Link til forskningsrapport om adopsjon

[Gjest Dragen+Hunden+Oksen]

http://www.ub.uib.no/elpub/2003/h/122001/Hovedoppgave.pdf

Rapporten er på 120 sider og sier mye mer enn avisoppslaget

"Det går bra med adoptivbarna".

God sommerlesing til de interesserte!

[meimei]

Synes denne rapporten føyer seg inn i rekken av forskningsarbeid der utgangspunktet er at adopsjon er et tap og problemer er mer eller mindre en selvfølge. Her skisseres alle de problemer adopterte har, kan tenkes å få, eller burde ha. Det er som om enhver studie av norskfødte barn skulle ha som utgangspunkt at det det at de er født her automatisk medfører problemer, eller utfordringer som det ofte omskrives til!

Jeg reagerer også på at forskeren har valgt 4 personer fra FKA som representanter for voksne adopterte. Tidligere i oppgaven viser hun til at det er teorier som tilsier at det ofte er adopterte som har er uavklart forhold til sin adopsjon som blir medlemmer av disse foreningene. En kan da sitlle spørsmål ved hvor representativt dette utvalget er.

Men aller mest reagerer jeg på at det verdimessige utgangspunktet for forskningen ikke blir avklart. Hun velger en vinkling der det er opplest og vedtatt at det er hensiktsmessig og riktig å kategorisere adopterte som gruppe. Men tenk på en jente som blir adoptert som 5-åring, med "norsk" utseende, 3 søsken og hjemmehørende i Lofoten og en gutt adoptert 3 måneder gammel, med asiatisk utseende, ingen søsken og hjemmehørende i Oslo. Vi ikke deres liv og utfordringer være like forskjellige som for norskfødte barn? Bør vi ikke snart stille spørsmål ved hvor hensiktsmessig mye av den forskningen som kommer om adopsjon egentlig er. De aller fleste rapporter viser jo også at det er svært store variasjoner innenfor denne gruppen. Ikke noen stor overraskelse etter min oppfatning.

Jeg er svært kritisk til en opplæring av helsesøstre der de skal bevisstgjøres i forhold til adopterte og deres familier. Jeg ville oppleve det svært ubehaglig å bli møtt som "adopsjonsfamilie" når jeg kom til helsesøster med barnet mitt. Jeg vil at hun skal se et barn - med sine individuelle behov, og ikke et adoptivbarn! Og jeg er en mor som har fått barn gjennom adopsjon, og ikke en adoptivmor! Akkurat som at en mor som har fått barn ved hjelp av prøverør ikke blir omtalt som en "prøverørsmor" resten av sitt moderskap. Jeg er også skeptisk til det hefte som VB og AF har skrevet for barnehagene (og som etter min oppfatning egentlig bare forteller at adopterte er like forskjellige som andre barn). Jeg ønsker ikke at barnehagen skal bruke "sannheter" om adopsjon for å forstå mitt barn, jeg vil at de skal se hele barnet, der det å være adoptert ikke gir noen mening uten at resten av barnet blir sett i sammenheng.

Jeg skulle ønske at det kom noe sprek og nytenkende forskning omkring adopsjon. Til nå er det meg bekjent bare Geir Follevåg som har ytret seg mot oppleste og vedtatte sannheter. Denne rapporten har iallefall ikke noe nytt å tilføye i så måte.

[Gjest fagperson og mamma]

Synes denne rapporten føyer seg inn i rekken av forskningsarbeid der utgangspunktet er at adopsjon er et tap og problemer er mer eller mindre en selvfølge. Her skisseres alle de problemer adopterte har, kan tenkes å få, eller burde ha. Det er som om enhver studie av norskfødte barn skulle ha som utgangspunkt at det det at de er født her automatisk medfører problemer, eller utfordringer som det ofte omskrives til!

Jeg reagerer også på at forskeren har valgt 4 personer fra FKA som representanter for voksne adopterte. Tidligere i oppgaven viser hun til at det er teorier som tilsier at det ofte er adopterte som har er uavklart forhold til sin adopsjon som blir medlemmer av disse foreningene. En kan da sitlle spørsmål ved hvor representativt dette utvalget er.

