være alene, for da skal hun liksom la deg stelle for henne (og hun skal være takknemlig også, eller)???? Det blir feil. Kan det være at hun oppfatter deg som dominerende?

På den andre siden skjønner jeg godt at det blir slitsomt når den ene er totalt dørmatte på en måte, men var de 3 siste linjene alt du hengte deg opp i i innlegget mitt, er det kanskje en liten indikasjon på at du også bør gå litt i deg selv? "Alle" vil jo ha en kjæreste som skal være sånn og sånn, men hallo, vi er mennesker og ikke dukker som kan skreddersys og tilpasses. Du savner noe, men det gjør nok sikkert hun også. Når man er sammen med dominerende mennesker, blir det ofte til at en trekker seg tilbake lett. Kanskje det er det hun gjør?

Jeg har aldri hatt noen intensjon om å være en ridder i skinnende rustning som skulle komme inn å ordne opp i alt som var galt.

Men det er klart at hvis det er så jævla ille å ville trøste kjæresten min hvis hun er lei seg (av ukjent grunn for det vil hun ikke si), eller hjelpe henne hvis hun har problemer med hva enn det skulle være, så er jeg nok et dominerende svin.

Jeg ser ikke på meg selv som noen sterk person og derfor er det vanskelig å ufrivillig bli satt i bås som den sterke.

Jeg har ikke ryggrad til å bære begge to!

Hva med den dagen jeg går skikkelig på trynet, hvem skal hjelpe meg opp da?

I min familie har mor vært minst like dominerende som far og jeg har flere ganger sett de støtte seg på hverandre gjennom livets små og store bølgedaler.

De har også krangla så huset rister, men det har vært mellom likeverdige parter.

Jeg skulle å ønske jeg kunne si noe av det jeg skrev i det første innlegget til dama mi og at hun tenner på alle plugger, forteller meg hvor feil jeg tar, kaster ting på meg og sier jeg er en drittsekk som må skjerpe meg å få opp øya osv.

men det som skjer er at hun kommer til å bli såra og legge seg flat og så er jeg drittsekken!

[Gjest Drittsekken?]

Dersom ikke du trives i forholdet, da skal du ikke bli værende fordi du er redd for å såre henne ved å slå opp. Hvordan tror du at du skal kunne gi henne noe dersom du kun ønsker deg bort?

Selv om du skrev et langt og utfyllende innlegg, så er det ikke sikkert at det er den såkalte sannheten du har kommet med. Det meste er fortolkninger og analysering og det er vanskelig å gi råd om forholdet når vi kun har dine synspunkter.

Men som sagt innledningsvis, dersom du ikke trives, da går du på akkord med deg selv om du fortsetter forholdet. Tenk om hun skjønner at du ikke vil mer, men fortsetter fordi du ikke vil såre henne. Jeg hadde blitt så utrolig mer såret av slik veldedighet.

Vil du virkelig ha denne jenta, kjemp sammen med henne. Vil du heller ha noen andre, gå ut av forholdet.

Du har helt rett i at det jeg skriver blir veldig subjektivt, men det er ikke lett å få hennes side av historien for hun vil som kjent ikke snakke om det....

[Gjest Drittsekken?]

Jeg var selv såret, skadet, redd. I mange år hadde jeg vært grensesvak, men nå hadde jeg begynt å sette grenser. Sto på egne ben. Klok av skade.

Inn kom en sterk og bestemt gutt og forsøkte å ta meg med storm. Jeg var alt han hadde lett etter, sa han. Han trodde ikke slike som meg fantes. Jeg tok det med en klype salt.

Så sterk og vant til å få viljen sin, var han, at han skydde ingen midler for å få det. Jeg tvidholdt på mine grenser, men dalte til slutt som et vissent løvblad og falt til jorden.

Han ville ha en ny sjanse. Det ble snakket mye. Er du sikker på at det er meg du vil ha og ikke bare noen, spurte jeg. Jeg følte han ikke var realistisk, men en umoden drømmer. Jeg spurte om det meste, holdt en viss avstand for å beskytte meg selv. Ga han plenty sjanser til å trekke seg ut.

Han sa alt det riktige. Han ville ha meg for resten av livet. Han ville gjøre alt godt igjen. Han ville virkelig. Tro ikke jeg kjøpte det uten videre. Som jeg jobbet for å stole på han.

Jeg vil ikke høre gamle klisjéer i ettertid, sa jeg.

---

Han sviktet. Alt i meg ble vispet opp. Jeg begynte å ta igjen. For alt. Jeg så svart. Skjønte han ikke hva det var han lekte med.

