Å gjøre det slutt

[Gjest tjohooo]

"Jeg tror det er en dårlig ide å gå inn i et forhold fordi man "trenger noen å være glad i, og noen som er glad i meg"."

Det var rett og slett utrolig klokt sagt!

Hadde folk flest fulgt den der så er jeg helt sikker på at skillsmisseraten ikke hadde vært rundt 50 %.

Hehe tror du ikke de greier å innbille seg selv at det ikke er tilfellet, da...

[Gjest tjohooo]

Hehe tror du ikke de greier å innbille seg selv at det ikke er tilfellet, da...

i allefall frem til det HAR gått til helvete, og de blir etterpåkloke...

[Gjest tjohooo]

Jeg klarer ikke helt å fri meg for tanken at du ifentifiserer meg med din x.

"At han er svak, selvopptatt, umoden, opptatt av helt andre ting enn hva som egentlig er viktig her i livet.

At han aldri har sett meg, hørt meg, eller elsket meg for den jeg er. "

Jeg er lei av å alltid skulle være den som ringer, alltid være den som har tid og lyst til å stille opp, alltid være den som må ta tak i ting for å få de gjort. Jeg er lei av å aldri få oppmerksomhet, ikke en oppmuntrende melding på mobilen en gang, ingenting. Jeg er lei av å aldri bli spurt om hvordan dagen min har vært, selv ikke etter å ha spurt hun og sittet å hørt om hvor galt alt er i en halvtime.

Jeg er lei av at hun ignorere meg når det er bare oss to, mens hun hiver seg over meg når noen venner er til stedet eller vi er ute på byen.

Jeg er lei av å føle meg som en forbanna gallionsfigur som kun er et skryteobjekt (se på han, se hva jeg har fått til, vi er så lykkelige så...)

Jeg er lei av å ikke kunne ta disse tingene opp med henne for at hun da blir så såret og lei seg.

Det er mulig hun er redd for å bli såret, redd for at jeg skal svikte og at det er derfor hun ikke vil knytte seg mer til meg, men samtidig er det nettopp dette som driver meg bort....

"Jeg er lei av å føle meg som en forbanna gallionsfigur som kun er et skryteobjekt (se på han, se hva jeg har fått til, vi er så lykkelige så...)"

Kanskje er det sånn hun ser deg?

En som skal ha og ha og ha, og av helt feil grunner?

[ShitDiddelyDo]

i allefall frem til det HAR gått til helvete, og de blir etterpåkloke...

Så sant så sant.

Deres tap, men jeg kan ikke fatte og begripe at noen gidder å "ta til takke med" noen i mange år.

[cecily]

Du har helt rett i at det jeg skriver blir veldig subjektivt, men det er ikke lett å få hennes side av historien for hun vil som kjent ikke snakke om det....

Vil du nå ha henne? Eller vil du ha en kjæreste som kan være glad i deg og som lar deg være glad i seg?

Er det kjæresteri eller denne jenta som er temaet? Elsker du henne, eller savner du å ha en såkalt ekte kjæreste?

[Gjest tjohooo]

Så sant så sant.

Deres tap, men jeg kan ikke fatte og begripe at noen gidder å "ta til takke med" noen i mange år.

Men det går vel egentlig mest på innstillingen og intensjonene, heller enn den andre personen...

Går man inn med innstillingen å være glad i "noen" istedet for å elske den andre for det den andre er, er det vel lettere å irritere seg og styre på og til slutt konkludere med at man må ha noen andre.

Men en slik innstilling i seg selv er kanskje nettopp et tegn på at man ikke bør ha noen. Ihvertfall ikke før man har funnet ut hva man egentlig vil. Og det er vel omtrent her mange tyr til nok en quick-fix og sier at "NÅ har jeg skjønt det, NÅ har jeg lært"...men har de det? Nei.

[Gjest tjohooo]

Men det går vel egentlig mest på innstillingen og intensjonene, heller enn den andre personen...

