utroskap

[nanna]

Ikke rart at du er sjalu. Hun vil ikke engang slutte i jobben der hun ser mannen hun har hatt et forhold til?!

[nanna]

Det er desverre ikke så enkelt. Det må to til for at det skal bli utroskap. Hvis en person med vitende vilje innleder et forhold til en person denne vet er i et annet forhold, da er vedkommend pr.def. en drittsekk, og fortjener det h*n får. Selfølgelig ligger hovedansvaret på partneren, men det stopper ikke der.

"..........................."

Enig.

[Gjest kroppogsjel]

Klart du er lei deg. Men hva vil DU da? Har bare lest noen innlegg, men tendensen heller vel klart mot "gå fra henne". Før jeg hadde gått fra henne, hadde jeg hørt på henne. Hvis hun har hatt et forhold til sjefen i en form for "jobb-rus" så kan det hende at følelsene for ham ikke er så store, men at beruselsen av makt, sex og begjær har vært stor.

At hun ikke vil slutte i jobben skjønner jeg jo, dette er jo en toppjobb etter det jeg kan skjønne, og det er vanskelig å finne tilsvarende. Men kan hun søke omplassering f.eks? Eller at hun skal skifte jobb når hun får tilbud om tilsvarende annet sted?

Dere har jo vært sammen lenge, men det betyr ikke at det ikke er liv laga for det. Men alle forhold opplever dårligere tider. Og dette var en for dere.

Jeg prøver IKKE å bagatellisere dette på noen måte. Men det er DU som må finne ut hva du vil. Kan du tilgi og glemme på sikt? Hun har jo såret deg og krenket deres forhold, er det noe du kan leve med?

Selvfølgelig finnes det andre damer der ute som kan være like bra og kanskje bedre også, men er det det du vil ha? Dette er ikke spørsmål du kan svare på med en gang. Hva om hun flyttet til en venninne eller på hybel for et par måneder? Litt rom å tenke på er ikke alltid så dumt.

Håper virkelig det løser seg for dere på den ene eller den andre måten.

[Icora Panter]

Jeg ville gått på dagen! Barnet vil kunne få se dere begge to selv om dere ikke bor sammen.

Hun har bedratt deg i et helt å nesten og du beholder henne?? Sikkert ikke lenge til hun finner en ny elsker og bare passer på å slette alle mld osv, så du aldri oppdager det. Du gjør deg selv en tjeneste ved å gå ifra henne.

Og at hun beholder jobben, virker for meg som hun fortsatt vil se sjefen sin! Og hvis man står i med en person i et år, så er det rart om hun ikke hadde noen følelser for han...

[Gjest Daisy]

EN ting vil jeg si, og det er at jeg synes det er kjempeflott at du tok turen til familievernkontoret.

Ellers håper jeg det ordner seg for dere.

[bravura]

Jeg ser du har fått mange svar og jeg orker ikke lese de alle, men jeg har en liten kommentar...

Hun sier at hun elsker deg og vil bare være sammen med deg. Dette er jo helt klart en ny løgn. Om det var sant, så hadde hun aldri vært utro.

[leiseg28]

Nå har det gått over 4 uker, og det går fremover.. Jeg leser at mange synes at jeg er en patetisk person om holder fast på samboeren min. Kanskje jeg er helt patetisk. Saken er den at jeg elsker samboeren min veldig mye. De dagene før jeg fant ut at henne var utro følte jeg at livet mitt var helt perfekt. Jeg var ferdig med hus og utdannelse.

Nå er alt et vannvittig kaos. Følelser svinger i kroppen min, og jeg har ingen kontroll. Jeg vil så gjerne tro at forholdet mellom samboeren min og sjefen hennes er helt over, men magen min vrir seg når jeg tenker på at de skal fortsette å jobbe sammen. Jeg var fast bestemt på at samboeren min måtte avslutte jobben viss vi skulle klare å fortsette sammen. Etter masse prat har jeg gått med på at hun fortsetter. Jeg vil så gjerne, men kroppen min skriker at dette ødelegger meg. Når hun er på jobb sitter jeg hjemme med masse angst og tårene renner, men jeg klarer ikke å presse henne mere... Hver gang jeg presser på, skyver jeg henne vekk fra meg. Hun sier at hun sliter veldig med skyldfølelse ovenfor meg og datteren vår, og at hun mest har lyst til å "løpe langt ut i skogen".

