Trist

[Nickle]

Føler meg som en drittsekk akkurat nå. Er ikke gått mange timene nå siden jeg fortalte min kone at jeg vil ha separasjon, dette har jeg følt som det rette lenge nå, men allikevel føler jeg meg som en dritt nå. Timing sa rådgiveren til meg, timing for når du skal si det er det viktigste, når du har innsett at det er det eneste rette å gjøre. Vel, hvilken timing var det jeg valgte. Jeg sitter ute i nordsjøen, hun hjemme alene, med ungene som sover uvitende om hva jeg har bedt om.

Jeg har prøvd lenge nå å få henne til å snakke med familie om vår situasjon, men hun ville ikke, er ikke noe å snakke med de om, de kan ikke hjelpe. Hun har bare sagt at vi har det ikke bra. Det er jo feil, jeg forstår ikke at hun kan gå uten å snakke med noen. Vi klarer ikke å løse vår konflikt alene, familierådgiveren vår ga opp, hvem kan da hjelpe.

Vi har prøvd sier jeg til henne, gud vite at vi i snart 4 år har vi prøvd uten tegn til bedring, vi er verdt mer enn det, vi fortjener lykke og kjærlighet. Hvor lenge skal en orke å gå før en innser at det er over. "Du har ikke tatt problemet vårt alvorig nok" sier jeg til henne, "du tror jeg kan orke å gå slik helt fram til du selv innser at nok er nok og ber om separasjon". Så langt orket jeg ikke å gå, jeg klarte ikke å leve slik lengre, i dag gikk lufta ut av ballongen.

Men hvorfor har jeg det tungt med meg selv nå, jeg har jo sagt hva jeg ønsker og det kjennes rett, men allikevel har jeg det vondt og trist.....Skal det være slik i en slik situasjon. Jeg skulle ha ventet jeg, ventet til jeg kom hjem, men hadde jeg klart det psykisk å vente til da når jeg føler jeg holder på å falle sammen........

[vaikon]

Jeg synes det var dårlig gjort å si det når du ikke er hjemme. Men nå er det gjort og jeg håper dere får til en så "fredelig" seperasjonsprosess som mulig. Det er nok ikke lett for noen av dere..

Lykke til videre!

mvh

[Nickle]

Jeg synes det var dårlig gjort å si det når du ikke er hjemme. Men nå er det gjort og jeg håper dere får til en så "fredelig" seperasjonsprosess som mulig. Det er nok ikke lett for noen av dere..

Lykke til videre!

mvh

Jeg kjenner det på meg selv at det var dårlig gjort av meg å ikke vente med å si det til jeg er hjemme. Er på nattevakt og har hatt en pyton vakt med gråt og traumer, men det fortjener jeg nå. Samtidig som jeg har tenkt veldig på henne der hjemme, alene, med ungene og tankene som ligger rundt det jeg fortalte henne.

Har vært inne på tanken om å ringe familie, få noen oppover til henne, for å være der med henne, men hun sa hun ikke ville at jeg skulle kontakte noen, hun ville ikke ha telefoner fra noen eller noen på døra. Og i respekt av henne og det hun ønsker har jeg ikke gjort det, men burde jeg gjøre det? Jeg føler at noen burde være der hos henne nå, for hennes del og ungene......men også fordi at jeg da hadde vist at noen var der å kunne trøste henne, bry seg om henne.....

[vaikon]

Jeg kjenner det på meg selv at det var dårlig gjort av meg å ikke vente med å si det til jeg er hjemme. Er på nattevakt og har hatt en pyton vakt med gråt og traumer, men det fortjener jeg nå. Samtidig som jeg har tenkt veldig på henne der hjemme, alene, med ungene og tankene som ligger rundt det jeg fortalte henne.

Har vært inne på tanken om å ringe familie, få noen oppover til henne, for å være der med henne, men hun sa hun ikke ville at jeg skulle kontakte noen, hun ville ikke ha telefoner fra noen eller noen på døra. Og i respekt av henne og det hun ønsker har jeg ikke gjort det, men burde jeg gjøre det? Jeg føler at noen burde være der hos henne nå, for hennes del og ungene......men også fordi at jeg da hadde vist at noen var der å kunne trøste henne, bry seg om henne.....

Dersom hun har sagt at du ikke skal ringe noen, så ville jeg i allefall ventet og sett det an et par dager. Hvor lenge er det til du skal hjem?

Uff, du har ikke gjort det lett hverken for henne eller for deg selv. Men, man kan ikke ta tilbake noe som er sagt og må da heller gjøre det beste ut av tingene. Dere har det sikkert kjempe ille begge to.

Ring henne i dag og hør hvordan det går. Det går an å vise omsorg selv om du står for det du har sagt. Se det an noen dager før du evt. kontakter familien og sier hva som har skjedd.

