Dette KAN bli ett problem

[Gjest Dårlig samboer?]

Broren til min samboer har det siste året slitt endel med psykiske problemer. Det toppet seg for en måneds tid siden da han prøvde å ta sitt eget liv og ble liggende flere uker i koma. Han er gift og har to barn.

Nå er han på rehabiliteringssenter og min samboer har besøkt ham ofte i denne tiden. I perioder hver dag, og da flere timer om gangen.

Nå har han og foreldrene blitt enige om å gå på besøk annen hver dag mens kona og barna har en velfortjent ferie.

Likevel kjenner jeg dette sliter på meg, som blir mye alene med våre to barn her hjemme. Men er usikker på om jeg "yter" for lite i og med at situasjonen er som den er.

Prosessen med å komme tilbake til "normalen" for broren kan ta tid. Sikkert flere år. Kanskje vil han aldri kunne leve normalt igjen og blir bundet til ett liv på en institusjon....

Over tid syns jeg faktsik at ett besøk ca 2 dager i uken bør være nok for min samboer. Han har tross alt full jobb ++ og ett familie liv som går sin gang.

Hva syns dere, stiller jeg med ett urealistisk ønske? Bør jeg være med "raus" og hvor lenge skal det å besøke broren få være det mest avgjørende i hverdagen vår?

[Clue1365380406]

Denne familien er høyst sannsynlig i en krise. Både kona hans, ungene, foreldrene og altså mannen din.

Det er mye vanskelige følelser inne i bildet.

Jeg tror mannen din trenger denne tiden med sin bror, og at du stiller deg mer i bakgrunnen med dine behov og heller støtter opp om ham. Han har det ikke lett nå.

At det er tungt å ta seg av to barn er fortåelig, men bare en bagatell i denne sammenhengen.

[skorpionfisken]

Det vil nok roe seg. Om dette er en prosess som kan ta flere år så er det klart at ingen vil kunne makte å gå på besøk annenhver dag så lenge. De vil nok finne en litt mer lempelig "vaktordning" etter som tiden går.

Men enn så lenge føler de at han trenger dem mye, og da kan ikke du gjøre annet enn å ta deg av hjemmeplanet, og ikke klage.

Vær glad det ikke er din samboer det gjelder, da hadde du vært mye mer bundet. Vær glad familien stiller opp og lemper på trykket for din samboers svigerinne. Hun må jo ha det helt forjævlig nå.

[Gjest puspus]

La mannen din få bruke den tiden han ønsker sammen med sin bror - i allefall inntil videre. Det er viktig at de bruker tid sammen, og kansje får snakket endel. Det betyr faktisk ganske mye.

Jeg har vært i omtrent samme situasjon som du - bortsett fra at jeg ikke har unger å ta meg av. Min samboers bror var suicidal, og han "greide" det til slutt. Min samboer satt igjen med MYE skyldfølelse og stygge tanker etterpå. Mye av det fordi min samboer mente de hadde tilbragt for lite tid sammen som brødre og kompiser. At han ikke hadde vært der for sin bror når han trengte ham.

Så la mannen din få denne tida sammen med sin bror, det betyr mye for dem begge, tror jeg.

Det vil nok jevne seg ut med besøkene også etterhvert, men i begynnelsen er det nok ganske intenst.

Lykke til!

[Gjest Per uten sko]

Ærlig talt, skal ikke en mann få ta seg av broren sin som er i dypeste nød?

Enslige greier fint å håndtere sine egne barn uten å syte, så da burde også du klare det for en kortere eller lengre periode.

[ShitDiddelyDo]

"Raus"?

Det er broren hans!

Makan til selvsentrert innlegg.

[Nestor sin mamma]

Noen ganger må man bare ofre litt!Om det hadde vært "en av dine",da?

Nå må du sette deg og dine behov til side og la din mann få være en støtte for sin bror!Som en av de andre nevnte:din svigerinne og hennes barn må jo ha det for j..... nå og så klager du?!

Din mann viser seg som en ekte mann og tar ansvar,det skal du egentlig være glad for syns jeg.

Håper ting bedrer seg relativt raskt for deg og familien!Ha en fortsatt god kveld og morgendag!

Mvh

[MsSophie]

Dette MÅ være et køddeinnlegg....!

[vaikon]

Hei!

Hvis du sutrer over dette så synes jeg som underskriften din sier, at du er en dårlig samboer. Klart dette KAN bli et problem, men ærlig talt. Det er broren dette er snakk om. Tenk om dette var deg. Ville ikke du satt pris på dette fra familien?

Dette kommer sikkert til å bli intenst en periode, for så å roe seg ned etterhvert. Det er naturlig at det er slik.