Jeg er alltid vært en veldig sterk person. Ingen problemer har vært umulige å løse. Nå har alt kræsjet, og jeg føler at jeg mister mer og mer kontroll over meg selv. Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har grått før dette skjedde. Nå kommer tårene veldig ofte, og magen er helt ute å kjøre.

Jeg skjønner nå at det er umulig å kunne forestille seg de følelsene som settes i sving, før man har opplevd noe slikt selv.

Det er ikke så lett, som mange skriver her, å gå fra alt. Samboeren min virker oppriktig veldig lei seg, og jeg er kjemperedd for å ta avgjørelser som jeg kommer til å angre på.

Jeg er veldig redd for hva som skjer med meg.. Jeg mister mer og mer kontroll over livet mitt, og er livredd for å få en "knekk" til.

Skulle ønske at noen kunne sett inn i hodet på samboeren min, og fortalt meg alt som "stod" der...

[leiseg28]

Klart du er lei deg. Men hva vil DU da? Har bare lest noen innlegg, men tendensen heller vel klart mot "gå fra henne". Før jeg hadde gått fra henne, hadde jeg hørt på henne. Hvis hun har hatt et forhold til sjefen i en form for "jobb-rus" så kan det hende at følelsene for ham ikke er så store, men at beruselsen av makt, sex og begjær har vært stor.

At hun ikke vil slutte i jobben skjønner jeg jo, dette er jo en toppjobb etter det jeg kan skjønne, og det er vanskelig å finne tilsvarende. Men kan hun søke omplassering f.eks? Eller at hun skal skifte jobb når hun får tilbud om tilsvarende annet sted?

Dere har jo vært sammen lenge, men det betyr ikke at det ikke er liv laga for det. Men alle forhold opplever dårligere tider. Og dette var en for dere.

Jeg prøver IKKE å bagatellisere dette på noen måte. Men det er DU som må finne ut hva du vil. Kan du tilgi og glemme på sikt? Hun har jo såret deg og krenket deres forhold, er det noe du kan leve med?

Selvfølgelig finnes det andre damer der ute som kan være like bra og kanskje bedre også, men er det det du vil ha? Dette er ikke spørsmål du kan svare på med en gang. Hva om hun flyttet til en venninne eller på hybel for et par måneder? Litt rom å tenke på er ikke alltid så dumt.

Håper virkelig det løser seg for dere på den ene eller den andre måten.

Takk for en veldig bra tilbakemelding.

Det er kanskje det vanskligste at det er jeg som må ta alle de vansklige avgjørelsene.

Jobben hennes er veldig bra og spennende, det har jeg ikke noe problem med å skjønne. Jobben hennes er delt i to, hvor hun har en fast jobb og hun er med et internasjonalt prosjekt. Det jeg ikke skjønner er at hun vil forsette i prosjektet selv om det er sjefen hennes som har presset igjennom at hun skulle lede prosjektet. Det er mange som følte seg forbigått på hennes jobb, når hun ble valgt. Hadde kollegene hennes vist om dette forholdet tror jeg at all tillit og respekt hadde blitt borte.

Hvordan kan jeg klare å leve et normalt liv så lenge samarbeidet mellom samboeren min og sjefen skal fortsette. De deler et kontor som ingen andre har tilgang til med seng og dusj.. Det er der de har holdt på...

Nå kommer tårene, igjen....

Jeg var på fotballkamp i oslo tidligere i uka. Da måtte samboeren min inn å sende en faks fra kontoret. Hun ringte å sa fra at hun dro inn. Så prøvde jeg å ringe tilbake etter 30 min, men da svarte hun ikke på telefonen. Jeg ringte en gang til, men ikke noe svar. Da knakk jeg fullstendig sammen.. Hun ringte tilbake etter 5 min, og fortalte at hun hadde måtte sende faksen fra et annet kontor, og at hun hadde lagt igjen mobilen på sitt kontor.