--

Han fikk smake egen medisin og fikk en knekk.

"Stakkars han. Han var min sosialarbeider. Så snill. Så støttende."

--

Han kom tilbake. Like sikker som før. Er du sikker på at du virkelig vil dette, spurte jeg. Er du sikker på at du ikke bare vil gjøre det godt igjen? Hersingen og domineringen fortsatte. Jeg gikk.

--

Hva med det du sa? spurte jeg.

"Jeg tok feil", svarte han.

Ja, det er meg i et nøtteskall.

Jeg elsker å gjøre sårbare kvinner hjelpeløst avhengig av meg og lyve de opp i fjeset dag etter dag for så knuse de helt når jeg forlater de som ett brukt lommetørkle.

Så setter jeg et stort kryss i den svarte demonboka mi og begynner å lete etter neste offer mens jeg kjenner på den gode følelsen som brer seg i min sorte sjel...

Det er trist at du har opplevd det du har opplevd, men jeg føler ikke at din x er helt illustrerende for hvordan jeg er.

[Gjest ahlgrens]

Ja, det er meg i et nøtteskall.

Jeg elsker å gjøre sårbare kvinner hjelpeløst avhengig av meg og lyve de opp i fjeset dag etter dag for så knuse de helt når jeg forlater de som ett brukt lommetørkle.

Så setter jeg et stort kryss i den svarte demonboka mi og begynner å lete etter neste offer mens jeg kjenner på den gode følelsen som brer seg i min sorte sjel...

Det er trist at du har opplevd det du har opplevd, men jeg føler ikke at din x er helt illustrerende for hvordan jeg er.

Sånn føler da ikke han heller det.

[Gjest tjohooo]

Jeg har aldri hatt noen intensjon om å være en ridder i skinnende rustning som skulle komme inn å ordne opp i alt som var galt.

Men det er klart at hvis det er så jævla ille å ville trøste kjæresten min hvis hun er lei seg (av ukjent grunn for det vil hun ikke si), eller hjelpe henne hvis hun har problemer med hva enn det skulle være, så er jeg nok et dominerende svin.

Jeg ser ikke på meg selv som noen sterk person og derfor er det vanskelig å ufrivillig bli satt i bås som den sterke.

Jeg har ikke ryggrad til å bære begge to!

Hva med den dagen jeg går skikkelig på trynet, hvem skal hjelpe meg opp da?

I min familie har mor vært minst like dominerende som far og jeg har flere ganger sett de støtte seg på hverandre gjennom livets små og store bølgedaler.

De har også krangla så huset rister, men det har vært mellom likeverdige parter.

Jeg skulle å ønske jeg kunne si noe av det jeg skrev i det første innlegget til dama mi og at hun tenner på alle plugger, forteller meg hvor feil jeg tar, kaster ting på meg og sier jeg er en drittsekk som må skjerpe meg å få opp øya osv.

men det som skjer er at hun kommer til å bli såra og legge seg flat og så er jeg drittsekken!

Vil du ha støtte og bekreftelse, eller vil du ha innspill som går på tvers av dine eksisterende tanker og kan være konstruktive for dere begge?

Er det det første du er ute etter, kan jeg for eksempel si: "JA det du føler er forståelig og helt normalt, og slik skal ikke et forhold være", og så pingler du ut og finner ei som er akkurat passe flink til å stå opp for seg selv, og lever lykkelig og mer eller mindre uproblematisk videre, forhåpentligvis vil din eks også greie seg. Greit nok.

Eller du kan gå i deg selv - utvikle deg, istedet for å fokusere så mye på henne og forholdet. Det tror jeg du blir nødt til å gjøre før eller senere uansett, og er nok uansett nødvendig for å få til et modent forhold.

Hva skal til for at dere skal få det til?

Hun må ha hjelp. Hun må være villig til det. Er hun det? Du må være tålmodig. Du må også jobbe med deg selv.

Det er alltid en grunn til at vi finner hverandre. Å rømme fra det er ikke alltid løsningen, selv om det selvfølgelig er forståelig.

[Gjest Drittsekken?]

Vil du ha støtte og bekreftelse, eller vil du ha innspill som går på tvers av dine eksisterende tanker og kan være konstruktive for dere begge?

Er det det første du er ute etter, kan jeg for eksempel si: "JA det du føler er forståelig og helt normalt, og slik skal ikke et forhold være", og så pingler du ut og finner ei som er akkurat passe flink til å stå opp for seg selv, og lever lykkelig og mer eller mindre uproblematisk videre, forhåpentligvis vil din eks også greie seg. Greit nok.

