Savner han alt nå...

[Gjest hu derre der]

Heisan!

Om en måned reiser samboern min til Tønsberg for å gå på skole. Planen var at jeg også skulle reise og har av den grunn leid leilighet der for ett år.

Men så har jeg fått tilbud om drømmejobben, med god lønn og det hele. For god til å takke nei til med andre ord.

Skolen hans er bare ett år, så jeg måtte uansett sett meg etter ny jobb her hjemme, allerede til påske.

Veldig mange gode grunner til å bli i Oslo med andre ord. Å forstå meg rett, jeg gleder meg veldig til dette...

MEN.... jeg er nervøs! Ikke vanvittig, men jeg kjenner det i hele magen.... Han begynner på skole igjen, etter flere år i jobb. På ett nytt sted, stor leilighet, uten meg... mange nye mennesker... Slikt kan jo få endorfinene til å gå amok!

Klarer liksom ikke å bare slappe av med det, ser for meg at jeg kommer ned dit å fersker han med en eller annen berte. Helt tullete særlig med tanke på hvor trofast og snill han er...

Jeg har tenkt meg nedover hver helg ink. søndags natt, da jeg kan kjøre tidlig til jobb derifra.

I tilegg har jeg foreslått å møtes en kveld i uka i Drammen, på en koselig kafe å snakke litt om småting.

Har liksom ikke lyst å miste den small-talken, som kanskje blir overskygget av større ting når man er fra hverandre flere dager i uken...

Er det noen som har erfaring med slike "avstands" forhold? Jeg vet jo at det ikke er lange stunden, sept-juni untatt høst, jul, vinter og påskeferie..... + studiedager, helger, himmelspretter og greier...

Noen gode råd eller erfaringer....?

Thanks

[Clue1365380406]

Jeg begynner å få litt for mye erfaring med avstandsforhold etterhvert!

Men etter perioden vi er i nå, vil det nok være rolig noen år.

Mannen min er i utenlandstjeneste nå, og blir borte et halvt år. Han reiste for ei uke siden, og jeg holder ennå på å venne meg til tanken på å være uten ham i opptil 12 uker i strekk.

I fjor høst var han på et 4-mnd kurs gjennom jobben, og det er den erfaringen som kanskje kan hjelpe deg litt.

Jeg hadde aldri opplevd et avstandsforhold før, og gruet meg som bare det! Jeg var redd vi skulle gli fra hverandre, jeg følte meg parkert her,og følte det var så mye som kunne gå galt.

Det gjorde det ikke, selv om jeg hadde skikkelig dommedagsfølelse den dagen han dro. Han måtte ta fly for å komme hjem, så dere har det enklere med avstanden.

Jeg opplevde at vi faktisk kom hverandre nærmere i løpet av den tida han var borte. Vi hadde mange og gode samtaler på tlf, og snakket mer intimt da enn vi gjorde ellers.

Det som var verst, var at helgene var så korte. Vi skulle rekke så mye på ei helg, også rakk vi i grunnen så lite. Også måtte alt være så bra når vi var sammen, for vi hadde jo så lite tid.

Han kom hjem stort sett hver helg

Jeg skjønner at du blir urolig når han skal begynne på skole, treffe mange nye mennesker, og sikkert også bli kjent med endel damer blant dem. Det er jo ikke til å unngå.

Du kommer jo også til å bli kjent med endel nye menn gjennom jobben din? Kanskje han føler noe av det samme?

Godt råd:

Hold fokus på hverandre. La være å gå inn på bekjentskap som kan virke "farlige", dvs hold kommunikasjon på skole/jobb-nivå, ikke la samtalene bli for private.

Jeg tror du får det lettere hvis du snakker med ham om tankene dine, og at han vet det er vanskelig for deg.

Du kommer til å få mer ro i kroppen da.

Du blir også roligere når dere er i gang med perioden. Det ER verst før den begynner, for da er det så mye som du tror og antar om det som er nytt.