Går man inn med innstillingen å være glad i "noen" istedet for å elske den andre for det den andre er, er det vel lettere å irritere seg og styre på og til slutt konkludere med at man må ha noen andre.

Men en slik innstilling i seg selv er kanskje nettopp et tegn på at man ikke bør ha noen. Ihvertfall ikke før man har funnet ut hva man egentlig vil. Og det er vel omtrent her mange tyr til nok en quick-fix og sier at "NÅ har jeg skjønt det, NÅ har jeg lært"...men har de det? Nei.

enda et lite tillegg...

lettere å fokusere på hva man skal HA og hva man ikke FÅR... og på hvor mye man GIR...("stakkars meg, jeg fortjener bedre")

istedet for å heller sette seg inn i hva partneren trenger hva man gir og IKKE gir...

[Gjest Drittsekken?]

"ja, er redd for det, da hadde det nok for hennes del vært bedre om vi aldri hadde møttes i utgangspunktet."

Det tror jeg også.

"Vi møttes på en fest på et tidspunkt da jeg akkurat hadde tatt ett oppgjør med meg selv og funnet ut at jeg måtte slutte å synes synd på meg selv"

Se der ja. Du hadde et problem, prøvde å medisinere det bort med et annet menneske og en quick fix, og nå har du fremdeles et problem, fordi medisinen ikke virket. Løsningen da er ikke å skaffe ny medisin eller å rømme, men å skaffe riktig medisin. Et annet menneske er aldri riktig medisin, selv om det kan gi en midlertidig illusjon av å være det. Skjønner du? Selvransakelse, selvutvikling, eventuelt terapi, og noe å tro på, derimot...

"Vi ble i alle fall sammen etterhvert, og jeg var overlykkelig at jeg hadde fått meg en kjæreste og gjorde alt jeg kunne for å få henne til å innse hvor flott jeg syntes hun var."

Klassisk historie, egentlig.

Jeg vil bare fremheve at med den bakgrunnen hun later til å ha, er hun kanskje spesielt sårbar for ikke å være "bra nok", og kan være spesielt vár og lett føle at det ikke er HENNE du vil ha, men "noen". Og akkurat det later jo til å være tilfellet her.

"Men selv nå hvis jeg sier jeg syns hun er flott, later hun enten som hun ikke hører det eller så sier hun at jeg er alt for bra for hun, at jeg spiller i en annen liga og at hun ikke fortjener meg."

Hun vet vel med seg selv at du kanskje er langt mer overflatisk enn henne, og vil ha "noen", og kanskje aller helst en sånn perfekt jente stapp full av selvtillit, noe hun kanskje aldri kommer til å bli?

"I begynnelsen gjorde det meg vondt hver gang hun sa det, men nå blir jeg bare forbanna og irritert over at jeg ikke når fram til henne, eller at hun ikke aksepterer hva jeg føler."

Men kan du skjønne henne? Når du ser på det du selv skriver?

Se der ja. Du hadde et problem, prøvde å medisinere det bort med et annet menneske og en quick fix, og nå har du fremdeles et problem, fordi medisinen ikke virket. Løsningen da er ikke å skaffe ny medisin eller å rømme, men å skaffe riktig medisin. Et annet menneske er aldri riktig medisin, selv om det kan gi en midlertidig illusjon av å være det. Skjønner du? Selvransakelse, selvutvikling, eventuelt terapi, og noe å tro på, derimot...

Mitt problem var vel i så fall at jeg følte meg ensom og alene mens alle rundt meg tilsynelatende var lykkelig i lag med den de hadde kjær.

Jeg var drittlei av å gå på byen å skulle prøve å sjekke damer for meningsløse ons, jeg ville ha noe ekte, noe som kunne vare, ja kjærlighet...

Så det du sier er at jeg trenger terapi fordi jeg som en mann i begynnelsen av 20årene trenger å være glad i noen som er glad i meg tilbake.

Da tror jeg det blir rimelig press på psykologer rundt om i verden.

