Familievernkontor når adopsjonsprosessen tar på...

[Gjest Utbrente og slitne]

Vil det ødelegge for adopsjonen på noen måte å oppsøke et familievernkontor? Vil det slå negativt ut?

Grunnen til at vi føler vi trenger å oppsøke et slikt kontor er at adopsjonsprosessen tærer på samlivet. Det går utover de fleste ting i livet, adopsjonen gir så store påkjenninger at vi har fått nedsatt arbeidsevne, vi har begge fått fysiske og psykiske plager. Livsutfoldelsen vår er heller laber. Vi sitter mest hjemme og stirrer i veggen. Vi har ikke noe håp for fremtiden lenger. Jeg sliter med selvmordstanker.

[Gjest synes nå jeg]

Adopsjonsprosessen sliter og tar på for alle. For dere er problemene så store at jeg synes dere bør søke profesjonell hjelp og vurdere å legge søknaden på is. Dere skal være i toppform når dere mottar barnet en gang i fremtiden.

[Gjest Utbrente og slitne]

Adopsjonsprosessen sliter og tar på for alle. For dere er problemene så store at jeg synes dere bør søke profesjonell hjelp og vurdere å legge søknaden på is. Dere skal være i toppform når dere mottar barnet en gang i fremtiden.

Hvis vi legger søknaden på is vil bare håpløsheten øke. Det er verst med ventetiden...

[Gjest litchi]

Jeg tror i alle fall ikke at det er lurt å ta i mot et barn uten å få løst opp i problemene først ! Det ansvarlige å gjøre er å ta tak i sakene, oppsøke hjelp, og sørge for å være ved "tipp topp helse" når barnet kommer (så langt det er mulig, i alle fall).

Det er (vanligvis) ikke sånn at barn løser alle problemer man har. En dårlig skjult hemmelighet er at barn faktisk er en ekstra belastning, og at mange par får trøbbel når de får barn, eller at eksisterende problemer forsterkes. Dette gjelder i alle fall ved egenfødte barn, og jeg kan ikke tenke meg at det er annerledes ved adopsjon.

Dere skylder dere selv og først og fremst barnet, å sørge for helsen deres !

Nå er det jo sånn at dersom dere er godkjent, så finner verken barnevern eller SBF ut at dere får hjelp hos familierådgivningskontor eller annen "behandler". Og derrsom dere er i godkjenningsprosessen, kan dere også velge hvilken sannhet dere vil legge frem.

Dere har likevel skrevet under på at dere vil gi beskjed ved endringer i søkernes helsetilstand. Hvordan man forholder seg til det, er kun opp til egen samvittighet.

Vi ville nok lagt adopsjonen på is en stund dersom vi fikk alvorlige problemer. Selvmordstanker er definitivt alvorlig.

Dersom dere er godkjent i Norge, så KOMMER dere til å få et barn ! Dette er ikke en "never - ending story", slik som det kanskje ser ut nå ! Hold fast ved den tanken, midt i alt !

[Gjest Utbrente og slitne]

Jeg tror i alle fall ikke at det er lurt å ta i mot et barn uten å få løst opp i problemene først ! Det ansvarlige å gjøre er å ta tak i sakene, oppsøke hjelp, og sørge for å være ved "tipp topp helse" når barnet kommer (så langt det er mulig, i alle fall).

Det er (vanligvis) ikke sånn at barn løser alle problemer man har. En dårlig skjult hemmelighet er at barn faktisk er en ekstra belastning, og at mange par får trøbbel når de får barn, eller at eksisterende problemer forsterkes. Dette gjelder i alle fall ved egenfødte barn, og jeg kan ikke tenke meg at det er annerledes ved adopsjon.

Dere skylder dere selv og først og fremst barnet, å sørge for helsen deres !

Nå er det jo sånn at dersom dere er godkjent, så finner verken barnevern eller SBF ut at dere får hjelp hos familierådgivningskontor eller annen "behandler". Og derrsom dere er i godkjenningsprosessen, kan dere også velge hvilken sannhet dere vil legge frem.

Dere har likevel skrevet under på at dere vil gi beskjed ved endringer i søkernes helsetilstand. Hvordan man forholder seg til det, er kun opp til egen samvittighet.

