Noen tips...?

[Gjest Lei av krangling!!]

Hei.

Jeg sitter egentlig her å føler meg som verdens største drittsekk!

Problemet er at et 4 årig forhold nettopp har blitt slutt. Det var ikke jeg, men eksen som ønsket ut. Vi har skjønn gutt på to år!!

Etter dette har jeg vinglet litt i forhold til hva jeg skulle gjøre videre, men har bestemt meg for å flytte til Oslo, fortsette studiene og være en god pappa.

Jeg har vært tungt involvert som pappa hele tiden, og derfor ønsker jeg, selvfølgelig, å fortsette med det. Det siste året er det jeg som har gjort det meste fordi hun har prioritert studiene!

Problemet er at på en 50-50 fordeling får vi ikke penger fra trygdeetaten.

Jeg har ikke lyst til å inngå en avtale om (f.eks.) 80-20 i favør henne. Først og fremst fordi jeg tenker at da vil jeg stille enormt dårlig ved en senere gjennomgang av avtalen. Det skal etter sigende være vanskelig å omgjøre slike avtaler. (selv om det er slik bare på papiret).

Nå sitter jeg å tar i mot en masse dritt fra eksen som har bestemt seg for at hun ikke vil få råd til å bo i Oslo dersom hun ikke får pengene fra trygdekontoret. Jeg er med andre ord verdens største dritt (og masse annet...) som tvinger henne til å oppgi drømmene sine!

Er det noen som har vært i samme situasjon? Skal jeg bare gi meg? Det føles vertfall ikke rett!

[mil1365380270]

Hun har gjort det slutt, og det er ikke lenger din plikt å forsørge henne. For 80/20 betyr vel at du skal betale mer??? Grønn på sånne ting...

En ting hadde vært om hun ble glad for at du ville hjelpe henne, noe annet er det når hun blir sur, fordi du ikke har tenkt til å sponse henne/gjøre alt som passer henne.

[Craven]

Hun har gjort det slutt, og det er ikke lenger din plikt å forsørge henne. For 80/20 betyr vel at du skal betale mer??? Grønn på sånne ting...

En ting hadde vært om hun ble glad for at du ville hjelpe henne, noe annet er det når hun blir sur, fordi du ikke har tenkt til å sponse henne/gjøre alt som passer henne.

Du skal vite dette:

- Straks du skriver under på en avtale, er løpet kjørt. Da er det bare retten som kan gjøre om på en slik avtale, noe som veldig sjeldent skjer.

- Du skal tenke UNGENS beste. Det MOREN gjøre er å tenke på seg selv først og fremst. Dety er ikke din eller trygdekontorets oppgave å forsørge hennes tarv - det skal hun selv gjøre.

- Mitt råd: Sett hardt mot hardt, og krev 50/50 fordeling. Jeg har det selv for mine egne barn - det er en ordning jeg varmt anbefaler. Tro meg: Alle konflikter vil med denne ordning over tid dempe seg. 80/20-"løsning" vil tvert i mot eskalere konflikten, fordi du vil føle deg dypt forulempet og fordi hun vil sitte med all makt til å herje med deg uten at du kan gjøre noe.

STå på for ditt barns rett til å være like mye sammen med deg som far. Og ikke fall i den samme fellen tusenvis av fedre før deg har gjort, nemlig å la moren tro at hun KUN i kraft av sitt kjønn kan bestemme over deres felles barn.

Meld deg inn i F2F - der er mange som før deg har gått den tunge veien med rabiate mødre som ikke evner å se barnas beste.

[Clue1365380406]

Etter det jeg kan huske fra et tidligere innlegg, som jeg tror du skrev, vurderte du også å flytte til Trondheim fordi du har et nettverk der.

du har vel latt det være av hensyn til barnet, forstår jeg. Det var vel der du vinglet litt, du hadde vel mulighet til å barnet oftere hvis du bodde i Oslo.

Flott gjort av deg!

Videre synes jeg de andre som har svart har rett. Du skal være svært forsiktig med å gå med på en 80/20-avtale!

Nå har hun også selv valgt å bli alene, og det innbefatter jo å forsørge seg selv. Bor dere langt fra Oslo sånn som det er nå?

Hvis jeg husker rett, er du student, og kan ikke ha så all verdens god råd selv. Hvis du har råd da, hva er grunnen til at hun ikke har det?

Det er klart økonomien blir tøffere når en er alene, men det innebærer ikke fortsatt hjelp fra deg. du må jo også klare deg.