Du sier jeg trenger å tro på, ja jeg trenger å tro på at det finnes et menneske der ute som kan elske meg og, se meg for den jeg er og i alle fall gjøre et forsøk på å forstå meg, men der tar jeg feil.

Kjærligheten er død, amen.

Jeg skal gjøre det slutt og knulle rundt med alle til jeg dør av en eller annen skummel kjønnsykdom (se det høres ut som en bra plan)

[Gjest Drittsekken?]

Vil du nå ha henne? Eller vil du ha en kjæreste som kan være glad i deg og som lar deg være glad i seg?

Er det kjæresteri eller denne jenta som er temaet? Elsker du henne, eller savner du å ha en såkalt ekte kjæreste?

Jeg vil ha noen å være glad i og vise det for og at denne personen skulle være glad i meg og vise det for meg, og i det lengste trodde jeg at det var nettopp hun jeg skulle få oppleve dette med.

Så det kan vel hende at jeg er forelska i selve forelskelsen.

Jeg tør ikke si at jeg elsker henne, for jeg veit ikke helt hva det vil si. Jeg er i alle fall glad i henne og desverre synes jeg også veldig synd på henne

[ShitDiddelyDo]

Men det går vel egentlig mest på innstillingen og intensjonene, heller enn den andre personen...

Går man inn med innstillingen å være glad i "noen" istedet for å elske den andre for det den andre er, er det vel lettere å irritere seg og styre på og til slutt konkludere med at man må ha noen andre.

Men en slik innstilling i seg selv er kanskje nettopp et tegn på at man ikke bør ha noen. Ihvertfall ikke før man har funnet ut hva man egentlig vil. Og det er vel omtrent her mange tyr til nok en quick-fix og sier at "NÅ har jeg skjønt det, NÅ har jeg lært"...men har de det? Nei.

"Men det går vel egentlig mest på innstillingen og intensjonene, heller enn den andre personen..."

Og i tillegg ærlighet dem imellom.

For dersom den ene parten ikke er ute etter den store kjærligheten og på en eller annen måte "tar til takke" med partneren sin, så er det jævla egoistisk mot partneren dersom han/hun ikke er klar over dette.

De færreste av oss vil bli tatt til takke med.

Ofte er det jo sånn at bare den ene parten er klar over hvordan ståa egentlig er.

"Men en slik innstilling i seg selv er kanskje nettopp et tegn på at man ikke bør ha noen. Ihvertfall ikke før man har funnet ut hva man egentlig vil."

Godt sagt. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Men så har heller aldri jeg forstått dette hysteriet blant enkelte i forhold til at de på død og liv må ha noen. Samme hvem det er og samme om man egentlig ikke er mer enn såvidt interessert i denne skapningen. Bare man har noen.

Får inntrykk av at det der begynner å bli mer og mer vanlig. Spesielt på min alder. Altså når man nærmer seg 30. Og spesielt blant jenter.

Patetisk spør meg, men dem om det.

[cecily]

Jeg vil ha noen å være glad i og vise det for og at denne personen skulle være glad i meg og vise det for meg, og i det lengste trodde jeg at det var nettopp hun jeg skulle få oppleve dette med.

Så det kan vel hende at jeg er forelska i selve forelskelsen.

Jeg tør ikke si at jeg elsker henne, for jeg veit ikke helt hva det vil si. Jeg er i alle fall glad i henne og desverre synes jeg også veldig synd på henne

Det er klart du ønsker dette, det er jo det som er hele poenget med et forhold. Å ha noen som en er mer intim med, og da tenker jeg ikke kun koffert.

Ikke la det pirke på nesa av andre her som mener du er kravstor og dominerende. Det er noe av det jeg mente i mitt første innlegg, vi har kun din versjon og da kan en ikke komme med slike uttalelser enkelte har kommet med i denne tråden.

Det er veldig fristende for meg å si at hun ikke er den rette for deg. Og du skal ikke selge deg selv ved å være i et forhold du ikke får noe ut av. Hun virker særdeles sårbar og du må være forsiktig med henne, det siste du ønsker er å såre henne, men det kommmer du til å gjøre uansett.

