Ekspertsvar Er depresjon arvelig /NHD

[Gjest bebba]

Har lest en del om nyere forskning av biologiske årsaker til depresjon og angst. Vet at fagfolk har omstridte meninger om depresjon og angst er arvelig eller om den utelukkende er sosial. Hva mener du om det?

[thyme]

Jeg er ikke psykiater, men har desverre registrert at psykiske sykdommer såvel som somatiske nok har en arvelig faktor.

Ikke direkte, men svakheten ligger nok der. Men, vi har heldigvis mange å slekte på... Alltid noen sterke og noen svake gener og personer i alle familier.

Og livet farer jo finere med noen enn andre, så spørs det om hva som skal til for at det kan "rakne" litt i psyken. Noen synes å tåle alt av påkjenninger og andre veldig lite.

Fastleger spør jo nesten alltid om det er noen i familien osv.når det gjelder somatiske sykdommer. Det være seg hjerte/diabetes etc.etc. Og det er vel ikke uten grunn.

Så får vi håpe det beste og gjøre vårt beste for barna våre, og håper på at de har arvet alle de sterke genene.!!!

Er klar over at det nok er mange som ikke er enig med meg nå,men kan vel være et interessant tema å diskutere.

[Gjest bebba]

Jeg er ikke psykiater, men har desverre registrert at psykiske sykdommer såvel som somatiske nok har en arvelig faktor.

Ikke direkte, men svakheten ligger nok der. Men, vi har heldigvis mange å slekte på... Alltid noen sterke og noen svake gener og personer i alle familier.

Og livet farer jo finere med noen enn andre, så spørs det om hva som skal til for at det kan "rakne" litt i psyken. Noen synes å tåle alt av påkjenninger og andre veldig lite.

Fastleger spør jo nesten alltid om det er noen i familien osv.når det gjelder somatiske sykdommer. Det være seg hjerte/diabetes etc.etc. Og det er vel ikke uten grunn.

Så får vi håpe det beste og gjøre vårt beste for barna våre, og håper på at de har arvet alle de sterke genene.!!!

Er klar over at det nok er mange som ikke er enig med meg nå,men kan vel være et interessant tema å diskutere.

Når det ligger i familier så kan det skyldes sosiale faktorer også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, depresjon er arvelig.

Høyest er arveligheten for bipolare lidelser, som nok er den mest arvelige av alle psykiske lidelser (muligens slått kun av ADHD).

Jo mindre ytre belastning som skal til for å gjøre en person deprimert, jo større er sannsynligvis den arvelige komponenten i depresjonen.

Her kan en definitivt ikke snakke om et enten/eller. Her er det et klart kontinuum. Noen har i hovedsak biologiske/arvelige depresjoner, mens andre er langt mindre disponert, men er deprimert i hovedsak pga store livsbelastninger.

[Gjest anouschka78]

Jeg er ikke psykiater, men har desverre registrert at psykiske sykdommer såvel som somatiske nok har en arvelig faktor.

Ikke direkte, men svakheten ligger nok der. Men, vi har heldigvis mange å slekte på... Alltid noen sterke og noen svake gener og personer i alle familier.

Og livet farer jo finere med noen enn andre, så spørs det om hva som skal til for at det kan "rakne" litt i psyken. Noen synes å tåle alt av påkjenninger og andre veldig lite.

Fastleger spør jo nesten alltid om det er noen i familien osv.når det gjelder somatiske sykdommer. Det være seg hjerte/diabetes etc.etc. Og det er vel ikke uten grunn.

Så får vi håpe det beste og gjøre vårt beste for barna våre, og håper på at de har arvet alle de sterke genene.!!!

Er klar over at det nok er mange som ikke er enig med meg nå,men kan vel være et interessant tema å diskutere.

Hei!

Jeg tror ikke deprimerte personer har lavere "smerteterskel" enn ikke-deprimerte. Hadde andre vært utsatt for like store påkjenninger hadde nok alle (som er i kontakt med sine følelser) reagert med depresjon. Man kan på mange måter undertrykke depresjon i livet i form av høyt arb.tempo, alkohol/stoffmisbruk eller andre fanatiske reaksjoner.

Det jeg tror er at alle mennesker har en naturlig overlevelses kraft og at kroppen i all høyeste grad er i stand til å lege seg selv. Men noen har dessverre denne biologiske arveligheten i tillegg, som jeg tror vil vise en annen type depresjon som ikke leger seg selv uten behandling. Den utløses lett, men jeg vil ikke si at disse menneskene er "svakere" enn andre. Derimot meget sterkere som kan leve store deler av sitt liv med store psykiske smerter. Det er ikke uten grunn at anerkjente forfattere, forskere og kunstnere hadde psykiske lidelser. Kan jo se ut til at mennesker med psykiske syk. er langt mer intelligente enn andre som aldri har opplevd de mørkeste sidene av sinnet.

