Hva nå ??

[Nickle]

Jeg er en gift mann på 34 år, min kone og meg har vært sammen i 11 år og gift i snart 7 år. Sammen har vi 3 barn, en på 9 år og to på 3 år, hun har også en datter fra tidligere på 16 år.

Jeg har aldri tidligere hatt noen forhold (kjæreste/samboerskap) før jeg traff min nåværende kone. Hun er hjemmeværende og meg selv jobber offshore med 2 uker på jobb og 4 uker fri, noe jeg har hatt som fast turnus siden ’96. Når jeg har vært hjemme på fri har vi gått og dultet oppe i hver andre omtrent 24 timer i døgnet og det har alltid vært forventet av henne at alt skal vi gjøre sammen. Det være seg ut og handle, på besøk, turer osv. Vi har som alle andre par hatt en het og herlig periode av vårt liv, nyforelsket og fulle av kjærlighet. For å nevne det, så har vi hatt, noe som jeg mener har vært en positiv egenskap, egenskapen til å unngått krangel oss i mellom, mest med hensyn til ungene.

Men dette skulle vise seg å endre seg, for min del. For 4 – 4 ½ år siden begynte jeg å merke endringer for min del, på meg og mine følelser og kjærlighet til henne. For min egen del fant jeg det bare rett av meg og fortelle det til henne, at jeg følte meg tom for følelser. Reaksjonen hennes ble som normalt kan ventes når man får en slik melding da. Men mye skulle vise seg å skje over en periode. Vi prøvde å snakke om forandringene på mine følelser og selvfølgelig så mente jo hun at det var henne som hadde ”feilet” i forholdet, noe jeg mente og fortsatt mener er helt feil av henne å tro og mene. Samtidig som dette fikk vi mistanke om at hun kanskje var gravid, så dette ble sjekket opp og vi hadde rett i vår mistanke. Praten gikk da mye i hva vi nå skulle gjøre, beholde eller ta abort. Valget vår ble å beholde, noe jeg er veldig glad for nå da det viste seg å bli tvillinger. Dette valget skulle vise seg å ha en positiv innvirkning på forholdet vårt, men det viste seg å være kortvarig. Ikke lenge etter at svangerskapet var over ramlet vi på stigen igjen.

Jeg fikk, gjennom jobb, ett kortere verkstedopphold på vestlandet. Her skjedde det at jeg var utro mot min kone. Dette klarte jeg ikke å holde tett og følte det som rett å fortelle henne om det når jeg kom hjem på fri. Og selvfølgelig, reaksjonen kom. Etter noen dagers diskusjoner og taushet ble vi enige om å prøve å komme oss videre, så vi bestilte time hos familierådgiver. Der var vi på flere møter over en ca halvårs-periode. Fram til vi mente at vi ikke hadde behov for det lengre. Og det gikk da vel så greit en periode etterpå. Men hvor lenge var Adam i paradis, etter noen mnd’er var vi tilbake igjen, dvs jeg var tilbake igjen. Og slik gikk det over den neste perioden, men opp og nedturer, om jeg kan kalle de for det.

Kommunikasjonen ble bare dårligere og dårligere. Så for litt over ett halvt år siden ble vi enige om å prøve rådgivning igjen. Vi gikk noen ganger der, men så kom vi til ett punkt uten at de hadde vært noen framgang overhodet fra de forrige møtene. Dette følte jeg selv og dette sa også vår rådgiver. Basert på det stilte han spørsmålstegn på vår velvillighet til å komme videre, og derfor sa han også at han nok ikke hadde mer han kunne hjelpe oss med, ikke for det, han vil så gjerne hjelpe sa han. Derfor ba han oss tenke oss om og finne ut av hva vi egentlig vil, gå den ene eller andre veien, før det kan han ikke hjelpe oss videre.

Dette er 4-5 mnd’er siden, og her sitter vi, uten å ha kommet oss videre. Den eneste forandringen er at kommunsikasjonen har blitt verre og vi har blitt mer amper på hverandre. Og midt oppe i dette er også ungene. Vi prøver i mest mulig grad å unngå at de skal merke noe til dette, men jeg føler litt nå at dette begynner å gå litt utover ungene. Sexlivet har dabbet helt av og vi har ikke hatt noen form for fysisk kontakt på ca 16 uker nå.

