Hvordan få han til å forstå at han trenger hjelp??

[Gjest swavvah]

Sitter her og LER av oppgitthet... Vi har vært sammen i 1,5 år. Han var en sjenert fyr, hadde aldri trodd at han kunne være sånn. Den store klisjèen: Vi har det UTROLIG bra innimellom. Da er jeg overbevist om at han er den jeg vil ha, og at jeg aldri vil finne noen som behandler meg bedre. Da er han voksen, fornuftig, støttende, trygg. Han får hele tiden "bekreftelser" av meg, så han har ikke grunn til å være utrygg.

Først det ene, som har vært der helt fra starten: "Kvinnfolk er svikefulle". Jeg har ofret "guttevennene" for han, fordi det gjorde han utrygg. Så lenge han oppfører seg voksent, veier han opp for dem uansett. "Han har da ALDRI bedd meg om å kutte ut" sier han. "Men han kan ikke være sammen med ei som har guttevenner". Greit nok, såpass er jeg villig til å ofre. Men det tar jo aldri slutt! JEG får svi for at andre "kvinnfolk" er utro mot typen sin -skikkelig urettferdig. Jeg har brukt veldig mye energi på å "gjøre han trygg". Han har ikke traumatiske opplevelser ellernoe, det er bare "sånn han ser av statistikker". Alle psykologiske taktikker er brukt av meg til å få han til å kutte ut. Det veksler mellom usikkerhet og bitterhet og raseri mot kvinner, selv om han ikke har opplevd noe. "Kvinnfolk! Bare laget for én ting!" sa han når jeg lå der uten klær, etter 'kveldskosen'.

I går stekte han biff, var glad og fornøyd der han stod og stekte. Jeg passet selvfølgelig på å gå bort og "vise takknemlighet", og han var snill og grei. Jeg dekket på i stua, tente masse lys, tenkte at nå blir han sikkert glad. Så sier jeg, når jeg ikke får noen reaksjon: (BLID og munter måte) "Seee her så koselig jeg har gjort det for oss" eller noe i den duren. Da sier han spydig: "Heh, jeg har ikke BEDD om noe sånnt jeg!". Så skjønner han ikke at jeg ikke satt og smilte lenger, mer kjefting. "skjerp deg".

Det neste er at han virker ikke som om han har lært seg vanlige normer. Han kan kalle meg alt mulig stygt når vi har en _liten_ diskusjon (jævla bitch mm.), for så å bli sint når jeg reagerer. "Det er jo HAN som er normal, det er JEG som er nærtakende. INGEN reagerer vel på sånn!". Jeg forklarer rolig at sånn gjør ikke voksne folk. For å bli gjort narr av. Jeg har holdt meg så utrolig behersket (og telt til hundreogti) i det siste nå, når han begynner med umulighetene sine. Han hisser seg selv opp, og blir bare sintere og sintere enda jeg ikke sier noe. "Det er ufeminint å kjefte og brøle tilbake." Men gråter jeg, om aldri så lydløst og behersket, hermer han etter og gjør narr av det. Ja, han er kanskje lei av at jeg gråter, men det som har skjedd mer og mer i det siste gjør at jeg skjønner at det ikke er JEG som er problemet:

Fra begynnelsen av hadde han dårlig selvtillit ang. kroppen sin, helt uten grunn. Han var åpen om det. Kveldskosen foregikk med genseren på i et halvt år! (Her har jeg også brukt masse energi på å "myke opp"). Men det kom seg opp på "normalnivå" etter hvert. Lenge etter, når jeg sleit med dårlig selvbilde som værst, kom han igjen med den umodne krangle-måten, hvor han da kalte meg ALT og hadde ikke grenser for hva han sa. Jeg gikk i den tiden til psykolog, og selvfølgelig kalte han meg "psyko". Det svartnet for meg, alt jeg prøvde å si tilbake prellet av på han ("det var jo jeg som var psyko"), derfor tillot jeg meg å bevege meg ned på hans krangle-nivå, og sa ting om kroppen hans. (Han har aldri kritisert kroppen min, det er sant nok. Men han kritiserte "hodet mitt", i en periode hvor jeg hadde mildt sagt lite tro på meg selv... dette gjorde han i lengre tid før jeg sa det med kroppen hans.) Det jeg sa, var uansett ting jeg egentlig ikke mente, teite ting som at "du har så femi lår" etc... Merk, LENGE etter at han kom på et normalnivå av hva selvtillit angår.