[cathlin]

Ja, depresjon er arvelig.

Høyest er arveligheten for bipolare lidelser, som nok er den mest arvelige av alle psykiske lidelser (muligens slått kun av ADHD).

Jo mindre ytre belastning som skal til for å gjøre en person deprimert, jo større er sannsynligvis den arvelige komponenten i depresjonen.

Her kan en definitivt ikke snakke om et enten/eller. Her er det et klart kontinuum. Noen har i hovedsak biologiske/arvelige depresjoner, mens andre er langt mindre disponert, men er deprimert i hovedsak pga store livsbelastninger.

Er det noe forskjell i behandling når det gjelder depresjon som i hovedsak er biologisk/arvelig kontra resultat av belastninger, med hensyn til type behandling, dens varighet og muligheten for å få en varig stabil kognitiv funksjon? Altså for å unngå tilbakefall av depresjon?

[thyme]

Er enig med anouschka, som kanskje misforsto meg litt.?

Det å leve med angst/depresjon krever enorm styrke. Så svak det er man iallefall ikke slik sett. Virker som de fleste også er ressurssterke!!--

Selv skulle jeg ønske jeg var av "never mind" typen, som ikke tar alt så inn på seg, de synes å slippe lettere unna hva dep.angår.

Vi føler rett og slett litt for mye, og det kan jo være på godt og vondt. Kankje derav mange kunstnere har/hadde en depressiv side.

Og forresten, det å ha prøvd denne skyggesiden av livet, tror jeg også kan bidra til å bli et bedre medmenneske, bli mindre egoistisk og ha empati med andre som av en eller annen grunn måtte ha det vondt.

Har lest at manisk/depressiv, schisofreni og adhd er klart arvelige.

Men tror nok også andre typer dep/angst ligger disponert i genene desverre. Men som sagt, mange å slekte på (tenker og håper da på at barna våre skal slippe dette.)

[Gjest bebba]

Ja, depresjon er arvelig.

Høyest er arveligheten for bipolare lidelser, som nok er den mest arvelige av alle psykiske lidelser (muligens slått kun av ADHD).

Jo mindre ytre belastning som skal til for å gjøre en person deprimert, jo større er sannsynligvis den arvelige komponenten i depresjonen.

Her kan en definitivt ikke snakke om et enten/eller. Her er det et klart kontinuum. Noen har i hovedsak biologiske/arvelige depresjoner, mens andre er langt mindre disponert, men er deprimert i hovedsak pga store livsbelastninger.

Har snakket med både lege og psykolog om min datter på 16 år, som er veldig irritabel for tiden. Legen spurte grundig om familien pga. muligheter for latente depresjonsgener, psykologen slo det fra seg som noe helt forkastelig at depresjon kunne ha årsaker i noe annet enn sosiale belastninger. Jeg har funnet en del om dette på nettet, og ser klare tendenser til at nyere forskning går mere på biologien.

Det er klart at en tenåring som er irritert på moren sin er ikke nødvendigvis depressiv, men hun kan være det.

[thyme]

Har snakket med både lege og psykolog om min datter på 16 år, som er veldig irritabel for tiden. Legen spurte grundig om familien pga. muligheter for latente depresjonsgener, psykologen slo det fra seg som noe helt forkastelig at depresjon kunne ha årsaker i noe annet enn sosiale belastninger. Jeg har funnet en del om dette på nettet, og ser klare tendenser til at nyere forskning går mere på biologien.

Det er klart at en tenåring som er irritert på moren sin er ikke nødvendigvis depressiv, men hun kan være det.

Tenåringer kan være vanskelige... noen er helt umulige, men kan bli verdens mest harmoniske mennesker. Har sett venninners unger, som har utviklet seg fra troll til verdens greieste.

Men selv er jeg redd dette med arv, fordi min bror begikk selvmord..(hadde noe angst, men begikk overilt handling i beruset (alkohol) tilstand da kjæresten slo opp).

Så møtte jeg min mann... og hans far hadde også begått selvmord etter årevis med angst orket han bare ikke mer. Etter en glipp fra psykiatiker om å ta en pause fra medisiner, fikk han et kraftig tilbakefall og gjorde altså ende på seg. Han hadde også diagnosen angst/depresjon.

