Samboere – men hva skjer?

[erta1365380668]

Er jente på 29 år. Har vært sammen med kjæresten min i 1 ½ år. I februar i år flyttet han inn hos meg. I vår har vi vært på mange visninger for å finne en leilighet å kjøpe sammen. Han er to år yngre enn meg. Vi kjente hverandre en liten stund før vi ble sammen og det ble til noe mer. Gnistene oppstod på arbeidsplassen og i samvær med felles venner. Vi jobber i samme bedrift men ikke sammen. Forholdet har vært kjempe bra hele tiden og vi har sagt til hverandre at det egentlig har føltes bedre og bedre og at vi føler vi har utviklet oss sammen. Vi er ganske like som personer, har masse felles interesser og felles venner, har vært masse på turer sammen, ler mye sammen og respekterer hverandre. Det har liksom vært oss to så langt, og vi har gjort det meste sammen. Han er min beste venn og jeg er veldig glad i han. Vi vil det samme her i livet og begge to har sett lyst på framtiden. Vi er gode og ømme med hverandre og sex livet utvikler seg også.

Og nå, plutselig har ting skjært seg for meg …

Det begynte litt allerede i vår. Jeg kunne plutselig bli lei meg og begynne å gråte, uten at jeg visste hvorfor. Han trøstet meg, vi snakket om hva det kunne være, uten å finne noe svar. Det gikk over ganske kjapt og ting var bra igjen. Dette skjedde noen ganger (4-5 enkelthendelser kanskje) og kom oftere og oftere. En ting jeg husker jeg sa en gang jeg var trist/deppa var at jeg ”har ikke noe å gjøre”. Det var liksom en følelse av at noe, et slags tomrom, var der men jeg visste ikke hva det var som skapte dette tomrommet og hvorfor det var der. Vi snakka da om at vi skulle gjøre ting i hverdagen, fylle den med noe annet/mer enn vi hadde gjort så langt.

Så kom ferien, og etter at vi kom hjem fra en uke på storbyferie, brast det ordentlig for meg. Jeg gråt og gråt i 3-4 dager i strekk og var så lei meg at det gjorde vondt langt inn i kroppen. Jeg gråt og hulket og han trøstet meg og ble selvfølgelig fortvila han også. Den eneste følelsen jeg klarte å sette fingeren på i følelseskaoset inni meg var at jeg var livredd for at det ikke skulle bli oss to. Jeg var vetta skremt for en følelse som var der som sa meg at noe var feil. Jeg sa til han at jeg var livredd noe i meg var i ferd med å forandres og at jeg ikke skulle klare være sammen med han lenger. Vi snakka masse sammen og gråt sammen og var fortvila begge to. Til slutt ringte jeg en god venn, fortalte om situasjonen, og fikk råd om å ”ta meg litt sammen” og om å ta tiden til hjelp. Jeg ble litt letta, og dagen etter dro vi på familie/venner ferie en uke og hadde det bra igjen. Så kom vi tilbake til hverdagen, begge i jobb, og det brast ordentlig for meg igjen. Det var masse gråting og fortvilelse over å ikke skjønne hva som skjedde. Jeg tenkte på alt mulig i livet mitt som kunne være mulig grunn til så sterke triste følelser, men kom hele tiden tilbake til forholdet vårt, og til en følelse om at noe ikke var som det skulle. Men jeg kunne bare ikke skjønne hva som kunne være feil ved forholdet, siden jeg ikke så noen feil verken med han, eller forholdet mellom oss, eller meg selv.

Det ble vanskelig å være på jobb disse dagene, alle tanker dreide seg om han og oss og en redsel for at dette var slutten for oss. Jeg dro et par dager til foreldrene mine, for å prøve finne litt ro og for å få han litt på avstand og sortere litt tanker. Jeg gikk også til legen, gråt der over situasjonen, og fikk råd av han til å snakke med en familierådgiver under seks øyne. Dette gjorde vi ganske kjapt. Etter samtalen og noen dager etterpå gikk det litt bedre. Vi prøvde litt ting rådgiveren hadde sagt til oss men følte begge to at hun ikke hadde truffet helt ”oss” med teoriene sine. Dagene etter møtet med rådgiveren var jeg ikke så trist, men jeg kjente følelsen av å trenge rom, og avstand til han. Jeg ville både ha han hos meg, inntil meg, samtidig som det føltes tungt å være sammen med han. Han irriterte meg ikke, det var ingen konkret grunn som sa meg at jeg trengte rom. Det bare føltes sånn, litt tungt. Og så kjente jeg at jeg ble lei meg for å kjenne det sånn, for jeg er jo så glad i han. Jeg måtte så bare gå ut en tur alene, og da brast det igjen. Jeg ringte til familien min, og de sa jeg måtte komme meg hjem, for sånn kan jeg ikke ha det. Oppløst i tårer fortalte jeg han at jeg måtte reise til foreldrene mine igjen, kanskje være en uke eller noe, for ett eller annet måtte jeg gjøre med situasjonen (i tillegg var jeg sliten, spiste nesten ikke og sov dårlig). Jeg følte jeg verken kunne leve med eller uten han, og dette fortalte jeg. Så jeg dro da hjem og fikk sykemelding i to uker. Nå har jeg vært hjemme i 3 dager snart. Første dagen var verst, savnet han fælt og gråt mye. Går litt bedre nå, men tenker hele tiden på han, gråter innimellom og savner han. Har med et bilde av han og får mest gode, og litt triste, følelser når jeg ser på det. Vi ble enige om å prøve holde litt avstand fra hverandre disse dagene. Rett og slett gi hverandre tid og rom.