Dette har jeg jo selvfølgelig fått hørt lenge da. Men i dag... jeg må bare le... det er helt sykt... Vet han har komplekser for ryggen av en eller annen merkelig grunn? Jeg har iallfall ALDRI kommentert den.. aldri kommentert noe mer enn den gangen begeret rant over. Han ba om massasje, og skrudde av lyset så det ble helt mørkt, jeg ba om å få ha det på, men NEI, han ville ha det av, ___for jeg hadde kritisert kroppen hans så mye at!!!___ (etterfulgt av raseri og mange ekle setninger jeg har fortrengt) Det var min egen feil at han var sånn nå! Jeg trodde ikke det jeg hørte, og prøvde å minne han på at han hadde komplekser -til ingen nytte. Det var selvfølgelig min feil, i følge han. Der stod han, mannen som hadde vært voksen og snill og trygg hele morgenen, midt på gulvet som en

femåring uten kontroll på seg selv, sa masse styggord og begynte å kle på seg for å dra hjem. Da begynte jeg å gråte selvfølgelig, så han rett i øynene og håpet nok en gang at han hadde oppfattet at det var urettferdig og feil. Da ble jeg gjort narr av,¨hånet litt og hermet etter. I det han skulle ta sekken sin, nektet jeg å slippe den -sa han måtte roe seg ned og ta til fornuft - "du vet du var urettferdig nå!" sa jeg. Har aldri sett han så skremmende sint før. Jeg var så barnslig at jeg løp avgårde med sekken *ler* i håp om at han kunne roe seg ned og bli snille-mannen igjen. Han dro.

Så skjer det utrooolig lattelige... som samtidig får meg til å hylgrine av oppgitthet: Ubesvart samtale fra han, jeg ringer han, spør om han har tatt til fornuft nå, "sånn behandler du ikke et kvinnfolk" sa jeg. SÅ sier han, med en slags veslevoksen/provosert stemme: "HÆ?? Det var DU som var som en liten unge og ikke ville gi meg sekken, DU må seriøst lære deg å oppføre deg, HERREGUD at det går an----" Alle motargumenter avvist. Han var på besøk hos faren sin, kan hende at han satt i bakrgunnen??

Det var det nyeste eksempelet, jeg kunne nevnt tusen ting. Ekle ting HAN har sagt, kan han i ettertid påstå at det var JEg som sa... virkelighets- og selvoppfattningen er nær null... men "kvinnfolk har skylda i alt".... ALDRI, i hans egne øyne, er de tingene HAN gjør galt noe særlig å legge vekt på. De skal dysses ned, gjør jeg ikke det blir han sint.

Herregud, han trenger jo hjelp??! Jeg har da så mye sosial erfaring og sunn fornuft at jeg vet at dette ikke er hverken min feil eller "mangel på kjemi". Det som er så rart, er at "kveldskosen" er han veldig nøye med at jeg skal ha utbytte av, men alt det andre---- må ta meg sammen for å ikke bli gal av dette, og begynne å TRO han på at "det var jeg som sa at....." (noe HAN sa.)

Han tåler ikke at jeg tar det opp med han. Sier jeg er for kravstor, at han har ikke problemer med noe andre enn meg, for når han er sammen med kompissene har han det helt fint. Mine venner, som han selvfølgelig gjør narr av, prøver å¨"riste meg bort fra han". Det som er så skremmende, er at han tror jo virkelig at han har RETT til å oppføre seg som han gjør.... (Folk som bare kjenner den sjenerte gutten, skulle bare vite...) Kan vel nevne at han har bodd hele livet hos mora, og en stefar han sier var "syk i hodet". Begrunnelse? Ikke mer enn at jeg faktisk forstår at stefaren ble provosert av det opprørske 5-åring-holdninga som han viser den dag i dag. Ingen psykisk eller fysisk mishandling. Mora har han ingen kontakt med nå, "det er hennes egen feil". (Hun flyttet fra stefaren for mange år siden) Faren ser han av og til, og er det store forbildet.

Dette ble rotete, jeg vet... men kan han ikke bare innse at han trenger hjelp??!

[Gjest hawkwind]

Han trenger så absolutt hjelp ja. Håper en av ekspertene svarer deg på dette snart.