Håper det ikke er lenge til du skal hjem, ellers kan dette bli lange og tunge dager.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Om man skal lete etter en eneste positiv ting ved at du sa det slik som du gjorde, så er det at dere begge får sortert tanker og meninger før dere treffes igjen.

Fortsatt lykke til!

mvh

[Gjest jeg gikk, også]

Man kan vel også se dette fra den andre siden: Du ba om separasjon over telefon. Du er langt borte, og da blir det noe litt uvirkelig over det. Det gir henne mulighet for å la dette synke inn - langsomt, langsomt.

Det kan virke som om din kone er en slik person som trenger lang tid på å innse problemer. Nå har du gitt henne tenketid og avstand, latt henne få forholde seg til dette alene.

Samtidig er hun nå alene med barna - dette er hennes framtid, nå - så får hun kjent etter hva det er hun står overfor.

Dessuten føler du deg råtten - kanskje hun føler at du er råtten, også. Det kan sette igang raseriet hennes - kanskje noe hun behøver nå? Kan det tenkes hun har nølt slik med å forholde seg til problemene deres, fordi da vil hun bli sintere enn hun tør å være?

Men - jeg håper dette raseriet ikke gjør seg vonde utslag som å nekte deg å se barna eller nekte samarbeid eller sabotetere det eller slikt.

Om du jobber i Nord-sjøen, har du muligens god nok råd til at du kan ha barna mye og likevel betale bidrag, slik at hun og ungene også fortsatt har god økonomi? Det vanskeligste i min skilsmisse, er at far vil ha barna 50/50, mens jeg ikke har råd, selv om jeg gjerne ville at han har dem mer. En utslitt mor er ingen god mor. Men det er såvidt det går rundt her, med minstebidrag. Jeg ville ikke hatt råd til å ha barna i det hele tatt, om vi ikke fikk disse kronene hver måned fra far...men han bruker økonomien mot meg og nekter ha barna uten tilsvarende å trekke bidraget ned. Så sinte kan partnere altså bli over en skilsmisse. Og barna blir taperne. (Men ikke lov mer enn du kan holde, for eksempel økonomisk. Gjør heller avtaler for ett år av gangen eller fram til barna er så og så gamle eller noe annet du med sikkerhet vet du kan holde, også om nye partnere og barn kommer inn i bildet eller du skifter jobb).

Om du føler det er riktig overfor ungene, vær raus. Tenk på dem. Du er kanskje hjemme uker av gangen? Tilby deg å avlaste mor, da - det kan gjøre henne godt å få brukt flere sider av seg selv enn bare det å være mor. (Eller kanskje hun bryter sammen når hun ikke har barna å henge fingrene i - kanskje søker hun da hjelpen hun trenger fra venner og familie og andre?)

Så som sagt - nå er katta ute av sekken. Hun er hjemme og får tid og avstand til å la dette synke inn i det tempo hun klarer. (Kanskje tar hun det ikke alvorlig, siden du sa det på telefon? Bruker hun fornekting som forsvar når problemer tårner seg opp?)

Når du kommer hjem, får dere tid til å snakke. Og du tid til å flytte ut.

Og som sagt - det aller, aller viktigste nå, er at hensynet til barna kommer først. En skilsmisse er ikke verdens undergang for barn. Det kan bli et mye større svik å bite tenna sammen og holde ut og gi dem det som forbilde. Nå lærer du dem at du vil være ærlig, levende, elske, vokse som menneske, gjøre noe når problemer tårner seg opp i stedet for å late som om alt er ok. (På sine gamle dager tilsto min far all sin utroskap gjennom hele ekteskapet - som på overflaten var to lojale mennesker gjennom 50 år. Det har såret meg mye mer at han var en annen enn han utga seg for, enn om han hadde skilt seg fra min mor, som var et meget vanskelig menneske! Skønner?)

Dessuten kaster du din kone ut i en situasjon hun har brukt 4 år (av deres og barnas liv) på å fornekte og unngå. Nå bare _må_ hun se dette i øynene. Kanskje kan det bli springbrettet til et bedre liv for henne, også. Kanskje. Kanskje må det gjøre så vondt som det gjør nå for at hun skal klare se sannheten i øynene og innse at en skilsmisse ikke er bare et nederlag, men også en ny mulighet. (Men ikke regn med at hun klarer dette...)

For meg har skilsmissen gjort at jeg ikke lenger ser med samme forakt på andre som ikke klarer leve slik man "bør". Jeg har fått innsikt i egne begrensninger og feil på en helt annen måte, og blitt mer raus og ydmyk overfor andre mennesker. Men det har kostet kamp, og det har gjort vondt, og det har tatt år av mitt liv.

(Men også en fødsel _gjør_ vondt...Bør man unngå den av den grunn?)

Lykke til!