Vi ville nok lagt adopsjonen på is en stund dersom vi fikk alvorlige problemer. Selvmordstanker er definitivt alvorlig.

Dersom dere er godkjent i Norge, så KOMMER dere til å få et barn ! Dette er ikke en "never - ending story", slik som det kanskje ser ut nå ! Hold fast ved den tanken, midt i alt !

Du sier at barnet ikke løser problemer, og det er vi jo enige i, i de tilfeller der problemene ikke har noe med barnet å gjøre. F.eks. uenigheter og hverdagslige ting, krangling, pengeproblemer, osv. Men hva med når prøblemet er nettopp mangelen på barn? Problemet vårt er å bli spent på pinebenken i så lang tid i forhold til det å få barn, all usikkerheten rundt det (barnets helse, m.m.). Når vi endelig får barnet, og hvis barnet er friskt, så er jo det problemet løst. Usikkerheten er borte, livet kan endelig gå videre, vi kan endelig bruke tiden og oss selv på det vi egentlig ønsker, nemlig å være foreldre, ta oss av et barn, være en familie.

Problemet vårt nå er at vi føler livet er meningsløst, tiden flyr fra oss, venner vokser fra oss, det kommende barnets besteforeldre blir eldre og eldre, og det at ventingen tærer slik på oss gjør også at forholdet, jobb og økonomi lider.

Hvis barnet bare kunne komme ville jo mye av dette være blåst bort, forverringen av ting ville opphørt, og vi kunne begynne å bygge oss opp igjen som en ordentlig familie.

Et viktig poeng er også at vi begge ønsker sterkt å ha den daglige utfordringen og jobben det er å ha et barn, vi ser på det som et givende og meningsfylt arbeid. Men vi ønsker ikke å ha den daglige utfordringen og jobben det er å holde ut ventetiden og usikkerheten i en adopsjonsprosess, dette er for oss et destruktivt (ikke givende) og meningsløst arbeid og bruk av tid.

Selvfølgelig vil vi være skadet og merket av det vi har vært igjennom, og vi håper ikke det går så mye lenger tid nå, fordi skadene kan jo bli for store.

Derfor tenkte vi at familievernkontoret kanskje kunne hjelpe oss underveis.

Eller kanskje noen har noen andre råd for hvordan man klarer seg gjennom denne tiden? Noe dere selv har hatt suksess med? Råd for oss som par, for ham og for henne?

[Gjest jeg vet dere vil klare det!!]

Jeg må bare få si at dere er ikke alene i en slik situasjon.Det er nok flere adoptivforeldre og ikke minst de som også holder på med kunstig befruktning som sliter med det uvisse.Vi som adopterer vet vi får barn , det gjør jo ikke de som bruker kunstig behandling.Slik sett har vi en "fordel".Men det jeg vil frem til er at ventetiden -enten den er 2 år eller 3 år osv. sliter på mange.Vi skal være så "skikket" og testet på mange fronter at man tør ikke vise at formen er på bunn mer enn en gang.Og noen sliter mer enn andre....

selv var jeg "overhodet ikke meg selv" den siste ventetiden. Jeg fikk også beskjed fra lege at det var stress pga. adopsjon.Og at det ville gå over.Og tenk -det gjorde det heldigvis. -Ikke med en gang(så fort går det bare ikke),men etter noen måneder hjemme med barnet og rutiner var kommet iorden,så løsnet det sakte men sikkert....Og i dag er vi fullkomment lykkelige(høres ut som en klisje-men slik er det).

Jeg vil også si at mange av de som føder selv har sine "problemer" før fødsel og det er også en del som har depresjon etter også.Vi får sammenligne oss litt med dem...

Snakk med legen deres hvis ventetiden strekker seg ut før tildeling.En god fastlege skjønner hvordan man har det.Og kan kanskje ha tilbud om noen samtaletimer med dere, istedenfor en psykolog.

Lykke til og gi ikke opp.Ta godt vare på hverandre, puss opp barnerommet,dra på en typisk voksentur(som blir vanskelig å realisere som foreldre)Feks:storbyferie.Bruk litt penger på dere selv hvis økonomien er tilstede.Hold dere litt borte fra de som allerede har små barn så dere ikke blir minnet om savnet hele tiden.(vet det virker vanskelig-men prøv)Forklar situasjonen til dem så ikke venner/familie bli snurte.Dere har ingen andre valg enn å ta dere selv i nakken.For deres fremtidige barn.....

