Barnefarens samlivsrett - spedbarn(HASTER)

[snø]

Det er flott å knytte pappa-bånd i løpet av de 24 timene i et døgn som du sier - -men ikke innimellom i en uke av gangen - det tror jeg altså ikke er bra i det hele tatt. Selv en 12-åring som vi har syns DET er vanskelig - og hun skjønner litt mer...

Egentlig så er jeg ikke for delt samvære, en uke her og en uke der for noen. Jeg tror de eneste det er godt for er foreldrene. I alle fall så lenge det er ungen som må flytte på seg.

Hvis foreldre på død og liv ønsker delt omsorg, så burde det være de som flyttet på seg. Eller at man kjøpte en tomannsbolig. Hvis det på død og liv var ungen man tenkte på, mener jeg...

Det som provoserte meg i denne tråden var det at man automatisk tar det som en selvfølge at mamma elsker ungen mest.

Beste hilsen

[snø]

Det er jeg enig i

Da er vi jo enige, da ;o)

Beste hilsen fra

[shandy]

Uff, for en trist historie!!!

Føler med henne. Det er en selvfølge at moren har hovedansvaret nå. Far bør selvfølgelig få delta så mye han ønsker, men på barnets prinsipper!!! Så lenge moren ammer og det går fint så kan hun jo ikke slutte og amme for at far skal passe! Latterlig! Syns bare det og foreslå noe sånt virker umodent. Mange her får det til og høres så lettvindt ut.

Er midt i ammeperioden selv og vet hva det vil si. Ikke lett og planlegge.Noen ganger spiser hun godt og er fornøyd i 3 timer. Andre ganger sovner hun med puppen og er umulig og få vekket igjen, med det resultat at hun igjen vil ha mat igjen etter 1 time.

Vet av erfaring (har 4 unger) at rutinene kommer etterhvert, men det er ikke gjort over natta!

Det beste for barnet er hvis de klarer og legge "konflikter" til side denne perioden og samarbeide!

Denne spesielle tiden går så fort og dumt hvis den skal bli ødelagt, for alle parter!

Legger bare til en ting til på det du skriver. Det er ikke bare bare å bytte over fra pupp til flaske heller. Jeg ammet selv, til min datter var nesten et år.

Det var vel noen ytterst få ganger vi skulle på noe, og jeg måtte pumpe. Flaske ville hun ikke ha, rett og slett fordi hun var vant til pupp, så det var ikke lett, samme hvor mye nærkontakt hun hadde hatt med sine besteforeldre.

Ikke er det bare bare å pumpe på komando heller. Det er denne refleksen mellom mor og barn - ja du skjønner.

Jeg kan da bare tenke meg til hvordan innskrivers venninne har det. Skal hun sitte døgnet rundt annenhver uke og pumpe, eller gi morsmelkerstatning, som ungen ikke er vant til.

Nei, her vil jeg si at mannen ikke er voksen nok.

[Gjest morskjærlighet]

Det finnes nok ingen dommer her i landet som dømmer til delt omsorg når foreldrene i utgangspunktet er så uenig at de må gå til retten for å få avklart omsorgsretten.

Din venninne var alene når hun fikk barnet, faren har derfor ingen rettigheter i så måte, han har vanlig samværsrett men kommer ingen vei med å forlange at han skal ha samvær med barnet alene i helgene så lenge barnet ammes. Hensynet til barnet går først.

Nå ser jeg at det er mange som mener at far kan være en like god omsorgsperson osv, men jeg tror nå at naturen er innrettet slik at barnet knyttes til den som har båret det fram og ammet det. Det har med lukter og instinkt og hjerterytme og stemme og sånt å gjøre. Og alle likestillingsforkjempere kan si hva de vil, men jeg har sett altfor mange eksempler på fedre som gir blaffen i barna sine etter et brudd, men jeg har til gode å se en mor som ikke ønsker kontakt med barna sine etter et brudd.

Jeg mener fullt og fast at det er STOR forskjell på morskjærlighet og den kjærlighten en far kan føle for sitt barn!

[flisa]

Egentlig så er jeg ikke for delt samvære, en uke her og en uke der for noen. Jeg tror de eneste det er godt for er foreldrene. I alle fall så lenge det er ungen som må flytte på seg.

Hvis foreldre på død og liv ønsker delt omsorg, så burde det være de som flyttet på seg. Eller at man kjøpte en tomannsbolig. Hvis det på død og liv var ungen man tenkte på, mener jeg...

Det som provoserte meg i denne tråden var det at man automatisk tar det som en selvfølge at mamma elsker ungen mest.

