Dette KAN bli ett problem

[Nestor sin mamma]

Klager jeg da? Jeg sier at dette SLITER på meg. Og jeg ser at slik ting blir organisert nå, sliter det på samboer min også.

Mulig jeg er ekstra sliten selv om dagene, fordi minste mann er ett "ørebarn" som ikke har sovet rundt en eneste natt siden hun ble født for ett år siden...

Men takk for tilbakemeldigen din uansett.

Du,jeg har ikke vanskelig for å se at det er en tøff situasjon du er i nå.Spesielt når du sier at du har et ørebarn også!Man kan klare mye mer bare man får sove ordentlig på natten,noe du tydeligvis ikke får!

Har du mulighet for å skaffe f.eks. vaskehjelp for en kortere periode,slik at du ihvertfall ikke har det å tenke på?

Uten å kjenne dere tror jeg det er viktig for din mann å få være en støtte for sin bror i en slik vanskelig tid dere går igjennom.Og da er det som petter smart sier at det er viktig for deg ikke å sette din mann i en lojalitetskonflikt.

Jeg var selv i en lignende situasjon for ca 1 1/2 år siden.Da lå min mor for døden(lungekreft),jeg var høygravid med yngstemann,hadde mistet en sønn 10 mndr forut for dette,pappa var nettopp død,hadde mann og to barn hjemme som stort sett måtte stelle seg selv mens jeg nærmest bodde på sykehuset hos mamma.Jeg var hele tiden i konflikt med meg selv:ønsket å være mer hos mamma samtidig som den dårlige samvittigheten for de hjemme gnagde.Strakk liksom aldri til noen gang..

Vet ikke,men kanskje føler din mann det litt sånn også?

Jeg mente aldri å gjøre slik ar du skulle bli lei deg,men jeg mener fortsatt at man må sette seg selv til side når det gjelder slike situasjoner.Selvfølgelig ikke for alltid,men for en periode.Man må prøve så godt det går å ta litt vare på seg selv også,bare slik kan man være en god støtte for de rundt en.Kanskje det kan være et argument du kan bruke overfor din mann?

Ønsker dere lykke til og alt det beste!

Mvh

[Gjest Dårlig samboer?]

Enslige forsørgere er alene om omsorgen for barna sine, gjerne over flere år. Du har vært det mer eller mindre en månede.....beklager, men jeg klarer rett og slett ikke å mobilisere noe empati.

Dette har ikke pågått en måned. Det har pågått i over ett år. Den mest intensive perioden har vel vart i ca 2 mnd nå.

Og det var ikke sympatien din jeg var ute etter, jeg lurte på om det var feil av meg å forslå en besøksordning som ville komme oss alle til gode og som ikke ville føre til at noen av oss slet seg helt ut. Jeg er nok av natur ganske løsningsorientert...

Men takk for at du engasjerer deg!

[PieLill]

Ser du har fått mange svar her fra folk som sansynligvis aldri har opplevd noe lignende.

Jeg vokste opp med et dødsykt søsken. I flere år var det stadige kriser og frykt for tilbakefall. Det ble slik at hele familien ble innrettet og sentrert mot dette søskenet, uten at noen egentlig la merke til hva som skjedde. Hvis h*n hadde det bra var ALT bra. Var det noe problem med h*n, ble alt galt.

Vi tapte alle på dette, aller mest mitt syke søsken. Jeg bebreider ingen. Det bare ble slik.

Det sitter mange neglisjerte barn og ektefeller rundt omkring som er ofret på de gode gjerningers alter.

Klart at den syke har behov og trenger støtte. Men den syke må også etter hvert innrette seg etter at andre faktisk også har behov. En sykdom kan ikke bli en undskyldning til at hele verden skal danse etter den sykes pipe.