Skjerpings!

mvh

[petter smart]

Jeg skjønner godt dine følelser. Det er lett for andre å si at du bør ofre deg, at kona til broren har det mye verre osv osv. Men det hjelper jo egentlig ikke deg. Du ender opp med å være alene hjemme med barna, du får ikke sett mye til din samboer. Skjønner godt at dette er frustrerende.

Men det er lite du kan gjøre med. Du må nok bare akseptere dette, i alle fall i en kortere periode. Men forklar din samboer at dette er hardt for deg også, og at du ønsker at han var mer sammen med deg (ikke si at du synes han bruker for mye tid på broren, fokuser på deg selv og barna).

Men pass på så du ikke setter din samboer i en lojalitetskonflikt mellom deg/familien og broren.

Det skal ikke være enkelt. Ønsker deg lykke til.

[Gjest lykke til]

Jeg ser av svarene du får at mange er "mot" deg.Mens jeg vil støtte deg.Det er ikke lett.

Selv har jeg hatt en av mine foreldre på sykehus flere ganger i det siste året.Og det har vært alvorlig.Jeg har til tider følt at jeg har "bodd" der.Men min andre part sa klart i fra at nå må du ikke glemme ekteskap og dine egne barn oppi det hele.Og jeg forstår jo den siden også.Mitt ekteskap er viktig å bevare for mine barn og at de skal ha det bra.Så jeg gjorde det slik at jeg av og til bare ringte,prøvde å få fler til å besøke for å avlaste meg og når jeg var på besøk så var jeg maks en time sånn ca.Da ble alt mye lettere for mine kjære hjemme.Som sagt dette varte i en lang periode.

hos dere er det nå ferietid og jeg synes at du skal vente med å si noe til hans familie er tilbake.Så må dere snakke sammen og finne løsninger.Feks. så kan hans foreldre som er to,ta hver sin besøksdag, så er det kona med et par besøksdager og så din mann med et par dager.Da vil jo uka være omtrent dekket.De dagene din mann er hjemme kan han ringe fast om kvelden for å snakke litt ekstra med broren når deres barn er i seng.

håper inderlig at dere finner ut av det hele.Det er forferdelig situasjon for ALLE parter her.

[Gjest Dårlig samboer?]

Jeg ser av svarene du får at mange er "mot" deg.Mens jeg vil støtte deg.Det er ikke lett.

Selv har jeg hatt en av mine foreldre på sykehus flere ganger i det siste året.Og det har vært alvorlig.Jeg har til tider følt at jeg har "bodd" der.Men min andre part sa klart i fra at nå må du ikke glemme ekteskap og dine egne barn oppi det hele.Og jeg forstår jo den siden også.Mitt ekteskap er viktig å bevare for mine barn og at de skal ha det bra.Så jeg gjorde det slik at jeg av og til bare ringte,prøvde å få fler til å besøke for å avlaste meg og når jeg var på besøk så var jeg maks en time sånn ca.Da ble alt mye lettere for mine kjære hjemme.Som sagt dette varte i en lang periode.

hos dere er det nå ferietid og jeg synes at du skal vente med å si noe til hans familie er tilbake.Så må dere snakke sammen og finne løsninger.Feks. så kan hans foreldre som er to,ta hver sin besøksdag, så er det kona med et par besøksdager og så din mann med et par dager.Da vil jo uka være omtrent dekket.De dagene din mann er hjemme kan han ringe fast om kvelden for å snakke litt ekstra med broren når deres barn er i seng.

håper inderlig at dere finner ut av det hele.Det er forferdelig situasjon for ALLE parter her.

Tusen takk for svaret ditt. Tror jeg satte ekstra stor pris på det fordi du tenker veldig likt meg selv.

Selvfølgelig skal han få besøke broren sin, og jeg er innstilt på at vi er inne i en "intensiv periode". Det var faktisk jeg som pushet på for å få brorens samboer til å ta seg en feire tur, og dermed visste jeg det ville bli mer på "oss".

Men jeg ser at dette faktisk sliter på min samboer også. Han klarer ikke si nei til broren og kan gjerne bli sittende fra seks-syv tiden til elleve halv tolv de kveldene han skal besøke.Han har vært plaget med hodeverk og må dessuten ta igjen noe jobbing de kveldene det ikke er er hans "tur" og besøke.

Derfor tenkte jeg å foreslå _på sikt_ at de blir enige om å ha feks 2 besøksdager hver i uka. Syns forresten forslaget ditt om å la foreldrene hans dele seg var lurt. Det kan jeg lufte når den tid kommer.

Takk for tilbakemeldingen din!

[Gjest Dårlig samboer?]

Dette MÅ være et køddeinnlegg....!

Kan du vennligst utdype hvorfor dette skulle være ett tulle innlegg?

[Gjest Dårlig samboer?]

