Normandie på kryss, men mest på tvers

[Mr Kahn]

Hele Manche er et spindlvev av veier, fra smale grusveier overgrodd av hedgegrove, til motorveier av en standard som er fullt på høyde med den tyske autobahn. Her kan du kjøre deg bort så mye du vil, før eller senere er du tilbake til utgangspunktet. En par amerikanere lette etter Iron Mike, the Paratrooper Memorial, og beklaget seg over at hele Normandie var en «god damn maze». De hadde stiftet bekjentskap med veinettet, må vite. Med en like overlegen som overbevisende mine kunne det berettes at det var bare å kjøre Route de Picauville-Amfreville ca. 2 miles vestover (3 km), så finner du Iron Mike på høyre hånd. Jajaja, på DENNE siden av Le Merderet, vis à vis La Fière.

Joda, vi har også vært ukjent engang, så vi hjelper gjerne. Vår første guidede tur fikk vi, enten vi ville eller ikke, allerede andre dagen. Verten foran, og vi etter. Med en bunke tidsskrifter, reklameblekker, tilbudshefter og DM'er stablet rundt på seter og gulv lå vi etter en snodig utseende Renault på vei mot Valognes. Rett før Intermanche pekte vertsgubben til høyre, og der lå forbanne min båt Lidl. Jaja, da var det vel hit han mente da, og «familien Griswald» vrengte inn foran denne tyske kjedegiganten med hvinende dekk. Undertegnede, som er allergisk mot kjøpesentre, begynte å ane uråd da gubben kom tilbake i hundre og fyrte av en salve på fransk. Armer og bein gikk som møllevinger, og gliset tangerte øreflippene. Ah, så det var altså ikke hit vi skulle. Neida, inn i bilen igjen, og gjennom Valognes, inntil vi kom ut på firefelten mellom St. Joseph og avkjørselen til Beumont.

Glasserie-Cherbourgh, rakk ikke å se hvor mange kilometer det var igjen. Rett før Cherbourgh ligger det en rundkjøring på en høyde, og da snakker vi ikke om rundkjøring av norsk standard, som varierer i størrelse fra kumlokk til femkrone. Dette var reinhekla giganteri. På hjul med vertsgubben tok vi av mot Auchan, og havnet foran et kjøpesenter av dimensjoner som kunne romme Østfoldhallen og Stæl & Røm på dassen. Kaldsvetten begynte å renne og jeg ønsket meg 60 år tilbake i tid. De var heldige, disse invansjonstroppene, som bare behøvde å løpe i kuleregnet foran Atlanterhavsvollen. Men jentene hadde kommet «hjem», de. Her var det bare å holde ut, og viktigst av alt: holde kjeft! En kunne imidlertid ikke unngå å bli imponert av sortimentet, kanskje mest av hyllene med spiritus og andre sterkvarer. En flaske Paulet XO kostet...næh, det må da værra trøkkleif! Rask hoderegning mens fingrene spiller på slurva...vi tar to! Det tok helt av, og etterhvert ble handlevogna som å dytte en dressin på grus, tung som bly.

Tollbestemmelsene mellom EU-landene fikk samme velsignelsene som vår lille plass i Sverige, der godsakene måtte mellomlagres. Man drar ikke med seg mer enn nødvedig inn i det prestestyrte Norge, nei. Her hjemme i steinrøysa er straffen for å gå over kvota høyere enn for voldtekt. Men nok om det. Auchan skulle bli flittig besøkt allikevel i løpet av vårt opphold. Kjører en videre mot Cherbourgh, så vil en snart få øye på plakatene som reklamerer for La Cité de la Mer. Dette er et marinemuseum med en severdighet som ikke mange kan oppvise maken til; en rundtur inni en av verdens største atom-ubåter i tørrdokk. Ut over dette minnet det hele om akvariet i Lysekil. Og ingenting er gratis her heller.

Kjører en kystveiene fra Cherbourgh, forbi Cap Lévy og videre gjennom Vrasville, Rethoville, Neville og en drøss med andre «ett-eller-annet-ville», kommer en til en pitoresk havneby ved navn Barfleur. Kommer en til det rette tidspunktet, så vil en se båtene som ligger delvis på halv-tolv ute i «havnebassenget», omgitt av gjørme og sparsom sjøvegetasjon, der en og annen måke spankulerer på jakt etter mat. Tidevannet i kanalområdet har alltid forundret meg; det er en forskjell på flo og fjære her som er abnorm. Om noen timer vil båtene igjen være i sitt rette element, og byen får en waterfront som ser litt mer innbydende ut. Den stinkende gjørma som kom til syne ved fjære sjø var alt annet enn innbydende, men iskremen i det lokale boulangerie'et oppe i gaten gikk allikevel ned på høykant. Jeg fortrakk «pæ'n sjokkolatt» - som vanlig.