Hva med at du og din mann setter dere ned og snakker om dette. Sett av tid og ha helst barnevakt. La mannen din få fortelle hvordan han opplever dette. Fortell ham hvordan du opplever dette. Snakk åpent og ikke bebreidende om frustrasjonene. Gi hverandre lov til å ha de ulovlige, negative og egositiske tankene og følelsene. Snakk om de behovene som nå blir neglisjert pga situasjonen dere er oppe i. Snakk om hva dette har kostet for dere som familie og individer. Det er ingens skyld. Det var bare slik det ble.

Tenk dere senariet, at en av dere eller ungene deres ble alvorlig syk. (Ikke fordi jeg tror dette kommer til å skje. Men fordi det kan være en nyttig tankeøvelse.) Da ville man bli nødt til å prioritere ned den som nå er psykisk syk. Hvor mye ville det gå an å kutte ned på hjelpen til han. Hva er strengt talt påkrevd. Bruk dette som et utgangspunkt for hvordan dere framover skal prioritere og sette grenser.

Det er ingen ting galt, egoistisk eller hjerterått ved å sette fornuftige grenser. Det er en dyd av nødvendighet. Og det er i brorens interesse. Med det løpet dere kjører nå, vil dere knekke til slutt. Og hvem skal da stille opp for ham når det virkelig kniper? Dessuten har dere forpliktelser overfor hverandre og barna.

Fikk du slag på 70-tallet, ble du stappet i en rullestol og fikk en hjemmehjelp. Ingen forventet noe av deg. Du var i prinsippet ferdig. I dag blir du sparket på beina enten du vil eller ikke. Og mange lever godt og lenge etter slag. ;-)

Det er ikke sikkert det er en ulempe for broren å bli stilt litt krav til, deriblant at han må avstå fra noen av sine behov til fordel for andres. At han må avstå fra samvær med broren til fordel for brorens kone og barn. Det skulle da også bare mangle. Man kan bli sykere av å bli behandlet som syk.

Hvis du tenker deg det verste senariet, at ektskapet deres ryker pga av dette. Hvordan ville det være for den syke broren å føle seg delvis skyld i dette. Hva ville det gjøre med forholdet mellom brødrene.

Gode førstehjelpere og godt helsepersonel vet å ta vare på seg selv til fordel for pasientene.

Håper dere kan finne en god løsning til beste for alle parter.

mvh

[Gjest Per uten sko]

Så du mener altså at jeg stiller med ett urealistisk ønske når jeg vil at han _på sikt_ skal sette av feks to faste dager i uken? At jeg bør være mer "raus" og ikke stille noe tidsbegrensning for hvor lenge det å besøke broren få skal få være det mest avgjørende i hverdagen vår? Forstod jeg deg riktig?

Og har du forresten egne barn?

Du er smålig, egoistisk og viser knapt omsorg for andre enn deg selv. Jeg har flere barn.

[petter smart]

Du er smålig, egoistisk og viser knapt omsorg for andre enn deg selv. Jeg har flere barn.

Du har flere barn, men er dum som et brød.

[Gjest Per uten sko]

Du har flere barn, men er dum som et brød.

Nicket ditt er nok ironisk ment.

[Gjest raushet og optimisme]

Det er en tid for alt her i livet. Akkurat nå virker det som om det er tid for din samboer å være nærmere sin familie enn normalt er.

Du klarer nok å ta deg av barna alene, det som sliter mest er nok irritasjonen og følelsen av å bli glemt midt opp i det hele. Du føler at du må bære hele lasset hjemme alene, det er så. Men din samboer har kanskje en tynger bør å bære akkurat nå og kan ikke stille opp slik du ønsker.

Vær raus

[petter smart]

Nicket ditt er nok ironisk ment.

Ikke så ironisk som det ville vært dersom du brukte det.

[Gjest hos oss]

Det viktige er at du snakker med mannen din, og at dere kanskje setter en frist for hvor lenge den intensive perioden varer, og når dere må sette opp en mer langsiktig plan for et løp dere kan leve med over tid (år).