Du kan ikke si at du elsker henne, du tror delvis ikke på at hun elsker deg. Dere virker som to personer som lengter etter nærhet og ømhet, men har ulike strategier og forsvarsmekanismer. Kanskje disse ikke matcher?

Jeg vil ikke tro at det er noen av dere som ikke er verdt den andre, men som et par fungerer dere tilsynelatende dårlig. Jeg har store problemer med å tro at dette plutselig skulle forandre seg og at dere vil bli perfekte for hverandre.

Jeg tror du bør følge den sterke magefølelsen jeg tror du sitter med.

[cecily]

"Men det går vel egentlig mest på innstillingen og intensjonene, heller enn den andre personen..."

Og i tillegg ærlighet dem imellom.

For dersom den ene parten ikke er ute etter den store kjærligheten og på en eller annen måte "tar til takke" med partneren sin, så er det jævla egoistisk mot partneren dersom han/hun ikke er klar over dette.

De færreste av oss vil bli tatt til takke med.

Ofte er det jo sånn at bare den ene parten er klar over hvordan ståa egentlig er.

"Men en slik innstilling i seg selv er kanskje nettopp et tegn på at man ikke bør ha noen. Ihvertfall ikke før man har funnet ut hva man egentlig vil."

Godt sagt. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Men så har heller aldri jeg forstått dette hysteriet blant enkelte i forhold til at de på død og liv må ha noen. Samme hvem det er og samme om man egentlig ikke er mer enn såvidt interessert i denne skapningen. Bare man har noen.

Får inntrykk av at det der begynner å bli mer og mer vanlig. Spesielt på min alder. Altså når man nærmer seg 30. Og spesielt blant jenter.

Patetisk spør meg, men dem om det.

Sett Ally McBeal noen gang? Jeg tror trangen til å ha noen er grunnleggende i mennesket. Jeg tror faktisk det, mulig det er naivt, men jeg liker å tro det likevel.

Det er likevel synd at for enkelte fører dette behovet til desperasjon. En fyller ikke behovet om en tar til takke med noen som du sier, jeg tror heller de undertrykker det i håp om å fylle det.

Ikke så lett å sette ord på hva jeg mener, men skjønte du litt i hvertfall?

[ShitDiddelyDo]

Sett Ally McBeal noen gang? Jeg tror trangen til å ha noen er grunnleggende i mennesket. Jeg tror faktisk det, mulig det er naivt, men jeg liker å tro det likevel.

Det er likevel synd at for enkelte fører dette behovet til desperasjon. En fyller ikke behovet om en tar til takke med noen som du sier, jeg tror heller de undertrykker det i håp om å fylle det.

Ikke så lett å sette ord på hva jeg mener, men skjønte du litt i hvertfall?

Ja, jeg skjønte hva du mente.

Og jeg mener heller ikke at det er galt å ville ha noen. Det er naturlig.

Problemet oppstår når lysten om å "ha noen" blir så sterk at hvem "noen" er blir underordnet.

Og det ser jeg gang på gang. Man blir desperat og tar nesten hva som helst.

[Gjest tjohooo]

"Men det går vel egentlig mest på innstillingen og intensjonene, heller enn den andre personen..."

Og i tillegg ærlighet dem imellom.

For dersom den ene parten ikke er ute etter den store kjærligheten og på en eller annen måte "tar til takke" med partneren sin, så er det jævla egoistisk mot partneren dersom han/hun ikke er klar over dette.

De færreste av oss vil bli tatt til takke med.

Ofte er det jo sånn at bare den ene parten er klar over hvordan ståa egentlig er.

"Men en slik innstilling i seg selv er kanskje nettopp et tegn på at man ikke bør ha noen. Ihvertfall ikke før man har funnet ut hva man egentlig vil."

Godt sagt. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Men så har heller aldri jeg forstått dette hysteriet blant enkelte i forhold til at de på død og liv må ha noen. Samme hvem det er og samme om man egentlig ikke er mer enn såvidt interessert i denne skapningen. Bare man har noen.