Eller du kan gå i deg selv - utvikle deg, istedet for å fokusere så mye på henne og forholdet. Det tror jeg du blir nødt til å gjøre før eller senere uansett, og er nok uansett nødvendig for å få til et modent forhold.

Hva skal til for at dere skal få det til?

Hun må ha hjelp. Hun må være villig til det. Er hun det? Du må være tålmodig. Du må også jobbe med deg selv.

Det er alltid en grunn til at vi finner hverandre. Å rømme fra det er ikke alltid løsningen, selv om det selvfølgelig er forståelig.

Jeg veit ikke lenger hva jeg vil, men jeg veit at jeg ikke har det veldig bra nå!

Det er mulig at jeg ønsker forståelse for at jeg har lyst å gå ifra henne, men samtidig vil jeg ha noen til å tale hennes sak siden hun ikke er i stand til å gjøre det selv.

Det er jo opplagt at den diskusjonen vi har nå er den som jeg burde hatt med dama mi og den frustrasjonen jeg føler mot henne går ut over dere som skriver innlegg som går "mot" meg.

Du sier at jeg skal utvikle meg selv og slutte å fokusere så mye på henne og forholdet, det må du nesten utdype?

[Gjest Drittsekken?]

Sånn føler da ikke han heller det.

Er det sånn du føler det?

[Gjest tjohooo]

Jeg veit ikke lenger hva jeg vil, men jeg veit at jeg ikke har det veldig bra nå!

Det er mulig at jeg ønsker forståelse for at jeg har lyst å gå ifra henne, men samtidig vil jeg ha noen til å tale hennes sak siden hun ikke er i stand til å gjøre det selv.

Det er jo opplagt at den diskusjonen vi har nå er den som jeg burde hatt med dama mi og den frustrasjonen jeg føler mot henne går ut over dere som skriver innlegg som går "mot" meg.

Du sier at jeg skal utvikle meg selv og slutte å fokusere så mye på henne og forholdet, det må du nesten utdype?

"Jeg veit ikke lenger hva jeg vil, men jeg veit at jeg ikke har det veldig bra nå!"

Hun har det heller ikke bra. Har kanskje aldri hatt det bra.

Hva tenkte du da du ble sammen med henne? Du fikk vel vite ganske tidlig hva hun har vært igjennom?

"Det er mulig at jeg ønsker forståelse for at jeg har lyst å gå ifra henne, men samtidig vil jeg ha noen til å tale hennes sak siden hun ikke er i stand til å gjøre det selv."

Har hun aldri talt sin sak, eller har hun bare resignert? Hvis dere får en tredjeperson med på laget, kan hun føle det tryggere.

"Det er jo opplagt at den diskusjonen vi har nå er den som jeg burde hatt med dama mi og den frustrasjonen jeg føler mot henne går ut over dere som skriver innlegg som går "mot" meg."

Og hvis du har den med dama di og kanskje også gjør det slutt, kommer hun sikkert bare til å trekke seg enda lenger bort og inn i "jeg er ikke noe verdt og ingen ting nytter"-land, eller?

"Du sier at jeg skal utvikle meg selv og slutte å fokusere så mye på henne og forholdet, det må du nesten utdype?"

Tja, det er jo en grunn til at du ble interessert i henne i utgangspunktet. Det er lett å si i ettertid at "jeg trengte bare noen å være glad i og hun var tilgjengelig", men det tror jeg er å lure seg selv. NOE ved henne var det nok som tiltrakk deg.

Finner man andre med problemer for å sette fingeren på det, få en grunn til å trekke seg vekk, og dermed slippe å ta tak i seg selv?

[Gjest Drittsekken?]

Jeg tror det er en dårlig ide å gå inn i et forhold fordi man "trenger noen å være glad i, og noen som er glad i meg".

Ikke sånn å forstå at vi alle ikke ønsker oss dette, men hvis man opplever at man "trenger noen" når man er 18-22 år, så blir det helt feil å etablere et forhold der man skal være en "krykke" for hverandre som man kan støtte seg på.

Krykker skal vi selvsagt kunne være for hverandre når forholdet er vel etablert, men da er det snakk om å støtte hverandre fordi det har SKJEDD NOE under veis som krever at den andre stiller opp.

Hovedregelen for å ETABLERE et fungerende forhold må være dette: Først skal man "finne seg selv", lære hvem man selv er, oppleve at man er et selvstendig individ som klarer seg på egenhånd og som ikke er avhengig av noen å "holde seg fast i". Man skal vite at "frykten for å bli alene" i hvert fall ikke skal være det som på ett eller annet tidspunkt gjør at man vil kvie seg for å bryte ut av et forhold.