Se litt på økonomien deres, om dere kan spare inn på noe eller betale litt mindre på lån etc denne perioden, og bruk litt penger på ukentlig vaskehjelp og på en fast barnevakt (etter barnas leggetid?) hver uke, slik at dere kan gjøre noe sammen., eller at du kan gå ut og gjøre noe annet en kveld i blant mens han er hos broren.

Når han blir bedre kan kanskje du og barna være med på et kort besøk i helgen. Etter hvert vil kanskje et eller to kortere besøk i uken etter barnas leggetid være mer normalt enn at han sitter hos broren til midnatt.

Pass på at dere ber om hjelp også, venner og familien på din side kan jo støtte dere i den situasjonen dere er i nå, samtidig som dere støtter din svigerfamilie i den tross alt mye verre situasjonen de er i.

Jeg synes det er fint at du er oppmerksom på at dette sliter på deres lille kjernefamilie også, og at du lufter tanker og ber om hjelp fra de som ikke står midt oppi det (du kan selvsagt ikke ”klage” til svigerfamilien din som tross alt har det ekstremt tøft). Til svigerfamilien må dere bare gi støtte og masse hjelp, og dere behøver ikke å fortelle om at dere f.aks betaler for hjelp i huset denne perioden, hvis de synes det er vanskelig eller rart.

Dette er en del av livet, og det er dere som må støtte og gi av dere selv og deres tid nå. Men det hjelper ingen om dere sliter dere ut (jfr det du skriver om din manns migreneproblemer), da er dere til liten hjelp!

[Gjest klem til deg]

Det viktige er at du snakker med mannen din, og at dere kanskje setter en frist for hvor lenge den intensive perioden varer, og når dere må sette opp en mer langsiktig plan for et løp dere kan leve med over tid (år).

Se litt på økonomien deres, om dere kan spare inn på noe eller betale litt mindre på lån etc denne perioden, og bruk litt penger på ukentlig vaskehjelp og på en fast barnevakt (etter barnas leggetid?) hver uke, slik at dere kan gjøre noe sammen., eller at du kan gå ut og gjøre noe annet en kveld i blant mens han er hos broren.

Når han blir bedre kan kanskje du og barna være med på et kort besøk i helgen. Etter hvert vil kanskje et eller to kortere besøk i uken etter barnas leggetid være mer normalt enn at han sitter hos broren til midnatt.

Pass på at dere ber om hjelp også, venner og familien på din side kan jo støtte dere i den situasjonen dere er i nå, samtidig som dere støtter din svigerfamilie i den tross alt mye verre situasjonen de er i.

Jeg synes det er fint at du er oppmerksom på at dette sliter på deres lille kjernefamilie også, og at du lufter tanker og ber om hjelp fra de som ikke står midt oppi det (du kan selvsagt ikke ”klage” til svigerfamilien din som tross alt har det ekstremt tøft). Til svigerfamilien må dere bare gi støtte og masse hjelp, og dere behøver ikke å fortelle om at dere f.aks betaler for hjelp i huset denne perioden, hvis de synes det er vanskelig eller rart.

Dette er en del av livet, og det er dere som må støtte og gi av dere selv og deres tid nå. Men det hjelper ingen om dere sliter dere ut (jfr det du skriver om din manns migreneproblemer), da er dere til liten hjelp!

Veldig enig med "hos oss"! Det hjelper ingen om din familie går på en fysisk / psykisk krise i tillegg, da er dere lite til hjelp for de som trenger dere!

Mannen din kan også undersøke mulighetene for litt redusert stilling en liten periode (gå ned til 90% stilling, det merkes ikke så mye på lønnen da skatten ofte er høy på "toppen" av det man tjener). da har han en halv dag fri, og kan spise lunsj med broren og sitte der frem til han henter barna i barnehagen etc.

Er din manns fysiske plager (hodepine) store, bør han snakke med legen før dette blir langvarige hode / nakke / rygg plager. Noen prosent sykmelding kan brukes på samme måte som skissert ovenfor, at han i noen uker besøker broren på dagtid, og selv får kommet seg hjem til nok søvn.