Hvordan kan jeg klare å stole på at det ikke skjer noe igjen på det kontoret?

Er det mulig?

Hvordan skal jeg klare å komme tilbake til den personen jeg var før dette skjedde?

Hadde jeg vist hva jeg vil hadde det vært kjempebra. Eneste jeg vet er at jeg elsker henne, og at jeg vil neste ofre hele meg for å beholde henne.

Jeg tror begge har godt av litt tid til å tenke, men vist hun hadde flyttet ut for å ta en "pause" tror jeg at jeg ikke hadde taklet det.

Det er vel der vi er nå.. Hun har behov for litt "space", mens jeg har et vannvittig behov for trøst og nærhet.

[leiseg28]

Hei kamerat. Jeg vet hva du sliter med. Hvilken sorg, sinne, raseri - alt mulig det går an å føle.

Jeg vet, jeg ble sviktet dypt og inderlig av min samboer for ett år siden. Da kom jeg over vel 200 txtmeldinger hun hadde sendt via internett til krypdyret.

Jeg var "heldig" (det er et håpløst ord), det hadde ikke foregått fysisk sex mellom de to. Men ellers alt annet: SMS-sex, telefon-sex, lange tlf-samtaler og følelser. I tillegg møttes de jevnlig, om enn i en annen sammenheng og altså ikke for å ha noe fysisk.

Som deg valgte jeg å gå videre med henne. Som dere hadde vi utrolig mye å kjempe for. Men fortsatt etter et år preget forræderiet livet vår.

Det høres ut som om din samboer har lagt seg langflat hva dette angår. Det er en absolutt førstebetingelse. Hun skal og må følge dine føleser i ett og i alt, svare på alt du vil og ALDRI mukke på det.

Du må innstille deg på at det vil gå år før du har lagt dette bak deg. Jeg har lest om folk som har brukt fem år.

Mitt raseri og sorg er fortsatt sterk over at hun kunne sette vårt og våre barns liv i slik fare pga av et vanvittig og tåplig eventyr. Jeg finner en viss trøst i at følgene for denne fyren hun drev med fikk sitt liv ødelagt (han fikk voldsomme helseproblemer da jeg oppdaget dette), men han er sånn sett ikke viktig.

Sørg for at kona til denne mannen får vite dette. Hevn er et helt essensiel virkemiddel for din egen terapi. Ja, det høres jo vilt ut - men tro du meg, dersom denne fyren får gå videre i livet uten å få merke noen følger, vil du aldri komme over dette.

Om du vil maile med meg er adressen:

[email protected]

Hvordan meldinger som dette mistforståes.....

Meldinger fra sjefen hennes:

..Kommer straks

..Du er fantastisk. Håper ikke jeg vekker deg med denne meld. Langt og inderlig kyss

..Ring meg i morgen før du drar hjem. Håper du får en rolig natt kjære

..Da drømmer vi samme drøm da!

..Vi har vært heldige og hatt to fantastiske netter samme uke. Det gir varige spor

..Hva skal jeg si, du er vidunderlig. Men vi har på en måte de samme behov og ønsker. Det virker i hvert fall slik. Det jeg føler er mye sterkere enn hva

..Flott og takk skal du ha. Kjempejobb

..Det er helt sikkert at jeg gjør. Og mere til

Hva skal jeg si.... helt jævlig..

[Gjest har vært lei meg over utro partner jeg også...]

Nå har det gått over 4 uker, og det går fremover.. Jeg leser at mange synes at jeg er en patetisk person om holder fast på samboeren min. Kanskje jeg er helt patetisk. Saken er den at jeg elsker samboeren min veldig mye. De dagene før jeg fant ut at henne var utro følte jeg at livet mitt var helt perfekt. Jeg var ferdig med hus og utdannelse.