Men aller mest reagerer jeg på at det verdimessige utgangspunktet for forskningen ikke blir avklart. Hun velger en vinkling der det er opplest og vedtatt at det er hensiktsmessig og riktig å kategorisere adopterte som gruppe. Men tenk på en jente som blir adoptert som 5-åring, med "norsk" utseende, 3 søsken og hjemmehørende i Lofoten og en gutt adoptert 3 måneder gammel, med asiatisk utseende, ingen søsken og hjemmehørende i Oslo. Vi ikke deres liv og utfordringer være like forskjellige som for norskfødte barn? Bør vi ikke snart stille spørsmål ved hvor hensiktsmessig mye av den forskningen som kommer om adopsjon egentlig er. De aller fleste rapporter viser jo også at det er svært store variasjoner innenfor denne gruppen. Ikke noen stor overraskelse etter min oppfatning.

Jeg er svært kritisk til en opplæring av helsesøstre der de skal bevisstgjøres i forhold til adopterte og deres familier. Jeg ville oppleve det svært ubehaglig å bli møtt som "adopsjonsfamilie" når jeg kom til helsesøster med barnet mitt. Jeg vil at hun skal se et barn - med sine individuelle behov, og ikke et adoptivbarn! Og jeg er en mor som har fått barn gjennom adopsjon, og ikke en adoptivmor! Akkurat som at en mor som har fått barn ved hjelp av prøverør ikke blir omtalt som en "prøverørsmor" resten av sitt moderskap. Jeg er også skeptisk til det hefte som VB og AF har skrevet for barnehagene (og som etter min oppfatning egentlig bare forteller at adopterte er like forskjellige som andre barn). Jeg ønsker ikke at barnehagen skal bruke "sannheter" om adopsjon for å forstå mitt barn, jeg vil at de skal se hele barnet, der det å være adoptert ikke gir noen mening uten at resten av barnet blir sett i sammenheng.

Jeg skulle ønske at det kom noe sprek og nytenkende forskning omkring adopsjon. Til nå er det meg bekjent bare Geir Follevåg som har ytret seg mot oppleste og vedtatte sannheter. Denne rapporten har iallefall ikke noe nytt å tilføye i så måte.

Som fagperson og adoptant har jeg vært opptatt av to fallgruver:

- I endel fagmiljøer tar de for gitt at adopterte barn har problemer. Det er selvsagt ikke riktig at de ser på selve adopsjonen som et tap (jfr. meimei). Det er det å miste sin første mor, som ses på som det traumatiske tapet - og det er det jo. Men selv om alle adopterte barn har opplevd denne smerten, betyr det faktisk ikke at de nødvendigvis får store problemer senere. Fagpersoner glemmer ofte den helbredelse som ligger i den nye tilknytningen og i kjærligheten barnet møter!

- Den andre fallgruven ser jeg hos (mange) adoptanter, og tildels hos adopsjonsforeningene. Det er tendensen til å idyllisere adopsjon, og hevde at det er akkurat som å få barn ellers, og ingen ting man trenger være spesielt bekymret for.

Dette er jo heller ikke riktig. Det ER faktisk en god del adopterte barn som sliter i perioder pga sin bakgrunn. De har to traumer bak seg, først tapet av sin mor og siden bruddet med de kjente omgivelsene på barnehjemmet. De møter nye foreldre som ofte er helt uforberedt på dette, og derfor kan ha vansker med å takle det. Mange av barna har også opplevd vonde ting i tillegg.I ungdomstiden kommer ofte nye problemer i forhold til annerledeshet osv.

Det blir like galt å stikke disse vanskene under en stol, som å overfokusere på dem.

Adoptivforeldre (og kommende sådanne) kan ha nytte av å lese litteratur som omhandler feks tilknytningsproblematikk og hvilke problemer (mange) adopterte barn kan slite med. Samtidig er det viktig å ikke svartmale. Det går seg jo som regel til etterhvert! Men iblant kan man trenge litt hjelp.

Det jeg er enig med meimei i, er når hun sier at det er viktig å nyansere, og at ikke alle barn har sammen behov. Dette er veldig viktig!

Men begge fallgruvene må vi unngå!

[ahg]

Som fagperson og adoptant har jeg vært opptatt av to fallgruver:

- I endel fagmiljøer tar de for gitt at adopterte barn har problemer. Det er selvsagt ikke riktig at de ser på selve adopsjonen som et tap (jfr. meimei). Det er det å miste sin første mor, som ses på som det traumatiske tapet - og det er det jo. Men selv om alle adopterte barn har opplevd denne smerten, betyr det faktisk ikke at de nødvendigvis får store problemer senere. Fagpersoner glemmer ofte den helbredelse som ligger i den nye tilknytningen og i kjærligheten barnet møter!