Høres alvorlig ut mht. din situasjon og, dette her.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Den beste måten du kan få din kjæreste til å forstå seg selv på, er at du selv er tydelig og åpen. Jeg håper du greier å sette foten ned når han trår over dine grenser.

Slik jeg oppfatter brevet ditt, vil du tjene på å sette grenser rundt deg selv og ikke la han invadere deg, hverken med drittprat eller beskyldninger.

Det du ikke vil finne deg i, må du si klart fra om. Da først vil han evt. høre på deg og få respekt. Og det ønsker alle jenter seg.

Jeg har ingen tro på at du kan overtale eller true han til å oppsøke hjelp. Det må han komme på selv og gjøre noe med selv.

[Gjest swannah]

Hei!

Den beste måten du kan få din kjæreste til å forstå seg selv på, er at du selv er tydelig og åpen. Jeg håper du greier å sette foten ned når han trår over dine grenser.

Slik jeg oppfatter brevet ditt, vil du tjene på å sette grenser rundt deg selv og ikke la han invadere deg, hverken med drittprat eller beskyldninger.

Det du ikke vil finne deg i, må du si klart fra om. Da først vil han evt. høre på deg og få respekt. Og det ønsker alle jenter seg.

Jeg har ingen tro på at du kan overtale eller true han til å oppsøke hjelp. Det må han komme på selv og gjøre noe med selv.

Jeg har aldri latt han tro at jeg finner meg i slik oppførsel. Jeg har hele tiden gjort som du ber meg. Det hjelper ikke. I en situasjon kan han bruke tre timer på å "få meg til å forstå hvorfor han f.eks. kaller meg stygge ting", så kan han plutselig nekte på å ha gjort det i det hele tatt Jeg er veldig flink til å snakke for meg, og sammen med mitt temperament burde det være nok til å få en "normal" person til å respektere mine "grenser".... det er bare i det siste jeg har tatt "Pedagog-stemmen", og sagt hvordan voksne mennesker ikke oppfører seg. Samt at man i et forhold må ta og GI, tilpasse seg ---. Problemet til slutt blir at han rett og slett blir sint og dreier samtalen over på noe JEG har gjort (gjerne en ubetydelig ting som har skjedd for år og dag siden), samtidig som det ikke virker som han husker hva han har sagt.

[Gjest Sjokkert]

Herre gud jente, se og kom deg ut av dette "forholdet" så fort som mulig!!!!

Jeg har selv vært sammen med en psykopat, for det er rett og slett det han er!!!

Jeg skal love deg at det blir aldri bedre!!! Jeg prøvde mange mange år, men det ble tilbakeslag igjen og igjen etter utallige rådgivere/psykologer.

Det var hardt i begynnelsen å gjøre det slutt, men i dag 4 år etter lever jeg i et kjempe godt forhold og synes det var synd at jeg kastet bort så mange år av mitt liv. Det som er fint er også at min tidl. samboer faktisk på en eller annen måte klarte å bli voksen til slutt og det virker som han har det bra i dag. Noen ganger passer man bare ikke sammen og det kan godt henne at "typen" din får det faktisk mye bedre uten deg, at du ved å forlate han også hjelper han til å våkne opp her i livet. For slik han behandler deg vil bare ødelegge hele deg, spesielt selvtilliten din kommer til å bli helt nedbrutt, så kjære deg for din egen skyld, kom deg ut av dette forholdet, ikke la han plage deg lenger, du lever kun en gang, livet er for kostbart og kort til å rote bort tid på å ha det vondt!!!!!!

Jeg synes du virker som en smart, klok og oppegående person, og synes ikke du skal la denne typen ødelegge resten av ditt liv.

Lykke til håper du velger det rette !!!

hilsen en med erfaring...

[Gjest Been There]

Hei!

Du kan ikke få ham til å forstå at han trenger hjelp.

Du kan ikke forandre ham.

Alt du sier og gjør (uansett hvor fornuftig det er!)tolkes som en trussel av ham!

Vi mennesker (og spesielt menn!) værer fare når noen mener at "jeg" må forandre meg!

Derimot kan du bryte tvert!

Det er egentlig det eneste fornuftige å gjøre.

Du er ikke født for å påta deg ansvar for "voksne" menn.

Kom deg vekk fra dette lokomotivet! Ikke la ham kjøre over deg en gang til.