Hvis en er gjort av tålmodighet (etterhvert blitt mellomnavnet mitt) fortsetter en nedover kysten til en ender opp ved Utah Beach. Etter mange svinger og landsbyer kom vi til en av de berømte (eller beryktede) landgangsstrendene i Normandie. Her gikk den leddgiktplagede presidentnevøen Teddy Roosevelt i land på morgenen de 6. juni 1944, bare for å dø ti dager senere av hjertesvikt. Det skulle bli mange turer hit også, men da vi kom hit første gangen var forberedelsene til jubileet i full gang. Digre tribunekomplekser ble snekret og skrudd sammen, med VIP-losjer og hele pakka. Står en på plassen foran museet og ser skrått til venstre, så ser en en diger Sherman-tank stå ved passasjen til selve stranda, og på høyden enda lenger til venstre står en bauta og en drøss med minnetavler. Et spise-og sjenkested vis à vis, som bar det treffende navne Roosevelt Café, kunne også by på rikt utvalg av souvernirer, caps og T-skjorter. I et fortelt sto en fyr og solgte calvados. (Det svineriet burde vært merket med dødningehode og symbol for etsende væske.)

Utah Beach og Omaha Beach skiller seg ikke fra hverandre hva selve strendene angår, men området bak «Antlanterhavsvollen» er mindre kupert på Utah. Rundt Arromanches og Colleville sur Mer finner en åser og vegetasjon, men her er det flatt og forblåst nesten helt inn til Saint Marie du Mont. Det var forøvrig på Utah Beach vi ble vitne til et synkronisert fyrverkeri av dimensjoner, natt til 6. juni. De kanadiske og engelske landgangstedene, Sword, Juno, Gold, kunne ikke sees fra der vi satt, men Omaha og Utah skjøt opp nøyaktig de samme rakettene på nøyaktig samme tid. Femten minutter ragnarokk. Etterpå bar det inn til Sainte Mere Eglise hvor det ble jubilert til lyse morran. Natt til 6. juni 2004 ble da også en uforglemmelig opplevelse på mange måter. Innen mørket falt på var det så mye mennesker samlet på stranden og på vollene at en ikke kunne se bakken. Midt inne i folkehavet dukket tre krigsskolekadetter fra Norge fram, i full uniform, og det var rart å føre en samtale på norsk midt inne i dette mylderet av folk, på en strand som dette.

Le Mont St. Michel er kanskje en av Frankrikes mest berømte og besøkte severdigheter utenom Eiffeltårnet og Louvre. Og det er ikke uten grunn, dette spektakulære byggverket er nesten like høyt som Eiffeltårnet, og ble påbegynt mer enn tusen år før. På 700-tallet var dette bare et beskjedent lite oratoriekapell på en ås ute i havet, strategisk plassert mellom Bretagne og Normandie, ved munningen av elven Couesnon. Siste hånd på dette byggverket ble lagt i 1897, da spiret sto ferdig. Nå rager dette kirkespiret himmelhøyt over den opprinnelige bygningsmassen og har antatt en karakteristisk profil som kan sees på flere mils avstand. Du kan kjøre bil en halv time, og fremdels se klosteret når du snur deg. Mont St. Michel har tjent både som festning, kloster og fengsel, og i 1969 vendte sågar benediktermunkene tilbake etter århundrer med fravær. Fra Mont Tombe (graven ved åsen) i år 708 til Mont St. Michel i 2004; idag kan en gå inn i de trange gatene innenfor murene, og sikkert som amen i kjærka; her er souvernirer, hoteller, restauranter og rytmisk tilberedede pannekaker. Også her er tidevannet nesten skummelt; handicap-parkeringen sto under en meter vann da vi kom ut.

Et par kilometer før selve klosteret finner en et calvadosbrenneri ved veien. Her kan du stoppe å kjøpe med deg den edle, men akk så usmakelige drikken, i bøtter og spann. Den smaker og lukter som neglelakkfjerner. I Granville fikk vi øye på mækkern, og den som tror at en kan kjøre forbi noe slikt når det sitter to unger (well, inkludér meg) med sukkerabstinens i bilen, må tro om igjen. Men dette ble en nedtur, mækkern er ikke som hjemme. Milk-shaken smakte som pisslunka eggedosis, og hamburgeren hadde pannelugg. Vegg-i-vegg lå det et steak-house, men da inventaret skulle forestille en amerikansk jukebox-joint fra femti-tallet med ditto klientell, satset vi heller på eget kjøkken to timers bilkjøring unna. Det var vel på dette tidspunktet jeg hadde funnet ut at ordet kosmopolitt ikke er medisinsk teminologi for kyssesyke.

Vive la France!

[Gjest javeldå]

Kjekt å lese !!

[flisa]

Jeg har Frankrike-abstinens!