[Gjest blitt anbefalt nettopp det]

Da vi holdt på med vår første prosess husker jeg at representanten fra barnevernet spurte oss om hva vi ville gjøre dersom vi fikk samlivsproblemer. Hun " nikket fornøyd" da vi svarte at vi mest sannsynlig ville søke hjelp på et familievernskontor e.l.

Håper det ordner seg for dere.

[jonia]

Du sier at barnet ikke løser problemer, og det er vi jo enige i, i de tilfeller der problemene ikke har noe med barnet å gjøre. F.eks. uenigheter og hverdagslige ting, krangling, pengeproblemer, osv. Men hva med når prøblemet er nettopp mangelen på barn? Problemet vårt er å bli spent på pinebenken i så lang tid i forhold til det å få barn, all usikkerheten rundt det (barnets helse, m.m.). Når vi endelig får barnet, og hvis barnet er friskt, så er jo det problemet løst. Usikkerheten er borte, livet kan endelig gå videre, vi kan endelig bruke tiden og oss selv på det vi egentlig ønsker, nemlig å være foreldre, ta oss av et barn, være en familie.

Problemet vårt nå er at vi føler livet er meningsløst, tiden flyr fra oss, venner vokser fra oss, det kommende barnets besteforeldre blir eldre og eldre, og det at ventingen tærer slik på oss gjør også at forholdet, jobb og økonomi lider.

Hvis barnet bare kunne komme ville jo mye av dette være blåst bort, forverringen av ting ville opphørt, og vi kunne begynne å bygge oss opp igjen som en ordentlig familie.

Et viktig poeng er også at vi begge ønsker sterkt å ha den daglige utfordringen og jobben det er å ha et barn, vi ser på det som et givende og meningsfylt arbeid. Men vi ønsker ikke å ha den daglige utfordringen og jobben det er å holde ut ventetiden og usikkerheten i en adopsjonsprosess, dette er for oss et destruktivt (ikke givende) og meningsløst arbeid og bruk av tid.

Selvfølgelig vil vi være skadet og merket av det vi har vært igjennom, og vi håper ikke det går så mye lenger tid nå, fordi skadene kan jo bli for store.

Derfor tenkte vi at familievernkontoret kanskje kunne hjelpe oss underveis.

Eller kanskje noen har noen andre råd for hvordan man klarer seg gjennom denne tiden? Noe dere selv har hatt suksess med? Råd for oss som par, for ham og for henne?

"Når vi endelig får barnet, og hvis baret er friskt, er problemet løst".

Å få barn betyr å orke uforutsigbarhet til alle døgnets tider i mange år framover. (Noen mener at det er for resten av livet). Ikke bare sykdom av ulik alvorlighetsgrad og varighet, men også mange andre problemstillinger.

Det er lett å forstå at ønsket om barn kan bli stort, og at det kan gå ut over parforholdet. Men dersom man tror at et barn ("dersom det er friskt") kan løse opp i alle knuter, er jeg redd man kan få store overraskelser framover, som blir enda mer overveldende enn denne ventetiden.

Jeg mener at selvmordstaker er et alvorlig psykisk problem, som skal behandles av psykiater.

Dette virker kaskje i overkant moraliserende, men jeg er bekymret for deres evt framtidige barn.

[kinaputten]

Hei!

Först og fremst vil jeg si at jeg forstår deres situasjon. Barnlöshet, utredninger, pröverörsbehandling og adopsjonsprosessen kan täre på hvem som helst. Det jeg imidlertid syns er skummelt er at dere tror at et barn löser alle problemer. Jeg syns at det at dere har så store problemer nå, kanskje viser at dere ikke evner å arbeide sammen som et par når det röyner på. Det virker jo som om dere begge to indelig önsker å adoptere. Det er ikke bare den ene parten som presser på. Hvis dere da ikke greier å väre til stötte for hverandre i denne prosessen som dere begge er så engasjert i, hva da om det barnet dere engang får ikke er friskt? Hva om det får problemer med f. eks. mobbing på etnisk utseende? Vil dere da väre istand til å stå sammen og stötte hverandre når dere igjen står ovenfor vanskeligheter ifb. med et barn?