Jeg har hele tiden fortalt han det jeg har følt og tenkt. Jeg sa til han da jeg dro nå siste gang at jeg ikke kunne kreve at han satt og ventet på meg. Det kunne jeg ikke kreve siden jeg tviler sånn og alt bare er kaos hos meg. Men han sier han vet hva han vil og han er villig til å prøve det som må til for at dette skal gå bra. Jeg tenker på alt det bra vi har sammen og hvor fint det har vært hele tiden. Jeg føler han har alt jeg ser etter i en mann og syns at vi går så utrolig bra sammen. Men hva skjer? Hvorfor sitter vi nå på her vår kant? Jeg tenker nå på at kanskje vi må flytte hver for oss, for akkurat nå ser jeg ikke helt at jeg kan dra tilbake og fortsette som før. Hvorfor vet jeg ikke helt… Dette er fælt. Og jeg får samtidig så vondt av han, det siste jeg ønsker er å gjøre han vondt og såre han. Hadde det bare vært en grunn liksom, at jeg ikke tålte han eller alt han gjorde irriterte meg eller NOE. Men nei, han er jo bare så god … Jeg har som sagt tenkt mye på andre ting i livet mitt som kan være mulig grunn til det som skjer, men finner ikke noe nå som det kunne være. (Jeg har sluttet med p-pillen i tilfelle den skulle gi meg en slags depresjon som en bi virkning.) Er livredd og skremt når jeg ser for meg en hverdag uten han.

Noen teorier, tanker og meninger der ute?

[Gjest Elextra]

Jeg bør selvfølgelig være forsiktig med å diagnostisere (jeg er ikke lege eller psykolog), men for meg høres det ut til at du går gjennom en depresjon. Dette behøver ikke å ha noenting med kjæresten å gjøre.

Depresjon er en forholdsvis vanlig lidelse, som de aller fleste kommer over innen ganske kort tid, ofte hjulpet av terapi og/eller medikamenter.

Var jeg deg ville jeg gått til legen igjen (kanskje en annen?), og bedt om henvisning til psykolog eller psykiater. Du kan jo selvfølgelig også stille spørsmål i rette forum her på DOL, men det blir jo ikke det samme.

Kjæresten din høres forresten veldig snill og forståelsesfull ut.

[tinatina]

Tips; Bruk flere avsnitt, hvis ikke blir det tungt å lese...

[Gjest erwin]

Du virker litt slitsom. Kanskje din adferd fører til nettopp det du IKKE ønsker?

[Gjest bebba]

Jeg orker ikke å lese innlegget mitt, men såpass får jeg med meg at jeg vil råde deg til å søke hjelp uavhengig av kjæresten. Dvs. profesjonell hjelp hvor du i det første ikke tar noen som helst avgjørelser. Lykke til videre.

[Han nye]

Jeg bør selvfølgelig være forsiktig med å diagnostisere (jeg er ikke lege eller psykolog), men for meg høres det ut til at du går gjennom en depresjon. Dette behøver ikke å ha noenting med kjæresten å gjøre.

Depresjon er en forholdsvis vanlig lidelse, som de aller fleste kommer over innen ganske kort tid, ofte hjulpet av terapi og/eller medikamenter.

Var jeg deg ville jeg gått til legen igjen (kanskje en annen?), og bedt om henvisning til psykolog eller psykiater. Du kan jo selvfølgelig også stille spørsmål i rette forum her på DOL, men det blir jo ikke det samme.

Kjæresten din høres forresten veldig snill og forståelsesfull ut.

Det kan jo være at alle de positive forandringene dine i livet ditt fører til en usikkerhet fordi du har det så utrolig mye bedre nå og tror ikke at det er mulig å ha det så bra, så negative tanker som at dette kan ikke vare dukker opp og det gjør deg livredd for å miste lykken. Du vil ikke tilbake dit du var og føler at det kommer å gå dårlig etterhvert. Men

vær ikke bekymret for det, for det høres ut som dere passer for hverandre. Godta at du har blitt lykkelig, det er sant du er det nå

[Gjest Real71]

Jeg tror jeg vil støtte "han nye" i sine betraktninger. Det er lov å være lykkelig! Prøv å ikke tenke på alt som kan gå galt, men nyt det fine du og kjæresten din har sammen. Det høres ut som om dere passer sammen for meg :-)

Men når det er sagt, så bør du nok oppsøke en privatpraktiserende psykolog innen kort tid. Det høres ut som om du kan være i ferd med å gå inn i en depresjon.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Jeg forstår at du ikke har det lett. Ikke bare føler du på tomhet i parforholdet. Du tviler også

på om det blir dere, og du sliter med at kjæresten din fortjener en bedre kjæreste enn deg. Når så mange vanskelige spørsmål vikler seg inn i hverandre, må det kjennes tungt.

Jeg lurer på om du har en slags bli voksen identitets krise, nå som du har funnet en mann som har

alle de kvaliteter du ønsker deg, men som likevel fører til at du ikke er fornøyd.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en samtalepartner, for å snakke gjennom alle de spørsmål og problemer du grunner på. For jeg har liten tro på at bare avstand til kjæresten vil hjelpe deg ut av dette. Du trenger å få luftet tankene og følelsene dine med en fagperson. Det kan være nødvendig for å bli mer sikker på hva du egentlig vil, og få kontroll på ditt indre liv.

Bruk tlf.katalogen og let deg frem til en samlivsrådgiver, psykolog e.l.

[Gjest tjohooo]

Hvorfor er forholdet fokuset på "hva som kan være galt"?'

Kan det ikke rett og slett være at nå som du har det så bra og har kommet til "ro", begynner ting å røre på seg inni deg? Sånn er det jo ofte. Vel, samlivsrådgiveren er vel inne på noe.