Mister jeg retten på barna hvis jeg flytter ut?

[Gjest cultura]

Ekteskapet skranter, og jeg har lyst til å flytte fra gubben. Men vi har to barnehagebarn, og jeg er redd for at hvis jeg flytter ut og han sitter igjen med barn, hus, bil og alle verdier - hvilken rett har jeg da til å kreve lik deling ved formell separasjon/skilsmisse?

Jeg vil jo ikke miste barna mine!

Det verste er at jeg føler jeg er den beste til å ta vare på dem også... men jeg ønsker at de skal utvikle et nærmere forhold til sin far en periode. Er det dumt av meg å flytte på hybel for en tid? Og hvor lang tid er "trygt"?

[Rubia]

Dette har jeg ikke greie på...men jeg kjenner til et par hvorav jenta der gjorde dette...

De delte ansvar og omsorg etter hvert men jeg vet praten gikk om at nå hadde hun virkelig dummet seg ut for nå kunne hun risikere å miste hovedansvaret for barna siden hun frivillig hadde flyttet fra hjem og barn.

Hør med en advokat, familievernkontoret el.

Men tenk deg nøye om...så små barn trenger vel mamma en del eller ?

Kontakt med pappa kan de jo ha uansett, også en god sådan.

Hilsen...

[Gjest lykke til]

Jeg ville tatt kontakt med et familevernkontor i kommunen. Da kan du få hjelp til å gjøre dette på en måte som er best for alle parter.

Hvis du bare flytter ut uten noen "plan", kan dette både virke uheldig for deg ved en senere fordelingssak, og det kan virke veldig traumatisk for barna hvis de opplever at du bare forsvinner, eller at mannen din opplever det slik, og gir dette inntrykket videre (bevisst eller ubevisst) til barna.

Familievernkontoret kan du gå til alene og som par. Får dere ned på papiret at den løsningen dere velger nå, er midlertidig og valgt for at barna skal ha det best mulig, er det selvsagt ingenting i veien for at du kan flytte ut alene en periode. Men ikke velg en løsning nå som er avhengig av de enes goodwill senere for å endre på, skilsmisseprosesser blir lett veldig såre og alt som kan avtales sammen med en tredjepart kan gjøre at man slipper store problemer.

Mange bruker huset som barnas base i den overgangsordning (mens man finner ut om man virkelig skal separeres / skilles, og mens begge får etablert seg alene). Det vil ofte innebære at dere leier en hybelleilighet i nærheten, og at den som har barna bor i huset og den andre bor i leiligheten og så bytter man på.

Uansett ville jeg snakket med familievernkontoret først.

[Lillemus]

Bli enige før en av dere flytter ut. Dere kan velge at en av dere beholder huset og kjøper ut den andre (det er vel tvilsomt om dere har særeie?) eller at dere selger huset, deler overskuddet og kjøper hver deres leilighet.

Kontakt familievernkontoret i kommunen din før du gjør noe som helst annet! Lykke til!

Jeg var i akkurat dine sko for ett år siden og jeg vil bare si at det er lys i enden av tunnelen! ) Jeg har bodd for meg selv i 8 mnd nå, ungene ser ut til å takle det bra, jeg klarer meg fint økonomisk, har en herlig jobb og er nyforelsket! I en uoppnåelig mann, men det er en annen historie. )

Klem - klem!

[angelica2]

Jeg leser et innlegg du har skrevet litt under her, og forstår du er hodestups forelsket. Husk å ikke gjøre noe overilt - du har to barn, og ting bør gjøres i riktig rekkefølge - ellers vil du angre masse i ettertid. - Det første du må gjøre er å konfrontere mannen din! Deretter må dere på en eller annen måte finne en løsning. - Har din mann råd til å bo igjen i huset? Kan du bosette deg i nærheten? Hva med barnehage/skole til barna... Det er masse vis av forhold som må avklares før du tar snippesekken og flytter. - Hvis du velger å rømme, vil du bare angre etterpå!

[Craven]

Dette har jeg ikke greie på...men jeg kjenner til et par hvorav jenta der gjorde dette...

De delte ansvar og omsorg etter hvert men jeg vet praten gikk om at nå hadde hun virkelig dummet seg ut for nå kunne hun risikere å miste hovedansvaret for barna siden hun frivillig hadde flyttet fra hjem og barn.

Hør med en advokat, familievernkontoret el.

Men tenk deg nøye om...så små barn trenger vel mamma en del eller ?

Kontakt med pappa kan de jo ha uansett, også en god sådan.

Hilsen...

Dersom du flytter ut helt uten videre - og uten å ha gjort noen omsorgsavtale med exen - skaper du en såkalt "konkludent adferd".

Det betyr at dersom dere siden havner i retten, kan dommeren mene at du skapte denne ordningen av ren og fri vilje, og at den skal fortsette. Det vil si at exen skal fortsette å ha hovedomsorgen.

For det er det som skjer. Han har for det første foreldreansvar (der stiller dere likt). Videre har barna bostedsadresse hos han. Dette siste er viktig juridisk - han har dermed hovedomsorgen, mens du har samværsrett. Han har således rett på diverse økonimiske ordninger (barnetrygd/skattekl. 2).

Denne fellen er det stort sett menn som ramler ned i ved et brudd. De flytter hals over hodet ut av hjemmet - ofte med løfte om at man siden skal ordne en avtale, og uansett gjør han det for å skape ro. Dette benytter exen seg av, og kan lage egne kjøreregler.