Når man er SÅ sterk og kjenner seg selv SÅ godt, er man klar for å gå inn i et forhold. Men da skal man også passe på at man går inn i et forhold der også DEN ANDRE har vært igjennom denne fasen med å finne seg selv og etablere selvstendighet.

Man skal ikke tro at man kan "bruke forholdet som et hjelpemiddel for å bli selvstendig". Innenfor et forhold lærer man seg (kanskje!) å fungere INNENFOR forholdet, men man vil dermed aldri finne ut hvordan du fungerer alene, utenfor. Man utvikler ikke noen egentlig "ekte" selvstendighet. Man utvikler i høyden en evne til å krangle med den andre og å være "sta" og "selvstendig" innenfor dette spesielle forholdet. Det er ingen ekte selvstendighet.

Det virker på meg som om du er i et forhold der bare du har kommet fram til dette selvstendighetsnivået. Eller rettere sagt: Det virker i hvert fall som du begynner å ane konturene av tanker som dette. Du er i stand til å heve deg opp over forholdet og se det utenfra, og du ser kanskje også at du har MYE igjen å lære selv også, om deg selv og om det å fungere på egenhånd.

Jeg tror du skal reflektere litt over at det kanskje bare er en vei videre innenfor forholdet, og det er den veien der DU er en "krykke" for henne. Dette faktumet (?) gjelder uavhngig av hva GRUNNEN er til at hun ikke er like selvstendig som du er (du nevner jo bl.a. en oppvekst med en tyrrannisk mor). Det er kanskje teoretisk mulig at dette kan gå seg til (det er sikkert mange her på Dr. Online som vil ile til å fortelle sine historier, som viser at det er mulig), men jeg tror nok likevel at det VANLIGSTE vil være at slike forhold IKKE fungerer særlig bra.

Jeg tror ingen klarer å utvikle selvstendighet innenfor et forhold, så dersom du ønsker at den du er sammen med skal bli mer selvstendig, så er det nok bare en del år "på egenhånd" som kan få henne dit.

Mitt råd til deg er å IKKE ta på deg rollen som "sosialarbeider". Jeg tror sannsynligheten vil være stor for at du vil ende opp med å se tilbake på et liv der du har måttet forsake mange muligheter (ikke minst muligheten til å glede noen ANDRE enn hun du er sammen med nå), uten at dette kan sies å ha gjort noe fra eller til i den store sammenhengen.

Jeg tror i grunnen ikke du vil være i stand til å bli glad, og trolig vil HUN også forstå dette. Dermed risikerer du et liv der DU føler du ofrer alt, og der HUN ser at du er som en fugl i et bur og er ulykkelig over å se dette, men samtidig at hun ikke er i stand til å be deg velge friheten heller, fordi hun er så desperat redd for å bli alene.

Du har nok rett!

Vanskelig å gjøre noe du veit vil såre en person du egentlig er veldig glad i og bare ønsker det beste her i verden

[Gjest ahlgren]

Er det sånn du føler det?

Nei, jeg føler at han ikke er ærlig med seg selv.

At han er svak, selvopptatt, umoden, opptatt av helt andre ting enn hva som egentlig er viktig her i livet.

At han aldri har sett meg, hørt meg, eller elsket meg for den jeg er.

Fordi hvis det er sånn som han sier, hvorfor er han ikke snill nå, da.

Hvorfor kunne vi ikke ordne opp.

Hvorfor måtte han gå rett bort og finne en som var så mye bedre enn meg.

Hvorfor kunne han ikke gi meg tilstrekkelig med tid og rom til å komme meg på beina.

Han kunne heller ha jobbet med seg selv enn å kritisere meg og se ned på meg.

Han var alt jeg hadde av familie, og han visste jeg heller ville stå alene enn å bli ødelagt og forlatt av han igjen.

Han vil heller flykte enn å bekjempe seg selv.

Jeg kommer aldri til å åpne opp for noen igjen. Og han lever det lykkelige liv, dog med dårlig samvittighet. Sprøyt.

[Gjest Drittsekken?]

"Jeg veit ikke lenger hva jeg vil, men jeg veit at jeg ikke har det veldig bra nå!"

Hun har det heller ikke bra. Har kanskje aldri hatt det bra.

Hva tenkte du da du ble sammen med henne? Du fikk vel vite ganske tidlig hva hun har vært igjennom?

