brudd med komplikasjoner som skal fikses (prøves)

[pumpa]

Vi er ett par som har jobbet lenge, i ca 1 år med og komme sammen igjen, dette har gått både bra og dårlig... De siste årene av forholdet var jeg veldig alkoholisert (dette er endret på) og i den forbindelse var jeg meget selvsentrert og egoistisk, jeg ga rett og slett i blaffen i henne til tider (om ikke hele tiden)

Problemstilling(er) :

1. Lei av og feile. (hun) (vi har prøvd i ett år, mange forskjellige ting for og kunne finne veien sammen igjen, men alle ganger det går feil føler hun at hun "går på trynet" og hun er rett og slett lei av og feile siden det tærer på henne psykisk)

2. Manglende følelser. (hun)

3. Sex funker ikke. (begge)

I løpet av det siste året har vi hovedsaklig jobbet med og få henne til og

få følelser, i denne sammenheng har det nå kommet frem at jeg har presset litt

for og få dette til. Uten og tenke på det faktum "cant hurry love" har man jobbet

litt for hardt. Den personen som trenger mest tid er henne, og hun må

ikke føle press / forventninger i dette. Det utelukkes ikke at arbeidet til nå

kan ha gjort mer skade enn bra ting på følelsesbiten.

Spørsmålet er : Hvordan "jobbe" med forholdet uten og jobbe noe sterkt ?

Faktum : jeg er ett stykke foran henne følelsesmessig.

jeg har bedre tid enn henne til "sjele gransking"

hun er sliten konstant. (alenemor for 3 aktive gutter)

Positive ting (ting vi har klart til nå) :

Vi har kommunikasjon (har snakket mer det siste året enn i forholdet på 11 år)

Hun er ikke redd for sinneutbrudd, hun er mer tillitsfull på og kunne snakke.

Hun er trygg på at jeg ikke drikker som før. (skulle ikke mye til da men)

Hun er mer trygg på meg i nærheten av seg selv.

Vi begge har ett "åpent" syn på feilene i det tidligere forholdet, og vi er klar

over hvordan vi absolutt ikke vil ha det nye forholdet.

Begge er enige i at feilen ikke bare er den andres, dog er det tydelig at begge

er enige i det faktum at jeg har vært hovedårsaken til mange av problemene i forholdet

tidligere.

Noe jeg lurer på er hvordan kan jeg og henne jobbe videre med forholdet uten og risikere flere "feil" akuratt nå ?

Hun har sagt seg villig til og oppsøke profesjonell hjelp til samtaler, men har litt beslutningsvegring og kommer seg aldri helt avgårde, blant annet av frykt for hva hun finner i seg selv i løpet av samtaler.

Min jobbe tanke fremover er og fokusere mindre på hvor jeg er i "forholdet" og heller ta mye mer hensyn til henne og hennes behov. Unngå målsettinger, og heller "let it flow" så hun kan få åpnet seg opp.

[Gjest whegk]

Hvorfor fikse dette? Håper helt håpløst ut spør du meg, slik skal ikke forhold vare. Hva med heller å finne dere noen dere kan leve med, er galde i og tenner på. Ingen vits å ha masse problemer sammen når dere kan ha det bra hver for dere?

[pumpa]

Hvorfor fikse dette? Håper helt håpløst ut spør du meg, slik skal ikke forhold vare. Hva med heller å finne dere noen dere kan leve med, er galde i og tenner på. Ingen vits å ha masse problemer sammen når dere kan ha det bra hver for dere?

Vi er glade i hverandre, hun mangler noen følelser til at det skal være helt riktig, også er det de 3 barna.

[Gjest whegk]

Vi er glade i hverandre, hun mangler noen følelser til at det skal være helt riktig, også er det de 3 barna.

Glade i hverandre er man automatisk når man har hatt mye tid sammen. Dere må elske hverandre. Barna skal dere ikke tenke på, for de også har det best når mor og far har det bra.

Mangler det følelser sier det seg vel selv at det er over? Man får ikke bare tilbake følelsene, hvertfall ikke når forholdet er såpass rotete som det du beskrev.

[Gjest blålagune]

Glade i hverandre er man automatisk når man har hatt mye tid sammen. Dere må elske hverandre. Barna skal dere ikke tenke på, for de også har det best når mor og far har det bra.

Mangler det følelser sier det seg vel selv at det er over? Man får ikke bare tilbake følelsene, hvertfall ikke når forholdet er såpass rotete som det du beskrev.

Hvis du er rundt 23-24 år, så kanskje du bør vente til du blir litt mer tør bak ørene før du gir slike råd til etablerte par?

[Gjest whegk]

Hvis du er rundt 23-24 år, så kanskje du bør vente til du blir litt mer tør bak ørene før du gir slike råd til etablerte par?

Jeg har passert 30 og er såpass voksen at jeg vet at et sånt forhold ikke kommer itl å funke. Hvorfor skal to personer som tydeligvis ikke passer sammen prøve igjen og ijgen og igjen???

[pumpa]

Jeg har passert 30 og er såpass voksen at jeg vet at et sånt forhold ikke kommer itl å funke. Hvorfor skal to personer som tydeligvis ikke passer sammen prøve igjen og ijgen og igjen???