[Gjest Ulykkelig]

Egentlig kjenner jeg meg igjen. MIN samboende var til tider temmelig merkelig, spør du meg. Han HAR forandret seg, til tider, nå, men jeg er liksom gått lei nå.

Egentlig syns jeg vel det er rett og rimelig at du bare drar din vei. Et forhold som dere har vil umulig funke i lengden. Hvorfor satse og forsøke, og slite seg helt ut, for en mann som virker så ufattelig barnslig? Kanskje et år alene ville gitt ham et nytt perspektiv til tingene?

Det ER vanskelig å dra fra noen man elsker. Jeg er i samme båt selv n¨å. Jeg ønsker egentlig å gjøre alt slutt, men han er jo hysterisk og redd, fordi han ikke vil klare seg uten meg, OG vårt felles barn.

Er du gammel,forresten? Er han gammel?

NÅ vet jeg egentlig ikke helt hva jeg gjør. For min kjære har de siste dagene, da han innså at jeg var på tur å gjøre forholdet over, vært som et lam, kommet med gaver, og varme ord. Men han er jo egentlig ikke sånn, da!

Den virkelige ham er jo fryktelig urettferdig.

Typen din sier du må kutte ut guttevennene dine, for ham. det skal ikke være slik. Jeg opplever selv akkurat det samme med samboeren min. Han er fryktelig sjalu. FØR, da jeg var yngre, harsjelerte ham MYE med meg. Han kunne dra meg etter håret, låse meg inne, osv, dersom jeg snakket med andre menn osv. NÅ er jeg blitt langt mer voksen, jeg er mor, og jeg har blitt veldig bestemt og sta. Jeg vil ikke la meg knekke, liksom. Så nå ender slike ting med krandling, isteden for innelåsing, osv.

Gutten din vil, kanskje, som min, vokse litt med årene, dersom han enda er ung. Likevel, slike menn vil nok aldri bli helt "normal", spør du meg. Jeg tror der alltid vil være en psykopatisk side av dem, som vil tre frem når dem syns dem er urettferdig behandlet, osv, noe dem ofte gjør.

Du burde skaffe deg et liv alene, noe jeg og burde, men er blitt litt feig for å ta sjansen... Et liv hvor du gjør som DU vil en tid. Er alene, og gjør ting for DEG. Treffer gamle venner, nye venner, nye MANNLIGE venner, og jentevenner. Gå ut, ha det gøy. Start med nye fritidsaktiviteter, sats på skole og utdanning, alt etter som DU vil ha glede og nytte av.

Er så enkelt å si slikt... jeg vet... er jo der selv...

masse hilsner fra,

[Jenten]

Jeg har aldri latt han tro at jeg finner meg i slik oppførsel. Jeg har hele tiden gjort som du ber meg. Det hjelper ikke. I en situasjon kan han bruke tre timer på å "få meg til å forstå hvorfor han f.eks. kaller meg stygge ting", så kan han plutselig nekte på å ha gjort det i det hele tatt Jeg er veldig flink til å snakke for meg, og sammen med mitt temperament burde det være nok til å få en "normal" person til å respektere mine "grenser".... det er bare i det siste jeg har tatt "Pedagog-stemmen", og sagt hvordan voksne mennesker ikke oppfører seg. Samt at man i et forhold må ta og GI, tilpasse seg ---. Problemet til slutt blir at han rett og slett blir sint og dreier samtalen over på noe JEG har gjort (gjerne en ubetydelig ting som har skjedd for år og dag siden), samtidig som det ikke virker som han husker hva han har sagt.

Kom deg vekk, mens du ennå har fornuften i behold. Fyren kommer neppe å forandre seg.

Ikke gjør samme feilen som meg - å bli værende i håp om at "den snille gutten" jeg trodde han var (og i noen situasjoner ER) til slutt skulle ta over.

Nå vet jeg ikke lenger hva som er rett og galt... vet ikke hvem jeg er og vet heller ikke om det egentlig er jeg som er den "psyke" i dette forholdet. Alt går i surr. Men en ting vet jeg - jeg er ikke lenger den glajenten jeg var.

Vær så snill å kom deg vekk...

[Gjest (Anonymous)]

Kom deg vekk, mens du ennå har fornuften i behold. Fyren kommer neppe å forandre seg.

Ikke gjør samme feilen som meg - å bli værende i håp om at "den snille gutten" jeg trodde han var (og i noen situasjoner ER) til slutt skulle ta over.