"Det er mulig at jeg ønsker forståelse for at jeg har lyst å gå ifra henne, men samtidig vil jeg ha noen til å tale hennes sak siden hun ikke er i stand til å gjøre det selv."

Har hun aldri talt sin sak, eller har hun bare resignert? Hvis dere får en tredjeperson med på laget, kan hun føle det tryggere.

"Det er jo opplagt at den diskusjonen vi har nå er den som jeg burde hatt med dama mi og den frustrasjonen jeg føler mot henne går ut over dere som skriver innlegg som går "mot" meg."

Og hvis du har den med dama di og kanskje også gjør det slutt, kommer hun sikkert bare til å trekke seg enda lenger bort og inn i "jeg er ikke noe verdt og ingen ting nytter"-land, eller?

"Du sier at jeg skal utvikle meg selv og slutte å fokusere så mye på henne og forholdet, det må du nesten utdype?"

Tja, det er jo en grunn til at du ble interessert i henne i utgangspunktet. Det er lett å si i ettertid at "jeg trengte bare noen å være glad i og hun var tilgjengelig", men det tror jeg er å lure seg selv. NOE ved henne var det nok som tiltrakk deg.

Finner man andre med problemer for å sette fingeren på det, få en grunn til å trekke seg vekk, og dermed slippe å ta tak i seg selv?

"Og hvis du har den med dama di og kanskje også gjør det slutt, kommer hun sikkert bare til å trekke seg enda lenger bort og inn i "jeg er ikke noe verdt og ingen ting nytter"-land, eller?"

- ja, er redd for det, da hadde det nok for hennes del vært bedre om vi aldri hadde møttes i utgangspunktet.

"Tja, det er jo en grunn til at du ble interessert i henne i utgangspunktet. Det er lett å si i ettertid at "jeg trengte bare noen å være glad i og hun var tilgjengelig", men det tror jeg er å lure seg selv. NOE ved henne var det nok som tiltrakk deg."

Vi møttes på en fest på et tidspunkt da jeg akkurat hadde tatt ett oppgjør med meg selv og funnet ut at jeg måtte slutte å synes synd på meg selv og at i kveld skulle jeg ha det gøy samme faen hva som skjedde. Jeg struttet av selvtillit og gikk rett bort til et bord med bare jenter og skrudde på det jeg hadde av skjarm. Vi kom i prat og jeg syntes hun var søt og hyggelig.

Ba henne ut noen dager seinere og vi hadde det kjempekoselig.

Noen dager etter det møttes vi ute på byen og endte opp i samme seng.

Hun ble veldig overraska når jeg derfor ringte henne på nytt senere på kvelden, akkurat som om hun hadde forventa at nå som jeg hadde fått det jeg ville gadd jeg ikke bry meg lenger.

Vi ble i alle fall sammen etterhvert, og jeg var overlykkelig at jeg hadde fått meg en kjæreste og gjorde alt jeg kunne for å få henne til å innse hvor flott jeg syntes hun var.

Men selv nå hvis jeg sier jeg syns hun er flott, later hun enten som hun ikke hører det eller så sier hun at jeg er alt for bra for hun, at jeg spiller i en annen liga og at hun ikke fortjener meg. I begynnelsen gjorde det meg vondt hver gang hun sa det, men nå blir jeg bare forbanna og irritert over at jeg ikke når fram til henne, eller at hun ikke aksepterer hva jeg føler.

Jo mer hun sier det, jo mer begynner jeg å tro på det hun sier....

[ShitDiddelyDo]

Jeg tror det er en dårlig ide å gå inn i et forhold fordi man "trenger noen å være glad i, og noen som er glad i meg".

Ikke sånn å forstå at vi alle ikke ønsker oss dette, men hvis man opplever at man "trenger noen" når man er 18-22 år, så blir det helt feil å etablere et forhold der man skal være en "krykke" for hverandre som man kan støtte seg på.

Krykker skal vi selvsagt kunne være for hverandre når forholdet er vel etablert, men da er det snakk om å støtte hverandre fordi det har SKJEDD NOE under veis som krever at den andre stiller opp.

Hovedregelen for å ETABLERE et fungerende forhold må være dette: Først skal man "finne seg selv", lære hvem man selv er, oppleve at man er et selvstendig individ som klarer seg på egenhånd og som ikke er avhengig av noen å "holde seg fast i". Man skal vite at "frykten for å bli alene" i hvert fall ikke skal være det som på ett eller annet tidspunkt gjør at man vil kvie seg for å bryte ut av et forhold.

