Samlivsbrudd.

[Brrrr....]

Hei.

Skriver i en, for meg, ganske fortvilet situasjon.

Bakgrunnen er at det er brudd mellom meg og samboeren min. Vi har en sønn på to år.

Bruddet kom nå i sommer (Juni), ikke som en bombe, men overraskende på meg siden vi i påsken bestemte oss for å gjøre noe med forholdet. Situasjonen påske -> brudd var hektisk...Eksamenstid. På grunn av hennes eksamen reiste jeg og sønnen min hjem på ferie tre uker før henne for å gi henne albuerom.

Problemet med bruddet er at det er noe hun har gått å tenkt på, men ikke snakket med meg om, siden jul.

Det gjør at hun er såpass ferdig med det allerede at jeg får nesten ingen svar, og de svarene jeg får sier meg ingenting om hva som har sviktet!

Nå befinner jeg meg, slik jeg ser det, i en situasjon der jeg må velge mellom pest og kolera.

Det ene jeg kan gjøre er å flytte tilbake til Oslo. Fordelene med dette er jo selvfølgelig avstanden mellom oss i forhold til barnet. Andre fordeler er at praktiske ting (bolig/barnehage...) er tildelt meg der. Imidlertid så føler jeg at dette kommer til å bli en tung situasjon. Jeg vet ikke om jeg har kapasitet til å takle bruddet, være en god pappa, studere, skaffe meg en omgangskrets med venner (det siste har vært nedprioritert da jeg har måttet jobbe det siste året ved siden av studiene for at hun skulle kunne gå på skolen).

Dette går jo litt på innstilling også, men det kjennes veldig feil, delvis også fordi jeg vil flytte tilbake til Oslo i håp om at det skal bli oss igjen.

Et annet valg jeg har er å flytte til Trondheim. Her har jeg allerede et nettverk, med venner og mange av mine beste venner. Den biten er på plass. Andre fordeler er jo avstand til familie forøvrig, samme muligheter i forhold til studier, og at jeg vet at jeg vil få det bra, og at jeg og sønnen min får det bra når han er sammen med meg. Det negative her blir overveiende to ting. Det ene er jo selvfølgelig avstand mellom foreldrene. Det blir et problem. Det andre er at å gjennomføre det i praksis nok kan bli veldig dyrt.

Spørsmålet er om dette er å velge bort sønnen sin? Klarer jeg å leve med dette valget?

Et annet alternativ, sannsynligvis det beste for alle parter, er at jeg tar omsorgen (80% f.eks) og flytter til Tr.heim. Dette er nok det beste, sett med bakgrunn i hvem som har gjort hva det siste året, og hvem som har hatt tid. Dette er imidlertid uspiselig for eksen, skjønner det og, og jeg vil ikke tvinge dette gjennom rettsapparatet. Det er IKKE det beste for barnet.

Om ikke råd...er det noen som har noen innspill...?

[ActiveDuke]

HAr vært der du er for 10 år siden.

DEt finnes ikke noe verre.

Søker du fornuftige løsninger,,er du nødt til å prøve å koble ut problemet.

Det finnes alltid et håp om å få tilbake jenta si..du må bare prøve å opptre litt annerledes enn før. Prøve å bli litt mere spennende for henne.

Aksept er nøkkelen til forandring, Akseptèr hvordan ting er akkurat i dag-og så kan du forandre det.

Føler med deg...alt håp er ikke ute,,,"!!"

[Brrrr....]

HAr vært der du er for 10 år siden.

DEt finnes ikke noe verre.

Søker du fornuftige løsninger,,er du nødt til å prøve å koble ut problemet.

Det finnes alltid et håp om å få tilbake jenta si..du må bare prøve å opptre litt annerledes enn før. Prøve å bli litt mere spennende for henne.

Aksept er nøkkelen til forandring, Akseptèr hvordan ting er akkurat i dag-og så kan du forandre det.

Føler med deg...alt håp er ikke ute,,,"!!"

Er det virkelig mitt beste alternativ? Sette meg ned å håpe at hun en dag kommer krypende tilbake?

Hva om hun ikke gjør det?

En om jeg ødelegger meg selv i prossesen?

Vil jeg ha henne tilbake? Kan jeg stole på henne? (Hun har jo latt forholdet dø, siden hun ikke snakket med meg om ting hun ville ha forandring på)...Betyr ikke det at forholdet ikke egentlig har betydd så mye?

Alle spørsmål som jeg nå går å kverner på...er dette rette utgangspunktet for en god tilværelse på en plass der jeg ikke har noen (nesten) å gå til?

Vil det bli noe annerledes dersom jeg flytter? Jeg har et nettverk, men vil se sønnen min 20%, når jeg er vant til å gjøre det meste? Hvordan blir det?

Klarer jeg å ha det bra da?

Hoff...jeg blir påtvunget et valg mellom pest og kolera, og ingenting jeg tenker å gjøre kjennes rett! Hva gjør man da?