Så ingen av disse hadde manisk depresjon/shisofreni eller andre personklighetsforstyrrelser.

Vanlige, hyggelige, snille, kjekke menn, som slet i hverdagen med å føle for mye!!!

Jeg har selv to barn, sliter med angst i perioder, men lever med det. Ikke panikk angst, men generalisert angst.

Bekymrer meg for mye og er engstelig. Men vil påstå jeg har et godt humør. Har brukt mye energi på å ta meg sammen slik at ungene ikke skal påvirkes av min engstelse.

De er i dag 16 og 12. Begge er harmoniske, populære og med stor evne til å glede seg. heldigvis. Men ingen vet jo hvordan framtiden blir. Men iallfall ingen tegn så langt.

Ingen andre i min svigefars familie har vært belemret heller. Så det behøver ikke være arvelig. Sier det igjen...mange å slekte på.

Men man blir jo bekyret når man har to så nære slekninger som har valgt denne verste utveien.

Og jeg har sett andre tilfeller der det går igjen i familien. Også vanlig angst/dep.

[Gjest bebba]

Tenåringer kan være vanskelige... noen er helt umulige, men kan bli verdens mest harmoniske mennesker. Har sett venninners unger, som har utviklet seg fra troll til verdens greieste.

Men selv er jeg redd dette med arv, fordi min bror begikk selvmord..(hadde noe angst, men begikk overilt handling i beruset (alkohol) tilstand da kjæresten slo opp).

Så møtte jeg min mann... og hans far hadde også begått selvmord etter årevis med angst orket han bare ikke mer. Etter en glipp fra psykiatiker om å ta en pause fra medisiner, fikk han et kraftig tilbakefall og gjorde altså ende på seg. Han hadde også diagnosen angst/depresjon.

Så ingen av disse hadde manisk depresjon/shisofreni eller andre personklighetsforstyrrelser.

Vanlige, hyggelige, snille, kjekke menn, som slet i hverdagen med å føle for mye!!!

Jeg har selv to barn, sliter med angst i perioder, men lever med det. Ikke panikk angst, men generalisert angst.

Bekymrer meg for mye og er engstelig. Men vil påstå jeg har et godt humør. Har brukt mye energi på å ta meg sammen slik at ungene ikke skal påvirkes av min engstelse.

De er i dag 16 og 12. Begge er harmoniske, populære og med stor evne til å glede seg. heldigvis. Men ingen vet jo hvordan framtiden blir. Men iallfall ingen tegn så langt.

Ingen andre i min svigefars familie har vært belemret heller. Så det behøver ikke være arvelig. Sier det igjen...mange å slekte på.

Men man blir jo bekyret når man har to så nære slekninger som har valgt denne verste utveien.

Og jeg har sett andre tilfeller der det går igjen i familien. Også vanlig angst/dep.

At min datter kan ha latente gener vet jeg, men jeg er enig i det som venninnene mine og flere sier at i dette tilfellet er det ikke grunn til å engste seg. Jeg vil likevel gjerne at hun får samtaler, hvis hun vil det selv, det skader henne ikke uansett tvertimot. Tenåringer er hormonelle og horrible til tider. Den lille engelen hun var forandret seg til et monster for ca. tre år siden, og det er hun fortsatt.

[Gjest bebba]

Er enig med anouschka, som kanskje misforsto meg litt.?

Det å leve med angst/depresjon krever enorm styrke. Så svak det er man iallefall ikke slik sett. Virker som de fleste også er ressurssterke!!--

Selv skulle jeg ønske jeg var av "never mind" typen, som ikke tar alt så inn på seg, de synes å slippe lettere unna hva dep.angår.

Vi føler rett og slett litt for mye, og det kan jo være på godt og vondt. Kankje derav mange kunstnere har/hadde en depressiv side.

Og forresten, det å ha prøvd denne skyggesiden av livet, tror jeg også kan bidra til å bli et bedre medmenneske, bli mindre egoistisk og ha empati med andre som av en eller annen grunn måtte ha det vondt.

Har lest at manisk/depressiv, schisofreni og adhd er klart arvelige.

Men tror nok også andre typer dep/angst ligger disponert i genene desverre. Men som sagt, mange å slekte på (tenker og håper da på at barna våre skal slippe dette.)

Depresjon, angst og andre psykiske lidelser kan ramme alle. Ingen er unntatt, og har ingen sammenheng med personlig styrke. Det er i prosessen med å komme utav det at styrke/ikke styrke viser seg. Ingen får prøvd sin styrke uten å havne i vanskeligheter.