- Den andre fallgruven ser jeg hos (mange) adoptanter, og tildels hos adopsjonsforeningene. Det er tendensen til å idyllisere adopsjon, og hevde at det er akkurat som å få barn ellers, og ingen ting man trenger være spesielt bekymret for.

Dette er jo heller ikke riktig. Det ER faktisk en god del adopterte barn som sliter i perioder pga sin bakgrunn. De har to traumer bak seg, først tapet av sin mor og siden bruddet med de kjente omgivelsene på barnehjemmet. De møter nye foreldre som ofte er helt uforberedt på dette, og derfor kan ha vansker med å takle det. Mange av barna har også opplevd vonde ting i tillegg.I ungdomstiden kommer ofte nye problemer i forhold til annerledeshet osv.

Det blir like galt å stikke disse vanskene under en stol, som å overfokusere på dem.

Adoptivforeldre (og kommende sådanne) kan ha nytte av å lese litteratur som omhandler feks tilknytningsproblematikk og hvilke problemer (mange) adopterte barn kan slite med. Samtidig er det viktig å ikke svartmale. Det går seg jo som regel til etterhvert! Men iblant kan man trenge litt hjelp.

Det jeg er enig med meimei i, er når hun sier at det er viktig å nyansere, og at ikke alle barn har sammen behov. Dette er veldig viktig!

Men begge fallgruvene må vi unngå!

Jeg slutter meg til det du skriver. Personlig mener jeg det er verdifullt at man har mye kunnskap om _mulige_ problemer, men at man ikke tar for gitt at det _må_ bli problemer.

Er også helt enig med meimei i at man må se _hele_ mennesket, og at det er store forskjeller fra barn til barn (personlig bakgrunn, alder, gemytt, forholdene i adoptivfamilien, søsken, bosted, venner, osv).

Samtidig er det som du sier noen viktige faktorer som alle adoptivbarn har felles, blant annet minst to brudd med primære omsorgspersoner (biologiske foreldre og pleiere/fosterfamilie), brudd med alt som har vært kjent (totalt miljøskifte), og brudd i språkutviklingen. Store og brå forandringer i barnets liv som jeg tror trengs å heles.

For mange barn ser dette ut til å heles ganske naturlig når barnet får nye foreldre/ny familie der det finner kjærlighet og trygghet. Det skjer ikke over natten, og mange familier opplever den første tiden som til dels krevende, men det faller på plass etter hvert.

Og så er det noen barn som sliter ekstra, og det er hardt for både barnet og de nye foreldrene. I disse tilfellene tror jeg det er spesielt viktig at foreldrene kan møte et kompetent hjelpeapparat, og ikke må brøyte vei selv på toppen av det hele.

[meimei]

Jeg slutter meg til det du skriver. Personlig mener jeg det er verdifullt at man har mye kunnskap om _mulige_ problemer, men at man ikke tar for gitt at det _må_ bli problemer.

Er også helt enig med meimei i at man må se _hele_ mennesket, og at det er store forskjeller fra barn til barn (personlig bakgrunn, alder, gemytt, forholdene i adoptivfamilien, søsken, bosted, venner, osv).

Samtidig er det som du sier noen viktige faktorer som alle adoptivbarn har felles, blant annet minst to brudd med primære omsorgspersoner (biologiske foreldre og pleiere/fosterfamilie), brudd med alt som har vært kjent (totalt miljøskifte), og brudd i språkutviklingen. Store og brå forandringer i barnets liv som jeg tror trengs å heles.

For mange barn ser dette ut til å heles ganske naturlig når barnet får nye foreldre/ny familie der det finner kjærlighet og trygghet. Det skjer ikke over natten, og mange familier opplever den første tiden som til dels krevende, men det faller på plass etter hvert.

Og så er det noen barn som sliter ekstra, og det er hardt for både barnet og de nye foreldrene. I disse tilfellene tror jeg det er spesielt viktig at foreldrene kan møte et kompetent hjelpeapparat, og ikke må brøyte vei selv på toppen av det hele.