Når man er SÅ sterk og kjenner seg selv SÅ godt, er man klar for å gå inn i et forhold. Men da skal man også passe på at man går inn i et forhold der også DEN ANDRE har vært igjennom denne fasen med å finne seg selv og etablere selvstendighet.

Man skal ikke tro at man kan "bruke forholdet som et hjelpemiddel for å bli selvstendig". Innenfor et forhold lærer man seg (kanskje!) å fungere INNENFOR forholdet, men man vil dermed aldri finne ut hvordan du fungerer alene, utenfor. Man utvikler ikke noen egentlig "ekte" selvstendighet. Man utvikler i høyden en evne til å krangle med den andre og å være "sta" og "selvstendig" innenfor dette spesielle forholdet. Det er ingen ekte selvstendighet.

Det virker på meg som om du er i et forhold der bare du har kommet fram til dette selvstendighetsnivået. Eller rettere sagt: Det virker i hvert fall som du begynner å ane konturene av tanker som dette. Du er i stand til å heve deg opp over forholdet og se det utenfra, og du ser kanskje også at du har MYE igjen å lære selv også, om deg selv og om det å fungere på egenhånd.

Jeg tror du skal reflektere litt over at det kanskje bare er en vei videre innenfor forholdet, og det er den veien der DU er en "krykke" for henne. Dette faktumet (?) gjelder uavhngig av hva GRUNNEN er til at hun ikke er like selvstendig som du er (du nevner jo bl.a. en oppvekst med en tyrrannisk mor). Det er kanskje teoretisk mulig at dette kan gå seg til (det er sikkert mange her på Dr. Online som vil ile til å fortelle sine historier, som viser at det er mulig), men jeg tror nok likevel at det VANLIGSTE vil være at slike forhold IKKE fungerer særlig bra.

Jeg tror ingen klarer å utvikle selvstendighet innenfor et forhold, så dersom du ønsker at den du er sammen med skal bli mer selvstendig, så er det nok bare en del år "på egenhånd" som kan få henne dit.

Mitt råd til deg er å IKKE ta på deg rollen som "sosialarbeider". Jeg tror sannsynligheten vil være stor for at du vil ende opp med å se tilbake på et liv der du har måttet forsake mange muligheter (ikke minst muligheten til å glede noen ANDRE enn hun du er sammen med nå), uten at dette kan sies å ha gjort noe fra eller til i den store sammenhengen.

Jeg tror i grunnen ikke du vil være i stand til å bli glad, og trolig vil HUN også forstå dette. Dermed risikerer du et liv der DU føler du ofrer alt, og der HUN ser at du er som en fugl i et bur og er ulykkelig over å se dette, men samtidig at hun ikke er i stand til å be deg velge friheten heller, fordi hun er så desperat redd for å bli alene.

"Jeg tror det er en dårlig ide å gå inn i et forhold fordi man "trenger noen å være glad i, og noen som er glad i meg"."

Det var rett og slett utrolig klokt sagt!

Hadde folk flest fulgt den der så er jeg helt sikker på at skillsmisseraten ikke hadde vært rundt 50 %.

[Gjest Drittsekken?]

Nei, jeg føler at han ikke er ærlig med seg selv.

At han er svak, selvopptatt, umoden, opptatt av helt andre ting enn hva som egentlig er viktig her i livet.

At han aldri har sett meg, hørt meg, eller elsket meg for den jeg er.

Fordi hvis det er sånn som han sier, hvorfor er han ikke snill nå, da.

Hvorfor kunne vi ikke ordne opp.

Hvorfor måtte han gå rett bort og finne en som var så mye bedre enn meg.

Hvorfor kunne han ikke gi meg tilstrekkelig med tid og rom til å komme meg på beina.

Han kunne heller ha jobbet med seg selv enn å kritisere meg og se ned på meg.

Han var alt jeg hadde av familie, og han visste jeg heller ville stå alene enn å bli ødelagt og forlatt av han igjen.

Han vil heller flykte enn å bekjempe seg selv.

Jeg kommer aldri til å åpne opp for noen igjen. Og han lever det lykkelige liv, dog med dårlig samvittighet. Sprøyt.

Jeg klarer ikke helt å fri meg for tanken at du ifentifiserer meg med din x.

"At han er svak, selvopptatt, umoden, opptatt av helt andre ting enn hva som egentlig er viktig her i livet.