Selv om adopsjonsprosessen er lang og tildels nervepirrende til tider, er det jo også en gledens tid. Der fremme venter jo forhåpentligvis vårt eget lille barn. Derfor er det så synd at noen skal möte veggen så forferdelig som dere. Jeg syns absolutt dere må snakke med noen. Om ikke dere velger en offentlig instans slik som et familievernkontor er, kan dere kanskje snakke med legen? Om dere senere velger å fortelle dette i samtalene med barnevernet er jo, som noen andre her har värt inne på, opp til deres egen samvittighet.

Uff, nå syns jeg at jeg har värt krass, men det viktigste i en slik sak er jo tross alt det lille barnet som trenger trygge foreldre.

Önsker dere all mulig godt videre i prosessen. Håper dere kan greie å finne en god lösning for alle parter.

Lykke til!!!!! )

[Mamta]

Du har min dypeste medfølelse i den situasjonen du befinner deg nå. Men:

Når du nevner at du sliter med selvmordstanker, lyser det en varsellampe hos meg. Jeg er ingen psykolog, men antar at du skal være langt nede for å slite med selvmordstanker. Så langt nede at depresjonen neppe forsvinner av seg selv dersom tildelingstelefonen ringte imorgen.

Med fare for å virke krass, vil jeg oppfordre dere til først og fremst å søke profesjonell hjelp. Dessuten vurdere å legge adopsjonsprosessen på is inntil problemene deres er løst.

Med de beste ønsker for dere,

[Gjest ikke bedreviter]

Jeg lurer på hvorfor du forteller dette her. Hva vil du vi skal si?

Vet ikke hvor langt dere er kommet i prosessen. Dersom dere er godkjent, så skulle det vel ikke ha noe å si om dere får hjelp til å takle ventetiden. Men hva vet jeg? Vi hadde fått hjelp på familievernkontor, og det gikk fint for oss. Men det betyr ikke at det vil gjøre det for dere.

Hvorfor spør du? Fordi du tror at vi forstår hvor ille dere har det? Det gjør noen av oss. Men vi vet ikke om det går bra for det.

Ellers er det alltid noen som skal fortelle at dere bør vente og bearbeide forholdet og sånne "korrekte" ting. Jeg tror ikke de vet hvordan dere har det. Det vet dere best selv. Også om dere er skikket til å ta dere av et barn.

Men selvmord?! Hvorfor i alle dager det da??

[ahg]

Det høres ut som dere har det skikkelig tungt. Du sier ikke noe om hvor lenge dere har ventet, eller om dere har valgt et land med uforutsigbar ventetid.

Slik jeg opplever det, er det verste å ikke vite, eller at forventninger ikke blir oppfylt. Når det har gått så langt at dere sitter og stirrer i veggene og du har selvmordstanker, er det noe alvorlig fatt. Da lurer jeg på om dere har valgt et land med lang og uforutsigbar ventetid, og at dere allerede er godt på overtid i forhold til de forhåpningene dere startet ut med. Hvis dette er tilfelle, vil jeg foreslå at dere tenker igjennom om dere bør bytte til et mer forutsigbart land. Jeg vet at det kan være en tung og vond prosess, men hvis det er uforutsigbarhet som tar knekken på dere, så kanskje det å skifte til et mer forutsigbart land kan bringe håpet og forventningsgleden tilbake? Er det viktigst å få et _barn_, eller er det viktigst at det må være et barn fra et bestemt _land_? Adopsjonsforeningen deres kan kanskje gi dere noen gode råd eller forslag?

Hvis det er helt uaktuelt for dere å skifte land, ja da er det bare å smøre seg med tålmodighet og holde fast ved at det blir et barn til slutt. Jeg synes absolutt dere bør oppsøke profesjonell hjelp. Det beste er om dere kan finne en rådgiver eller terapeut som har erfaring med hva en adopsjonsprosess innebærer. Igjen - kanskje dere kan spørre adopsjonsforeningen deres om tips? Det kan jo også være at familievernkontoret der dere bor er et godt alternativ. I hvert fall: ikke bare sitt for dere selv og synk ned i et svart hull. Søk hjelp!

Ønsker dere all mulig lykke til.