Noen ganger må man bare ofre litt!Om det hadde vært "en av dine",da?

Nå må du sette deg og dine behov til side og la din mann få være en støtte for sin bror!Som en av de andre nevnte:din svigerinne og hennes barn må jo ha det for j..... nå og så klager du?!

Din mann viser seg som en ekte mann og tar ansvar,det skal du egentlig være glad for syns jeg.

Håper ting bedrer seg relativt raskt for deg og familien!Ha en fortsatt god kveld og morgendag!

Mvh

Klager jeg da? Jeg sier at dette SLITER på meg. Og jeg ser at slik ting blir organisert nå, sliter det på samboer min også.

Mulig jeg er ekstra sliten selv om dagene, fordi minste mann er ett "ørebarn" som ikke har sovet rundt en eneste natt siden hun ble født for ett år siden...

Men takk for tilbakemeldigen din uansett.

[Gjest Dårlig samboer?]

Ærlig talt, skal ikke en mann få ta seg av broren sin som er i dypeste nød?

Enslige greier fint å håndtere sine egne barn uten å syte, så da burde også du klare det for en kortere eller lengre periode.

Så du mener altså at jeg stiller med ett urealistisk ønske når jeg vil at han _på sikt_ skal sette av feks to faste dager i uken? At jeg bør være mer "raus" og ikke stille noe tidsbegrensning for hvor lenge det å besøke broren få skal få være det mest avgjørende i hverdagen vår? Forstod jeg deg riktig?

Og har du forresten egne barn?

[MsSophie]

Kan du vennligst utdype hvorfor dette skulle være ett tulle innlegg?

Beklager, men det er fullstendig hinsides min fatte-evne at noen kan bli så til de grader selvsentrert at de i det hele tatt vurderer en slik situasjon som en problem for ekteskapet.

[Gjest Dårlig samboer?]

Jeg skjønner godt dine følelser. Det er lett for andre å si at du bør ofre deg, at kona til broren har det mye verre osv osv. Men det hjelper jo egentlig ikke deg. Du ender opp med å være alene hjemme med barna, du får ikke sett mye til din samboer. Skjønner godt at dette er frustrerende.

Men det er lite du kan gjøre med. Du må nok bare akseptere dette, i alle fall i en kortere periode. Men forklar din samboer at dette er hardt for deg også, og at du ønsker at han var mer sammen med deg (ikke si at du synes han bruker for mye tid på broren, fokuser på deg selv og barna).

Men pass på så du ikke setter din samboer i en lojalitetskonflikt mellom deg/familien og broren.

Det skal ikke være enkelt. Ønsker deg lykke til.

Takk for tilbakemelding og gode tips!

[Gjest Dårlig samboer?]

Beklager, men det er fullstendig hinsides min fatte-evne at noen kan bli så til de grader selvsentrert at de i det hele tatt vurderer en slik situasjon som en problem for ekteskapet.

Kanskje du en gang vil forstå det når du er oppi en lignede situasjon?

Selv er jeg bare ett menneske, og selv om jeg gjerne VIL så klarer jeg ikke være den moren og samboeren som jeg vil når situasjonen er som den er. Jeg blir faktisk sliten og trett og tålmodigheten strekker IKKE til en trassig 4 åring og en 1 åring som IKKE sover om natten.

Ingen god elskerinne for samboeren min blir jeg heller.Sur og gretten og kjeftete.

I det hele tatt er det untaktstilfelle i huset, og jeg lurte på HVOR LENGE jeg skulle bite tennene sammen og gjøre så godt jeg kan. Eller om jeg faktisk kunne få foreslå noe som ville komme flere til gode.

[Gjest skjønner du blir sliten]

Er det noen mulighet for at han kan besøke sin bror,etter at barna har lagt seg?

[MsSophie]

Kanskje du en gang vil forstå det når du er oppi en lignede situasjon?

Selv er jeg bare ett menneske, og selv om jeg gjerne VIL så klarer jeg ikke være den moren og samboeren som jeg vil når situasjonen er som den er. Jeg blir faktisk sliten og trett og tålmodigheten strekker IKKE til en trassig 4 åring og en 1 åring som IKKE sover om natten.

Ingen god elskerinne for samboeren min blir jeg heller.Sur og gretten og kjeftete.

I det hele tatt er det untaktstilfelle i huset, og jeg lurte på HVOR LENGE jeg skulle bite tennene sammen og gjøre så godt jeg kan. Eller om jeg faktisk kunne få foreslå noe som ville komme flere til gode.

Enslige forsørgere er alene om omsorgen for barna sine, gjerne over flere år. Du har vært det mer eller mindre en månede.....beklager, men jeg klarer rett og slett ikke å mobilisere noe empati.