Stå hardt på ditt her, ellers taper du i dette på sikt!

[Gjest Lei av krangling!!]

Etter det jeg kan huske fra et tidligere innlegg, som jeg tror du skrev, vurderte du også å flytte til Trondheim fordi du har et nettverk der.

du har vel latt det være av hensyn til barnet, forstår jeg. Det var vel der du vinglet litt, du hadde vel mulighet til å barnet oftere hvis du bodde i Oslo.

Flott gjort av deg!

Videre synes jeg de andre som har svart har rett. Du skal være svært forsiktig med å gå med på en 80/20-avtale!

Nå har hun også selv valgt å bli alene, og det innbefatter jo å forsørge seg selv. Bor dere langt fra Oslo sånn som det er nå?

Hvis jeg husker rett, er du student, og kan ikke ha så all verdens god råd selv. Hvis du har råd da, hva er grunnen til at hun ikke har det?

Det er klart økonomien blir tøffere når en er alene, men det innebærer ikke fortsatt hjelp fra deg. du må jo også klare deg.

Stå hardt på ditt her, ellers taper du i dette på sikt!

Hei og takk for svar!

Joda, det var der jeg vinglet litt, og grunnen til at jg bestemte meg for Oslo var jo for å fortsette å være involvert i sønnen min sitt liv!! Gjor en stor feil i at jeg fortalte henne dette, selv om jeg presiserte at jeg vurderte det sterkt!

Og ja, jeg er fullstendig klar over den økonomiske biten Grunnen til at dette er et problem for henne er skolepenger på flere titalls tusen. Det er grunnen.

Mitt forslag til løsning er jo deltidsjobb, som jo også jeg sansynligvis må ha (de ukene jeg har fri), men det er hun ikke innstilt på.

[Gjest Lei av krangling!!]

Du skal vite dette:

- Straks du skriver under på en avtale, er løpet kjørt. Da er det bare retten som kan gjøre om på en slik avtale, noe som veldig sjeldent skjer.

- Du skal tenke UNGENS beste. Det MOREN gjøre er å tenke på seg selv først og fremst. Dety er ikke din eller trygdekontorets oppgave å forsørge hennes tarv - det skal hun selv gjøre.

- Mitt råd: Sett hardt mot hardt, og krev 50/50 fordeling. Jeg har det selv for mine egne barn - det er en ordning jeg varmt anbefaler. Tro meg: Alle konflikter vil med denne ordning over tid dempe seg. 80/20-"løsning" vil tvert i mot eskalere konflikten, fordi du vil føle deg dypt forulempet og fordi hun vil sitte med all makt til å herje med deg uten at du kan gjøre noe.

STå på for ditt barns rett til å være like mye sammen med deg som far. Og ikke fall i den samme fellen tusenvis av fedre før deg har gjort, nemlig å la moren tro at hun KUN i kraft av sitt kjønn kan bestemme over deres felles barn.

Meld deg inn i F2F - der er mange som før deg har gått den tunge veien med rabiate mødre som ikke evner å se barnas beste.

Hei og takk for innspill!

Skal snarest kontakte F2F.

Stod veldig mye nyttig på deres sider.

Nok en gang, takk. Godt å innse at jeg faktisk ikke er en psykopatisk drittsekk!!

(Ønsker jo bare samvær med gutten min for guds skyld...)

[Clue1365380406]

Hei og takk for svar!

Joda, det var der jeg vinglet litt, og grunnen til at jg bestemte meg for Oslo var jo for å fortsette å være involvert i sønnen min sitt liv!! Gjor en stor feil i at jeg fortalte henne dette, selv om jeg presiserte at jeg vurderte det sterkt!

Og ja, jeg er fullstendig klar over den økonomiske biten Grunnen til at dette er et problem for henne er skolepenger på flere titalls tusen. Det er grunnen.

Mitt forslag til løsning er jo deltidsjobb, som jo også jeg sansynligvis må ha (de ukene jeg har fri), men det er hun ikke innstilt på.

Deltidsjobb er jo en fin løsning!

Det må jo forresten de fleste studenter ha for å klare seg, og når dere deler 50%, har hun jo mye fri.

Skjønner ikke at det skal være noe problem. Det er heller ikke alltid snakk om hva man VIL, men hva man MÅ.

I bunn og grunn høres hun bortskjemt ut....unnskyld at jeg sier det!