Får inntrykk av at det der begynner å bli mer og mer vanlig. Spesielt på min alder. Altså når man nærmer seg 30. Og spesielt blant jenter.

Patetisk spør meg, men dem om det.

Det er vel i og for seg naturlig å ville ha en partner, men det blir feil alikevel når man har misset et par viktige modningstrinn. Istedet for å presse på og lete, bør man vel heller ta et par skritt tilbake.

og hva er nå egentlig dette med "den store kjærligheten" som så mange snakker om? Jeg tror nå det handler mer om modningsnivå og innstillinger enn å treffe "prinsen/prinsessen".

Hjelp, jeg er for ung til slike tanker.

[Gjest tjohooo]

Sett Ally McBeal noen gang? Jeg tror trangen til å ha noen er grunnleggende i mennesket. Jeg tror faktisk det, mulig det er naivt, men jeg liker å tro det likevel.

Det er likevel synd at for enkelte fører dette behovet til desperasjon. En fyller ikke behovet om en tar til takke med noen som du sier, jeg tror heller de undertrykker det i håp om å fylle det.

Ikke så lett å sette ord på hva jeg mener, men skjønte du litt i hvertfall?

Ja, det ligger i mennesket, men for at det skal komme til sin rett, må man ha vært igjennom et par modningstrinn først. Når man har vært igjennom dem, lengter man kanskje på en annen måte?

[cecily]

Ja, jeg skjønte hva du mente.

Og jeg mener heller ikke at det er galt å ville ha noen. Det er naturlig.

Problemet oppstår når lysten om å "ha noen" blir så sterk at hvem "noen" er blir underordnet.

Og det ser jeg gang på gang. Man blir desperat og tar nesten hva som helst.

Og slike gjør seg selv en bjørnetjeneste, dessverre.

[cecily]

Ja, det ligger i mennesket, men for at det skal komme til sin rett, må man ha vært igjennom et par modningstrinn først. Når man har vært igjennom dem, lengter man kanskje på en annen måte?

Ja, kanskje en gjør det.

[ShitDiddelyDo]

Det er vel i og for seg naturlig å ville ha en partner, men det blir feil alikevel når man har misset et par viktige modningstrinn. Istedet for å presse på og lete, bør man vel heller ta et par skritt tilbake.

og hva er nå egentlig dette med "den store kjærligheten" som så mange snakker om? Jeg tror nå det handler mer om modningsnivå og innstillinger enn å treffe "prinsen/prinsessen".

Hjelp, jeg er for ung til slike tanker.

Jeg er faktisk veldig enig med deg.

Og man modnes ikke når man hopper fra forhold til forhold helt uten å rekke å tenke over hva man gjør.

Nei, takke meg til jenter som knuller rundt framfor jenter som har vært sammen med 5 stykker de siste 10 årene og likevel ikke vært singel 1 dag.

[ShitDiddelyDo]

Og slike gjør seg selv en bjørnetjeneste, dessverre.

Helt klart.

Og det hele er idiotisk. Vi snakker tross alt om voksne mennesker her. Ikke fjortisser.

[Gjest tjohooo]

Se der ja. Du hadde et problem, prøvde å medisinere det bort med et annet menneske og en quick fix, og nå har du fremdeles et problem, fordi medisinen ikke virket. Løsningen da er ikke å skaffe ny medisin eller å rømme, men å skaffe riktig medisin. Et annet menneske er aldri riktig medisin, selv om det kan gi en midlertidig illusjon av å være det. Skjønner du? Selvransakelse, selvutvikling, eventuelt terapi, og noe å tro på, derimot...

Mitt problem var vel i så fall at jeg følte meg ensom og alene mens alle rundt meg tilsynelatende var lykkelig i lag med den de hadde kjær.

Jeg var drittlei av å gå på byen å skulle prøve å sjekke damer for meningsløse ons, jeg ville ha noe ekte, noe som kunne vare, ja kjærlighet...