Nå vet jeg ikke lenger hva som er rett og galt... vet ikke hvem jeg er og vet heller ikke om det egentlig er jeg som er den "psyke" i dette forholdet. Alt går i surr. Men en ting vet jeg - jeg er ikke lenger den glajenten jeg var.

Vær så snill å kom deg vekk...

Det spesielle med slike menn, er at de som regel faller for jenter som virker glade og fornøyde med livet...kanskje en ekstra utfordring for de å se at de ved sin oppførsel kan få noen som de trodde var perfekte til å se like trist på livet og seg selv som de..

Det ligger en enorm makt og syk vilje i å påvirke negativt.. Man skal ha en dose med livsgnist som de færreste greier å opprettholde i slike forhold.

Løgner og sannheter blandes i samme suppe, slik at forvirringen og lammingen av den som ønsker fred og fordragelighet ikke lenger selv skjønner hva og hvem som har vært årsak til hva...

Å fortsatt se et slik forhold sett fra utsiden når man er på innsiden skal utrolig god psyke og en sta vilje til å kjempe mot enhver form for urettferdighet som måtte komme... Men det er det som må til, for da skjønner man også at urettferdigheter er ikke noe man skal måtte slåss mot når den man bor sammen med og elsker er den som skal representere den nærmeste og beste støttespilleren man har!!

Løgner og bråk om bagateller er så fordømt unødvendig. Jeg har også vært der, og har kommet meg vekk av egen fri vilje. Dette var etter flere års "kamp" rent psykisk. Jeg så ingen mening i mer å måtte finne meg i hans barnslige trassalder og utbrudd som skiftet i et tempo som var imponerende. Jeg har vært gjennom hele prosessen fra der man gråter når han skal plassere skyld og idioti, helt fram til der jeg i stedet tar igjen med å bli verbalt rasende, noe som ikke ligger for meg i det hele tatt. Men som er det eneste han skjønner for å roe seg ned, for da skal jeg si han fikk øynene opp for hva jeg kunne gjøre og si også. Å sende boomerangen i retur på slike er det eneste som nytter. Føyer du deg i ett og alt er du ute å kjøre helt på akkord med deg selv.

Det positive med dette er at man lærer seg selv å kjenne så godt at man aldri lar seg tråkke på mer... tårene vil aldri lokkes fram igjen av en idiot. Man skal ikke unnskylde seg for noen at man er til!!!

I dag har jeg det utrolig bra, i ett helt nytt forhold, der respekten og det å ønske hverandre det aller beste er hovedingrediensene.

Sett en grense for hva du kan akseptere av oppførsel, og følges ikke dette opp, så se hva du kan få ut av livet ditt. En slik mann vil aldri hjelpe deg å se etter hva du virkelig trenger av varme og omsorg..for han vet ikke hva det vil si å gi deg det... Sex kan de gi så mye de orker, men å gi av seg selv samtidig er for vågalt og slitsomt for disse...

Finn ut hva du ønsker av en partner..

Vennlig hilsen

been there too

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Jeg har aldri latt han tro at jeg finner meg i slik oppførsel. Jeg har hele tiden gjort som du ber meg. Det hjelper ikke. I en situasjon kan han bruke tre timer på å "få meg til å forstå hvorfor han f.eks. kaller meg stygge ting", så kan han plutselig nekte på å ha gjort det i det hele tatt Jeg er veldig flink til å snakke for meg, og sammen med mitt temperament burde det være nok til å få en "normal" person til å respektere mine "grenser".... det er bare i det siste jeg har tatt "Pedagog-stemmen", og sagt hvordan voksne mennesker ikke oppfører seg. Samt at man i et forhold må ta og GI, tilpasse seg ---. Problemet til slutt blir at han rett og slett blir sint og dreier samtalen over på noe JEG har gjort (gjerne en ubetydelig ting som har skjedd for år og dag siden), samtidig som det ikke virker som han husker hva han har sagt.

Hei!

Slik jeg forstår brevet ditt, bruker han makt og kontroll over deg.

Jeg ser at du er utrolig glad i han. Du står vel overfor et valg. Vil du finne deg i å bli styrt?

Alternativet er å sette press på kravet om at han enten må være villig til å oppsøke hjelp, eller at forholdet avsluttes fra din side.

Den milde veien i slike forhold som du beskriver tror jeg dessverre lite på.