Er dette forholdet liv laga? Selv føler jeg at det er over, men tenker på ungene oppe i alt dette også. Men hvor mange ganger skal vi si at vi prøver igjen før vi innser at det kanskje er over for vår del? Er redd for at det skal så langt at vi kanskje ender opp som uvenner pga en skillsmisse. Er det da ikke bedre å heller være enige om å skille lag og prøve å bevare ett godt ”forhold” for ungenes del eller skal man leve ett "pliktliv"?

Hun er hjemmeværende, hva økonomisk støtte vil hun få ved en separasjon/skilsmisse ?

[org]

Nå kan det være at jeg har misforstått innlegget ditt. Derfor spør jeg: Har du vært utro gjentatte ganger, og hver gang fortalt det til din kone?

Hvis det er tilfellet: Hvorfor? Hvorfor var du utro, og hvorfor fortalte du det?

Ut fra dette innlegget virker du usikker på om du vil fortsette ekteskapet. Det mest redelige ovenfor deg selv, barna og din kone er vel å innrømme det? Eller?

[Clue1365380406]

Du har vel lagt inn akkurat det samme innlegget før også?

Dere har ikke kommet noen vei siden sist?

Jeg synes også det ser ut til at forholdet er over, og at det ikke gir deg noen ting....og heller ikke har gjort det på lenge.

Og hun stikker kanskje hodet i sanden for å ikke se realiteten?

Jeg er ikke enig med deg i at det er positivt å ikke krangle. Jeg tror mange konflikter blir liggende godt skjult, og demmer opp for et nært forhold hvis de aldri blir diskutert. Og hvordan vet du egentlig hva den andre mener og vil hvis viktige tema blir lagt lokk på for å unngå en krangel?

En krangel behøver ikke være å skrike og kjfte, det kan fint foregå i roligere og mer konstruktive former.

Hvis dere skal ha håp om å kunne fortsette, må dere komme hverandre inn på livet igjen, altså åpne dere helt for hverandre. Det kan være vanskelig når det er så fastlåst, og også når du sier at det er lite følelser igjen.

Men umulig er det ikke.

Det dere bør gjøre er å lese en bok som heter "Førstehjelp til parforholdet", av Phil McGray. Det er den beste samlivsboka jeg noen gang har lest. Har også lest den som bygger på PREP-kursene, men den var amatørmessig i forhold til den jeg nevnte.

Hvis dere skulle bryte forholdet vil hun ha krav på barnetrygd for et ekstra barn, og antagelig overgangsstønad i tre år. Hun vil også få stønad til barnetilsyn.

Hun kan ikke regne med å fortsette å være hjemme, men hvor mange av oss kan egentlig det?

[skorpionfisken]

Hei igjen. Ikke lenge siden du hadde et likt innlegg her inne vel? Du er ikke kommet lenger siden sist er du vel?

Er forholdet liv laga sier du. Vil dere egentlig at det skal være liv laga da? Det er jo pussig at når dere har så mye fritid fra hverandre så klarer dere likevel ikke omgås bra når dere endelig er sammen. Er det sånn at du gleder deg til å dra på jobb, og gruer deg til å reise hjem?

Kanskje dere har det bedre som skilte? Barna vil du vel se like mye likevel. Dere kan jo bo nært hverandre og så har hun barna når du er på jobb, og så har du dem når du er hjemme.

Det er kanskje det beste for både henne og deg. Det er vel grenser for hvor lenge en ønsker å prøve og prøve og prøve....?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at dere er trøtte av problemer. Det høres ut som om dere har fått et slags opp og ned mønster i paforholdet. Men sånn kan det ikke fortsette. KOmmunikasjon kan læres og øves på. Vil dere begge to jobbe med bedre samspill, er det håp. Har dere derimot mistet håpet om et fortsatt parforhold, er jeg enig med deg i at det beste er å diskutere en avvikling.

Mange våkner opp når de faktisk begynner å forhandle om å bryte.

Økonomiske ordninger etter separasjon fås på trygdekontoret i hjemkommunen.