At han aldri har sett meg, hørt meg, eller elsket meg for den jeg er. "

Jeg er lei av å alltid skulle være den som ringer, alltid være den som har tid og lyst til å stille opp, alltid være den som må ta tak i ting for å få de gjort. Jeg er lei av å aldri få oppmerksomhet, ikke en oppmuntrende melding på mobilen en gang, ingenting. Jeg er lei av å aldri bli spurt om hvordan dagen min har vært, selv ikke etter å ha spurt hun og sittet å hørt om hvor galt alt er i en halvtime.

Jeg er lei av at hun ignorere meg når det er bare oss to, mens hun hiver seg over meg når noen venner er til stedet eller vi er ute på byen.

Jeg er lei av å føle meg som en forbanna gallionsfigur som kun er et skryteobjekt (se på han, se hva jeg har fått til, vi er så lykkelige så...)

Jeg er lei av å ikke kunne ta disse tingene opp med henne for at hun da blir så såret og lei seg.

Det er mulig hun er redd for å bli såret, redd for at jeg skal svikte og at det er derfor hun ikke vil knytte seg mer til meg, men samtidig er det nettopp dette som driver meg bort....

[Gjest tjohooo]

"Og hvis du har den med dama di og kanskje også gjør det slutt, kommer hun sikkert bare til å trekke seg enda lenger bort og inn i "jeg er ikke noe verdt og ingen ting nytter"-land, eller?"

- ja, er redd for det, da hadde det nok for hennes del vært bedre om vi aldri hadde møttes i utgangspunktet.

"Tja, det er jo en grunn til at du ble interessert i henne i utgangspunktet. Det er lett å si i ettertid at "jeg trengte bare noen å være glad i og hun var tilgjengelig", men det tror jeg er å lure seg selv. NOE ved henne var det nok som tiltrakk deg."

Vi møttes på en fest på et tidspunkt da jeg akkurat hadde tatt ett oppgjør med meg selv og funnet ut at jeg måtte slutte å synes synd på meg selv og at i kveld skulle jeg ha det gøy samme faen hva som skjedde. Jeg struttet av selvtillit og gikk rett bort til et bord med bare jenter og skrudde på det jeg hadde av skjarm. Vi kom i prat og jeg syntes hun var søt og hyggelig.

Ba henne ut noen dager seinere og vi hadde det kjempekoselig.

Noen dager etter det møttes vi ute på byen og endte opp i samme seng.

Hun ble veldig overraska når jeg derfor ringte henne på nytt senere på kvelden, akkurat som om hun hadde forventa at nå som jeg hadde fått det jeg ville gadd jeg ikke bry meg lenger.

Vi ble i alle fall sammen etterhvert, og jeg var overlykkelig at jeg hadde fått meg en kjæreste og gjorde alt jeg kunne for å få henne til å innse hvor flott jeg syntes hun var.

Men selv nå hvis jeg sier jeg syns hun er flott, later hun enten som hun ikke hører det eller så sier hun at jeg er alt for bra for hun, at jeg spiller i en annen liga og at hun ikke fortjener meg. I begynnelsen gjorde det meg vondt hver gang hun sa det, men nå blir jeg bare forbanna og irritert over at jeg ikke når fram til henne, eller at hun ikke aksepterer hva jeg føler.

Jo mer hun sier det, jo mer begynner jeg å tro på det hun sier....

"ja, er redd for det, da hadde det nok for hennes del vært bedre om vi aldri hadde møttes i utgangspunktet."

Det tror jeg også.

"Vi møttes på en fest på et tidspunkt da jeg akkurat hadde tatt ett oppgjør med meg selv og funnet ut at jeg måtte slutte å synes synd på meg selv"

Se der ja. Du hadde et problem, prøvde å medisinere det bort med et annet menneske og en quick fix, og nå har du fremdeles et problem, fordi medisinen ikke virket. Løsningen da er ikke å skaffe ny medisin eller å rømme, men å skaffe riktig medisin. Et annet menneske er aldri riktig medisin, selv om det kan gi en midlertidig illusjon av å være det. Skjønner du? Selvransakelse, selvutvikling, eventuelt terapi, og noe å tro på, derimot...

"Vi ble i alle fall sammen etterhvert, og jeg var overlykkelig at jeg hadde fått meg en kjæreste og gjorde alt jeg kunne for å få henne til å innse hvor flott jeg syntes hun var."

Klassisk historie, egentlig.

Jeg vil bare fremheve at med den bakgrunnen hun later til å ha, er hun kanskje spesielt sårbar for ikke å være "bra nok", og kan være spesielt vár og lett føle at det ikke er HENNE du vil ha, men "noen". Og akkurat det later jo til å være tilfellet her.