Takk til ”fagperson og mamma” og ahg for gode og tankevekkende svar. Vi er nok ikke så veldig uenige. Også jeg ser helt klart farene for å forfekte to ytterliggående synspunkt, enten at ”alle adopterte har problemer” eller ”det er ingenting spesielt ved å være adoptert”. Et slikt svart/hvitt syn tjener ingen. Men jeg har i det siste blitt veldig opptatt av hvilke spørsmål forskerene stiller og hvilke svar de gir oss. Jeg vet at nøytral forskninger en myte, forskeren har i utgangspunktet et sett med holdninger og verdier som styrer dem i forhold til hva de spør om og hva de ser etter. Også disse blir preget av den allmenne samfunnsoppfatningen om at adopterte har problemer og velger innfalsvinkler til sin forskning på bakgrunn av dette. Det er jo betimelig å stille spørsmål ved hvilket utganspunkt og oppdrag forfatterene av de to forskningsrapportene som er presentert her på DOL de siste dagene har? Når slike resultater presenteres i media er de med på å forsterke den rådende oppfatningen om adopsjon. Når hver eneste undersøkelse viser at det går bra med de aller fleste adopterte , men noen kan ha til dels store problemer, hvorfor er det da ingen som har tatt fatt i alle de velfungerende adopterte og prøver å finne suksesskriterier for det å være adoptert og lykkelig?

Jeg er opptatt av hva det rådende synet på adopsjon gjør med omgivelsene i deres møte med barna våre, med oss som foreldre og selvfølgelig aller mest, hva det gjør med barna våre å bli fremstilt som tikkende bomber. Jeg har en venninnne som opplevde at foreldrene skilte seg da hun var barn for 40 år siden. På den tiden var aviser og TV fulle av stoff om skilsmissebarnas dårlige prognoser, det var en opplest og vedtatt sannhet at det var en stor risiko å være skilsmissebarn. Hun opplevde at dette var en svart skygge over barndommen, som ellers hadde vært en god, vanlig oppvekst. Men det å bli sett på som et risiko er i seg selv en stor belastning for et barn. Jeg tror dessverre at dette kan få en forsterknede og delvis sjøloppfyllende effekt for barna våre, og det ønsker jeg for enhver pris å unngå.

Medias dekning av adopsjon handler i dag om to vinklinger – enten hyggelige historier om søte små barn som endelig har kommet hjem til sine foreldre etter en laaaaang ventetid, eller en gjengivelse av forskningsrapporter som alle konkluderer med at det går bra for de aller fleste (presentert som en stor overraskelse hver gang) , men deretter med et hovudfokus på dem som får problemer.

Som jeg har skrevet tidligere har jeg liten tro på at det hjelper barna våre å bruke adopsjonen i seg selv som forklaringsfaktor for å forstå barna våre. Alle har opplevd et tap av biologiske foreldre, men måten de har opplevd dette på og måten de takler det på er så ulike at det gir lite mening å komme med noen generelle svar. Som mor til tre adopterte barn ser jeg at selv om alle har opplevd dette tapet, gir den kunnskapen ingen mening uten at den blir knyttet til personlighet og alle de andre erfaringane barna får med seg i livet.

Som foreldre til adopterte barn tror jeg at det er to saker som vi bør jobbe aktivt med. Det ene er selvsagt rasisme, fravær av dette vil i stor grad påvirke barnas liv. Men det andre er å snu den offenlige oppfatningen av adopterte som tikkende bomber. Det tror jeg er viktig for at barna våre skal få troen på eget livsprosjekt. Men utfordringa blir selvsagt å gjøre dette og samtidig gi støtte og anerkjennelse til foreldre og barn som virkelig sliter. Jeg tror at vi vil oppnå mye dersom vi slutter å knyte problemene til selve adopsjonen, som ”fagperson og mamma” skriver, men istedefor ser på hvert enkelt barn sin historie og personlighet som unikt.

[ahg]

Takk til ”fagperson og mamma” og ahg for gode og tankevekkende svar. Vi er nok ikke så veldig uenige. Også jeg ser helt klart farene for å forfekte to ytterliggående synspunkt, enten at ”alle adopterte har problemer” eller ”det er ingenting spesielt ved å være adoptert”. Et slikt svart/hvitt syn tjener ingen. Men jeg har i det siste blitt veldig opptatt av hvilke spørsmål forskerene stiller og hvilke svar de gir oss. Jeg vet at nøytral forskninger en myte, forskeren har i utgangspunktet et sett med holdninger og verdier som styrer dem i forhold til hva de spør om og hva de ser etter. Også disse blir preget av den allmenne samfunnsoppfatningen om at adopterte har problemer og velger innfalsvinkler til sin forskning på bakgrunn av dette. Det er jo betimelig å stille spørsmål ved hvilket utganspunkt og oppdrag forfatterene av de to forskningsrapportene som er presentert her på DOL de siste dagene har? Når slike resultater presenteres i media er de med på å forsterke den rådende oppfatningen om adopsjon. Når hver eneste undersøkelse viser at det går bra med de aller fleste adopterte , men noen kan ha til dels store problemer, hvorfor er det da ingen som har tatt fatt i alle de velfungerende adopterte og prøver å finne suksesskriterier for det å være adoptert og lykkelig?