Når situasjonen da er slik at vi begge ønsker og få det til, er det da virkelig galt av oss ? problemet er at hun sliter med følelser, og det er mest sannsynlig fordi de siste årene var jeg alkoholisert og lagde hovedsaklig bråk, nå har det gått ett år som ting er bra der så har vi begge ønske om og få det til.

[Gjest stoiker]

_Hun_ er alenemor med 3 aktive gutter - og dere har hatt et forhold i 11 år? Du har mer tid til sjelegranskning enn henne?

Hjelper du henne ikke med de guttene? Hvem er guttenes far? Er guttene over 11 år, alle sammen, eller er noen dine?

Min erfaring er som deres - can't hurry love. Jo mer press du legger på henne, jo mer ødelegger du!

En annen ting er at jeg nesten mistenker dette for å være et sentimentalt forsøk på å ikke bryte? Er dere redde for å se sannheten i øynene? Er det sentimentale øyeblikk dere minnes som får dere til å fortsette?

Jeg har også ømme følelser for min eksmann rett som det er - men ikke 10 ville hester eller tilbud om 50 millioner kroner kunne få meg til å gå tilbake til ham!

Imidlertid tok det meg 2 år å innse at det _var_ over - til tross for følelsene som jeg også hadde. Jeg liker ikke å være sint, å innrømme sinne, derfor bagatelliserte jeg de vonde tingene mellom oss, unnskyldte dem i det lengste, forsto ham ihjel.

Nå i ettertid innser jeg at jeg fant meg i altfor mye fra hans side. Og at jeg ikke vil ha det slik igjen.

Jeg tror absolutt dere må komme dere til en familieterapeut. Men jeg mistenker at det hun er mest redd for, er å innse at forholdet er over og at hun må bryte med deg.

Det er masse sorg her, masse sinne her,masse frykt for det ukjente for dere begge, hvordan skal dere klare dere, du klare deg, om hun bryter osv.

Det er greit at dere går i terapi - men går du i terapi for deg selv? Jeg synes du skal forsøke å få det til, slik at hun vet du har noen å snakke med når hun sier ubehagelige og vanskelige ting. Enten det blir slik eller sånn til slutt - tror jeg hun påtar seg stort ansvar for hvordan du har det. Og tar det.

Vis at du er mann, vis at du kommer til å tåle det, også om hun forlater deg. Bare da har hun nok frihet til å kjenne ærlig etter hva hun egentlig føler for deg. Kanskje oppdager hun at hun vil bli hos deg. Kanskje. Men vis henne tydelig at du også tåler det om hun går.

Lykke til.

[pumpa]

_Hun_ er alenemor med 3 aktive gutter - og dere har hatt et forhold i 11 år? Du har mer tid til sjelegranskning enn henne?

Hjelper du henne ikke med de guttene? Hvem er guttenes far? Er guttene over 11 år, alle sammen, eller er noen dine?

Min erfaring er som deres - can't hurry love. Jo mer press du legger på henne, jo mer ødelegger du!

En annen ting er at jeg nesten mistenker dette for å være et sentimentalt forsøk på å ikke bryte? Er dere redde for å se sannheten i øynene? Er det sentimentale øyeblikk dere minnes som får dere til å fortsette?

Jeg har også ømme følelser for min eksmann rett som det er - men ikke 10 ville hester eller tilbud om 50 millioner kroner kunne få meg til å gå tilbake til ham!

Imidlertid tok det meg 2 år å innse at det _var_ over - til tross for følelsene som jeg også hadde. Jeg liker ikke å være sint, å innrømme sinne, derfor bagatelliserte jeg de vonde tingene mellom oss, unnskyldte dem i det lengste, forsto ham ihjel.

Nå i ettertid innser jeg at jeg fant meg i altfor mye fra hans side. Og at jeg ikke vil ha det slik igjen.

Jeg tror absolutt dere må komme dere til en familieterapeut. Men jeg mistenker at det hun er mest redd for, er å innse at forholdet er over og at hun må bryte med deg.

Det er masse sorg her, masse sinne her,masse frykt for det ukjente for dere begge, hvordan skal dere klare dere, du klare deg, om hun bryter osv.

Det er greit at dere går i terapi - men går du i terapi for deg selv? Jeg synes du skal forsøke å få det til, slik at hun vet du har noen å snakke med når hun sier ubehagelige og vanskelige ting. Enten det blir slik eller sånn til slutt - tror jeg hun påtar seg stort ansvar for hvordan du har det. Og tar det.

Vis at du er mann, vis at du kommer til å tåle det, også om hun forlater deg. Bare da har hun nok frihet til å kjenne ærlig etter hva hun egentlig føler for deg. Kanskje oppdager hun at hun vil bli hos deg. Kanskje. Men vis henne tydelig at du også tåler det om hun går.

Lykke til.

Vi bodde sammen for inntil 1 år siden, derfor har jeg mer tid til sjelegranskning enn henne, terapi har jeg hatt, og det var en utrolig hjelp. Barna er 6, 9 og 10 år, og jeg er far til alle. Og det er ikke at vi er redde for og bryte, for det har vi allerede gjort (som sagt bor vi ikke sammen lenger)

Det er en felles avgjørelse vi tok om og se på mulighetene til og få ting opp igjen.

Jeg har for ca 2 uker bestilt time til familie terapeut, venter på innkallelsen.

Jeg har også for henne sagt at det kan være enklere for oss begge og bare droppe jobbinga og heller gå videre, hun er til dels enig, men ønsker egentlig og jobbe med det.