"Men selv nå hvis jeg sier jeg syns hun er flott, later hun enten som hun ikke hører det eller så sier hun at jeg er alt for bra for hun, at jeg spiller i en annen liga og at hun ikke fortjener meg."

Hun vet vel med seg selv at du kanskje er langt mer overflatisk enn henne, og vil ha "noen", og kanskje aller helst en sånn perfekt jente stapp full av selvtillit, noe hun kanskje aldri kommer til å bli?

"I begynnelsen gjorde det meg vondt hver gang hun sa det, men nå blir jeg bare forbanna og irritert over at jeg ikke når fram til henne, eller at hun ikke aksepterer hva jeg føler."

Men kan du skjønne henne? Når du ser på det du selv skriver?

[Gjest tjohooo]

"Og hvis du har den med dama di og kanskje også gjør det slutt, kommer hun sikkert bare til å trekke seg enda lenger bort og inn i "jeg er ikke noe verdt og ingen ting nytter"-land, eller?"

- ja, er redd for det, da hadde det nok for hennes del vært bedre om vi aldri hadde møttes i utgangspunktet.

"Tja, det er jo en grunn til at du ble interessert i henne i utgangspunktet. Det er lett å si i ettertid at "jeg trengte bare noen å være glad i og hun var tilgjengelig", men det tror jeg er å lure seg selv. NOE ved henne var det nok som tiltrakk deg."

Vi møttes på en fest på et tidspunkt da jeg akkurat hadde tatt ett oppgjør med meg selv og funnet ut at jeg måtte slutte å synes synd på meg selv og at i kveld skulle jeg ha det gøy samme faen hva som skjedde. Jeg struttet av selvtillit og gikk rett bort til et bord med bare jenter og skrudde på det jeg hadde av skjarm. Vi kom i prat og jeg syntes hun var søt og hyggelig.

Ba henne ut noen dager seinere og vi hadde det kjempekoselig.

Noen dager etter det møttes vi ute på byen og endte opp i samme seng.

Hun ble veldig overraska når jeg derfor ringte henne på nytt senere på kvelden, akkurat som om hun hadde forventa at nå som jeg hadde fått det jeg ville gadd jeg ikke bry meg lenger.

Vi ble i alle fall sammen etterhvert, og jeg var overlykkelig at jeg hadde fått meg en kjæreste og gjorde alt jeg kunne for å få henne til å innse hvor flott jeg syntes hun var.

Men selv nå hvis jeg sier jeg syns hun er flott, later hun enten som hun ikke hører det eller så sier hun at jeg er alt for bra for hun, at jeg spiller i en annen liga og at hun ikke fortjener meg. I begynnelsen gjorde det meg vondt hver gang hun sa det, men nå blir jeg bare forbanna og irritert over at jeg ikke når fram til henne, eller at hun ikke aksepterer hva jeg føler.

Jo mer hun sier det, jo mer begynner jeg å tro på det hun sier....

Du fikk meg til å tenke på en sang..

I don't want to be the filler if the void is solely yours

I don't want to be your glass of single malt whiskey

Hidden in the bottom drawer

I don't want to be a bandage if the wound is not mine

Lend me some fresh air

I don't want to be adored for what I merely represent to you

I don't want to be your babysitter

You're a very big boy now

I don't want to be your mother

I didn't carry you in my womb for nine months

Show me the back door

Visiting hours are 9 to 5 and if I show up at 10 past 6

Well I already know that you'd find some way to sneak me in and oh

Mind the empty bottle with the holes along the bottom

You see it's too much to ask for and I am not the doctor

I don't want to be the sweeper of the egg shells that you walk upon

And I don't want to be your other half, I believe that 1 and 1 make 2

I don't want to be your food or the light from the fridge on your face

At midnight, hey

What are you hungry for

I don't want to be the glue that holds your pieces together

I don't want to be your idol

See this pedestal is high and I'm afraid of heights

I don't want to be lived through

A vicarious occasion

Please open the window

Visiting hours are 9 to 5 and if I show up at 10 past 6

Well I already know that you'd find some way to sneak me in and oh

Mind the empty bottle with the holes along the bottom

You see it's too much to ask for and I am not the doctor

I don't want to live on someday when my motto is last week

I don't want to be responsible for your fractured heart

And it's wounded beat

I don't want to be a substitute for the smoke you've been inhaling

What do you thank me

What do you thank me for

Visiting hours are 9 to 5 and if I show up at 10 past 6

Well I already know that you'd find some way to sneak me in and oh

Mind the empty bottle with the holes along the bottom

You see it's too much to ask for and I am not the doctor