Beste hilsen

Ja, det sliter i meg også å se vår 12-åring som har det sånn. Hun vet ikke om noe annet. Hos faren hennes bor 2 stesøsknen fast - og hos oss bor Plutten fast - vi bor på samme lille sted, men likevel - hun vandrer mellom oss. Den eldste valgte å bo fast hos faren da hun var 16 - og bodde der til hun var 19, helt forståelig og jeg ble ikke fornærmet på noen måte, Hun var likevel mye nede hos meg - men hadde rommet sitt hos faren med alle plakatene etc. sånt er viktig. Det nærmer seg et valg for vår 12-åring også føler jeg.

[flisa]

Legger bare til en ting til på det du skriver. Det er ikke bare bare å bytte over fra pupp til flaske heller. Jeg ammet selv, til min datter var nesten et år.

Det var vel noen ytterst få ganger vi skulle på noe, og jeg måtte pumpe. Flaske ville hun ikke ha, rett og slett fordi hun var vant til pupp, så det var ikke lett, samme hvor mye nærkontakt hun hadde hatt med sine besteforeldre.

Ikke er det bare bare å pumpe på komando heller. Det er denne refleksen mellom mor og barn - ja du skjønner.

Jeg kan da bare tenke meg til hvordan innskrivers venninne har det. Skal hun sitte døgnet rundt annenhver uke og pumpe, eller gi morsmelkerstatning, som ungen ikke er vant til.

Nei, her vil jeg si at mannen ikke er voksen nok.

HELT enig!

(er jeg full? hehe)

[Åsemor]

Er de voksne nok til å ha barn bør de absolutt være voksne nok til å legge kranglinga til side og klare å være sammen med barnet begge to. La far komme på besøk hele tida, trille tur, holde, dille med, skifte drittbleie på osv... Så får de heller finne ut hvordan de skal gjøre det når barnet har blitt stort nok til å kunne flyttes fram og tilbake.

[shandy]

HELT enig!

(er jeg full? hehe)

:-)

Vi er nok enige om mer enn du tror. Trenger ikke å være full for det

[flisa]

Det finnes nok ingen dommer her i landet som dømmer til delt omsorg når foreldrene i utgangspunktet er så uenig at de må gå til retten for å få avklart omsorgsretten.

Din venninne var alene når hun fikk barnet, faren har derfor ingen rettigheter i så måte, han har vanlig samværsrett men kommer ingen vei med å forlange at han skal ha samvær med barnet alene i helgene så lenge barnet ammes. Hensynet til barnet går først.

Nå ser jeg at det er mange som mener at far kan være en like god omsorgsperson osv, men jeg tror nå at naturen er innrettet slik at barnet knyttes til den som har båret det fram og ammet det. Det har med lukter og instinkt og hjerterytme og stemme og sånt å gjøre. Og alle likestillingsforkjempere kan si hva de vil, men jeg har sett altfor mange eksempler på fedre som gir blaffen i barna sine etter et brudd, men jeg har til gode å se en mor som ikke ønsker kontakt med barna sine etter et brudd.

Jeg mener fullt og fast at det er STOR forskjell på morskjærlighet og den kjærlighten en far kan føle for sitt barn!

tullprat. Kjærlighet får man med KONTAKT med barnet. En far som ikke ønsker kontakt, har det heller ikke og kan "velge" det bort -. ergo får han heller ikke mulighet til å knytte kontakt med barnet - slik som oftest en mor er "tvunget" til å gjøre, fordi hun "tilfeldigvis" og nødvendigvis må være tilstede når barnet kommer :-)

Det finnes så mange fedre som blir diskriminert på denne gammelmodige tenkemåten. De må jo rett og slett føle seg "unormale" om de vedkjenner seg en overveldende farskjærlighet - for den ER der,- det har jeg da virkelig både sett og opplevd på NÆRT hold. Og godt er det!

Det fins jo mange skikkelig UDUGELIGE mødre også....

[flisa]

:-)

Vi er nok enige om mer enn du tror. Trenger ikke å være full for det

Jeg vet det, Shandy

[snø]

tullprat. Kjærlighet får man med KONTAKT med barnet. En far som ikke ønsker kontakt, har det heller ikke og kan "velge" det bort -. ergo får han heller ikke mulighet til å knytte kontakt med barnet - slik som oftest en mor er "tvunget" til å gjøre, fordi hun "tilfeldigvis" og nødvendigvis må være tilstede når barnet kommer :-)

Det finnes så mange fedre som blir diskriminert på denne gammelmodige tenkemåten. De må jo rett og slett føle seg "unormale" om de vedkjenner seg en overveldende farskjærlighet - for den ER der,- det har jeg da virkelig både sett og opplevd på NÆRT hold. Og godt er det!

Det fins jo mange skikkelig UDUGELIGE mødre også....

amen!