Så det du sier er at jeg trenger terapi fordi jeg som en mann i begynnelsen av 20årene trenger å være glad i noen som er glad i meg tilbake.

Da tror jeg det blir rimelig press på psykologer rundt om i verden.

Du sier jeg trenger å tro på, ja jeg trenger å tro på at det finnes et menneske der ute som kan elske meg og, se meg for den jeg er og i alle fall gjøre et forsøk på å forstå meg, men der tar jeg feil.

Kjærligheten er død, amen.

Jeg skal gjøre det slutt og knulle rundt med alle til jeg dør av en eller annen skummel kjønnsykdom (se det høres ut som en bra plan)

"Mitt problem var vel i så fall at jeg følte meg ensom og alene mens alle rundt meg tilsynelatende var lykkelig i lag med den de hadde kjær."

Ja, det er forståelig. MEN!

"Jeg var drittlei av å gå på byen å skulle prøve å sjekke damer for meningsløse ons, jeg ville ha noe ekte, noe som kunne vare, ja kjærlighet..."

Høres ikke ut som om du var, eller er, moden nok for det. Når innstillingen er å "få noen fordi alle vennene mine har kjæreste og jeg vil også ha", er ikke innstillingen riktig. Det er normalt å lengte etter noen, men det vi gjør feil nå til dags er at vi jager etter kjærligheten og glemmer helt andre langt mer viktige aspekter ved vår utvikling.

"Så det du sier er at jeg trenger terapi fordi jeg som en mann i begynnelsen av 20årene trenger å være glad i noen som er glad i meg tilbake."

Nei, det er måten du tolker det på. Les igjen og forsøk å tolk det på en annen måte.

"Da tror jeg det blir rimelig press på psykologer rundt om i verden."

Bare vent å se i generasjonene fremover (med mindre det snart dukker opp en eller annen genial ny religion/spirituell retning som folk kan støtte seg på og hente klokskap og klarsyn utav)

"Du sier jeg trenger å tro på, ja jeg trenger å tro på at det finnes et menneske der ute som kan elske meg og, se meg for den jeg er og i alle fall gjøre et forsøk på å forstå meg, men der tar jeg feil."

Tror du ikke hun også kan det? Kanskje hun så gjerne vil, men ikke tør, fordi hun merker hvor okkupert du er med å finne feil med henne, og er redd fordi du ble sammen med henne "fordi alle kameratene dine hadde kjæreste og du også ville ha"?

Tror mye kan løse seg hvis dere snakker ut med en tredjeperson som kan sette ting i perspektiv, kartlegge behov og hjelpe til med kommunikasjonen.

Selvfølgelig er drømmen at det bør komme en person som ser en, forstår en, jippi og vips så lever man lykkelig, men våkn opp! Vi må jobbe for det. Nye tider, nye krav, før har de løst det med at kvinnfolket skal være underdandig og ha mannen i fokus, nå er det ikke sånn, og vi er alle i en læringsprosess. Du må også lære hvordan du kan kommunisere dine behov samtidig som at du har hennes behov i bakhodet, og motsatt. Dere to er i utakt nå. Gi opp, for all del, men det er nok de samme problemene du vil støte på senere også, bare i en litt annen form.

"Kjærligheten er død, amen."

Nå er du teit. Forelskelsen er død, og det samme er alle illusjonene dine. Tid for virkeligheten, gutt.

"Jeg skal gjøre det slutt og knulle rundt med alle til jeg dør av en eller annen skummel kjønnsykdom (se det høres ut som en bra plan)"

Ja, huff, så synd på deg. Har noen noen gang lovet deg noe annet enn det du kan jobbe opp selv? NEI. Og du kan jobbe opp dette. Men husk at dere er to. Hun må også jobbe. (og det er jo litt av problemet at hun ikke virker som hun makter, derfor må hun finne ut hva hun vil, og gå inn for det, og absolutt få psykologhjelp for det hun har vært igjennom) Og ikke bare det, men dere må begge være villige til å ha en open mind! Din måte å prøve/jobbe på trenger slettes ikke være den riktige.