Nå er alt et vannvittig kaos. Følelser svinger i kroppen min, og jeg har ingen kontroll. Jeg vil så gjerne tro at forholdet mellom samboeren min og sjefen hennes er helt over, men magen min vrir seg når jeg tenker på at de skal fortsette å jobbe sammen. Jeg var fast bestemt på at samboeren min måtte avslutte jobben viss vi skulle klare å fortsette sammen. Etter masse prat har jeg gått med på at hun fortsetter. Jeg vil så gjerne, men kroppen min skriker at dette ødelegger meg. Når hun er på jobb sitter jeg hjemme med masse angst og tårene renner, men jeg klarer ikke å presse henne mere... Hver gang jeg presser på, skyver jeg henne vekk fra meg. Hun sier at hun sliter veldig med skyldfølelse ovenfor meg og datteren vår, og at hun mest har lyst til å "løpe langt ut i skogen".

Jeg er alltid vært en veldig sterk person. Ingen problemer har vært umulige å løse. Nå har alt kræsjet, og jeg føler at jeg mister mer og mer kontroll over meg selv. Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har grått før dette skjedde. Nå kommer tårene veldig ofte, og magen er helt ute å kjøre.

Jeg skjønner nå at det er umulig å kunne forestille seg de følelsene som settes i sving, før man har opplevd noe slikt selv.

Det er ikke så lett, som mange skriver her, å gå fra alt. Samboeren min virker oppriktig veldig lei seg, og jeg er kjemperedd for å ta avgjørelser som jeg kommer til å angre på.

Jeg er veldig redd for hva som skjer med meg.. Jeg mister mer og mer kontroll over livet mitt, og er livredd for å få en "knekk" til.

Skulle ønske at noen kunne sett inn i hodet på samboeren min, og fortalt meg alt som "stod" der...

Jeg synes så veldig synd på deg.... Det er smertefullt å bli lurt og bedradd og løyet for. Du er blitt dårlig behandlet, ingen tvil om det.

Har desverre opplevd utroskap selv. Samboeren min hadde et forhold til en annen dame et par måneder før jeg oppdaget det. Selv om det ikke hadde vart så lenge, sved det like mye. Han var i tillegg veldig forelsket i henne, og det tok en stund før forelskelsen avtok. Fryktelig vondt vondt vondt.

Jeg ønsket ikke å "kaste ham ut" etter det som hadde skjedd. I alle fall ikke umiddelbart. Forutsetning for dette var selvsagt at han valgte meg fremfor henne, at han kuttet ut henne totalt med treff (sex), sms, telefon etc.

Vi er fortsatt samboere nesten ett år etter at det skjedde. Vi har et barn sammen, og et til på vei. Vi har det bra sammen nå, men det var virkelig fælt en periode. Han hadde veldig skyldfølelse, og jeg var så veldig knust, redd og fortvilet. Lenge. Utrygg flere måneder. Tusen spørsmål. Ville vite alt. Han svarte på det jeg spurte om selv om han synes det var vondt å snakke om det. Og han lurte på om jeg ville at han byttet jobb. Det var ikke nødvendig for min del av flere årsaker.

Jeg synes IKKE du er patetisk som evner å se at du verdsetter familien din og tross alt gjerne vil beholde den. MEN, beholde den kan du ikke gjøre alene. Samboeren din må komme med sine viktige bidrag. Hvilke bidrag det er konkret vet du best.

Jeg synes at samboeren din bør søke seg en annen jobb dersom hun seriøst vil at dere skal ha en "fair" sjanse til å stable et nytt tillitsforhold på bena. Hun må innse at det hun har gjort får noen konsekvenser som også smaker ille for henne. Men, hvis hun har hatt så bra jobb med masse utfordringer, så er hun nok i stand til å få en ny bra jobb.

Hun må i alle fall være villig til å lette byrden din på et vis som monner og er viktig for deg. Det er forferdelig vondt å sitte som en angstknute hjemme når et VET hva som har foregått, og de to fortsatt jobber sammen. Det er nesten uutholdelig og gjør et eventuelt reparasjonsarbeid temmelig vanskelig.

Håper du finner ut av hva du vil gjøre etter hvert. Sett noen krav til samboeren din. Det er mulig å legge noe som dette bak deg, men alt har sin pris. Du kommer nok til å slite med selvtilliten, bilder på netthinnen av hva de to har bedrevet, samt sorgen over alt det partneren din har vært i stand til å gjøre.

Det finnes noen par som får det bra sammen igjen etterpå en utroskapsepisode, så det er håp dersom dere begge vil fortsette sammen. Lykke til.