Beste hilsen fra

[flisa]

Er de voksne nok til å ha barn bør de absolutt være voksne nok til å legge kranglinga til side og klare å være sammen med barnet begge to. La far komme på besøk hele tida, trille tur, holde, dille med, skifte drittbleie på osv... Så får de heller finne ut hvordan de skal gjøre det når barnet har blitt stort nok til å kunne flyttes fram og tilbake.

Ja, sånn ,må det gjøres. en trenger ikke være kjærester (hvem har vel tid til det?) for å være sammen om barnet den første viktige tiden.

[snø]

Er de voksne nok til å ha barn bør de absolutt være voksne nok til å legge kranglinga til side og klare å være sammen med barnet begge to. La far komme på besøk hele tida, trille tur, holde, dille med, skifte drittbleie på osv... Så får de heller finne ut hvordan de skal gjøre det når barnet har blitt stort nok til å kunne flyttes fram og tilbake.

Og amen til det også!

Beste hilsen fra

[sterksvak]

Det finnes nok ingen dommer her i landet som dømmer til delt omsorg når foreldrene i utgangspunktet er så uenig at de må gå til retten for å få avklart omsorgsretten.

Din venninne var alene når hun fikk barnet, faren har derfor ingen rettigheter i så måte, han har vanlig samværsrett men kommer ingen vei med å forlange at han skal ha samvær med barnet alene i helgene så lenge barnet ammes. Hensynet til barnet går først.

Nå ser jeg at det er mange som mener at far kan være en like god omsorgsperson osv, men jeg tror nå at naturen er innrettet slik at barnet knyttes til den som har båret det fram og ammet det. Det har med lukter og instinkt og hjerterytme og stemme og sånt å gjøre. Og alle likestillingsforkjempere kan si hva de vil, men jeg har sett altfor mange eksempler på fedre som gir blaffen i barna sine etter et brudd, men jeg har til gode å se en mor som ikke ønsker kontakt med barna sine etter et brudd.

Jeg mener fullt og fast at det er STOR forskjell på morskjærlighet og den kjærlighten en far kan føle for sitt barn!

Heisann :-)

Jeg kjenner til mødre som ikke ønsker kontakt med barna sine etter samlivsbrudd.

Tror mer det handler om personlighet enn kjønn, og det er jo ofte mødrene som sitter med omsorgen for barna, dermed er det sjeldnere man hører om at mødre ikke har noen kontakt med barna sine.

Den best passende til oppgaven sier nå jeg, uavhengig av kjønn!

[Gemini]

Det finnes nok ingen dommer her i landet som dømmer til delt omsorg når foreldrene i utgangspunktet er så uenig at de må gå til retten for å få avklart omsorgsretten.

Din venninne var alene når hun fikk barnet, faren har derfor ingen rettigheter i så måte, han har vanlig samværsrett men kommer ingen vei med å forlange at han skal ha samvær med barnet alene i helgene så lenge barnet ammes. Hensynet til barnet går først.

Nå ser jeg at det er mange som mener at far kan være en like god omsorgsperson osv, men jeg tror nå at naturen er innrettet slik at barnet knyttes til den som har båret det fram og ammet det. Det har med lukter og instinkt og hjerterytme og stemme og sånt å gjøre. Og alle likestillingsforkjempere kan si hva de vil, men jeg har sett altfor mange eksempler på fedre som gir blaffen i barna sine etter et brudd, men jeg har til gode å se en mor som ikke ønsker kontakt med barna sine etter et brudd.

Jeg mener fullt og fast at det er STOR forskjell på morskjærlighet og den kjærlighten en far kan føle for sitt barn!

Jeg kjenner personlig til flere tilfeller der far har bedre kontakt med barnet enn moren, og i ett av tilfellene allerede fra barnets første dager på fødeklinikken... I noen av tilfellene har faren klart å få omsorgen etter samlivsbrudd, i andre tilfeller er det den tradisjonelle tenkningen som råder, uansett hvem barnet er mest knyttet til...

[Gjest morskjærlighet]

tullprat. Kjærlighet får man med KONTAKT med barnet. En far som ikke ønsker kontakt, har det heller ikke og kan "velge" det bort -. ergo får han heller ikke mulighet til å knytte kontakt med barnet - slik som oftest en mor er "tvunget" til å gjøre, fordi hun "tilfeldigvis" og nødvendigvis må være tilstede når barnet kommer :-)

Det finnes så mange fedre som blir diskriminert på denne gammelmodige tenkemåten. De må jo rett og slett føle seg "unormale" om de vedkjenner seg en overveldende farskjærlighet - for den ER der,- det har jeg da virkelig både sett og opplevd på NÆRT hold. Og godt er det!

Det fins jo mange skikkelig UDUGELIGE mødre også....