Velger det som kjennes mest rett? Tar mest hensyn til seg selv? Gjør man det får man det mest sansynlig bra, og når jeg har det bra, har ikke sønnen min det bra og? Vertfall når det er meg han er sammen med, de 20%`ene? Eller tar jeg helt feil?

[Gjest trist og spørrende...]

HAr vært der du er for 10 år siden.

DEt finnes ikke noe verre.

Søker du fornuftige løsninger,,er du nødt til å prøve å koble ut problemet.

Det finnes alltid et håp om å få tilbake jenta si..du må bare prøve å opptre litt annerledes enn før. Prøve å bli litt mere spennende for henne.

Aksept er nøkkelen til forandring, Akseptèr hvordan ting er akkurat i dag-og så kan du forandre det.

Føler med deg...alt håp er ikke ute,,,"!!"

Ble du (ActiveDuke) og jenta sammen igjen?

Jeg føler på en måte at du har et godt poeng. Man bør vise at en klarer å være selvstendig og bli litt spennende igjen (som du sier) så vil tiden vise..., men samtidig må du vel også gi jenta (kjæresten) en kjærlighetserklæring om at du stiller opp uansett hvis hun virkelig trenger deg???

[ActiveDuke]

Ble du (ActiveDuke) og jenta sammen igjen?

Jeg føler på en måte at du har et godt poeng. Man bør vise at en klarer å være selvstendig og bli litt spennende igjen (som du sier) så vil tiden vise..., men samtidig må du vel også gi jenta (kjæresten) en kjærlighetserklæring om at du stiller opp uansett hvis hun virkelig trenger deg???

Nei vi ble ikke sammen igjen fordi det var ikke grunnlag for oss sammen.

Nesten alle forhold ryker pga kommunikasjon-vis at det fungerer etterpå,og dere har sikkert en case.

Føkg magefølelesen din-sier den eksen din eller noen andre-vær dønn ærlig mot deg selv!!

[ActiveDuke]

Er det virkelig mitt beste alternativ? Sette meg ned å håpe at hun en dag kommer krypende tilbake?

Hva om hun ikke gjør det?

En om jeg ødelegger meg selv i prossesen?

Vil jeg ha henne tilbake? Kan jeg stole på henne? (Hun har jo latt forholdet dø, siden hun ikke snakket med meg om ting hun ville ha forandring på)...Betyr ikke det at forholdet ikke egentlig har betydd så mye?

Alle spørsmål som jeg nå går å kverner på...er dette rette utgangspunktet for en god tilværelse på en plass der jeg ikke har noen (nesten) å gå til?

Vil det bli noe annerledes dersom jeg flytter? Jeg har et nettverk, men vil se sønnen min 20%, når jeg er vant til å gjøre det meste? Hvordan blir det?

Klarer jeg å ha det bra da?

Hoff...jeg blir påtvunget et valg mellom pest og kolera, og ingenting jeg tenker å gjøre kjennes rett! Hva gjør man da?

Velger det som kjennes mest rett? Tar mest hensyn til seg selv? Gjør man det får man det mest sansynlig bra, og når jeg har det bra, har ikke sønnen min det bra og? Vertfall når det er meg han er sammen med, de 20%`ene? Eller tar jeg helt feil?

Jeg har en sønn som jeg ser bare to ganger i året-vi bor for langt unna hverandre.

...men det gjør ikke så mye..det ligger i vår natur å dramatisere. Det kommer en dagf hvor gutten din kanskje sier at han vil komme å bo hos deg.

La din avgjørelse ikke være basert på følelse-men dyp visdom.HVA ER RETT?

Hold ut. Det kommer til å ordne seg. Helt sikkert. Du må bare ta de riktige skrittene.

[Gjest tjippotillita]

Vet ikke om jeg skjønte innlegget ditt helt. Men jeg vil anbefale at dere bor på samme plass. Skjønte egentlig ikke helt hvor dere bor nå. Dere vil da kanskje ha barnet annenhver uke, slik at du kan da jobbe da. Du kan bli kjent med folk i sandkassen for å si det sånn når du har barnet, det som er fint i byer er at folk gjerne går i parker og du har god sjanse for å bli kjent med flere der. Eller foreldre i barnehagen, eller over internett - søk etter andre alenefedre...

Du har også aleneforeldreforeningen og noe som heter Marthe under Røde Kors. Marte kan jeg anbefale hvis det finnes enda, det er for at man skal bli kjent med andre personer i samme situasjon og det var helt normale personer osm gikk der.

Ellers er avstanden trondheim oslo så kort at du sikkert fint kan treffe familien din mange ganger i året. NSB tilbyr jo råbillige billetter.

Når barnet begynner på skole, bør dere nesten bo i samme tilknytning til skolen det kan jo være et problem siden dere nå er studenter, og kanskje flytter litt rundt . Men kanskje er det et område dere kan bli enige om at dere liker og at dere planlegger å bosette dere der. Uansett er det jo vanskelig å planlegge hvor man bor om 4 år hvis dere ikke er ferdig utdannet ennå men det er jo noe å tenke på.