Jeg er opptatt av hva det rådende synet på adopsjon gjør med omgivelsene i deres møte med barna våre, med oss som foreldre og selvfølgelig aller mest, hva det gjør med barna våre å bli fremstilt som tikkende bomber. Jeg har en venninnne som opplevde at foreldrene skilte seg da hun var barn for 40 år siden. På den tiden var aviser og TV fulle av stoff om skilsmissebarnas dårlige prognoser, det var en opplest og vedtatt sannhet at det var en stor risiko å være skilsmissebarn. Hun opplevde at dette var en svart skygge over barndommen, som ellers hadde vært en god, vanlig oppvekst. Men det å bli sett på som et risiko er i seg selv en stor belastning for et barn. Jeg tror dessverre at dette kan få en forsterknede og delvis sjøloppfyllende effekt for barna våre, og det ønsker jeg for enhver pris å unngå.

Medias dekning av adopsjon handler i dag om to vinklinger – enten hyggelige historier om søte små barn som endelig har kommet hjem til sine foreldre etter en laaaaang ventetid, eller en gjengivelse av forskningsrapporter som alle konkluderer med at det går bra for de aller fleste (presentert som en stor overraskelse hver gang) , men deretter med et hovudfokus på dem som får problemer.

Som jeg har skrevet tidligere har jeg liten tro på at det hjelper barna våre å bruke adopsjonen i seg selv som forklaringsfaktor for å forstå barna våre. Alle har opplevd et tap av biologiske foreldre, men måten de har opplevd dette på og måten de takler det på er så ulike at det gir lite mening å komme med noen generelle svar. Som mor til tre adopterte barn ser jeg at selv om alle har opplevd dette tapet, gir den kunnskapen ingen mening uten at den blir knyttet til personlighet og alle de andre erfaringane barna får med seg i livet.

Som foreldre til adopterte barn tror jeg at det er to saker som vi bør jobbe aktivt med. Det ene er selvsagt rasisme, fravær av dette vil i stor grad påvirke barnas liv. Men det andre er å snu den offenlige oppfatningen av adopterte som tikkende bomber. Det tror jeg er viktig for at barna våre skal få troen på eget livsprosjekt. Men utfordringa blir selvsagt å gjøre dette og samtidig gi støtte og anerkjennelse til foreldre og barn som virkelig sliter. Jeg tror at vi vil oppnå mye dersom vi slutter å knyte problemene til selve adopsjonen, som ”fagperson og mamma” skriver, men istedefor ser på hvert enkelt barn sin historie og personlighet som unikt.

Du skriver: «... hvorfor er det da ingen som har tatt fatt i alle de velfungerende adopterte og prøver å finne suksesskriterier for det å være adoptert og lykkelig?»

Ja, det ville virkelig vært interessant! Jeg skulle med _stor_ interesse lese forskning rundt eventuelle felles faktorer som ligger til grunn for adopterte som føler seg hjemme i sin familie, har et godt selvbilde, og generelt er tilfreds med livet sitt. Ifølge eksisterende forskning ser de jo definitivt ut til å være i flertall, så hvorfor ikke prøve å trekke positiv lærdom ut av dette!

Jeg synes det er viktig å belyse ulike problemer og ikke late som de ikke eksisterer, og jeg tror fremdeles det er mye å lære i så måte på flere områder. Samtidig er jeg helt enig med deg i at det kan bli for mye fokus på problemer, og at dette påvirker våre generelle holdninger.

Jeg sier derfor et klart JA TAKK til forskning i forhold til alle adopterte det har gått fint med, og hvilke årsaker som ligger bak dette.

Min holdning er altså av Ole Brumm-slaget: ja takk til begge deler.

Og helst i et balansert forhold!