Kontakt ja - og den starter allerede ved unnfangelsen, da er barnet omgitt av sin mor i 9 måneder. Dette handler ikke om gammeldags tenkemåte men om instinkt.

(Det neste er vel at menn insisterer på å bære fram barnet også???) LOL

Finnes det noen i dyrenes verden hvor far og mor sjonglerer mellom å ha mest kontakt med avkommet??

Kvinner gjør seg selv og barna en bjørnetjeneste når de fortrenger alle instinkter og forsøker å innbille seg at en far kan være like glad i sitt barn som en mor.

[petter smart]

Det finnes nok ingen dommer her i landet som dømmer til delt omsorg når foreldrene i utgangspunktet er så uenig at de må gå til retten for å få avklart omsorgsretten.

Din venninne var alene når hun fikk barnet, faren har derfor ingen rettigheter i så måte, han har vanlig samværsrett men kommer ingen vei med å forlange at han skal ha samvær med barnet alene i helgene så lenge barnet ammes. Hensynet til barnet går først.

Nå ser jeg at det er mange som mener at far kan være en like god omsorgsperson osv, men jeg tror nå at naturen er innrettet slik at barnet knyttes til den som har båret det fram og ammet det. Det har med lukter og instinkt og hjerterytme og stemme og sånt å gjøre. Og alle likestillingsforkjempere kan si hva de vil, men jeg har sett altfor mange eksempler på fedre som gir blaffen i barna sine etter et brudd, men jeg har til gode å se en mor som ikke ønsker kontakt med barna sine etter et brudd.

Jeg mener fullt og fast at det er STOR forskjell på morskjærlighet og den kjærlighten en far kan føle for sitt barn!

For en gammeldags og panserfeministisk holdning.

Menn har altså ingen rettigheter, kun forpliktesler. De må betale barnebidrag, men har ingenting de skulle ha sagt, kvinnen bestemmer alt.

Gleder meg til den dagen slike tullinger som deg dør ut.

Det er barnets beste som er det viktigste, ikke morens ønsker og krav eller hennes beste.

[petter smart]

Er ikke de reglene endret nå? Så vidt jeg husker så er de det. Og heldigvis, spør du meg!

Jeg blir SÅ provosert over at enkelte tydeligvis mener at unger i utgangspunketet er morens! Som om deres kjærlighet er noe helt unikt og pappa bare er en perifer greie man godt kan klare seg uten.

Etter å ha sett på nært forhold hvordan det går når to samboere hvor han ikke har skrevet under på avtale om delt samvær flytter fra hverandre, så begriper jeg ikke hvordan mannfolk i det hele tatt tørr å få unger uten å være gift!! At mor bare kan ta med seg ungen å flytte ut av landet er rett og slett ikke mindre enn horribelt og et overgrep mot både far og barn!

Like horribelt er det å se hvordan voksne mennesker kan finne på å bruke unger som våpen mellom seg, uten tanke på hvor skadelig det er for ungen(e).Jeg blir kvalm!!

Gud forby at jeg skulle ende opp med å skille meg. Men jeg håper at om det skulle skje, uansett hvor skitten skilsmissen skulle bli, at vi voksne klarer å holde hodet kaldt og gjøre det som er best for _ungene_, uten tanke på egne såre følelser og uvennskap.

Beste hilsen fra

"...så begriper jeg ikke hvordan mannfolk i det hele tatt tørr å få unger uten å være gift!!"

Dette er nok et område der mannen ikke har noe han skulle ha sagt, dersom kvinnen blir gravid. Nok et område der han kun har forpliktelser, og ingen rettigheter.

[flisa]

Kontakt ja - og den starter allerede ved unnfangelsen, da er barnet omgitt av sin mor i 9 måneder. Dette handler ikke om gammeldags tenkemåte men om instinkt.

(Det neste er vel at menn insisterer på å bære fram barnet også???) LOL

Finnes det noen i dyrenes verden hvor far og mor sjonglerer mellom å ha mest kontakt med avkommet??

Kvinner gjør seg selv og barna en bjørnetjeneste når de fortrenger alle instinkter og forsøker å innbille seg at en far kan være like glad i sitt barn som en mor.

Moroklumpen!

[Gjest Daisy]

Er de voksne nok til å ha barn bør de absolutt være voksne nok til å legge kranglinga til side og klare å være sammen med barnet begge to. La far komme på besøk hele tida, trille tur, holde, dille med, skifte drittbleie på osv... Så får de heller finne ut hvordan de skal gjøre det når barnet har blitt stort nok til å kunne flyttes fram og tilbake.

Desverre krever det litt mer å ta vare på barnet enn å lage det...

Synd at ikke flere kan oppføre seg som voksne selv om det er slutt.