Jeg har et sterkt råd til deg, på vegne av deg selv - og ikke minst ungene: Flytt ikke ut før du har en samværsavtale for ungene. Du ligger svært dårlig an, juridisk, om du likevel gjør det.

Om dere er gifte, må dere uansett til tvungen megling for å lage en avtale om barna. VENT TIL DA med å flytte ut. Da er du sikret i en skriftlig avtale.

Dessuten: Lag ikke en avtale du ikke er 100% fornøyd med. Du er låst i en slik avtale straks den er underskrevet, og bare retten kan endre på den. Som regel vil retten nøle med å gjøre det, man vil ofte mene at det ikke

er til barnas beste om de IGJEN skal få endret sin omsorgssituasjon.

Til slutt: Det kan være det stemmer i ditt tilfelle, hva vet jeg. Men jeg steiler på holdningen om "at jeg er den beste omsorgspersonen". Ofte er denne holdningen blant kvinner knyttet til deres egen syn på seg selv som nettopp kvinne. Altså mange kvinner mener de er beste for barna kun i kraft av sitt eget kjønn.

Jeg anbefaler deg sterkt å vurdere delt omsorg. Jeg har det selv for egne barn - og anbefaler ordningen varmt som den beste for alle partner.

[Gjest cultura]

Dersom du flytter ut helt uten videre - og uten å ha gjort noen omsorgsavtale med exen - skaper du en såkalt "konkludent adferd".

Det betyr at dersom dere siden havner i retten, kan dommeren mene at du skapte denne ordningen av ren og fri vilje, og at den skal fortsette. Det vil si at exen skal fortsette å ha hovedomsorgen.

For det er det som skjer. Han har for det første foreldreansvar (der stiller dere likt). Videre har barna bostedsadresse hos han. Dette siste er viktig juridisk - han har dermed hovedomsorgen, mens du har samværsrett. Han har således rett på diverse økonimiske ordninger (barnetrygd/skattekl. 2).

Denne fellen er det stort sett menn som ramler ned i ved et brudd. De flytter hals over hodet ut av hjemmet - ofte med løfte om at man siden skal ordne en avtale, og uansett gjør han det for å skape ro. Dette benytter exen seg av, og kan lage egne kjøreregler.

Jeg har et sterkt råd til deg, på vegne av deg selv - og ikke minst ungene: Flytt ikke ut før du har en samværsavtale for ungene. Du ligger svært dårlig an, juridisk, om du likevel gjør det.

Om dere er gifte, må dere uansett til tvungen megling for å lage en avtale om barna. VENT TIL DA med å flytte ut. Da er du sikret i en skriftlig avtale.

Dessuten: Lag ikke en avtale du ikke er 100% fornøyd med. Du er låst i en slik avtale straks den er underskrevet, og bare retten kan endre på den. Som regel vil retten nøle med å gjøre det, man vil ofte mene at det ikke

er til barnas beste om de IGJEN skal få endret sin omsorgssituasjon.

Til slutt: Det kan være det stemmer i ditt tilfelle, hva vet jeg. Men jeg steiler på holdningen om "at jeg er den beste omsorgspersonen". Ofte er denne holdningen blant kvinner knyttet til deres egen syn på seg selv som nettopp kvinne. Altså mange kvinner mener de er beste for barna kun i kraft av sitt eget kjønn.

Jeg anbefaler deg sterkt å vurdere delt omsorg. Jeg har det selv for egne barn - og anbefaler ordningen varmt som den beste for alle partner.

Tusen takk for gode svar. Spesielt fra Craven! Er enig i at kvinner ikke er beste omsorgsperson ut fra sitt kjønn aleine :-)

Jeg skal nå ta kontakt med familievernkontor.

[Gjest think twice]

Hmmm, jeg mistenker at du heller vil bruke tiden på din nye forelskelse og la barn være barn. Man mister hodet når man er forelsket, det er du et godt eksempel på. Tenk deg nøye om hvilke valg du tar!

[Molly Mandy]

Det skal rimelig mye til før noen kan nekte deg noe som helst som mor.

Tror ikke du behøver å bekymre deg.

[Icora Panter]

Hmmm, jeg mistenker at du heller vil bruke tiden på din nye forelskelse og la barn være barn. Man mister hodet når man er forelsket, det er du et godt eksempel på. Tenk deg nøye om hvilke valg du tar!

? Hun har ikke snakket om noe forelskelse... Og alle mister ikke hodet når man er forelsket.-.

[favn]

Hjelpes, er det noen som har skremt deg? Du er barnas mor og det skal sviktende omsorgsevne til for at du mister noen som helst rettigheter.

Du har samme selvfølgelige rett til å kreve daglig omsorg / delt omsorg som far til barna.

Ikke finn på å flytte uten å ordne opp i barnefordelingen først!!! Dette er viktig. Hvis du bor på hybel el.l. i en periode med liten kontakt med dem, kan dette telle i din disfavør senere. Faren _kan_ feks påberope seg større ansvarsfølelse og er best skikket ('hun dro jo bare og blåste i ungene'), og videre argumentere for at barna har slått seg til ro hos ham i og med liten kontakt med deg, og at han derfør bør fortsette å ha hovedomsorg osv.

Hold hodet klart og tenk på hvordan dette skal formaliseres fra dag 1. Sånn er det bare. Følelser og omsorg blir jo ikke borte for det....

Altså: Ingen grunn til å være på defensiven og gi ved dørene. Du har i utgangspunktet nøyaktig samme rett til barna som faren har.

[Gjest think twice]

? Hun har ikke snakket om noe forelskelse... Og alle mister ikke hodet når man er forelsket.-.

Se på innlegg 28.7. fra samme person.